utsendt til solens land

moritz,IMG_1274,IMG_1179,IMG_1061pastor Walter Moritz : En av de siste misjonærer fra ”Ravensberger Land”.

”Ravensberger Land” har frembragt et stort antall misjonærer som ble gjort mulig gjennom 1800-tallets vekkelsesbevegelser. De reiste ikke bare til det sørlige Afrika, men også til Indonesia og flere andre områder i Afrika. En av de første misjonærer for Det Rhinske Misjonsselskap (Barmen/Tyskland) var Franz Heinrich Kleinschmidt fra Blasheim ved Lübbecke, som i 1841, altså ennå 43 år før ”Südwest” ble tysk koloni, startet misjonsarbeidet i Sydvest-Afrika (dagens Namibia) sammen med Carl Hugo Hahn fra Baltikum, i sandens og solens land.

Til den rhinske misjons pionerer fra ”Ravensberger Land” hører blant andre Franz Heinrich Vollmer fra Bielefeld, Peter Heinrich Brincker (Isselhorst), Hermann Heinrich Krefft (Wallenbrück), Wilhelm Gottlieb Viehe (Mennighüffen), Carl August Kuhlmann (Brackwede) og dr. Heinrich Vedder (Enger/Spenge), som ble utsendt til Sydvest-Afrika.

I løpet av en 150-årig misjonshistorie utsendte den rhinske misjon omkring 950 misjonærer rundt i verden. Til de siste misjonærer fra den rhinske misjon, som i dag kaller seg den Forente Evangeliske Misjon, hører blant andre Siegfried Zöllner fra Gütersloh, som dro ut til Ny-Guinea (Papua), og Werner Grothaus (Karo Batak-kirken) og jeg selv, som da  fremdeles holdt på med utdannelsen i den rhinske misjons seminar i Wuppertal-Barmen.

Min utreise til Sydvest-Afrika skjedde den 28. oktober 1960 fra Amsterdam. Den 17. november 1960 la ”Zuider Kruis” til kai i Walvisbaai, som hadde vært engelsk siden 1878 og som siden 1994 er tillagt den selvstendige staten Namibia. I 12 år skulle jeg virke som misjonær i det sørlige Afrika.

Men hvordan blir man misjonær ?

Hos meg tentes kjærligheten til misjonen allerede i barnegudstjenesten i Pauluskirken i Bielefeld. Jeg ble født i 1933 i Bielefeld-Sieker og mine foreldre flyttet snart til Paulusstrasse i Bielefeld der vi bodde i presteboligen (bygget i 1888). I Pauluskirken fortalte den gang en misjonær oss barn fra misjonsarbeidet og oppfordret oss til å be for misjonen hver kveld med de tre ordene ”Gud velsigne misjonen !”

Denne bønnen ble på en seinere misjonsfest på gården Kemner, der hvor i dag firmaet Vaillant ligger, utvidet med bønnen : ”Send også meg ut i din vingård !” Men hvordan skulle det kunne skje ? For meg syntes misjon nødvendig både i Tyskland som i andre verdensdeler.

I tjeneste for ”blauen Schürze”.

Jeg var engasjert i ungdomsarbeidet i Pauluskirken, ledet u ngdomskoret og var medhjelper under barne-gudstjenesten (søndagsskolen). Min konfirmant-prest Alfred Viering hadde selv vært lærer ved den rhinske misjons-skolen i Wuppertal. På et misjonsmøte i den store salen i menighetshuset stilte han spørsmålet om kanskje noen her i salen følte kallet til å bli misjonær. Da var det noe som slo ned i meg og jeg oppsøkte ham for å snakke nærmere med ham om dette. Han skrev da til Barmen.

Så fulgte søknad, test om dugelighet i tropene med kinin og presentasjon i Barmen. Så fulgte beslutningen at jeg skulle arbeide ett år i Bethel  som medhjelper i ”blauen Schürze”. Dette var i mars 1951 like etter eksamen på middelskolen, som jeg avla på Falk Middelskole. I 1952 ble jeg opptatt på den rhinske misjonsskolen. Her lærte vi først latin, tysk, engelsk, historie og fremfor alt bibel-kunnskap. Gresk og hebraisk ble undervist i tilknytning til den kirkelige høyskolen i Wuppertal. I tillegg kom teologi-studiet.

I 1959 avla jeg så 1. teologiske eksamen og kom til Siegen som vikar i sognet Hammerhütte. Så fulgte enda et semester på misjonsakademiet i Hamburg, der jeg også lærte afrikaans, språket til boerne. Etter ordinasjonen i Pauluskirken den 10. september 1960 ved pastor Viering som leder  for synoden, ble det tatt avskjed med meg fra Paulus-menigheten in Bielefeld for utreise til Sydvest-Afrika, sammen med Erich Viering, som skulle til Togo.

Hva ventet meg i ”Südwest”?

Jeg fikk først en midlertidig oppholdtillatelse. Til velkomsthilsen møtte meg hovedoppslaget i avisen ”Allgemeine Zeitung”, Windhoek, fra 16. november 1960 : ”Kast de hvite på havet !”

Taleren Mburumba Kerina hadde uttalt foran FN’s Sørvest-Afrika-komite : ”kast de hvite på havet der de kom fra”. Allerede i april 1959 var Ovamboland Peoples’ Organisation (OPO) dannet, og samtidig forløper for South West African Peoples’ Organisation (SWAPO) som nasjonal frigjøringsbevegelse. Leder for den væpnede motstanden ble Sam Nujoma, den nåværende presidenten i landet, som ble uavhengig 21.mars 1990.

Allerede under overfarten skulle jeg få oppleve noe av sør-afrikanske republikk’s apartheid. Da vi om bord på skipet etter gudstjenesten samlet inn til internatet i Otjimbingwe, var det to av deltakerne som ikke gav noe, fordi det ble samlet inn til sorte barn.  Skranker på post og bank var atskilt for  hvite og ikke-hvite. Allikevel forundret jeg meg over at i Kappstaden samlet det seg en lang kø på bussholdeplassen.

For meg gjaldt det å være der helt og fullt for de sorte og derfor måtte jeg først lære deres språk.

I Swakopmund begynte jeg med grunnbegrepene i Herero-språket og holdt etter et halvt år min første tale på Herero. Også Nama-språket med klikk-lydene lærte jeg som neste språk, fordi i gudstjenestene var som regel de forskjellige språk-gruppene representert. Min oppgave bestod fremfor alt i å bistå pastorene til å bli selvstendige.

De lokale’s ansvar.

I 1957 ble det i Sørvest-Afrika dannet en selvstendig kirke av fem ulike folkegrupper. Kirkeledelsen hadde ennå overveiende hvite som medarbeidere. Men parolen lød : tilbake i andre geledd. Slik gjaldt det å overlate de afrikanske pastorene ansvaret. Som områdesekretær, som tilsvarer en tilsynsmanns-funksjon, hadde jeg ansvar for et kjempestort område langs kysten helt inn til Karibib, Usakos og Uis. Jeg måtte tilbakelegge strekninger på mer enn 200 km mellom menighetene. Veien fra Swakopmund til Karibib var den gang bare en grusvei med mye støv.

At kirken også måtte uttale seg om politikk, måtte pastorene bli seg tidlig bevisst. I 1971 ble det såkalte ”åpne brev” skrevet, som angrep ”apartheid” som system og i Windhoek kom det i stand et møte mellom statsminister John Vorster og kirkeledelsen.

”De lokale klarer ikke dette!” – var den alminnelige dom. Men man måtte sette i gang dette langsomt. Blant evangelistene i Swakopmund opprettet jeg til å begynne med en konto for forsamlingen. Hittil hadde misjonæren tatt hånd om pengene. Men skulle jeg bruke tiden på å telle opp pengene i menigheten ?  Så  skrev han selv inn kollektene i en bok og hver måned måtte det gjøres opp. I Narraville (Walvisbaai) etter byggingen av kirken i 1965 fikk evangelisten overlatt kassen og var selv ansvarlig for alt. Menigheten kunne da stå på egne bein finansielt. I egen regi bygget de et menighetshus, der det også var plass til barnehage. Ved opprettelsen av arkivet i Windhoek kom jeg en gang forbi Karibib og skulle etterse kassen til den lokale pastor. Kassen var full av penger og en hel ettermiddag måtte jeg bruke for å telle opp. Jeg kom med forslaget at han skulle sette inn pengene i banken, så skulle jeg kontrollere dette da jeg kom tilbake. Ved tilbakekomsten viste pastoren meg innskuddskvitteringen og på få minutter kunne kassebeholdningen bli kontrollert. Denne pastor ble senere kirkesekretær og så biskop. Det var virkelig en bragd det de innfødte pastorene måtte lære på så kort tid.

Men heller ikke den hvite misjonæren hadde det enkelt. Som misjonær nr. 2 var jeg bestemt for distriktet Gobabis, som var like stort som Sveits. Området omfattet 940 gårder og også menigheter i Botswana tilhørte dette distrikt. Der var det namaer, damaraer, hereroer, blandingsfolk og buskmenn. Gjennom det såkalte ”doppelamt” ble også de tyske menigheter betjent av misjonæren. På kirkesøndag kom det folk til gudstjeneste i avstand av mer enn 200 km. Siden herero-pastoren nettopp var død, var det i det kjempestore distriktet kun en namapastor, den hvite misjonæren og en innfødt evangelist. Jeg var ofte på reise – ”auf Pad, som man sier i Namibia – sammen med sistnevnte, for å besøke de fjerntliggende menighetene. Siden folk å farmene var opptatt hele dagen med arbeid, hadde vi gudstjeneste om kvelden ved bålet. En gang forrettet jeg tre brylluper, først var det intens skriving på skrivemaskinen, fordi for hvert par måtte tre formularer fylles ut : for menigheten, for den stedlige magisrat og så til slutt for Pretoria, siden Sørvest-Afrika ble forvaltet av Sør-Afrika. Og siden folkene på de avsidesliggende gårdene ofte ikke kunne skrive, gjaldt det kun å skrive navnet bak hvert kryss, og slik var det også for vitnene.

Med skinnsekken på ryggen.

Vi giftet oss i Wupperthal i Sør-Afrika i 1962. I Wuppertal i Tyskland hadde jeg lært å kjenne min frue Hilde, født Schallermann. I tre år var jeg der, for å forberede menigheten på en lokal pastor. Med skinnsekk på ryggen gikk jeg over fjellpartier for å formidle nattverden til eldre mennesker. Den lokale pastor overtok deretter menigheten og vi kom da etter en kort tysklandsferie til Walvisbaai, der vi betjente det kjempestore distriktet i syv år.

Jeg trivdes veldig godt hos Topnaar-namaene, som levde fjernt fra hverandre langs Kuiseb-elveleiet i Namib-ørkenen. Siden 1845 fantes her misjonsstasjonen Rooibank, men av de fire kirkene som hadde vært reist her, hadde ingen blitt stående gjennom tiden. De lokale bad meg om å få bygget en ny kirke. Ved egenarbeid satte vi derfor i gang. Selv målte jeg opp tomtegrunnen i sanden og gjorde ferdig en tegning over kirken. Hver lørdag hadde vi byggedag sammen med menigheten. Koner og barn hjalp til med å bære vann. I ørkenen raket vi sammen grus og så kunne grunnsteinen legges i 1969 med en stor festlighet under de gamle daddelpalmene på den andre siden av elveløpet (Flussbett).

I Swakopmund samlet jeg de lokale på stedet. I den gamle kirken som ble bygget av misjonær Vedder i 1906, hadde man fremdeles skole og gudstjeneste for de forskjellige folkegruppene. Og der var vi sammen med de lokale, som arbeidet for de hvite i Swakopmund, i denne lille trekirken som var importert fra Tyskland i ferdigelementer. Det var til å begynne med bare en liten menighet. Men senere under raseskille-politikken da hver folkegruppe ble tildelt sitt område, fikk de lokale en egen tomt og bygget på sitt vis sin egen kirke og seinere også en menighetssal, hvor det også kunne være barnehage.

Et kor fra denne menigheten sammen med medlemmer fra menigheten i Walvisbaai – til sammen 38 personer – besøkte i 1996 også Tyskland. De sang i Werther, Spenge og Wallenbruck. Når jeg reiser til Namibia besøker jeg som regel alltid også disse menighetene (Swakopmund og Walvisbaai), som jeg fremdeles (2005) har kontakt med og når jeg er der taler jeg til dem på Afrikaans.

Siden jeg den gang satte i gang med å strukturere den rhinske misjon’s arkiv og har interessert meg mye for landets historie, har jeg utgitt en skriftrekke med tittelen ”Aus alten Tagen in Südwest”. Etter hvert har det kommet til ”Heft 15” som har tittelen ”Ein Bielefelder Missionar als Pioner in Namibia, Tagebuch Franz Heinrich Vollmer, Hoachanas 1853-1865.”

Om han var en av de første misjonærer fra Bielefeld, er jeg på samme måte en av de siste misjonærer fra den Rhinske Misjon som stammer fra Bielefeld og Ravensberger Land.

Skriv inn søkeord..