«det historiske moment»

 

– tredje del av Willy Heggøy’s bok : «Ivrig ung mann». Om Lars Petersen.

 

s. 26 – 63 :

1. Den ringe begynnelses dag.

 

«Guds Sag har en lys Fremtid i Bergen» (Lars Petersen, 12. mars 1879).

 

«Bergen er et stort og livligt Sted med enhver Betingelse for vort Missionsværks Fremgang».

(Anders Olsen, 24. juli 1879).

 

«Med underlige Følelser» : Bergen må sees fra fjorden — eller fra Fløyen. Lars Petersen fikk det første synet fra fjor­den. Da båten, en av Hardanger-Sunnhordlandske sine, run­det Kvarven, lå byen der, den makeløse byen, et syn som får bergensernes hjerte til å svulme av stolthet. At det er et vakkert syn, må alle vedgå. Bjørnstjerne Bjørnson, som var knyttet til byen med ømme bånd, skrev :

Som du sidder der bagom dine Skjær,

tunge Fjeld omkring, og Havets Dyb for Foden,

grunder du vel paa Saga, som skal gaa

end engang med Undre ifra Land.

Tenkte Lars Petersen i poetiske vendinger der han sto på dekket og så på byen ? I så fall er det oss ikke kjent. Han gir uttrykk for helt prosaiske tanker i et brev av 12. mars 1879 : «Med underlige Følelser saa jeg den (Bergen) for første Gang den 25. Januar. .. idet Dampskibet styrede indad Fjorden»(Så (slik) i Kr. Tid., 29.mai 1879 (brevet datert Bergen 17. mai) og flere andre steder. Jubileumsheftene i Bergen har mistolket brevet av 27. januar, for de sier alle sammen at Petersen kom til Bergen den 26. jan.).

Var han kanskje litt redd ? Han hadde nok hørt at folk i byen alt hadde sag t: «Jaså, ja, det kommer an på hvorledes det vil gå». Ikke lenge etterpå skrev han i et annet brev noe han sikkert hadde følt lenge : «Jeg er ung og svag og føler mig udygtig til denne saa vigtige Gjerning». Han ba om forbønn til gjerningen. Det var med slike tanker og kjensler han steg i land den lørdagen. Fire dager senere fylte han 25 år.

«En Tilreisende fra Kristiania» : Noe offentlig møte ved Lars Petersen for søndag 26. januar 1879 sto ikke annonsert i avisene. Men torsdag den 30. januar sto det en beskjeden annonse i Bergens Tidende, øverst i venstre hjørne på første side :

Prædiken. En Tilreisende fra Kristiania prædiker i Olsen og Findsens Store Sal,

Domkirkegaden, Fredag Aften Kl. 7.

Dette var kanskje nok til å vekke bergensernes interesse, for det var ingen overflod av religiøse møter den gangen. Forutenom statskirkens regulære gudstjenester i Domkirken, Korskirken, Nykirken og Mariakirken sto bare fire andre møtelokaler nevnt i avisene fra helg til helg : St. Pauls ka­tolske kirke, «Eben-Ezer» baptistkapell, Frimenighetens (lammersk) lokale og det lutherske Misjonshuset. Fra tid til annen sto også St. Jørgens hospitalkirke nevnt.

To uker senere, i Bergens Tidende for fredag 14. februar, hadde den tilreisende fått navn. I annonsen for søndagens møte het han «Pastor Petersen fra Kristiania». Møtet skulle holdes i baptistmenighetens gudshus.

Utover hele våren 1879, ja til ut i juli måned, ble uttrykket «fra Kristiania» brukt som en merkelapp. Det var faktisk hele hans referanse. Var det så mye gjevere å være fra ho­vedstaden enn fra lille Hønefoss? Var det muligens for å flattere bergenserne? Mannen hadde iallfall vært i Kristia­nia, siden han jo hadde gått på predikantskolen der i fire- fem måneder. Ellers kan en ikke si at Metodismen i Bergen står i gjeld til Oslo. Men til Hønefoss menighet (og her må Jevnaker menighet regnes med) står Metodistmenighetene i Bergen i evig gjeld. Derfra kom Lars Petersen. Fra Høne­foss kom senere også Christopher Larssen Tholander og satte dype spor etter seg i begge Bergensmenighetene. (Med tiden kom metodistprester fra Bergen til å betjene menig­hetene på Ringerike og Hadeland, Alf Imrik og Sigvart Rikstad i Hønefoss, Ogmund Ulvedal og Trygve Karlsen på Jevnaker. Det kan jo sees som en takk for dem som først kom til Bergen).

I februar og mars 1879 leide Lars Petersen baptistkapellet i Bergen for alle sine offentlige møter. Metodistmøter i andre lokaler sto ikke annonsert i avisene i den tiden. I løpet av halvannen måned sto metodistmøtene i baptistkapellet «Eben-Ezer» annonsert i Bergens Tidende atten ganger. Det gjaldt i alt seks søndagsmøter og sju ukekveldsmøter (Søndagsmøtene 16. og 23. febr., 2.,9.,16., og 23. mars, hver gang kl. 17; i mars torsdag 6., tirsdag 11., og torsdagene 13., 20. og 27., hver gang kl. 19.30. Baptistkirkens arkiv i Bergen har ingen opplysninger om metodistmøtene eller om leieforholdet. Husmøter sto ikke annonsert i avisene).

I et brev datert den 12. mars 1879 i Bergen (Kristelig Tidende, 27. mars) fortalte Lars Petersen at han hadde preket «omtrent hver Aften» i den samme tiden. Det er klart at de andre møtene var husmøter. Det var også husmøter det gjaldt, når han fortalte at han ble oppfordret fra mange kanter om å komme og «holde Opbyggelse». Selv om husene var «overfylte» når han talte, dreide det seg likevel ikke om store folkemasser.

Men Lars Petersen selv var imponert over det som skjedde. «Nu er her Bevægelse i Bergen», skrev han. «Bevægelsen» besto av to slags : motstanden og medgangen.

Til motstanden regnet Petersen at en prest hadde holdt foredrag «om Methodisternes Lære», og at andre gikk om­kring og advarte «Folket mod os». Ingen av dem ble nevnt ved navn, og avisene hadde ingen annonse om det omtalte foredraget. Motstanden besto videre i at en «Emissær er kommet hid, forat han med sine Foredrag skal standse Vildfarelserne».

Var det mulig han mente sin jevnaldrende And­reas Lavik (1854-1918)? Da bør en bemerke at Andreas Lavik ble kalt til Bergen av Bergens Indremisjon på høsten 1878, og at han meget snart samlet overfylte hus om sin åndsbårne forkynnelse. Et overfylt «Misjonshus» med 2000 sitteplasser var noe annet enn overfylte husmøter. Det er også mer enn mulig at forkynnere som Andreas Lavik kunne bety at det var færre personer i Bergen som kjente behov for Petersens forkynnelse.

Men det er klart at Lars Petersen hadde medgang i Ber­gen. Medgangen betydde møter «omtrent hver Aften», «overfyldte» hus, og innbydelser fra mange kanter om å holde «Opbyggelse». Det gikk godt også med de offentlige møtene, det vil si møtene i «Eben-Ezer».

Således får vi greie på at kapellet var overfylt «til Trængsel» søndag den 9. mars klokken 5 om ettermiddagen. Etter prekenen var det bønnemøte, og Petersen ba de som ønsket forbønn om å reise seg. Hadde det vært i en metodistkirke, ville han ha bedt dem komme frem til alteret for forbønn. «Omtrent 20 Personer reiste sig». Ikke rart at han kjente seg inspirert til å profetere : «Guds Sag har en lys Fremtid i Bergen».

Likevel kan en ikke påstå at Metodistene tiltrakk seg al­minnelig oppmerksomhet i Bergen før enn til høsten 1879, og da vesentlig på grunn av noen antimetodistiske stormøter som ble tilordnet i Misjonshuset. Det var derfor Bergens- posten i sitt tilbakeblikk over året 1879 feilaktig kunne skrive : «Methodisterne, der i indeværende Høst for første Gang optraadte iblandt os» (Sitert i Kr. Tidende, 16. jan. 1880).

Vekkelse var det i Bergen til og med om våren 1879. Stor vekkelse var det neppe. Da var det større, om en våger sammenlikne, det som skjedde ved Andreas Lavik i Bergen i den tiden. Stormende bevegelse ble det også i året 1883 i Bergen, da verdensevangelisten Fredrik Franson kom til byen. Da måtte det endog bygges et stort nytt forsamlingslokale av den grunn, et lokale som senere ble overtatt av Frelsesarmeen.

Lars Petersen fikk naturligvis ikke leie Baptistkirken til søndags formiddagsmøter. Heller ikke kunne han holde egen søndagsskole i et lokale som tilhørte et annet kirke­samfunn. Videre kunne det bli spørsmål om hva han skulle gjøre med de personer som ved hans forkynnelse ble vakt, og i sær med slike som ved ham fikk klarhet i sitt forhold til Gud. Kunne han med udelt glede se dem bli baptister ? Og kunne baptistene med udelt glede huse Metodistene over en lengre periode ?

Det ble iallfall slutt på alle metodistmøter i baptistkapellet etter at den presiderende eldste Anders Olsen hadde vært på inspeksjon i Bergen. Anders Olsen var kjent for å være en ekte metodist. Han beskrev seg selv i «Strømme af Naade» som «en Elsker af kirkelig Orden». Det betydde også at han krevde klare linjer i forhold til andre kirkesamfunn og var ingen ynder av slikt som kunne tolkes som samrøre. Pastor Barratts datter forteller, med støtte i farens dagbøker, at faren fikk en påminning i den retning av Anders Olsen i hovedstaden i 1889 (T.B. Barratt, p. 119).

Det er mulig at Lars Petersen fikk noe av samme slaget i Bergen våren 1879.

«Pastor Olsen fra Arendal» : Onsdag 2. april 1879 sto denne annonsen i Bergens Tidende :

Prædiken i Olsen og Findsens Sal, Domkirkegaden,

Torsdag Kl. 7 1/2 ved Pastor Olsen fra Arendal.

 

Fredag kveld var det møte på samme sted til samme tid ved samme predikant, som ikke var noen annen enn preside­rende eldste for Porsgrunn distrikt, pastor Anders Olsen. Han bodde for tiden i Arendal, men ellers var han fra Haldenskanten. Han var blitt metodist i Halden i januar 1858. Siden den tid hadde han vært med på å organisere metodist-menigheter i Kristiania og Stavanger. Han hadde også vært forstander begge steder. Nå var han tilsynsmann og var kommet til Bergen for å se til at tingene gikk rett for seg. Nå fant han også en flokk som samlet seg omkring den unge metodistpredikanten der.

Ikke bare møtene under hans besøk, men alle metodistmøtene ble fra nå av holdt i Olsen og Findsens Sal, helt til venneflokken noen år senere klarte å kjøpe sitt eget for­samlingslokale.

Anders Olsen var ellers ikke ukjent med Bergen. Han hadde vært der før. Han var nemlig den første metodistpres- ten som hadde holdt oppbyggelsesmøter i Bergen. Det var i året 1873, og det kan passe å fortelle om det her.

Møtene som Anders Olsen hadde holdt i Bergen i 1873, hadde ikke stått annonsert i avisene. Men han skrev selv til Evangelisk Kirketidende (18. sept.) om det : «Jeg var ogsaa en Tur i Bergen, hvor jeg havde 2de Opbyggelser, hvoraf den sidste var noksaa godt besøgt». «Turen» kan tidfestes til 28. og 29. august, de to eneste dagene han ikke hadde mø­ter i Stavanger og Sandnes under en ukes besøk på de kan­ter av landet.

Under besøket i Bergen gjorde han noen refleksjoner over den religiøse tilstanden i byen :

Der er mange religiøse Partier paa dette Sted, men hvormeget de virke til Guds Sags Fremme, ved Herren alene, men det forekom mig dog, at Virksomheden er liden, og maaske de gode Frugter, som skulle vise sig af Virksom­heden ere forholdsvis endnu mindre . . .

Om en husker på at det var på den tiden at «Indremissionær» Jacob Traasdahl med det talte og skrevne ord alt hadde begynt å sette sitt preg på Bergens Indremisjon, kan en undre seg over omtalen (det er mest sannsynlig at Anders Olsen kjente «musketer Jacob Olsen» som ble metodist i Fredrikstad 6. febr. 1860, men noen år senere, på en annen kant av landet, hvor det ikke fantes menighet, gikk tilbake til statskirken. Nå var han «Indremissionær Jacob Traasdahl. Jeg (Willy Heggøy) har manuskript om metodisten Traasdahl).

Men Anders Olsen var klartenkt og klartseende, så en bør gi akt på hans ord.

Den direkte foranledning til Anders Olsens besøk i Ber­gen i 1873 var løytnant Vincent Berg, en jærbu som i 1870 var blitt metodist i Halden. Han hadde også vært lærer ved metodistenes dagskole der. Siden 1871 bodde han i Bergen. Den 21. august 1873 sto et brev fra ham i Evangelisk Kirke­tidende :

Maatte kun ogsaa en Missionær blive sendt os, saaat Kris­tus maatte

blive prædiket og antaget af de Mange, som længes efter ham.

Et 9 Maaneders gammelt udøbt Barn venter ogsaa vistnok ubevidst,

paa en Missionærs Komme.

Hele brevet, men i sær den siterte delen, falt statskirkepresten Th. C. Bernhoft tungt for brystet. Han grep til pen­nen, atter en gang, for å skrive kritisk om metodistene i Luthersk Kirketidende (Jfr. Ny rekke bd. IX, p. 186.Bernhofts årelange kritikk kan følges i Norsk Kirketidende og senere i Luthersk Kirketidende, især i årene 1868-74. Han sendte også ut anti-metodistiske brosjyrer), og i dette tilfelle også drive gjøn med deres offisielle organ så vel som med løytnantens brev. En misjonær kom iallfall til Bergen på besøk. Snarere kunne det ikke ha skjedd. Anders Olsen ikke bare prekte to ganger i Bergen, men døpte også lille Elise Marie Berg (Vincents Berg, f. 31. mai i Ly (Time); metodist i Halden 18. nov. 1870. Hans hustru sto fortsatt i statskirken. Tre barn ble født i Bergen : 1) dødfødt 26. nov. 1871; 2) Else Marie 4. nov. 1872 (nr. 255 i «Fødte i Menigheden» i Halden; døpt av A. Olsen i Bergen); 3) Kristian 16. des. 1876 (nr. 269 i «Fødte i Menigh.» i Halden; døpt i Oslo Første 3. mai 1874). Løytnant Berg ble utmeldt av Oslo Første i oktober 1875).

I brevet hadde løytnant Berg videre sagt : «Vore Blade begynde at faa Udbredelse ogsaa her». En kan undres på hvem i Bergen i 1873 forutenom familien Berg, abonnerte på Evangelisk Kirketidende og Den lille Børneven (Fredrik Loots, skreddersv., f. i Sverige 1835, metodist i Halden 1861; uten dato flyttet til Bergen).

Bergen var iallfall med i bildet for Metodistkirkens vedkommende fra 1873 av, dette merkeåret i norsk metodisthistorie. En kime fantes i byen. Opplegget ble ikke fulgt av permanent virk­somhet det året; og året etter reiste familien Berg fra byen. Anders Olsens første besøk i Bergen i 1873 må likevel sees i sammenheng med årskonferansens bestemmelse fem år se­nere om å sende en predikant til byen. Anders Olsen visste nemlig da om nye kontakter der (se Tillegg II), og denne gangen hadde han myndighet nok, som presiderende eldste, til å forhindre at Metodistkirken skulle miste sjansen en gang til i Norges nest største by. For øvrig skulle det også snart vise seg at valget av unge Lars Petersen var heldig i så måte.

Anders Olsens nye besøk i Bergen torsdag 3. april og fre­dag 4. april 1879 var all-viktig for Metodismens sak. Det var første gang i historien at en hierarkisk leder innen Meto­distkirken kom til byen. Merkelig nok sto ikke Bergen på reiseruten hans for vinterkvartalet eller for vårkvartalet 1879. Heller ikke ble noe brev om det historiske besøket sendt til kirkebladet. Utover annonsene i Bergens Tidende om de to møtene på Olsen og Findsens Sal, vet en faktisk ikke hva som skjedde. Bare dette vet vi : 1) den presiderende eldste kom og så til sine protesjé og virksomheten hans; og 2) et program ble utstaket for den nærmeste fremtid.

Etapper på veien til Menighet : En idé om fremtidsprogrammet kan en få mer enn en aning om i lys av det som faktisk fant sted to uker etter Anders Olsens besøk. Da ble det stiftet søndagsskole, kvinneforening og sangkor, tydelige etapper på veien frem til varig virksomhet i Bergen.

Før disse etappene kunne bli tatt, måtte Lars Petersen finne et annet forsamlingslokale enn baptistkapellet. Han søkte og fikk avslag etter tur, om å leie arbeiderforeningens sal, håndverkerforeningens sal og good-templarlosjens sal. En sal som kaltes Festivitetslokalet, sto til hans rådighet mot en forholdsvis dyr leie. Det var denne salen som i avisannon­sene kaltes Olsen og Findsens Sal, og den hadde han alt brukt til sitt første offentlige møte i byen, og senere under Anders Olsens besøk (Jfr. Kr. Tid., 27. mars 1879 og 29. mai 1879).

Nå ble det gjort overenskomst om en litt mere regelmessig leie av salen.

Etter at spørsmålet om forsamlingssalen var ordnet, kom etappen med Metodistkirkens søndagsskole i Bergen. Den ble stiftet søndag 20. april 1879 med 45 elever. Bare tre uker senere talte den 82 elever. Til årskonferansen i juli ble det rapportert at den hadde 95 innskrevne elever (for ikke å miste perspektivet bør en ha i minne at Bergens Indre­misjon hadde 1300 søndagsskoleelever det året).

Dagen etter at søndagsskolen ble stiftet, ble en kvinne­forening på 44 medlemmer organisert i Metodistkirkens ramme. I brev til kirkebladet av 17. mai 1879 (Kr. Tid., 29. mai) fortalte Lars Petersen den gode nyhet at de fleste av disse kvinnene var «Søstre». Det vil naturligvis si at de var «søstre i Herren» og hadde opplevd sitt åndelige gjennom­brudd.

Datoen for sangkorets stiftelse er ikke gitt, men det skjed­de i den samme tiden. I det omtalte brevet til kirkebladet får en heller ikke vite hvor mange sangere som var med i «Sangforeningen». En får likevel vite at «alle Medlemmerne der ikke er omvendte enda». Det lille ordet «enda» skulle tyde på at han ventet at alle skulle komme frem til et åndelig gjennombrudd, kanskje snart.

En så selvsagt metodistisk institusjon som «klassene» fortalte Lars Petersen ingenting om på det tidspunktet. Men det er utenkelig at en sånn skole for kristelig åndsvekst ikke eksisterte for de nyomvendte i Bergen på dette tidlige tids­punkt. Til og med søndagsskolen, kvinneforeningen og sang­koret var periferiske i sammenlikning med metodistklassene.

Det er forresten meget mulig at en metodistmenighet kun­ne ha vært organisert i Bergen alt i juni 1879, etter at presiderende eldste Anders Olsen hadde gjort seg ferdig med vår-runden til menighetene som han hadde ansvar for. Men denne gangen kom han ikke til Bergen i det hele tatt. Admi­nistrasjonen og tilsyn skjedde pr. korrespondanse.

I sin rapport til Metodistkirkens årskonferanse i juli 1879 fortalte Anders Olsen også om Bergen. I den korte tiden Lars Petersen hadde vært der, hadde Gud velsignet arbei­det, sa han.

Sjæle er omvendt til Gud; en ikke liden Søndagsskole er stiftet;

en Kvindeforening er i Virksomhed til Sagens Fremme, og om ikke saa

lang Tid tænker vi at organisere en Menighed.

 

Han nevnte ikke noe om sangkoret og heller ikke om klassene. Men ellers kunne han påvise positive resultater av virksomheten. Det var til og med et pluss at Lars Petersen hadde «mødt Modstand fra mange Kanter», for Gud hadde jo likevel «velsignet sin Sandhed for mange til stor Opmuntring for Br. Petersen».

Så fortsatte han :

Da Bergen er et stort og livligt Sted med enhver Betingelse for vort Missionsværks Fremgang, tror jeg, at Virksomheden her bør fortsætte.

Hvorfor den forsiktige tonen etter alle de positive vinningene han hadde sitert ? Det hadde ikke med litterær stil å gjøre. Det var finansene som lå bak, selv om han ikke sa ett ord om den finansielle stillingen for virksomheten i Ber­gen. Denne virksomheten var nemlig helt avhengig av misjo­nen, iallfall når det gjaldt predikantlønningen og også leien av lokalet i begynnelsen.

Det går an å regne ut, ved å stu­dere årbøkene, hvor mye Metodistkirken som samfunn har måttet koste på sine menigheter i Bergen, før disse ble selvunderholdende. Statistikken for 1879 viste dessuten at kol­lektene i Bergen hadde vært ubetydelige. Hvorledes kunne Metodistkirken i Norge klare å finansiere et helt nytt ar­beide, mens de strevet ekstra hardt det året for å klare det pågående arbeide ? Sant nok, metodistene i Norge var født i vekkelse og var rede til å spre den videre ut. Men fattige var de også, og tidene var harde. Da var det at Anders Olsen mente at nå måtte vi gripe fremtiden an og la Lars Petersen få fortsette i Bergen.

I 1879 betydde Anders Olsens mening Metodistkirkens være eller ikke-være i Bergen. Om Anders Olsen på lang sikt skal gjelde for mer enn Lars Petersen i Metodistkirkens historie i den gamle by, kan bli en skjønnssak. Men uten Anders Olsen ville det heller ikke ha vært Lars Petersen, og hva det ellers ville ha vært, vet ingen.

Virksomheten fikk fortsette. Lars Petersen ble i juli 1879 utnevnt til Bergen for annen gang. Ved denne utnevnelsen ble siste etappe tatt før selve menighetsdannelsen.

Den 23. norske metodistmenighet blir til : Over helgen 28. september 1879 var presiderende eldste Anders Olsen atter i Bergen, denne gangen for å sette kronen på verket og or­ganisere den planlagte menigheten i overensstemmelse med Metodistkirkens disiplin.

7 norske metodistmenigheter ble stiftet i tiden 1878-82, en periode som kan kalles Metodist­kirkens tredje ekspansjonsperiode i Norge. For seks av disse menighetene var Anders Olsen ansvarlig. Bergen var den tredje av de seks. Dette plasserer ham i det historiske perspektiv.

Avisannonsene fortalte ikke noe om at en menighet skulle stiftes. De vanlige gudstjenestene ble annonsert i Olsen og Findsens Sal til klokken 10 formiddag og klokken 4 ettermiddag. Selve menighetsdannelsen fant sted om formid­dagen, etter at Anders Olsen hadde preket. Da ble de nyeste metodistene rakt «samfunns høyre hånd». På ettermiddagsmøtet ble den høyeste beseglingen gitt, da en Guds menighet feiret Herrens nattverd for første gang.

Anders Olsen sendte en kortfattet melding om nyheten til kirkebladet (Kr. Tid., 10. okt. 1879) :

Vi havde en meget god Tid i Bergen; en Menighed blev stiftet med 35 Medlemmer, og flere vil snart lægges til; thi Gud virker paa mange Hjerter.

Det følgende nummer av kirkebladet (17. okt.) brakte en mer utførlig beretning om begivenheten, skrevet av Lars Petersen. Der var tallet på de nye metodistene 36. En sånn liten forskjell kunne naturligvis bero på en trykkfeil. Men ministerialboken i Bergen gjør det klart at 36 navn ble innført der den 28. september 1879. Anders Olsen regnet antagelig ikke med den personen som sto først på listen : «Lars Petersen, Menighetsforstander».

Siden Lars Petersen kirkelig sett ennå var for legmann å regne, måtte han jo stå med navnet i en lokalmenighet. I kirkeboken i Bergen står det notert at han kom fra «Den bisk. Methodistkirke, Hønefoss». Men siden han ikke ble ut­skrevet av menigheten i Hønefoss, tilhørte han faktisk to menigheter på samme tid. I Hønefoss ble ordet «Smed» strøket og erstattet med «Missionær». Det må ha skjedd i 1878. Under rubrikken «Opholdssted» ble skrevet : «Bergen for nærværende». Det må ha skjedd i 1879. Under rubrikken «Anmærkninger» ble notert at han var medlem av årskonferansen. Dette skjedde i 1880. Ellers ble notatene gjort uten datoangivelse. I Bergen står han altså som nummer 1, og han ble ikke notert utflyttet fra Bergen før 30. desember 1882, ett og et halvt år nesten etter han flyttet fra byen, og to og et halvt år etter han ble medlem av årskonferansen.

La oss nå vende tilbake til den dagen da menigheten i Bergen ble stiftet. Metodistene hadde alt en tradisjon : ved særlige høve å holde festmøter med lett bevertning. Dette var noe som selvsagt tiltalte de nyeste metodistene, de i Bergen. Derfor endte den store dagen med fest. Det var kanskje en spontan affære, bestemt den dagen, for den hadde ikke vært annonsert i avisene. Anders Olsen endte sin korte melding til kirkebladet slik : «Søndag Aften havde vi Fest, hvor flere Personer fandt Fred med Gud formedelst Troen paa Jesus». I Lars Petersens brev heter det :

Til Slutning havde vi Fremkaldelse til Alteret for naadesøgende Sjæle, og mange kom da frem, og Bevægelsen var stor. Flere Sjæle fik Fred med Gud og gik retfærdiggjorte Hjem.

Så så han inn i fremtiden og uttalte håpet om at den lille nye menigheten måtte vokse til et stort tre som «i sin Tid kan bære meget Frugt til Guds Ære». Metodistene i Bergen mener at dette fromme ønsket ikke er blitt uten oppfyllelse.

Om en analyserer de opplysningene vi har om virksom­heten i året 1879, kan en vanskelig finne støtte for tale om stor vekkelse i Bergen. Vekkelse var det nok, men det spørs hva en mener med stor.

For det første var den nye menigheten liten. Selv om en naturligvis også i Bergen må regne med en større flokk av sympatiserende, altså vekkelsens miljø, så besto kjernen, menigheten, bare av 36 enkle mennesker av arbeiderklassen. Unge var de også. En eneste person var over 50 år. 28 per­soner var under 35 år, og av dem var 13 bare 25 år og under. Etter dissenterloven måtte alle medlemmene ha fylt 19 år for å kunne melde seg ut av statskirken. De brakte med seg inn i menigheten ved stiftelsen 21 barn, som etter loven måt­te være under 15 år. Det var ikke tillatt for ungdom mellom 15 og 19 år å følge sine foreldre eller å melde seg ut av statskirken i eget navn (S. Broch, «Om vore Dissenterforholde», i Luthersk Kirketidende, 1863. Nye kommentarer i 1878, sitert i Kr. Tid., 20. juni 1878, tillegg 4. juli s.å.).

Merkelig nok var en av de nye medlemmene i menigheten nettopp i den aldersgruppen, et bevis for at vedkommende alt var dissenter, uten at det faktum står notert. I virkeligheten er denne personen, en ung kvinne fra Arendal, så viktig for våre undersøkelser, at vi ved henne kan få svar på spørsmålet om hvorfor metodistene kom og begynte virksomheten i Bergen akkurat på den tiden (Se Tillegg II).

En får videre inntrykk av at forventningene om store innhøstninger i menigheten ikke riktig ble realisert, og at mange av prøvemedlemmene aldri ble opptatt i full forening. Det gikk nesten fire måneder fra stiftelsen til neste pulje av medlemmer ble innlemmet i menigheten, og da bare 16 personer. Den tredje medlemsopptagelsen fant sted i april 1880 og omfattet bare 15 personer, derav to overført fra menigheten i Drammen.

Ser en nærmere på lokalforholdene, kan en heller ikke se noen pekepinn om suksess. Det (Findsens Sal) var det eneste oppdrivelige lokale i byen, så Lars Petersen hadde sett Guds hånd i det : «… saa aabnede Herren et andet Lokale» (brev av 17. mai til kirkebladet).

Senere skrev han til og med : «Gud har givet os et Lokale» (brev av 17. oktober i kirkebladet). Me­nigheten hadde gjort det så kirkelig som en alterring og en prekestol kunne gjøre en ellers uskjønn sal, og alle mente det var blitt «noksaa hyggeligt». Men dette gjaldt menig­heten i landets nest største by, og den måtte nøye seg med en sal som knapt nok rommet 300 personer, og da måtte en også ta slakke sunnhetslover i betraktning. I lille Hønefoss (og Bergen var den gangen vel femti ganger større enn Høne­foss) hadde metodistene et større lokale enn dette, og dertil hadde de flere andre lokaler til sin rådighet rundt omkring. Lokalet i Bergen var likevel rommelig nok til vanlige møter. Bare om søndagen kunne det være fullsatt på den tiden. Ellers lå salen ubekvemt til i annen etasje i et gammelt tre­hus. Alle vinduene vendte ut til et smug, hvor alt en kunne se, var en mørk husvegg.

Skulle en trenge til ytterligere antydninger om små for­hold, kan en ta for seg budsjettet. Menigheten i Bergen var ikke organisert da Metodistkirkens årskonferanse møtte i Stavanger i juli 1879, men Bergen sto likevel for første gang i den statistiske rapporten i Årboken. Statistikken gjaldt rik­tignok bare søndagsskolen (9 lærere og 95 elever) og kollek­tene til de løpende utgifter. Hele beløpet etter seks måneders virke, for så lenge hadde Lars Petersen da vært i Bergen, kom ikke til mer enn kr. 188.40. Skal dette bety at en metodistpredikant hadde holdt møter uten å ta opp kollekt ? Eller skal det bety at han ikke fikk rådvelde over kollektene, iallfall i noen tid? Eller dreide det seg bare om små forsam­linger eller om folk med meget små mynter? Hvordan en enn dreier på det, det taler bare om små forhold.

Naturligvis ble tallet større under konferanseåret 1879-80, det vil si under menighetens første år. Likevel taler bud­sjettet også da om at det måtte være vanskeligere om penger enn om tilhørere i Bergen. Lokalet som «Gud har givet os», for å tale med Lars Petersen, var ikke fritt. Det kostet nem­lig 1200 kroner årlig i leie.

Det var ikke lite for en fattig menighet. Yterne var jo bare arbeidsfolk som skulle svare sine familieforpliktelser på daglønner av fra to til tre kroner, og tjenestepiker som hadde årslønn av fra 60 til 100 kroner. Lars Petersen henvendte seg derfor til metodistene andre steder i landet og ba om hjelp det første året. Noe hjelp, det ble ikke sagt hvor mye, fikk han også fra hovedstaden og fra Stavanger, og han takket for dette i kirkebladet (2. januar 1880).

Ellers satte den nye menigheten store forventninger til en basar som skulle holdes i november 1879. Av grunner som vi snart skal se, innløste ikke basaren alle forventningene. De pengene som kom inn, kr. 508.86 i alt, utgjorde likevel bort imot tredjedelen av det som måtte reises lokalt for å dekke de løpende utgifter. (For perspektivets skyld kan det være verdt å minne om at Bergens Indremisjon hadde opp­nådd kr. 2563.37 på sin siste basar på den tiden).

Enda en ting bør nevnes, fordi det kaster lys over situa­sjonen : de første metodistene i Bergen var for det meste innflyttere til byen, ja noen av dem endog meget ferske inn­flyttere. Slik var det i mange år. Når en ser etter blant me-todistene fra 1879, finner en både Nord-Norge og Trønde­lag representert blant dem, og det samme gjelder Østlandet og Sørlandet. Det var til og med en svenske blant de første «bergenske» metodistene. Ellers kom storparten av dem fra forskjellige bygder på Vestlandet. De innfødte bergenserne, det vi si de som var «barnefødt» i byen, var helst mangel­vare i vekkelsens kjerne den gangen.

Metodistkirkens ministerialbøker, under rubrikken Innmelding, gir ingen opp­lysning om hvor medlemmene kommer fra. En må finne det på annen måte. Rubrikken Ekteskap kan gi en antydning, for der må fødestedet nevnes; det viste seg da at av 40 per­soner som inngikk ekteskap i den første tiden, var bare 7 født i Bergen.

Resultatet av analysen viser iallfall at størrelsen av menig­heten som størrelsen av forsamlingene ikke vitner om annet enn små forhold. Det beskjedne budsjettet og det ubekvemme lokalet bekrefter dette. Nålevende metodister kan likevel huske at de gamle pleide å sitere et bibelvers om at ingen skulle forakte «den ringe begynnelses dag».

Det var jo tyde­lig og klart, tross alt, at noe nytt var kommet til byen, noe som skulle vokse og bli stort.

 

2. Hvorfor strides ?

 

«.. . ikke kommen herop for at stride, men kun for at vidne om Frelsen i Kristo».

(Lars Petersen, etter sitat fra Bergensposten, 23. november 1879).

Vekkelsen ved Lars Petersen på Jevnaker og i Moss skulle snart té seg som noe smått i sammenligning med det som nå holdt på å skje ved ham i Bergen. Han kom som eksponenten av en åndelig frigjøringsbevegelse, og ved hans hjelp kom mange personer til åndelig gjennombrudd. Lars Petersen sto for dem som en gudsendt sjelesørger.

Ingen vekkelse kan foregå i lengere tid uten opposisjon. Ved siden av frigjøringsbevegelsen fantes det også en åndelig motstandsbevegelse, ja den var kanskje ikke bare åndelig. Motstanden kan naturligvis tyne det spede livet. Men den kan også virke sann livsvekst. Vitnesbyrd om spenningsforholdet har mange av oss hørt av gamle meto­dister fra barndommen av. Svært lite er skrevet om det, men både Jens Johannessen Storheim og Annanias Gundersen Storhøi har vært inne på det i sine autobiografier i Strømme af Naade.

De kom begge to fra «fellesmenigheten» i Bergen. Noe har Anders Olsen og andre tilsynsmenn klargjort i for­skjellige rapporter. Noe står til og med å lese i bergensavi­sene fra den tiden.

Begynnelsen til motstanden, men bare som et vindpust, var omtalt i det tidligere siterte brevet som Lars Petersen skrev fra Bergen den 12. mars 1879. I mai ble motvinden sterkere. Bergens Tidende for lørdag 3. mai 1879 hadde denne annonsen : «Mandag Kl. 7 Foredrag i Missionshuset om Methodismen af Hr. res. Kap. Eckhoff».

Preposisjonen burde naturligvis ha vært mot og ikke om i dette tilfelle. Foredragsholderen var Ernst Fredrik Eckhoff (1823-1896), tidligere forstander for Misjonsskolen i Stavanger, men i 1879 residerende kapellan til Nykirken i Bergen. Foredraget hans kom ikke på trykk.

Lars Petersen kommenterte at Eckhoffs metodisme «kun blev en ynkelig Karrikatur af den virkelige» (Kr. Tid., 29. mai 1879). En tar derfor neppe feil om en går ut fra at det var av samme karakter som det fore­draget en annen Eckhoff, Christian Martin (1836-1914), lot trykke i Drammen i 1877, i to opplag, Forskjel mellem methodistisk og luthersk Lære om Synd efter Retfærdiggjørelsen eller Synd hos Guds Børn. Om forholdet i Drammen skrev pastor H. P. Bergh i Evangelisk Kirketidende (20. des. 1877), at Metodistkirken ble bekjempet av de to yngste og beste lutherske prestene i byen. Den ene skrev avisartikler mot metodistene, den andre skrev en brosjyre mot dem, sa han. Hadde disse gode menn kjent John Wesleys preken om «Syndserkjennelse hos de troende», kan en vanskelig tenke seg at de ville ha skrevet eller talt som de gjorde.

Istedenfor å polemisere mot Eckhoff i Drammen fikk metodistene den omtalte Wesley-prekenen oversatt til norsk av frøken Elevine Heede (1820-1883), hun som skrev «Ånd fra himlen, kom med nåde». Men Eckhoff i Bergen hadde nok ikke lest prekenen likevel.

Ernst Fredrik Eckhoff var en varmhjertet kristen. Hvor­for skulle det ofte være folk som nettopp burde ha de største betingelsene for å forstå metodistvekkelsen som sto stivest og stridest i motstanden ? Dette er noe metodistene alltid har sett på som forkjært og unaturlig, helt siden den første metodistpresten i Norge, pastor O. P. Petersen, den 1. mars 1854 skrev til misjonsselskapet i New York om forholdene i Østfold : «Noen personer som er virkelig omvendt til Gud, står meg imot og kaller meg kjetter». Var det ikke noe lignende det som nå skjedde i Bergen ?

Lars Petersen hadde vært i Bergen i nesten ti måneder da det brøt løs for alvor, en riktig storm. Slik kjentes det iallfall for den lille metodistmenigheten i byen, etter de vit­nesbyrd som har nådd oss.

Den 19. november 1879 sto denne annonsen i Bergens ‘Tid­ende: «Samtalemøde om Methodismen Fredag den 21de November Kl. 6 Eftermiddag i Missionshuset». Det var et samtalemøte arrangert av og for lutheranerne, om hvordan lutherske kristne skulle stille seg overfor Metodismen. Me­toden med samtalemøter av denne art har sine paralleller i hver eneste norsk by der Metodistkirken har menigheter, helt fra 1856 i Sarpsborg (Møtet fant sted 24.-25. sept. 1856 og referert i Norsk Kirketidende, 1856 sp.398; 1857 sp. 1-7; 193-199; 201-208; 233-236. Et lekmannsmøte som fant sted 16. jan. 1854 i Våle i Vestfold hadde ikke vært så uvennlig, jfr. Kirkelig Tidende (Olaus Nielsen), mai 1854, pp. 285f.).

Misjonshuset var byens største lokale med god sitteplass til 2000 personer. Emnet må ha interessert, for det heter at huset ble fullt. Det var så stor interesse at det spontant ble bestemt å fortsette med slike møter. De ble også holdt hver torsdag i tre uker, 27. november, 4. og 11. desember. Enten må Metodismens innflytelse ha vært sterkere følt i Bergen enn den lille metodiststatistikken antydet, eller så må statskirkeprestene i sin frykt ha drevet interessen frem.

I annonsene for det tredje samtalemøtet sto at «Pastor Frichs Foredrag med Satser sælges ved Indgangen for 10 Øre». Pastor Frich var David Christopher Frich (1833-1917), den gangen sokneprest til Korskirken. Brosjyren bar denne titel : «Om Methodismen. Indledningsforedrag ved en Række Samtalemøder af D. Chr. Frich, Prest», og den ble forlagt av F. Beyer i Bergen, 1879 (Frich skrev ikke bare mot metodistene i 1879. Man skrev mot offentlig prostitusjon i 1884 og mot Frelsesarmeen i 1889).

Satsene på slutten var ment som en sidestilling av metodistisk og luthersk lære om dåp og nattverd, omvendelse og gjenfødelse, og om helliggjørel­sen. Innholdet av selve brosjyren var ellers av samme slag som de fleste av denne genren. Det var nemlig samme kost som hadde vært servert oppkokt hundre ganger rundt om i landet, helt siden sokneprest Landstad skrev sin Advarsel mot metodistene i Halden i 1856.

Det måtte bli mager kost til og med i Misjonshuset, i sær når det var slike retter som skulle serveres fire ganger på rad.

«Stormen» og samtalemøtene ga selvsagt gjenklang i bergenspressen. Bergensposten for 23. november 1879 ga et re­ferat fra det første samtalemøtet og uttalte seg kritisk om pastor Petersen. Han burde ha grepet anledningen, mente bladet, for her var Misjonshuset «aldeles fuldt» av folk. Et­ter at sokneprest Frich hadde holdt «et udførlig Foredrag», ga sokneprest C. G. Winsnes, som var møtestyrer, anledning til de metodister som muligens var tilstede, å uttale seg.

Methodistsamfundets Forstander, Hr. Pastor Petersen, reiste sig derefter, men blot for at erklære, at han ikke vilde deltage i nogen Diskussion; han var ikke kommen herop for at stride, men kun for at vidne om Frelsen i Kristo; desuden forekom det ham ubilligt, at staa alene mod Tusinder. Han forlod saa Forsamlingen.

Dette fant Bergensposten både mistenkelig og lite tilta­lende.

To dager sener kom det et tilsvar i Bergens Tidende, som viste at ikke alle i Bergen sto metodistene imot. Det var for­met som et angrep på den andre avisen : «Er Bergensposten et kristeligt frisindet Blad ?»

Innsenderen, som brukte signa­turen «a.+ b.», mente at det «er jo saa, at vore smaa For­holde frembringer en vis Trangbrystighed i den religiøse Opfatning», men at Bergensposten, som ville være frisinnets og den sanne opplysnings organ, dog ikke for alvor kunne være med på å støtte «den Trangsynthed». Skjønt innsen­deren gikk i rette med bladet på flere punkter, ga han det rett i at pastor Petersen burde ha grepet anledningen og ut­talt seg offentlig. Men om han ikke gjorde det, var han likevel ikke noen lyssky og skummel fyr, langt i fra. Meto­distkirken var jo et samfunn, som «til Trods for dets i enkelte Punkter besynderlige Lære, nyder stor Anseelse hos alle alvorlige Mænd i alle civiliserte Lande for dets fremtrædende moralske Respektabilitet».

Den 26. november sto det et tilsvar også i selve Bergens­posten, undertegnet av «Julianus». Denne innsenderen for­svarte pastor Petersens adferd fullt ut og ga flere grunner for sitt forsvar. 1) Samtalemøtene var en indre luthersk sak, og Petersen var ikke engang innbudt. 2) Det nevnte samtalemøtet var en selvbestaltet dommertribunal, og dommen, en forkastelsesdom, var felt på forhånd. 3) Møtelederen (sokne­prest Winsnes) brukte ord som «en falsk Profet i Faareklæder» med meget bestemt adresse. Derfor, om det skulle være skikk på det, burde pastor Petersen få en offisiell inn­bydelse, og dertil burde reglene for diskusjonen klargjøres på forhånd.

Enten folk var enig eller ei i pastor Petersens opptreden ved å nekte å diskutere på forutfattede premisser i de store samtalemøtene i Misjonshuset, kunne ingen nå lenger påstå at Metodistkirken var kommet ubemerket til Bergen. Her var byens toneangivende presteskap mobilisert. De var teologisk skolerte og skarpskodde debattanter, og de ville mer enn gjerne fange ham i ord, denne unge og lite skolerte metodistpredikanten. Her var den flertusentallige forsamling av livlige bergensere i byens største forsamlingslokale.

Det var sikkert best likevel at Lars Petersen holdt seg til det han kunne best, og kanskje bedre enn de fleste i det bergenske presteskapet : å vitne enkelt og folkelig om opplevd frelse i Kristus Jesus. Det var dette vitnesbyrdet, med selvopplevelsens klang, som fenget i hjertene hos folk. Mange var de som kom til personlig og opplevd tro ved det, mens argu­menter og beviser ville ha monnet så lite.

Samtalemøtene eller diskusjonsmøtene, som de også ble kalt, hva de enn betydde av motstand mot Metodistkirkens sak i byen, må også ha vakt større interesse for denne saken. Ellers ville Bergens Tidende neppe tatt inn, som den gjorde den 29. november det året, en større artikkel kalt «Methodistkirken i Norge og Sverige».

Den kom sikkert til Bergens le­dende avis via metodistenes eget blad, Kristelig Tidende, hvor den hadde stått to uker tidligere. Men den hadde først stått i Østlandsk Tidende, en avis som utkom i Fredrikstad på den tiden, og som ofte hadde sympatiske eller informative stykker om Metodistkirken. Da var det kanskje ikke så rart at redaktøren av Østlandsk Tidende, kand. theol. Kristian Olsen, ved flere høve ble delvis rosende omtalt i Kristelig Tidende. Den større artikkelen ga en positiv skildring av Metodistkirkens virksomhet i de to landene, illustrert med en del statistikk.

Så kom dette :

Vi tror i Virkeligheden, at Methodismen har mere Magt i vort Folk, end en saadan Oversigt kan give noget Begreb om. Det er nemlig noget, som enhver med nærmere Bekjendtskab kan overbevise sig om, at Pietismen i vort Land kun er en usikker, famlende Methodisme. Pietisterne, som gjerne roser sig af at være saa ægte lutherske, staar kun paa Grund af denne Indbildning og sin stærke Uklarhed i Strid med Methodisterne. Der er ingen Væsensforskjel til­stede.

Videre gjorde artikkelen rede for den store utbredelsen engelske metodistbøker og traktater hadde fått i pietistiske kretser i Norge og Sverige, og påviste likeså at metodistiske sanger, bønnemøter, vitnemøter, misjonsmøter og mere nå var blitt vanlige saker i disse ekte lutherske kretsene.

— Selv om bare få kunne eller ville se slektskapet, som dog er reelt, fikk iallfall folket i Bergen høre andre toner enn de som kom gjennom Frichs tirade.

Egentlig må en vel vedgå at Lars Petersen hadde svart greit for seg, da han sa at han ikke var kommet til Bergen for å stå i strid med noen. Men at han kun var kommet til Bergen for å vitne om frelsen i Kristus, må iallfall sees i lys av den kjensgjerning at han dog hadde vært med på å organisere en metodistmenighet i byen knapt to måneder før de store samtalemøtene begynte. Prestene som deltok i samtalemøtene, hadde også måttet skrive utmeldingsattester for de personer som mere spesielt hadde lyttet til hans vit­nesbyrd. Det fins mer enn antydninger om at prestene i høy grad mislikte å skrive slike attester.

I et brev til Kristelig Tidende, datert i Bergen den 17. desember 1879, altså etter det fjerde samtalemøtet, ga Lars Petersen sin versjon av det inntrufne. «Vistnok har vi mødt forskjellig Modstand, og mange Hindringer er lagt i vor Vei», skrev han. Etter dette gjengse og stereotype kom han til saken. Først var det pastor Frichs «Traktat om og mod os». Så var det selve samtalemøtene i Misjonshuset «om Methodismen». «De lutherske Præster og Lægfolk har gjort sig Flid med at fordreie og sværte vor Lære og Praksis», skrev han. Dette hadde skadet, men ville sikkert «falde tilbage paa dem selv».

For i virkeligheten hadde «Trængslerne» betydd «Lutrelse» for menigheten, og hadde derfor tjent til noe godt. En ulempe hadde det riktignok vært at de store samtalemøtene falt på samme tid som den basa­ren menigheten hadde satt så store forhåpninger til. Ut­byttet ble derfor ikke så godt som de hadde håpet, men i lys av omstendighetene hadde det heller ikke vært dårlig.

Siden ble det en del skriverier i avisene, i sær i Bergensposten. Denne avisen uttalte redaksjonelt at samtalemøtene hadde bidradd til å «standse Methodisternes Fremgang» i byen. At det var noe sant i dette, er klart. Noen av prøve- medlemmene må ha trukket seg tilbake, og metodistenes søndagsskole i Bergen hadde ingen vekst det året; den mis­tet iallfall noen elever. Var dette medregnet i «lutringen» ?

Ellers var ikke metodistene enige i Bergenspostens kon­klusjon. Det ser vi blant annet av et brev som pastor Helge Ristvedt skrev fra Bergen til metodistenes kirkeblad (Kr. Tid., 27. februar 1880). Pastor Ristvedt skal vi snart komme tilbake til. Her er det nok å minne om at han hører med til «den første tiden» i Bergen. I brevet fortalte han at avis­skriveriene og de «afholdte Diskussionsmøder i Missionshuset til Belysning af Methodismens Vildfarelser . . . hidind- til ikke har skadet os besynderligt, men maaske gavnet os». For nå var det ikke lenger vanskelig å samle folk. Møtene hos metodistene var nå alltid godt besøkt. Nå samlet til og med alminnelige bønnemøter fullt hus, og om søndagen var det nå aldri plass nok. Nå viste det seg hvor mye for liten salen egentlig var. Beste beviset på at motstanden hadde vært til gagn for menigheten, fant Ristvedt i at «Gud omvender Syndere iblandt os, velsigner sine Børn og befæster vore Fødder mere og mere paa Klippen».

Et annet vitnesbyrd i samme retning fins i et inserat som ble refusert av Bergensposten i mars 1880 «for den gode Freds Skyld», men som ble offentliggjort i Kristelig Tidende 2. april. Det bekreftet Ristvedts ord om at alle møtene nå var bedre besøkt hos metodistene enn de var før stormøtene i Misjonshuset. Den anonyme innsenderen var selv i denne tiden «bleven bragt paa bedre Veie».

Etter å ha lest pastor Frichs angrep, hadde han funnet «Trøst og Opbyggelse» ved å lese John Wesleys Syv og tyve Prædikener.

Et tredje vitnesbyrd kommer fra en meget ny metodist. Han ble nemlig opptatt i menigheten den 18. april 1880, og dagen etterpå skrev han et brev til metodistenes kirkeblad. Nettopp i den oppkavete tiden hadde han funnet sin «dyre­bare Frelser». «Gud har gjort store Ting for min Sjæl blandt dette Folk», skrev han. Men «der mangler os nu en Kirke (den lille Sal, som vi nu har, er ofte fyldt til Trængsel), og jeg tvivler ikke på, at Gud nok vil give os en».

Om en altså ikke kan finne støtte for påstanden om at samtalemøtene stanset metodismens fremgang i Bergen, må en likevel vedgå at de satte bremser på den. En direkte følge av samtalemøtene var at mange folk var blitt redde for å bli besnæret av en mulig vranglære og derfor holdt seg borte.

Mer enn alle diskusjonsmøter og alle brosjyrer til sam­men kan en påvise noe annet som virkelig utøvde en hem­mende innflytelse på Metodistkirkens fremgang. Det var at det nå gikk en metodistisk vekkelsesbølge over store deler av landet, men helt utenom Metodistkirkens rekker. Vekkelsen gikk i luthersk ham, og den gikk især på Vestlandet og Sørlandet. Der denne vekkelsesbølgen gjorde sine største vinninger, ble Metodistkirken på en måte overflødiggjort. Behovet for Metodistkirkens vekkelsesinnsats minsket paral­lelt med fremgangen av de lutherske legmannsbevegelsene.

Hovedmannen synes å ha vært Jacob Traasdahl, en ekte me­todistisk vekkelsesmann midt i den lutherske vekkelsesstrømmen. Ved siden av Traasdahl må en nevne Andreas Lavik. Det kan også ha interesse å nevne at jeg ikke har funnet disse to menn nevnt blant metodistenes anklagere i Bergen.

Det skulle for øvrig vise seg ikke å være nok med Frichs innledningsforedrag. Både han selv og andre prester fort­satte i lengre tid, hver på sin måte. Heldigvis var det ingen i Bergen som kunne måle seg med presten Johan Ernst Welhaven i Stavanger, for han holdt det gående med antimetodistiske foredrag i to samfulle år. Han ble referert 79 gan­ger i Stavangeren i 1874 og 1875; men så ble de endelig trøtte av ham, og han måtte ty til Stavanger Amtstidende for de fire neste og siste foredragene.

I Bergen var det mere sporadisk i så måte. Fra tid til annen var det en tale, et foredrag, endog en preken, og fra tid til annen var det et inserat. Statskirkeprestene i Bergen og omegn kunne like­vel godt ha blåst striden av med den prekenen som sokne­prest Sigvald Skavlan holdt i Laksevåg kirke den 8. mai. 1882, Om Methodisternes Vildfarelser.

Men det skjedde dessverre ikke. Andre brosjyrer av andre forfattere ble trykt i 1883, i 1886, og videre. Skavlans preken om «Vildfarelserne» er kanskje særlig interessant, fordi den ble trykt, og fordi den fremkalte et motsvar. Den unge metodisten Tom Barratt, den gangen mere nidkjær enn vis, utga på eget for­lag et forsvar for Metodismen og et svar på Skavlans preken. Undres likevel på om ikke det beste av alle svarene er at metodistene, som helt har glemt at Skavlan var en mot­stander, med glede synger flere av hans salmer i deres egen salmebok, salmer som ånder av levende tro på Frelseren.

 

3. Helsespørsmål.

«O, var Svaret — mit Legeme er for svagt til at gaa over Gaden, men jeg er stærk nok til at gjøre en Himmel-reise!»

(Lars Petersens biografi i Strømme af Naade.)

 

Åndelig var Lars Petersen sterk. Den gode innflytelsen han utøvde over mange mennesker, taler et tydelig språk om åndskraft og sunnhet. Den vekkende ånd som fulgte ham livet i gjennom, vitner om det sanne. Kraften dabbet heller aldri av.

Men fysisk var han aldri robust. Alt som ungdom hadde han måttet slutte i bakerlæren på grunn av «Gigtsygdom», fortalte han i 1880 som svar på et rundskriv.

Det åndelige nybrottsarbeidet i Bergen tok også på legemskreftene. Det var de offentlige og de mange flere private møtene; det var sjelesorgen; det var motstanden fra mange hold og i mange former; ja det var endog medgangen. Alt tok på. Fra tid til annen måtte han derfor simpelthen si stopp og ta en pust i bakken. Da reiste han gjerne til Hardanger der han hadde gjort bekjentskap med den engelske metodistfamilien Barratt på Varaldsøy. Alexander Barratt var bestyrer for kisgruvene der. Lars Petersen hadde be­søkt dem i noe over en uke i januar 1879, da han hadde gjort en avstikker på reisen til Bergen (Barratt, Erindringer, p. 31).

Tom Barrat, sønnen i huset, som også senere ble hans svoger, har fortalt at Lars Petersen måtte ha en stopp av det slaget alt i mars 1879 (ibid., p. 32).

Noe metodistmøte står ikke annonsert i Bergens Tidende for den siste helgen i mars, og noen ukemøter hadde vært tillyst uten predikantnavn. Det kunne derfor bli tale om noen dager i Hardanger da. I første halvdelen av mai og likeså i juni fantes det heller ikke møteannonser i avisen, muligens av samme grunn. Iallfall i begynnelsen av august var Lars Petersen på Var­aldsøy. Besøkene i Hardanger synes alltid å ha gitt ham nye krefter, skjønt de også betydde møter for gruvearbei­derne og bygdefolket. De betydde også vekkelse, noe som ble understreket alt ved det første besøket i januar 1879.

Under slike forhold kan en gå ut fra at Lars Petersen måtte sette dobbel pris på besøk av andre predikende brødre. Først var det «Pastor Olsen fra Arendal», det vil si den presiderende eldste (tilsynsmannen) Anders Olsen, som kom i begynnelsen av april. Så kom «Pastor Olsen fra Stavanger», det vil si Ole Olsen (1840-1924), den gangen forstander for menigheten i Stavanger, og holdt flere møter i Bergen i mai, i uken med Kristi himmelfartsdag.

I juli kom «Pastor Johnson fra Amerika» og hadde møter. Han må ha kom­met nokså uventet, for fredag 11. juli sto det i avisen at «Pastor Petersen fra Kristiania» skulle ha søndagsmøtene, mens lørdagsavisen hadde Johnsons navn. Det dreide seg om Johan Henrik Johnson Vogt (1837-1896), en ekte meto­dist fra Amerika med like ekte haugianske røtter i Sunn­hordland. Tom Barratt, som ble 17 år uken etter, var akku­rat på besøk i Bergen hos sin venn Lars Petersen. Han for­teller i dagboken sin at mandag den 14. juli dro pastor John­son, Lars Petersen, Tom og tre andre personer til Ulrikkens topp, hvor unge Tom kom frem en halv time før de andre. Så spiste de nisten, nøt naturen, hadde et bønnemøte også. De klarte også å være fremme i tide til bønnemøtet som var berammet i byen.

I slutten av september kom den presiderende eldste igjen til Bergen, denne gangen for å organisere menigheten. Neste helg, den første i oktober, hadde menigheten besøk av Lars Petersens åndelige far, pastor H. P. Bergh «fra Kristiania». Om dette besøket skrev Lars Petersen til kirkebladet (Kr. Tid., 17. okt. 1879). Pastor Bergh må også ha gjort sine refleksjo­ner, for dette besøket var andre greier enn hans forrige be­søk i Bergen, da han i desember 1878 hadde vært der for å selge bøker fra metodistenes forlag.

Ved månedsskiftet november-desember 1879 ble det holdt møter hver dag en ukes tid i menighetens lokale ved sanger-evangelisten Ole Fremstad (Ole Olsen Fremstad, f. i Biri 16. juni 1843; metodist (sergeant) i Kristiania 17. des. 1871; overflyttet til Halden 16. jan. 1873; overflyttet Første Menighet Kristiania 13. juni 1879 (sygegymnast); den 21. juni 1879 ble han og hs. hustru «Udelukket for Drukkenskab». Ble senere lege i Amerika).

Fremstad reiste uten kirkelig bemyndigelse sammen med evangelisten Fredrik Ring, som nå ikke tilhørte noe kirkesamfunn, men reiste «fritt». De betraktet seg som et norsk Moody-Sankey team, Ring som Moody og Fremstad som sangeren Sankey (Fredrik Ring, Mine Reiser og Oplevelser paa begge Sider af Atlanterhavet, Chicago (1938 ?), pp. 30-32 forteller om deres fireårige virksomhet i Norge som et Moody-Sankey team. Ring ble siden prest i Amerika. Jfr. Fr. Ring og O. Fremstad : Fredsbasunen, Samling af aandelige Sange …2. opl. Kristiania. Udgivernes Forlag, 1879. Fire av de 70 sangene er forfattet av Fremstad).

Det var den samme pastor Ring som hadde forlatt sitt embete i Metodist­kirken midt under konferanseåret 1877-78, og som var blitt dadlet av årskonferansen det året. Metodistpredikantene var blitt advart mot å bruke som gjester i sine prekestoler folk som ikke tilhørte noe ordnet kirkesamfunn. «Gud er ikke Forvirrings Gud», hadde biskopen sagt. Kanskje ingen kunne kritisere Lars Petersen likevel, siden han var sykelig nå, for at han gjorde bruk av en evangelist som bød seg frem, og som også var hans personlige venn, selv om han ikke var hierarkisk godkjent (Tom Barratts dagbok sa Fremstads besøk var uventet, men velkomment).

Dessuten var Fremstad alene denne gangen. Likevel ble ikke besøket hans nevnt i korre­spondanse til Kristelig Tidende.

Det var blitt vanskeligere med Lars Petersens helse utover høsten. Til slutt klarte han ikke mer. Han ble tilrådet av legen å hvile seg en tid på grunn av overanstrengelse i virk­somheten. Han led av et halsonde, «en Svækkelse i Halsen» (Kr. Tid., 2. jan. 1880), eller som den presiderende eldste beskrev det, en sykdom i taleorganene. En kjenner til mer enn en predikant som har overanstrengt taleorganene ved skrikende stemmebruk. Var det dette som var skjedd med Lars Petersen ? Men når en kjenner resten av historien, kan en godt tenke seg at «Svækkelsen» i halsen var et symp­tom på dypere og mer alvorlige problemer, og at det hadde med hjertet å gjøre.

Den presiderende eldste tok seg atter av menigheten i denne kritiske situasjonen og sendte Helge Ristvedt som hyrde til Bergen. Ristvedt tok straks over de offentlige mø­tene. En måned senere ble han ansvarshavende misjonær, mens kollega Petersen rekonvaleserte i Hardanger hos fa­milien Barratt i fem måneder.

Tom Barratts dagbok gir flere glimt fra de fem månedene. Tom selv og Lars Petersen var en flere dagers tur til byen over palmesøndag (21. mars 1880). Petersen preket på søn­dagens ettermiddagsmøte; han hadde også talt på søndags­skolen.

I Hardanger holdt han seg mest i ro; men han preket av og til i bedehuset ved gruvene der oppe på fjellet, såle­des første påskedag (28. mars). Han talte også noen ganger på Tom Barratts søndagsskole der. Annen påskedag falt han i sjøen i Hardangerfjorden, men det ser ikke ut til at han fikk mén av det. Den 30. mai får vi vite at Petersens helse var meget bedre. Den 13. juni var han middagsgjest, sam­men med Barrattfamilien, hos soknepresten i Strandebarm.

Hvilen i Hardanger og fjell-luften (stedet lå om lag 400 meter over havet) gjorde den syke godt. Til årskonferansen i august rapporterte pastor Anders Olsen at Petersen nå hadde gjenvunnet helsen og gjennopptatt tjenesten i Bergen. Petersen selv skrev meget senere (Kr. Tid., 4. mars 1881) at han nå var «ganske frisk», men også at han «nu og da kan føle Træthed». Det var sikkert noe der som var ulægt.

I de tre årene Lars Petersen var utnevnt til Bergen, var han fraværende mer enn tredjedelen av tiden. Først var han fraværende et halvår på grunn av andres sykdom, etter det tilsynsmannen sa. Siden var han borte et halvår til, men helt og holdent på grunn av egen sykdom.

 

4. Pastor Helge Ristvedt.

 

«Vi lever vel her i Bergen. Naar jeg siger, vi lever vel, mener jeg, at Gud omvender Syndere …» (Helge Ristvedt.)

Helge Ristvedt har alt vært nevnt noen ganger. Siden han fylte en viktig plass i menighetens historie « i den første tiden», må han presenteres nærmere her.

Helge Nilsen Ristvedt (1852-1903) var bygdegutt fra Eiker. Han hadde gått på folkehøyskole, hvor han hadde opplevd sin nasjonale vekkelse. I 1874 reiste han til hoved­staden og ble kontormann. Her møtte han metodistene og opplevde sin kristelige vekkelse. I 1877 ble han Lars Peter­sens kullkamerat på predikantskolen, men fikk iallfall full­føre ett års studier, før han ble sendt som misjonær til Bre­vik. På høsten 1878 var Petersen i Porsgrunn, så vennskapet mellom dem måtte sikkert styrkes. Det er lett nok å tenke seg hvorfor valget falt på Ristvedt, da Petersen trengte hjelp i Bergen.

Ristvedt kommenterte sitt komme til Bergen, som tidligere sitt komme til Brevik, med disse fromme ord : «Herrens Veie er ikke vore Veie» (Kr. Tid., 27. des. 1879). Han kom til Bergen den 19. desember. Skjønt Petersen oppholdt seg i byen til etter kvartalskonferansen den 18. januar 1880, var det bare ett predikantnavn i møteannonsene for julehelgen, nyttårshelgen og senere : H. N. Ristvedt. Petersen deltok likevel i virksomheten, men uten å preke.

Ristvedt ga et morsomt nærbilde av Lars Petersen, som på søndagsskolens julefest ledet hele den glade ungeskokken i «Gaasemarchen» (Kr. Tid., 27. feb. 1880).

Vi har for øvrig alt referert noe fra det brevet som Helge Ristvedt hadde sendt til Kristelig Tidende, og hvor han hadde fortalt om avisskriveriene og diskusjonsmøtene. I det brevet brukte han også de ordene som er sitert over dette kapitlet. Uttrykket «vi lever vel» er en religiøs klisjé. Det lyder som et omkved i menighetskorrespondansen til kirke – bladet på den tiden. Den 28. mai 1880 hadde forresten kirke-bladet atter noen ord fra Helge Ristvedt i Bergen : «Vi lever vel: Syndere vindes for Herren og glæder sig i sin Frelser».

Noen av disse «Syndere» var bare søndagsskolebarn. Rist­vedt fortalte således at han hadde hatt «Bønnemøde med dem hver Uge, og nu paa sidste Møde var der flere af Smaapigerne, der græd bitterligen over deres Synder . ..»

Her kun­ne en fristes til å spørre hvor det ble av de friske og greie bergenske «kjuaguttene». En kunne også ha forskjellig me­ning om hvor sunt det kunne være med alle disse småjentenes bitre gråt. Undres om dette har noe med det å gjøre at søndagsskolen ikke vokste det året, men mistet flere ele­ver ? Heldigvis var noen av «Synderne» voksne folk, for det var bare voksne mennesker som kunne bli med i medlemsopptagelsen. Opptagelse av nye medlemmer var det synlige og statistiske resultatet eller innhøstningen hvert kvartal.

I forbindelse med kvartalskonferansen den 18. januar 1880 utførte den presiderende eldste Anders Olsen flere pa­storale handlinger. Det måtte han gjøre siden hverken Lars Petersen eller Helge Ristvedt var ordinert. Etter formid- dagsprekenen administrerte han Herrens nattverd og døpte fire barn. Klokken 2:30 om ettermiddagen var det brude- vielse (den borgerlige vigsel hadde funnet sted tolv dager før). Etter prekenen på ettermiddagsmøtet klokken 4 fant medlemsopptagelse nummer to sted i menigheten i Bergen, og 16 personer ble opptatt i full forening. Om kvelden var det fest med preken og vitnesbyrd.

Den 18. april fant den tredje kvartalskonferansen sted, en ny milestolpe i den unge menighetens historie. Atter kun­ne den presiderende eldste utføre diverse pastorale handlin­ger : nattverd, dåp (2 barn), og medlemsopptagelse av 13 personer i full forening på bekjennelse av sin tro. Dertil ble et ektepar overført fra menigheten i Drammen. Helge Rist­vedt hadde betydd meget for dette kullet av bergenske me­todister. En som bare undertegnet «En ringe Broder i Her­ren», ga uttrykk for dette i Kristelig Tidende (30. april 1880) : «Jeg har ofte i mit stille Sind maattet sige, naar vi har været sammen paa den lille Sal, hvor Br. Ristvedt har forkyndt Guds Sandheds Ord : Her var mig godt at være». Den anonyme broderen som ble opptatt sammen med sin kone, kan bare være «Korporal Rasmus Yttrebø» og hans kone Marte Marie.

Hver tid må vel finne sin egen virkeform eller den me­tode som best svarer til tidens krav. På våren 1878 hadde pastor Bernt Jørgensen eksperimentert i Larvik med en virk­somhetsform, «som vi kaldte Vækkelsesmøder»; det var sik­kert en importering fra Amerika. På våren 1880 eksperi­menterte pastor Helge Ristvedt i Bergen med en ny møte­form. «Især har vi velsignelsesrige Møder Søndagsaften Kl. 8, et nyt Slags Møder; de er som Fester, men uden Mad og derfor frie : Bøn, Fritid, Tale med hverandre, og Bekjendelse, og der har vist sig store Resultater» (Kr. Tid., 28. mai 1880).

Det kan godt tenkes at det måtte bli velsignet når bergensk snakkelyst ble helliget Gud. Om de «store Resul­tater» kunne påvises i statistikk, er en annen sak. Men de var store nok til at Helge Ristvedt på gammelmetodistisk vis utbrøt: «Priset være Herren for alt !»

Den 18. juni kunne Kristelig Tidende fortelle at Lars Petersen nå var blitt frisk igjen. «Br. Ristvedt som i nogle Maaneder hadde vikariert for ham i Bergen, om kort tid skulle vende tilbake til Brevik. På en måte kan en spørre hvorfor det ble Helge Ristvedt som måtte forflyttes fra Ber­gen det året, i sær siden han bare noen uker senere likevel skulle forflyttes også fra Brevik. Det var kanskje best å si med Ristvedt : «Herrens Veie er ikke vore Veie».

Ellers var det nok mulig at «Herrens Veie» og Helge Ristvedts «Veie» møttes i Brevik. Noe spesielt dro på ham hver gang Brevik kom i tankene, og det var ofte.

I det flere ganger siterte brevet til Kristelig Tidende (27. feb. 1880) skrev han blant annet :

Før jeg slutter, vil jeg ogsaa sende Vennerne i Brevig min broderligste Hilsen. Lev for Jesus ! Herren velsigne Eder ! Vi begjærer vore Medkristnes Forbønner. Bed for os, som er her i Bergen. En venlig Hilsen til alle Brødre og Søstre i Herren . . .

Brevik trakk sterkere enn Bergen. Egentlig var «Vennerne i Brevig» aldri mange. Fra den 18. april 1880 var bergens- menigheten med sine 67 medlemmer i full forening femti prosent større en brevikmenigheten. Dertil bodde metodistene i Bergen i én by, mens metodistene i brevikmenigheten bod­de i Bamble, Langesund, Ekstrand og andre steder; bare noen få bodde i Brevik.

«Alle Brødre og Søstre» må derfor forståes i en meget snever mening, for det var særlig en «søster» i Brevik som trakk. «Har vi ikke rett til å føre en søster med oss som hustru ?» hadde alt Paulus spurt. Den 11. august 1880 ble «Missionær Helge Ristvedt og Ida Johnsen» ekteviet i Brevik. Pastor Anders Olsen forrettet. I forbigåen­de kan det opplyses at pastor H. P. Bergh gjorde en notis i sitt eksemplar av Strømme af Naade om Ida Johnsen : «Pastor H. P. Berghs aandelige datter, omvendt i Brevik 1876».

Bergen skulle ikke bli ferdig med Helge Ristvedt med dette. Bergenserne syntes godt om ham. Ti år senere kom han tilbake til byen mellom de syv fjell og ble første for­stander i Annen Menighet og ble da i byen i nesten to år. Grunnstammen av den nye menigheten besto av folk for hvem han alt før hadde vært hyrde.

 

 

5. Det tredje året.

«… erindre os svage Bergenspillegrimme, naar I beder til Gud …» (Lars Petersen, brev datert 24. sept 1880).

Etter metodistisk praksis blir predikantene utnevnt for bare ett år om gangen. Lars Petersen ble utnevnt til misjonær i Bergen tre ganger, altså tre år på rad: 1878-79, 1879-80, 1880-81. Men da han kom til Bergen for tredje gang, var han også blitt «forfremmet» til fullt medlemskap i årskonferansen, Metodistkirkens presteskap. Han var også blitt ordi­nert med den lavere av kirkens to presteordinasjoner og var diakon.

Lars Petersens tredje år i Bergen var bare det andre året siden menigheten ble organisert. Da det nye arbeidsåret begynte, telte den unge menigheten 67 medlemmer i full forening, omtrent likelig fordelt mellom menn (32) og kvin­ner (35). Gjennom det nye året skulle i alt 51 personer bli opptatt i menigheten i full forening, og det er et bra tall med nye medlemmer hvor som helst. Denne gangen var kvinnene dobbelt så mange i antall som mennene, respektive 34 og 17, blant de nye medlemmene. Ved opptagelsen den 1. mai 1881 var det bare en mann blant tretten nye med­lemmer.

Arbeidsåret begynte bra. I et brev datert den 24. septem­ber 1880 skrev Lars Petersen : «Menigheden lever godt», og «enhver enkelt» forsøkte ved Guds nåde å «leve for Gud og vandre til Himlen».

Andre gode tegn var at forsamlingene var godt besøkt, at søndagsskolen begynte å vokse igjen, og af vekkelsens ånd ble sporet. Som bevis på det siste nevnte han spesielt søndag den 19. september, da menigheten hadde bønnemøte på ett sted, mens han selv hadde møte «for nyvagte og bedrøvede Sjæle» et annet sted (hjemme hos seg), og hvor «nogle græd, andre hulkede, alle bad og Gud velsignede os».

Naturligvis rører det ved personlighetens ømmeste røtter, når et menneske ser seg som fortapt og roper til Gud om nåde. Men det synes å være vel mange tårer her.

Fem måneder senere, i brev datert den 18. februar 1881, var tilstanden fremdeles god i menigheten, men litt mere nyansert. «Angaaende Menigheden da tror jeg, det staar godt til; dog ikke ‘bare godt’ her heller». I mellomtiden var nye problemer oppstått i den unge menigheten. Det første dødsfallet hadde funnet sted blant medlemmene. En mann var blitt utelukket av menigheten. En annen mann hadde meldt seg ut. Før året var omme var de utelukte to, de ut­meldte tre, og dertil hadde fem medlemmer emigrert til Amerika og en flyttet til hovedstaden. Alt i alt var stillin­gen god, men ikke bare god.

Ellers sto bergensmenigheten i vekstens tegn det året. Menigheten vokste jo 76 prosent; og søndagsskolen som had­de gått gjennom en periode uten vekst, begynte å vokse igjen. I september 1880 hadde de 100 søndagsskoleelever, i februar 1881 130, i juli 140.

Lars Petersen likte seg i Bergen, og han likte bergenserne. Han skrev :

Det forekommer mig, at Bergenserne er mere amerikanske baade i Sind og Skind end Østlændingene; thi paa samme Tid, som enhver er, hvad han er, saa fordrager vi hverandre i Kjærlighed og nedbeder i Forening Guds Velsignelse over Herrens egen Sag. (Kr. Tid., 4. mars 1881.)

Å være «amerikansk» var den gangen noe av et åndelig ideal for dissentere i Norge. Det er mulig at Petersen selv hadde nådd mye lenger enn de andre i fordragelighet, for dette gjaldt kristelige fellesmøter. Men det er verdt å legge merke til det lille ordet «vi». Lars Petersen regnet seg selv med når han snakket om bergenserne. En slik mann kunne bare bli velsett der i byen.

Menigheten var bare den indre kjerne av de som hørte metodistvekkelsen til. Lars Petersen ble sett på som «vor Pastor», «vor kjære Pastor» også av folk som ikke var med­lemmer av menigheten. Dette kom til uttrykk den dagen han fylte 27 år, og han ble uventet oppvartet av en flokk venner og medlemmer midt i mellom en konfirmantklasse han hadde hatt og et kursus for søndagsskolelærere som han skulle ha. En av vennene sa om ham :

Ved sin humane Fremtræden havde han ogsaa skaffet sig Venner udenfor Menigheden, og ogsaa hos disse var hans Ord faldne i god Jord (Kr. Tid., 11. feb. 1881).

«Human Fremtræden» betydde iallfall at han var en gentleman i all sin ferd. Hvem taleren var ved det høvet, sier ikke brevet noe om, men stilen i talen er den samme som stilen i brevet, og det må nok være brevskriveren selv. Han undertegnet bare H. N., men det kan bare være Harald Nielsen, forhenværende skuespiller, og alltid en gentle­man, en av dem som ved Lars Petersen hadde fått nye livsin­teresser. I det hele vanket Lars Petersen meget i hans og fru Fredrikkes hjem helt fra sommeren 1879 av.

I april 1881 byttet pastor Bernt Jørgensen i Stavanger plass med Lars Petersen i Bergen i en ti-tolv dager, nyttig for predikantene og godt for begge menighetene.

Menigheten holdt fremdeles til i Olsen og Findsens Sal. Selv om den nå var kirkelig innredet, med prekestol, alter­ring og orgel, var den utilstrekkelig for en voksende menig­het. Salen satte bremser for fremgangen. Det hendte at folk måtte gå igjen uten å kunne komme inn. Lars Peter­sen satte derfor i gang en innsamling til kirke i Bergen. Første bidrag, hundre kroner, fikk han på Varaldsøy. På tiggerlisten i Bergen (han brukte selv uttrykket) fikk de løfte på kr. 1322.87 alt i februar 1881. Enten fikk de ikke inn alt som var lovet, eller så stoppet de innsamlingen, for da Lars Petersens etterfølger kom til Bergen, var beløpet bare kr. 1390.116. Det ble ettermannens privilegium å gå i gang med kirkebygging i Bergen.

Før vi følger Lars Petersen videre på livsferden, bør vi se på noen av de begrensninger han arbeidet under pastoralt og akademisk, mens hans virket i Bergen. En vurdering av ham som predikant, sjelevinner og sjelesørger må vente til lenger frem.

Pastorale begrensninger: Etter Metodistkirkens disiplin og kirkeordning hadde ikke Lars Petersen rett til å administrere den hellige nattverd under hele sin bergenstid. Det tredje året, da han var diakon, hadde han iallfall lov til å assi­stere en eldste (det vil si en fullt ordinert prest) med natt­verden. Å admininstrere den alene hadde han ikke lov til som diakon.

Det første året i Bergen samlet han om seg noen «kriste­lige Venner» (et hyppig forekommende uttrykk i menighets- korrespondanser fra hele landet i den tiden), men noen orga­nisert metodistmenighet fantes det ikke i byen da. Det andre året, da menigheten ble organisert, ble det uttrykkelig gjort greie for at det var pastor Anders Olsen, den presiderende eldste (tilsynsmannen), som foretok alle de sakramentale handlinger.

Nattverd kunne menigheten få ved Anders Ol­sens kvartalsbesøk. Dåpsbarna måtte vente, de også, til den presiderende eldste kunne komme. Ingen av de barna som ble døpt i menigheten 1879-80, kom med i statistikken i Årboken. De står selvsagt i ministerialboken. Det tredje året brakte en forandring i forhold til dåpen, for nå hadde Lars Petersen rett til å døpe, og han brukte sin nye rett tolv gan­ger det året. Nå ble barna døpt etterhvert; de behøvde ikke lenger vente til kvartalsmøtet. For nattverden der imot var det ingen annen råd enn å vente.

Under slike forhold er det klart at menigheten i Bergen var helt avhengig av den presiderende eldste og hans kvar­talsbesøk. Inntil denne tiden kjente bergenserne bare en presiderende eldste : pastor Anders Olsen.

At hans besøk i menigheten betydde feststunder om Ordet og høytidsstunder om Sakramentene, fins det mange vitnesbyrd om i korrespon­dansen fra menigheten. «Vi imødeser altid med Glæde Br. Olsens Besøg». «Vi havde den store Glæde at have Br. A. Olsen iblandt os». Han var også i sine velmaktsdager som predikant. I forbindelse med hans besøk høres støtt om store forsamlinger, fester, fremkallelse til alteret og stor glede. «I den første tiden» var pastor Anders Olsen et av de mest solide byggende elementer menigheten hadde.

Lars Petersens studier : Noen ord om Lars Petersens teo­logiske kvalifikasjoner må også komme med her. En kan nemlig ikke overse den kjensgjerning at det også fantes aka­demiske begrensninger her. Norsk folkeskole for hundre år siden, og i alle fall avsluttet da han som fjortenåring ble konfirmert, pluss fire-fem måneder på en misjonsskole da han var 23 år gammel, var hele hans studietid i formell henseende. Det kunne umulig være nok til å gjøre en mann til prest, langt mindre til teolog.

Men Metodistkirken har alltid krevet både allmengyldige og teologiske studier av sine predikanter. Dette gjelder til og med de lavere trinn, som formanere og lokalpredikanter. Lars Petersen hadde således tatt eksamener før han fikk formanerfullmakt og lokalpredikantfullmakt. Når det gjaldt de «reisende» predikantene, altså medlemmene av års- konferansen, var kravene naturligvis strammere. Disse pre­dikantene skulle studere ved en teologisk høyskole (fakultet), eller i mangel derav, måtte de gjennomgå et mangeårig teo­logisk studium fastsatt av årskonferansen (konferansestudier). Studiene skulle være en livslang oppgave, og mange er de metodistprester som har fulgt John Wesleys råd om å lese minst fem timer hver dag, om det så skulle gå ut over søvn og annet. I den tidligste norske metodisthistorien fins det eksempler på solide teologer i begge kategorier.

Sten A. Stensen (1831-78) og Peter K. Rye (1839-73) hadde begge fått solid teologisk skolering ved amerikanske universiteter, og Martin Hansen og Anders Olsen var begge blitt sterke teologer ved det som nå kalles konferansestudier, og ved selvstudium.

Da Lars Petersen i 1878 ble opptatt på prøve i årskonfe­ransen måtte han ta en grundig eksamen av både allmen og delvis teologisk art. Kirken trengte menn med kunnskaper, og kirken satte sine krav. Derpå måtte Petersen, som andre predikanter, binde seg til å studere teologi etter en studie­plan som årskonferansen hadde satt opp. Planen gjaldt for en periode av fire år med eksamen hvert år.

Dertil var de studerende aktive predikanter, så de måtte i sannhet bruke tiden rett om de skulle klare det.

Årbøkene gjør det klart at Lars Petersen fikk sin eksamen for det første bergensåret godkjent. Eksamen for det andre året var endog «meget god»; men så hadde han hatt ekstra god tid til å studere da han var rekonvalesent på fjellet på Varaldsøy i Ytre Hardanger det året. Men ett år klikket det. Da han kom til årskonferansen etter det tredje bergensåret, fremstilte han seg ikke til eksamen. En annen ung predi­kant fant seg i samme stilling. Det må likevel ha svidd da biskopen i åpen konferansesesjon erklærte at det var helt ute av orden at predikantene ikke tok den eksamen som Metodistkirkens kirkeordning forlangte av dem. Feilen ble ikke gjentatt. Hans eksamener i 1882 og 1883 må til og med ha vært særdeles gode, selv om karakterene ikke kom med i årbøkene for de årene.

I 1883 ble han endelig ferdig med de foreskrevne teolo­giske studiene. Nå først ble han også ordinert til eldste og ble fullt kvalifisert som prest. Men da lå bergenstiden to år bak i tiden.

 

Giftermål :

Bergen ble hans skjebne også på annen vis. Om en ser tilbake til grunnen for at Lars Petersen ikke tok eksamen i 1881, kan en godt tenke seg at han iallfall kunne vente forståelse, om ikke unnskyldning. Under det siste året i Bergen hadde han funnet det vanskelig å dele sin fritid mellom bøkene og Hanna Jacobsen. Hanna (egentlig Johan­ne Lovise), som kom fra den lammerske frimenighet i Bergen, ble opptatt i metodistmenigheten den 5. september 1880. Hun var da bare atten år gammel, men siden hun alt var dissenter, var det ingen lov som forlangte av henne, som av statskirkefolk, at hun måtte være nitten år før hun kunne bli metodist.

Da hun var nitten, sto hun brud, og brud­gommen het Lars Petersen. Bryllupet fant sted den 8. juli 1881, og pastor Anders Olsen kom til Bergen og forrettet.

Unge Tom Barratt, som noen dager senere fylte nitten år, skrev til Kristelig Tidende : «Gud ske Tak, fordi der kan holdes Bryllup foruden Dans og Spetakel». Han skrev også at det hadde vært ett av de koseligste bryllupene han hadde vært med om. Men så bør en huske at han hadde alt fått øye på Laura, Hannas søster, og noen år senere var det atter et koselig bryllup der i huset. Enda en søster, Jenny, ble gift med en metodistprest, Simon Haave.

En måned etter Hanna og Lars Petersens bryllup, ble de sendt som forstanderfolk til menigheten i Halden.

 

– les neste (fjerde) del : «Ferden videre» her :

Stengt for kommentarer.