«ferden videre»

 

– fjerde del av Willy Heggøy’s bok : «Ivrig ung mann». Om Lars Petersen.

 

s. 64 – 71   :

Ferden videre.

«Stor og herlig er vor Livsgjerning, og stor og herlig er Hvilen efter Ar­beidet».

(Lars Petersens siste rapport, 1888).

Resten av historien om gutten fra Ringerike er fort fortalt. Det var Frederikshald, Kristiania, og det var atter en gang Bergen.

Halden 1881-84 : Den 15. juli 1881 druknet den unge og lovende pastor Sakarias Isaacson (født 1852). Dermed sto menigheten i Halden uten forstander.

Menighetene i Kristiansand S. og i Flekkefjord var kom­met til siden 1879, så Metodistkirken i Norge telte nå 25 menigheter. Ingen av menighetene hadde så gode økono­miske kår som den i Halden, og bare fire av dem rappor­terte flere medlemmer. På årskonferansen i august ble Lars Petersen utnevnt til forstander i Halden. Hvordan en enn ser på den utnevnelsen, så betydde den en forfremmelse for Lars Petersen.

Hittil har presiderende eldste Anders Olsens navn vært nevnt mange ganger i forbindelse med historien om Lars Petersen. Også denne gangen må det skje, for det er tydelig forbindelse her. Som ved et tilfelle, da Anders Olsen fikk melding om pastor Isaacsons død, var han på Varaldsøy, samtidig som Hanna og Lars Petersen var der. Utnevnelsen ble muligens avgjort alt da. Selv om Anders Olsens eget administrative ansvar bare strakte seg over det vestenfjellske, kom han dog opphavelig fra Halden. Han visste også at Lars Petersen hadde vært den mest suksessfulle predikanten på distriktet hans de siste årene og ville gjerne gi ham en kirkelig påskjønnelse for velgjort i Bergen. At denne for­fremmelsen kunne skje nettopp det året han ble dadlet på årskonferansen for ikke å ha tatt eksamen, viser dessuten at Lars Petersen må ha vært respektert i årskonferansen.

Menigheten i Bergen ble naturligvis heller ikke glemt. Anders Olsen hadde stridd så mye for dens velvære at den var blitt som hans øyensten. Løsningen kom fra Sverige, for nettopp i den tiden kom pastor Johannes Arbo Wiel (1856- 1942) tilbake fra sine teologiske studier i grannelandet hvor han også hadde betjent menigheter. Pastor Wiel var en unntagelse blant metodistprestene, for han kom fra «de kondisjonertes klasse». Født på en herregård, sønn av en godseier, selv ansatt som jernbaneingeniør da han ble om­vendt, hadde han kastet sin lodd med metodistene i Hal­den. Siden det ikke var vanlig praksis å utnevne predikan­tene som forstandere i de menighetene de kom fra, ble Jo­hannes Wiel svaret Bergen trengte. Metodistene i Bergen fikk ved ham et standsmessig mere respektabelt ytre, og også ellers gjorde han et godt arbeide. I hans tid lyktes det me­nigheten å kjøpe et hus og ominnrede det til gudstjeneste-lokale med prestebolig. (Wiel, den andre forstanderen av fellesmenigheten i Bergen, ble også senere den andre for­standeren av Annen Menighet der i byen).

Kunne Lars Petersen gjenta i Halden det han hadde gjort i Bergen ? Han kunne det, for snart skulle menigheten i Hal­den få oppleve vekkelsestider som den knapt hadde sett maken til før. Vekkelse var ordet, og vekkelsen varte i nesten hele den tiden Lars Petersen var forstander der. Det synlige resultatet, det vil si tallene på de voksne mennesker som etter en prøvetid ble innlemmet i menigheten ved of­fentlig bekjennelse av sin tro, ser slik ut : 17 det første året, 44 det andre og 59 det tredje året. Dertil kom 40 personer som fremdeles sto på prøve.

Laura Barratt har fortalt i sine Minner hvorledes vekkel­sen fortonte seg for henne, da hun som sekstenåring opp­holdt seg i lengre tid hos sin søster Hanna og svoger Lars i Halden. Møter ble holdt hver dag fra jul til påske, og mange mennesker kom til klarhet i sitt gudsforhold. Også Laura opplevde sitt åndelige gjennombrudd. Siden hun ik­ke tilhørte statskirken, var det selvsagt ingen vansker med å bli metodist på grunn av alderen. Men siden hun ikke had­de vært døpt som barn, måtte hun døpes nå. Den ene voksen-dåpen under Lars Petersens pastorat i Halden gjaldt denne Laura, som ved sin svoger fikk kristen dåp. Mange år senere lot hun seg døpe om igjen. Likevel skriver hun, med bifall, at metodistvekkelsen i Halden i mangt var av samme art som det hun senere fikk se og oppleve i pinsevekkelsen.

For bedre å forstå metodistvekkelsen i Halden ved Lars Petersen, iallfall den delen av vekkelsen som ble innhøstet i menigheten, bør en foreta noen sammenligninger. I de første 25 år av menighetens liv ble ca. 650 personer rakt «samfunns høyre hånd», altså gjennomsnittlig 26 nye med­lemmer pr. år i en tid da metodistene lenge hadde hatt en slags monopol på vekkelse på de kanter. I de neste 50 år kom 600 nye medlemmer inn i menigheten, altså gjennom­snittlig 12 nye medlemmer pr. år i en tid av økende konkur­ranse på det religiøse området. Enten Lars Petersens tre­årige pastorat skal sees på bakgrunn av de første 25 år eller av de neste 50, overstiger det gjennomsnittet så sterkt at det står frem som en glanstid, muligens glanstiden, i menig­hetens historie.

Kristiania 1884-88 : Denne mannen ble atter «forfremmet». I 1884 (årskonferansen ble for første gang i historien holdt i Bergen det året) ble Lars Petersen utnevnt til det ærefulle og ansvarsfulle vervet som presiderende eldste i Kristiania distrikt. Han var bare tretti år gammel, og en så ung presi­derende eldste hadde Metodistkirken i Norge aldri hatt før. Men han utførte sin gjerning på hederlig vis. Hans over­siktsrapporter til årskonferansen er instruktive både når det gjelder Kirkens stilling i landet, og når det gjelder ham personlig.

I rapportene fulgte han noenlunde denne orden : Kirkens stilling, søndagsskolesaken, finansene, kirkebladene, bok- saken, vekkelsen. Under Kirkens stilling behandlet han mest det åndelige nivå og den åndelige gehalt i menighetene. I vekkelsen fant han det normalt at den åndelige fremgangen var større enn den kirkelige og statistiske.

Men, tilføyde han, mere måtte gjøres i en tid som var full av usunne og kirke-oppløsende tendenser for å understreke den kirkelige linjen, så at flere av de nyomvendte kunne bli innlemmet i ordnede menigheter. Han hadde kanskje lært av sin tidligere leder Anders Olsen å elske «kirkelig orden». Men det kunne også være at dette var frukten av metodistisk disiplin for ham selv. Vekkelsen og søndagsskolesaken hadde vært hans hjerte­barn så lenge han hadde stått i forkynnergjerning, noe som rapportene også vitner om.

På tale om finansene hadde han ikke lovord nok om metodistfolkets offervilje midt i arbeidsløshet og trange penge- forhold. Men i sin siste rapport gjorde han det klart at man­ge menighetsforstandere kunne gjøre mere for å bedre finan­sene i menighetene om de ville innføre systematiske og praktiske ordninger her.

Det var kanskje litt forkjært at han skulle behandle misjonssaken under finansene, men forståelig var det kanskje av flere grunner, i sær fra et administrativt synspunkt. Gjen­tatte ganger brukte han ordet «Millionlinien» når han snak­ket om misjonssaken. Han likte øyensynlig det uttrykket. Flere av menighetene hadde nådd den ideale «Millionlinien», skrev han, men slett ikke alle. For øvrig må en si at leserne av Evangelisk Kirketidende og senere av Kristelig Tidende fikk gode orienteringer om stillingen på misjonsmarkene i Asia, Afrika og Oceania.

Når Lars Petersen behandlet vekkelsen, kom han inn på to områder : 1) det som var gjort lokalt i hver menighet, og 2) det som var gjort for å nå nye steder. Han ymtet aldri om at tiden kanskje var løpt fra metodistene i de tretti årene de hadde vært engasjert i sin vekkelsesmisjon i Norge.

Det er ikke sikkert han ville ha sett det slik heller, for Metodist­kirken hadde jo en gjennomsnittlig netto økning av ca. 150 nye medlemmer i full forening hvert år. Men han var iallfall klar over at metodistene ikke lenger hadde noe mono­pol på vekkelse, noe de før hadde hatt så mangt et sted. Nå var det mange andre kristelige organisasjoner som bar frem vekkelsens budskap nesten alle steder, så en kunne snakke om «økende Konkurrence». På den ene siden sto de lutherske legmannsbevegelsene, nominelt statskirkelige, og på den andre siden noen retninger han kalte for «den usunde og kirkeopløsende fremtoning», «den ukirkelige Frihedsbevægelse» som ringeaktet all menighetsordning. Vekkelsen måtte ikke stan­se fra metodistisk side likevel. Lars Petersen kunne prise Gud som «ogsaa dette Aar har udvidet Paulunet blandt os». De nye stedene hjalp til med medlemsøkningen også.

I Petersens administrasjonstid strakte det østenfjellske distriktet seg fra Halden til Trondheim, og det førte med seg mye reising. Likevel var utvidelsen sterkt fremme i hans tanker. I hans tid ble en tredje metodistmenighet organisert i hovedstaden, og det ble gjort en ny begynnelse, må en vel si, i Hamar og i Kongsvinger. I den nordlige delen av di­striktet sendte han de første metodistpredikantene til Værdalsøren, Levanger, og til Kristiansund N.

I 1886 fikk han Ålesund med på ansettelseslisten, men egen predikant ble ikke funnet før to år senere. Utvidelsen tok alt av menn og midler som kirken hadde til sin disposisjon. Tromsø var med i planene, og den predikant som ble sendt dit i 1888, var en av Petersens menn. Da Bodø om kort tid også fikk tilsendt en predikant, var han også en av Petersens menn.

Den personligheten som skinner i gjennom i rapportene, er en som tror på vekkelse, og som tror at vekkelse er tegn på god åndelig helse. En slik mann måtte nødvendigvis virke inspirerende i samme retning også i de menighetene som han hadde tilsyn med. Han uttrykte det slik i rappor­ten for 1885 :

Dersom vi nu, brødre, fra hvad den trofaste Gud har gjort for os i den forgangne tid, tør drage slutninger for frem­tiden, så har vi fuld grund til at være frimodige og forhåbningsfulde . . .

Må Herren til den ende døbe os og alle sine børn med den Helligånd og ild og tilsist samle os alle i himlen med megen frugt for Jesu Kristi skyld. Amen.

En kan kanskje spørre hvor langt Metodistkirkens eks­pansjon ville ha nådd, om Lars Petersen hadde fått leve og fortsatt i ledelsen. Det skulle da kanskje undre oss om (ikke?) grensene alt var nådd og overskredet i 1888.

En av de som hadde reservasjoner var Martin Hansen. Han også var vekkelsesmann ! Han hadde personlig admi­nistrert metodistekspansjonen som foregikk i Norge fra 1873 til 1877, da menighetenes antall ble fordoblet. Nå ble han Petersens ettermann på det vestenfjeldske distriktet. Til årskonferansen rapporterte han i 1890 og 1891 at nå hadde Metodistkirken begynt virksomhet på altfor mange steder, iallfall på steder som lå altfor langt borte fra de gamle metodistsentrene. Virksomheten på disse stedene var en økonomisk byrde, og det kunne ikke bli tale om selvunderhold på lange tider. Dertil var Metodistkirken på disse stedene kommet i ufordelaktig konkurranse med andre kris­telige organisasjoner.

Vi sender en Mand til et Sted, hvor ikke alene Statskirken, men ogsaa andre Dissentersamfund har prægtige Lokaler, medens vor Mand maa ty hen i en Krog i et daarligt Lo­kale, over hvilket han kun har Raadighed visse Timer paa Sabbaten, og det langt fra de bedste og mest pas­sende . ..

Var det ikke bedre at have færre Arbeidsfelter og disse saaledes stillede, at Arbeidet kunde optages med Kraft.. .?

 

Var Martin Hansens bekymring muligens et utslag av at han var en generasjon eldre enn Lars Petersen ? Var det fordi Martin Hansen hadde alderen og erfaringen, mens Lars Petersen hadde ungdommen og vitaliteten ? Iallfall så ikke de to vekkelsesmennene likt på saken. Sannsynligvis hadde begge rett, men på forskjellig vis.

I 1890 utgjorde metodistene (full forening) 2.2 pr. tusen av den norske befolkning, og stort flere ble de aldri, for det norske folk vokste også i tall. Metodistene ble riktignok 2.4 pr. tusen i 1900, og 2.5 pr. tusen i 1930, men siden har det nærmet seg 1890-promillen igjen. I mellomtiden har andre vekkelsesfolk av andre kristengrupper vært i full aktivitet rundt om i landet, så vekkelsens budskap er nådd mye lengre enn metodistpredikantene rakk ut.

Bergen 1888-89 : Ved en omordning av distriktene det året (et tredje distrikt ble organisert med Trondheim som midt­punkt) ble Lars Petersen flyttet til det vestenfjellske distrik­tet, med bopel i Bergen. En kan trygt si at denne gangen kom han tilbake til Bergen for å dø. Svigerinnen, fru Laura Barratt, har fortalt at han døde av et hjerteonde (Minner, p.19). Det var vel alltid den egentlige årsaken til hans sykelighet.

De par siste årene hadde han skrantet. Under konferanse-året 1886-87 hadde han vært syk, men hadde likevel klart å lede de fleste kvartalskonferansene på distriktet. Under konferanseåret 1887-88 hadde han vært dødssyk, og han klarte ikke å gjøre sine administrative runder i siste halvde­len av året. Men han frisknet til så pass at han kunne delta i årskonferansens sesjon likevel.

Siden han alt lenge hadde kjent at sykdommen var til døden, ja hadde ymtet så pass alt da han var syk i Bergen i desember 1879 og siden flere ganger, hadde han også hatt tid til å gjøre seg fortrolig med tanken på det evige. Helt fri for angst og anfektelse er vel ingen som lider av «hjerte­onde». Vi hører dog bare at han møtte døden med fast til­lit til Gud.

Fru Barratt skrev at mot slutten kunne han bare hviske. Da hvisket han til pastor Barratt : «Tom, jeg er for svak til å løfte min hånd, men jeg er sterk nok til å gjøre en himmelreise, Halleluja» (Minner, p. 19). Dette er kommet til oss også i to varianter. Den ene : «Tom, jeg er så svak at jeg ikke kan ta deg ordentlig i hånden, men. . .» (T.B. Barratt, p. 114).

Den andre er fortalt av Tom Barratt selv i Strømme af Naade : «Mit Le­geme er for svagt til at gaa over Gaden, men …» Han kan jo for all del ha sagt alt dette. Iallfall var alle parter enige om himmelreisen.

Han døde den 30. januar 1889, på dagen ti år etter at den første lille annonsen hadde stått i Bergens Tidende om «En Tilreisende fra Kristiania» som skulle preke i Olsen og Findsens Sal i Domkirkegaten. Dagen før han døde fylte han 35 år.

Men denne ivrige unge mannen, eller som andre sa det, denne unge og nidkjære hellige mannen hadde i sitt korte jordeliv oppnådd større resultater enn mangen mann som ble dobbelt så gammel. Både venner og familie måtte sitte igjen med lyse minner etter en slik mann. Men nå satt fru Hanna alene med fem små barn. Hun var bare 26 år gammel.

Et «Pris skje Gud» og et «Halleluja» er sitert i denne hi­storien om Lars Petersen. Det skal ingen undre seg over. Det fins mange nålevende som kan huske at «de gamle me­todistene» kunne rope slikt på møtene. For dem var det både sømmelig og naturlig.

 

– les neste (femte) del : «Forkynneren og sjelesørgeren» her :

Stengt for kommentarer.