«en bergensk brand» : presentert av øyvind m. eide

 

– kronikk i Bergens Tidende 2. mars 1966.

Det er Bergen som har æren av å ha gitt misjonslandet Norge dets første misjonær i nyere tid, nemlig Hans Christian Knudsen. Den 18. mars er det 150 år siden han ble født ute ved Nykirken, og her vokste han også opp. I voksen alder ble han en foregangsmann for Det norske Misjonsselskap, landets største organisasjon innen den norske Kirke, og han ble også vår første Afrika-misjonær.

Men det er en sørgelig kjensgjerning at «moder Misjon» stundom lider av dårlig hukommelse. Således har hun glemt en av sine store sønner.

Andre har fått mye av den plass som tilkommer ham i norsk misjonshistorie. Spesielt gjelder dette H. Schreuder, den førte misjonær i NMS og J. Haugvaldstad, haugianerhøvdingen. Ettertiden har likevel et stort minne over ham, og det er intet mindre enn Ibsen’s «Brand». Det er nemlig så mange tilknytninger  mellom Brand’s og Knudsen’s historie at man ikke kan unnlate å legge merke til dem. Begge var overspente, begge måtte fram trass i advarsler, begge omkom på fjellet, begravet av skred. Knudsen brukte uttrykket : «livets konges brand». Brand ble skrevet i 1866. I 1863, da Knudsen omkom, var Ibsen i Bergen og Oslo. Det er da sannsynlig at Ibsen har hørt hans historie enten gjennom aviser, eller gjennom familiene Gørbitz, Mohn, Christiansen eller Knudsen.

H.C. Knudsen er ingen stor mann på samme måte som vår grønlandsmisjonær Hans Egede eller vår finnemisjonær Thomas von Westen. Han stråler ikke som Lars Skrefsrud eller Lars Dahle ved sin begavelse eller lærdom. Han er heller ikke banebryter som Carey eller Hudson Taylor.

Likevel inntar han en særstilling som banebryter. Dette alene berettiger ham til en hedersplass i det historiske omdømme. Men dertil kommer at han som misjonær viste fremragende evner på de forskjellige områder hvor han nedla arbeid. Han hadde et godt menneskeskjønn og organisasjonstalent, og hans språkevner lå betydelig over det alminnelige.

Knudsen hadde en glimrende løpebane like til sin hjemreise fra misjonsmarken i 1854. Allerede i ungdommen viste han usedvanlig gode anlegg for tegning, og p.g.a. disse ferdigheter ble han opptatt i det kunstnersamfunn som hadde utviklet seg omkring Lyder Sagen og professor J.C. Dahl. Sistnevnte tilbød å sende ham til utlandet og sørge for hans videre utdannelse som maler. Men til sine bekjentes store forundring avslo han dette glimrende tilbud fra Dahl. Han hadde tidligere valgt å bli misjonær. Dette var et gammelt ønske, men først etter sitt åndelige gjennombrudd i syttenårs-alderen fikk han det nødvendige grunnlag for sitt kall.

Utstyrt med reisepenger fra Stavanger Misjonsforening dro Knudsen til Det Rhinske misjonsselskaps nyopprettede misjonsskole i Barmen i slutten av 1835. Her ble han til  våren 1839. Men i løpet av disse studieårene våknet den nasjonale selvfølelse hos ham , og han syntes etterhvert det var urimelig at han som norsk misjonær skulle sendes ut av et tysk selskap. Når han nå fikk anledning til å besøke Norge, ville han derfor gjøre alt for å få stiftet et norsk misjonsselskap som kunne begynne en selvstendig misjon og eventuelt sende ham ut. Dette synes etter alt å dømme å ha vært hovedformålet med hans virksomhet og utrettelige misjonsreiser da han nå kom tilbake til Norge.

Misjonsforeningene var misjonsinteressens naturlige kollektiv eller den sosiologiske form, hvor misjonsbevegelsen fikk sin faste organisasjon omkring i landets kirkesogn. Og det var disse enkelte misjonsforeninger som til sammen skulle danne grunnpillarene for et enkelt misjonsselskap. Undertiden var disse foreninger også en tidsmessig og praktisk form for en praktisk kristen meningsdannelse, både i Tyskland, hvor de sekularistiske strømninger grep mer og mer om seg, og ikke minst i et land som Norge, hvor de individualistiske tilbøyeligheter hos mange av de kristne var så sterkt fremtredende.

Noen av disse synspunkter tør ha vært klart for den unge Knudsen da han kom hjem til Norge. Han kjente foreningslivet i Rhin-provinsen, hvor han hadde oppholdt seg, og det var nå hans første oppgave å få stiftet en rekke misjonsforeninger her hjemme. Skrevne statutter til organisasjon av dem hadde han med seg fra Barmen.

Foreningene skulle ha formann, kasserer og sekretær og undertiden en komite av medhjelpere. Vanskelighetene med å stifte slike frie og demokratiske foreninger i det statskirkelige miljø i Norge fikk han erfare straks han begynte sitt arbeid med å få i gang misjonsforening i Christiania. I tillegg kom også splittelsen mellom de forskjellige retninger, såsom brødremenighetene, haugianerne og grundtvigianerne. På grunn av denne splittelsen ble det ikke dannet noen forening blant de førstnevnte gruppene, men derimot samlet de grundtvigiansk-sinnede studentene seg i forening. H. Schreuder og Hans Nielsen Hauges sønn Andreas var blant de første medlemmene, og ellers treffer vi den kjente salmedikteren W.A. Wexels i disse omgivelsene, selv om sistnevnte neppe har vært medlem.

Mot slutten av 1839 dro H.C. Knudsen sammen med sin far på reise til byene og alle større steder langs kysten til Bergen. Reisens store grunntanke var ved å stifte nye foreninger å forberede dannelsen av et landsselskap. I sine taler tok han alltid utgangspunkt i misjonsbefalingen og oppfordret de kristne på hvert sted å stifte forening, noe som lyktes flere steder og som har vist seg å ha livets rett ettersom disse foreningene har bestått like til i dag.

I Stavanger hvor far og sønn ble spesielt godt mottatt, vakte Hans Christians tale om de tyske misjonsskolene særlig interesse, og tanken om misjonsskole kom senere til å stå i forgrunnen for bestrebelsene for å få i gang et landsselskap. Knudsen forsøkte også å danne en misjonsforening i Bergen, men verken hos haugianerne eller hos prestene i byen vant tanken gjenklang. Bergen Misjonsforening ble først stiftet to år senere av H. Schreuder.

Det så ut til at det nødvendige grunnlag for et landsselskap var til stede etter Knudsen’s reise, og i august 1840 sendte Stavanger Misjonsforening ut et sirkulære til landets misjonsforeninger. Man bad om de forskjelliges mening om en misjonsskole og et landsselskap.

Men tanken fikk jamt over dårlig tilslutning.  – Christianiaforeningen mente at tiden ennå ikke var inne til et slikt foretagende. H.C.Knudsen var til stede i hovedstadens forening da sirkulæret fra Stavanger var oppe til behandling, og med denne reaksjon skjønte han at det nå var definitivt slutt med hans drømmer om å reise ut som norsk misjonær. Et par måneder senere finner vi ham igjen i Barmen hvor han ble ordinert i mai 1841.  (N.M.S. var trass i disse mørke utsikter et faktum 8. august 1842).

Utpå sommeren samme år forlot Knudsen Europa med kurs for Sør-Afrika. Her fikk han sitt arbeid i de neste sju år blant hottentottstammer på misjonsstasjonen Bethanien like nord for Orangefloden. Imidlertid måtte han vende tilbake til Europa i 1849 p.g.a. ugreie med ledelsen i Barmen, og under et samtidig  Norges-opphold (??) giftet han seg i Bergen med frk. Elise Christiansen, datter av sognerpresten i Mariakirken. Fra nå av snudde bladet seg for Knudsen. Slag i slag fulgte uhell og misforståelser både med misjonsstyrelsen i Tyskland og menigheten i Afrika etter at de var vendt tilbake dit. Da hans kone ble sinnssyk i 1853, måtte han forlate misjonsmarken for godt, og p.g.a. vanskeligheter med ledelsen i sitt misjonsselskap, trådte han ut året etter. Årsakene til dette kan være mange, men stort sett må tyskernes behandling av ham ta hovedskylden.

Knudsen var bare 38 år gammel da han vendte tilbake til Norge, og han kunne ennå ha brudt seg en ny bane og opprettet nederlaget fra Sør-Afrika. Men dette skjedde ikke. Han mistet sin selvtillit, og de følgende år levde han en beskjeden og ubemerket tilværelse.

Det kan synes som om Knudsen kom helt bort fra det selskap som han gjorde så mye for å stifte, men det er ikke tilfellet. Han mottok økonomisk støtte fra N.M.S. , og man henvendte seg til ham for å finne en passende misjonsmark. Likevel følte han ingen trang til å virke her etter sin hjemkomst. En av grunnene var at selskapet fulgte Schreuder’s nærmest høykirkelige syn. Knudsen slev holdt på den linje som senere seiret og som vi finner vi dag.

Etter at han i tre år hadde redigert «Missionsblad for Israel» begynte han å reise som predikant. På en av disse reisene omkom han i Hatfjelldalen, begravet av et skred. Knudsen var bare 47 år gammel da han omkom, men var likevel en trett og utslitt mann. Motgangen de siste årene hadde knekket ham. Men hans livsverk lever videre, synlig i form av Det Norske Misjonsselskap. Han brøt vei for misjonstanken i Norge og skapte noe av den glød for misjonens sak som har brakt det norske kristenfolk fram i første rekke i kampen mot uvitenhet, sykdom og hedenskap. Han skapte grunnlag for den utvikling som har ført til så stor anerkjennelse av Norges innsats i våre dagers utviklingsland. Derfor kan det passe å avslutte historien om H.C.Knudsen’s liv med de kjente ord av Brand, eller er det Knudsen selv Ibsen har i tankene ?

Brand : Frem må jeg som jeg før har sagt.

Bonden : Det evner ingen mannemakt  –  kjenn her er grunnen hul og sprø  –  stans mann ! Det gjelder liv og død !

Brand : Jeg må ! Jeg går en stormann’s bud.

Bonden : Hva heter han ?

Brand : Han heter Gud.

Stengt for kommentarer.