halden (fredrikshald) metodistmenighet

 

– hentet fra Halden Metodistmenighet’s hjemmeside :

– les også om :

Halden metodistmenighet’s historie.

Halden metodistmenighet ble stiftet 3 november 1856, bare 2 måned er etter Sarpsborg menighet som var den første. Superintendent (som ble brukt før man fikk tittelen ”biskop”) Willerup var forstander. I disse to nystartede menigheter ble det holdt gudstjenester hver søndag formiddag kl.10 og om ettermiddagen kl.17.

I tillegg var det samvær hver onsdag kveld og det ble også avholdt klassemøter i private hjem. Det fortelles at det regelmessig kom folk inn som prøvde å forstyrre møtene, men mange av disse ble frelst og gikk senere inn i menigheten.

Møtene var veldig enkle. De begynte med salmesang. Så holdt predikanten bønn og leste fra Bibelen. Så var det igjen salmesang før prekenen fulgte. Kollekten var et fast innslag. Møtet ble avsluttet med salmesang og den apostoliske velsignelse. Vitnemøter var det ofte, og vitnesbyrdene fra de nyfrelste grep mange. Menighetene ble delt inn i klasser, og i Sarpsborg var det 8 klasser og i Halden 4 klasser den første tiden. Klassemøtene var også meget enkle. Bønn, skriftlesning og sang var viktige elementer. Her vanket også formaning, trøst og veiledning, og de samtalte om hvordan de hadde det og hva de hadde opplevd. Derfor hadde  disse møtene hadde stor sjelesørgerisk verdi.

Metodistkirken i Halden opplevde vekst, men også motgang. Rundt 1890 var hver tiende haldenser dissenter (frikirkelig), og av 1117 dissentere var 511 metodister. Mange av de nye metodistene i Halden var ansatt på sagbruk eller høvleri, men etter hvert som man opplevde nedgang i trelastindustien kom flere og flere håndverkere med. Så det var i første rekke arbeiderklassen som fant seg til rette i Metodistkirken. Etter hvert ble imidlertid metodister forfremmet til formenn, og noen fikk yrker som tradisjonelt regnes til en høyere sosialgruppe.

Som sagt møtte metodismen også motgang, spesielt fra haugianere og fra Den norske kirke. Haugianerne stilte seg avvisende til metodismen med dens lyse sanger og frimodige frelsesvisshet og optimistiske helliggjørelselære . Mange av prestene i DNK tok til orde mot metodistene. Særlig fikk haldenserne oppleve dette gjennom prost Magnus B. Landstad. Landstad hevdet at metodistene blandet sammen gjenfødelse og omvendelse, og at de forkastet Kristi fyllestgjørelse. I skriftet ”advarsel” oppfordret han leserne til å holde god avstand til metodistene. Landstad kalte også Willerup en ”amerikansk slusk”. De hendte at metodister ble nektet å leie lokaler, og en sjelden gang at tjenestefolk ble truet med oppsigelse dersom de sluttet seg til metodistene. Barna kunne bli usatt for mobbing på skolen, bl.a var det mange som opplevde å bli kalt ”medisterkaker” i skolegården. Metodistkirken hadde en kort periode egne dagskoler i Sarpsborg, Halden, Fredrikstad, Horten og Porsgrunn.

Halden metodistmenighet var altså den andre metodistmenighet som ble stiftet i Norge.  Før menigheten ble offisielt stiftet holdt metodistene møter på flere steder i byen. De var samlet i hjemmene, ofte hos John Sørbrøn (Sørbrøden). Både Latinskolen og Ankerske Arbeidshus ble brukt til gudstjeneste. Flokken økte, og da pastor C. Willerup bosatte seg i Halden i 1856 lå alt til rette for å stifte menighet, selv om tiden frem til da hadde vært preget av stor motstand. På stiftelsedagen ble tre medlemmer innført i kirkeboken. Disse var slakter Hans August Andersen, snekker Vincent Berg og hans hustru Sofie Eriksdatter. Det brøt ut en ny vekkelse, og før året var omme hadde menigheten 70 medlemmer i full forening og enda flere på prøve. Møtene ble den første tiden holdt på i Fayegården, men snart meldte behovet seg for et eget forsamlingslokale. Menigheten kjøpte en tomt på Damhaugen like ved byens sykehus. Julen 1858 ble den nye kirken innviet. Pastor Willerup avsluttet sin tjeneste i Halden  etter 3 år, og hadde på den korte tiden rukket å sette dype spor både i menigheten og i byen. Han fikk til og med en gate oppkalt etter seg.

Menigheten opplevde en jevn økning i antall medlemmer den første tiden på Damhaugen, men de hadde et ønske om å ligge mer sentralt i bybildet. Menigheten lyktes å få kjøpt en tomt øverst i Storgaten i 1866, og kirken på Damhaugen ble revet og satt opp igjen på den nye tomten. Dette kostet enormt både av penger og tid, og det var ikke lite menighetens medlemmer måtte ofre denne tiden. Innsatsen var upåklagelig. Kirken ble revet og gjenreist på et drøyt halvår og menigheten klarte å samle inn 5100 speciedaler, noe som den gangen tilsvarte 20 400 kr!! Mennesker hadde ofret så det kjentes av penger, arbeidsinnsats og personlige eiendeler. Presteboligen ved siden av kirken ble kjøpt våren 1923 for 35 000 kr. Etter at menigheten bygde ny prestebolig i Marmorveien i 1984 har den gamle presteboligen blitt brukt til utleieleilighet og menighetssenter. Menigheten hadde, som eneste metodistmenighet i landet, egen kirkegård på Damhaugen. Denne ble nedlagt i 1919, da begravelser ble lagt til byens kirkegård på Os.

Stengt for kommentarer.