beretning fra det rhinske misjonsselskap 1851

beretning fra s. 278:

(om Schmelen) Vel trakk han enda en gang etter anmodning fra sitt misjonsselskap(Londom Miss. Soc.) i følge med den trofaste høvdingen(kapteinen) Amraal opp gjennom landet og kom helt til Wallfischbai; dette var mer som en utforskerreise og snart var han tilbake igjen på sin gamle stasjon ved Groβfluss. Det aller siste forsøk på å gjenvinne sitt Bethanien gjorde Schmelen i Juli 1827. Men han fant stedet helt forlatt, for gresshoppene hadde lagt alt øde. Han gjorde forsøk på å holde seg noen dagsreiser videre østover, men i begynnelsen av 1828 reiste han tilbake, for aldri å komme igjen. Fra da av holdt han seg i Kommaggas.

Mer enn 14 år fremover var nå Bethanien uten misjonær. Av de tre høvdingene som på Schmelen’s tid hadde opphold der, hadde Amraal med sitt folk trukket nordover, Willem Swartboi holdt seg ved Fischflusse, Jan Booi oppholdt seg ennå for det meste i nærheten av stasjonen; en del av hans stamme oppholdt seg i selve Bethanien. Jan Booi foretok sine røvertokt mot Hereroene, levde igjen med sine to hustruer og urettferdighet preget igjen hans folk. Imidlertid forstummet ikke livets Ord i denne lange periode helt og fullt blant folket, (wenn es auch in grosser Schwachheit getrieben wurde).

Herren vakte den trofaste Christoph Tibot, slik at han øst for Bethanien, ved Fischfluss forkynte for sitt folk så godt han kunne og blant Jan Boois stamme var det også en mann ved navn Aaron, som bygget en kirke av løvtre og siden han kunne lese, leste daglig for folket ut fra Skriften, bad med dem og sang, holdt også skole for barna og i det minste oppnådde at ikke folket helt og holdent tapte Herrens Ord av sinnet og dessuten alltid næret det håp at det igjen kunne komme en misjonær tilbake til dem.

Og da Aaron ble gammel og mistet sitt syn, slik at han ikke mer kunne lese, ble dette håp stadig mer levende blandt Bethania-folket og de sendte bud på bud til Schmelen i Kommaggas, at om ikke han kunne, så måtte han sørge for at de fikk en annen lærer. Vi hadde selv hørt om denne bønn gjennom Schmelen og sendte Kleinschmidt, Hugo Hahn og Knudsen til ham i Kommaggas med det oppdrag å dra videre med misjonsgjerningen blant dette folk etter råd fra den gamle erfarne broder.

London-selskapet, som først hadde startet dette arbeid og som hadde en førsterett på det samme, erklærte at de frasa seg dette og overlot dette til oss og dermed reiste i året 1842 disse tre brødre fra Kommaggas over Grossfluss. Kleinschmidt nådde først fram til Bethanien og ble mottatt vennlig av folket der. Det var imidlertid ikke i hans plan å slå seg ned i Bethanien; han reiste i følge med Hugo Hahn lenger nordover i landet.

Bethanien ble stilt under Knudsen’s ansvar, som kom dit den 3. november 1842. Ruinene etter Schmelen’s hus sto der fremdeles og på et par måneder var huset med hjelp fra folket i Bethanien satt i så god stand, at «myn Heer Knudsil«, som folket kalte sin nye lærer, kunne forlate sitt mattehus og igjen kunne bekle det gamle pastorat i Bethanien. Knudsen bragte med seg 2 gutter fra Kommaggas; de ble hans gårdsgutter; forøvirg var han husfar, kokk og kelner, alt i en og samme person. Det neste han satte seg fore, var å etablere en øvrighet, for det var i Bethanien som på dommer-tiden, hver gjorde som det tyktes en rett. Den gamle Jan Boois ville riktignok være overhøvding, men han befant seg ikke på stedet og man lot ham derfor ikke gjelde som en slik. En av hans brødre var den egentlige kaptein for folket i Bethanien og omliggende områder. Han var imidlertid død og hadde etterlatt seg en sønn som ennå var mindreårig. Derfor kalte Knudsen folket sammen snart etter sin ankomst og det ble valgt et råd av 3 av de mest ansette menn, som skulle styre i umyndighetstiden til den unge høvding (kaptein); en av disse, bestefaren til den sistnevnte, den kjente musikanten i Bethanien, ble den førende personen. Blant folket var det fremdeles noen å finne som Schmelen hadde døpt, mange hadde i det minste hørt ham forkynne; men alle vare besmittet av alle mulige synder og åndelig vanskjøttet. Men knapt hadde Knudsen begynt å forkynne, så startet det, slik som også til å begynne med hos Schmelen, en sterk bevegelse blant folket. De samme høye rop over sine synder, det samme begjær etter Guds Ord; hver kveld kunne man fra busker og kratt i nærheten av leiren høre stemmer i bønn. Noen sjeler fant Knudsen så forberedt, at han straks kunne starte katekismeundervisning med dem. Allerede den første juledag i dette året (1842) døpte han 4 voksne. En spesiell vekkelse viste seg i begynnelsen av 1843 blant barna; snart  hadde han bortimot 30 av dem til katekismeundervisning, og selv om det viste seg at barn helt ned i 5-10 års alderen nesten uten unntak hadde begått usedelighet og knapt eiet noe begrep om å skille løgn fra sannhet, så virket Guds Ånd allikevel så kraftig på deres sjeler, at en god del av disse kunne bli døpt den første halvdelen av dette året. For ingen var Knudsen’s ankomst av større glede enn for Christoph Tibot og han ledet en ikke ubetydelig del av sin stamme til Bethanien, slik at de der kunne la seg døpe av Knudsen. Så skjedde det at i løpet av dette første halve året ble 42 voksne og 30 barn døpt og flere, som allerede var døpt av Schmelen, men som hadde falt i fra, ble konfirmert. For å betjene den unge menigheten ble det ansatt 3 diakoner og 2 diakonisser.

Det var en god begynnelse og Knudsen frydet seg over den velsignelse som Herren la til hans arbeid.  Forøvrig var det for ham i det ytre fattigslig nok. På samme måte som Schmelen besto hans diett seg av kjøtt og melk og igjen kjøtt og melk; sin kaffe tilberedte han av bønnene fra giraff-akasien og en spesiell godsak var gressfrø, som Namaquaene tok fra maurtuene; disse ble kokt og smakte som (Hasergruße). Tørken holdt seg og i kjøkkenhagene på stedet var det lite eller ingenting som vokste. Derfor snakket Bethanien-folket på vanlig måte for alvor om å trekke videre for å finne bedre beiteområder. At de da måtte forlate kirke og skole og gjennom denne uordentlige omreisingen ville være prisgitt mange prøvelser, forsøkte Knudsen alvorlig å fortelle dem for å få dem til å oppgi sitt forehavende, ikke minst fordi han selv hadde planer om å være borte fra sin menighet i 2 måneder for å reise til Kolonien i en konferanse for våre misjonærer. Det lyktes ham til fulle og da han i 1843 forlot Bethanien etter et opphold der på 8 måneder, lovet man ham det både muntlig og ved håndslag ikke å vike av fra stedet. De holdt løftet sitt. Allerede etter 6 uker red Knudsen om kvelden over noen høydedrag nær Bethanien. Hans ansikt var brent av solen, øynene var oppsvulmet, leppene var sprukne og klærne var temmelig opprevet av (Hakjes)-tornene. Veiviseren gjorde ham oppmerksom på hans småfe, som beitet på en liten kolle. Like etter kom saueflokken med et par gjetergutter ridende på Knudsen’s hest.

De trykket sin lærer’s hånd, sa ingenting, men smilte hjertelig til ham. Et lite stykke videre kom det ham i møte en flokk jublende gutter og de kom snart med utstrakte hender løpende bort til ham og mange ropte : «Dankeze Jeseze ! Dankeze !» Knudsen trodde først at de hadde glemt hvordan de skulle si hallo, men merket snart at de med sitt rop ville uttrykke takk til den Herre Jesus, som hadde bragt dem tilbake «myn Heer Knudsil» i god behold. Et lite stykke videre stod en gruppe med jenter og kvinner som hadde bundet «Mankjes». De hoppet opp og ned, viftet med skinn og ropte «Dankeze Jeseze ! Dankeze !»

For å nå fram til sitt hus før solen gikk ned, lot Knudsen hesten løpe. Barna løp med jubelrop etter, noen la en bunt matter på vegen foran ham, andre tok fram andre saker og kastet dem i luften; slik gikk det helt inn i leiren og mengden fulgte etter. Det var naturligvis et veldig ståk og hva som kunne krype, krøp ut av mattehusene, svingte sine skinn og jublet idet denne hastige og særegne prosesjon skred fram. Og da Knudsen steg av foran sitt hus, da ble det trykking av hender uten ende, til å begynne med ganske stille, men snart ropte alle på nytt «Dankeze Jeseze ! Dankeze !»

De var fremdeles alle der. Jacob Vries, den lille skolemesteren fra Kommaggas, hadde holdt skole hver dag, alle unntatt en, da det hadde vært så kaldt; begge de to eldste hadde avholdt gudstjeneste hver dag og tre ganger på søndagene; hver fredag kveld hadde de samlet mennene og Maria, diakonissen, hadde samlet kvinnene til samtale. Alle hadde vært trofaste, så langt man kan forlange, menneskelig sett, derfor var det ikke noen tilbakeholdenhet å spore; de var alle åpne, like åpne som Knudsen’s hus, der han fant igjen alt slik han hadde forlatt det, ikke en eneste ting var endevendt.

I denne stemning forholdt Bethanien-folket seg gjennom hele 1843. Det var en sann glede å leve sammen med dem. Med det må man ikke tenke at alt foregikk uten anstøt av noe slag. Det kom for dagen mye ulikt og Knudsen måtte ofte øve en form for tukt, som for mange her til lands (i Tyskland) måtte synes hardt. Han mottok ingenting fra menigheten. Men til slutt var det alltid nåden som fikk råde og Bethanien-folket hadde tross all deres svakhet og enfoldighet et svært åpent sinn når det gjaldt artikkelen om den frie nåden i Kristus Jesus. Derfor var det et Guds verk, det som ofte gjorde Knudsen forbauset. Men han forsøkte å møte folket slik det var, så godt det lot seg gjøre. Hans undervisning var som en samtale og ofte svært håndgripelig; det skjedde også at han midt i sin tale måte ut blandt tilhørerne og få et uskikkelig barn til å roe seg, ved hjelp av sjambok’en. Med stort besvær hadde han lært den 30 melodier og 60 holllandske sanger, noe som var dess mer vanskelig, siden deres hukommelse virket som en sil og deres tradisjonelle sang ikke bestod i annet enn utrop av uartikulerte toner, hvorfor de også på Schmelens tid, pleide å si når de skulle til kirke : «La oss komme sammen for å skrike.»

Stengt for kommentarer.