litt om h.c. knudsen

Av H.Chr. Mamen

Kunstmaleren Hans Christian Knudsen (1816-1863), som ble Norges første Afrika-misjonær, har fått en anselig plass i Norges Misjonshistorie. Han er den første av våre misjonærer som er blitt blitt biografert på grunnlag av vitenskapelige undersøkelser (Emil Birkeli : En ørkenvandrer. Norges første Afrika-misjonær. Oslo 1925). Allerede noen få år etter hans død hadde faren gitt ut et lite skrift om sønnen (F.T.Knudsen : F.T.Knudsen og hans sønn H.C.Knudsen’s levnetsbeskrivelse. Chra.1867). En biografi på tysk, av Ludwig von Rohden, foreligger i manuskript i arkivet til den rhinske misjonsselskapet i Barmen. Norsk Biografisk Leksikon har en velskrevet biografi om Knudsen av A. Olsen. I de avhandlinger som foreligger om norsk misjon’s genesis, har den samme Knudsen fått en bred plass (Halfdan E. Sommerfeldt : Den norske Zulumisjon. Et Tilbakeblik paa de første 20 Aar af det Norske Missionsselskabs Virksomhed, Chra. 1865; John Nome : Demringstid i Norge, Stavanger 1942; Det norske misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv I-II, Stavanger 1942-43; Erling Danbolt: Misjonstankens gjennombrudd i Norge I, Oslo 1947).

I misjonsblad og tidskrifter finner vi Knudsen omtalt bl.a. i Norsk Missionstidende 1851 (s.44) og 1852 (s.15) av den daværende redaktør Andreas Hauge, og i Maanedsskrift for Missionsvenner 1881, av utgiveren Johs. Flood. Endelig kan nevnes at Knudsen som forfatter bl.a. av Gross Namaqualand (Barmen ca. 1850 (faktisk 1848)) og som redaktør av Missionsblad for Israel (1855 – 57) er tatt med i J.B. Halvorsen : Norsk Forfatter-Lexicon. Det siste tilskudd til H.C.Knudsen-litteraturen er en barnebok av Peter Stoveland : Kunstnaren som vart misjonær (Stavanger 1953).

Det er beklagelig at forfatteren av denne artikkelen ikke har tatt med H.C. Knudsen i skriftet Norske misjonærer som bibeloversettere (Oslo 1950). Det har nemlig vist seg at vår store pionérmisjonær oversatte Lukas-evangeliet til nama (Historical Catalogue of the Printed Editions of Holy Scriptures, London 1903, nr. 6956). Nama er en av de 4 avdelinger av hottentot-språkene. Det tales i dag av ca. 20.000 i Namaqualand i den nord-vestlige del av Kapp-provinsen (ifølge elskverdige opplysninger fra professor Carl Hjalmar Borgstrøm). Knudsen’s oversettelse er trykket i  Cape Town 1946. Han eller hans selskap (Rhinske Misjonsselskap) kostet trykkingen. Utgiftene ble siden refundert av The British and Foreign Bible Society, som har et eksemplar i sitt store bibel-bibliotek i London. På neste side gjengis tittelsiden på grunnlag av et fotografi som selskapet  med velvillig imøtekommenhet overlot oss for gjengivelse i Norsk Tidsskrift for Misjon. Som det vil sees brukte Knudsen det latinske alfabet med egne tegn for smattelydene (clicks).

De fire evangelier var allerede oversatt til nama (trykket Cape Town 1831) av misjonær i London-misjonsselskapet John Henry (Johann Heinrich) Schmelen. Når det britiske bibelselskap gikk med på å koste trykkingen av Knudsen’s oversettelse skulle det være vitnesbyrd om at det trengtes en helt ny oversettelse. Var Knudsen kompetent til denne oppgaven ? Emil Birkeli meddeler i sin ovennevnte avhandling at Knudsen’s språkevne lå betydelig over det alminnelige (s.204). Man vet ikke om han behersket de klassiske språk (det ble ikke undervist i disse på misjonsskolen i Barmen der han hadde fått sin utdannelse), men man vet at Knudsen ble en fremragende kjenner av nama. I følge Birkeli fikk han utgitt flere arbeider som alle ble trykket i Cape Town : en ABC, Luther’s Lille Katekismus og Lidelseshistorien (s. 119). Birkeli nevner imidlertid ikke oversettelsen av Lukas-evangeliet. Av hans biografer nevner bare A. Olsen dette arbeid (i artikkelen om Knudsen i Norsk Biografisk Leksikon). Hvorfor kom det så ikke flere oversettelser av bibelske skrifter fra Knudsen’s hånd ? Det kunne vært tid til mer før han i 1854 reiste hjem til Norge for godt. Forklaringen er kanskje å søke i det forhold som han selv omtaler slik : «Jeg har også forsøkt å oversette noen saker til deres språk. Prøven falt godt ut, men folket foraktet sitt språk tross sitt nasjonale hovmot og de vil helst synge hollandske sanger. Deres yndlingssang er Zoo wast een burgt is onze God», (Birkeli s. 122). Knudsen hadde i sitt oversettelsesarbeid en innfødt medhjelper som het Tibot – ytterligere en garanti for at han tok dette arbeidet grundig.

Fridtjov Birkeli gjør i sin avhandling «Politikk og misjon» (Oslo 1952) merksam på at den første misjonshistoriske avhandling her hjemme med rimelig balanse i forholdet mellom det hjemlige misjonsmiljø og misjonsmarkens kirkeliv, er nettopp Emil Birkeli’s Knudsen-biografi. Det er først og fremst fra det hjemlige misjonsliv at den norske misjonshistoriske vitenskap har hentet sine emner, sier Birkeli d.y. Det går imidlertid ikke an å skrive de hjemlige kirkers misjonshistorie uten stadig å ta hensyn til impulser fra misjonsfeltene. Og det går heller ikke an å skrive de unge kirkers historie uten stadig å være oppmerksom på impulsene fra de eldre misjonerende kirker. Når det gjelder dette prinsipp i misjonshistorisk fremstilling skal H.C.Knudsen-biografien stå i en særstilling som aktualiserer boken, både dens høyt fortjente forfatter og dens meget interessante hovedperson.

Da Henrik Ibsen’s Brand ble fremført på Folketeateret i Oslo i 1954, ble H.C.Knudsen aktuell på ny. Det var da mer enn 25 år siden Brand sist var fremført i landets hovedstad. Stykket fremkaldte mange avisartikler, bl.a. om de levende modeller som forfatteren har hatt. Ingen nevnte – så langt jeg fulgte med i pressen – at Ibsen i sitt store drama har brukt trekk fra H.C.Knudsen’s liv.  Det er Emil Birkeli’s fortjeneste å ha påvist også dette forhold. Imidlertid trengte Birkeli d.e. å bli supplert noe på dette punkt. Ibsen har brukt Knudsen – sammen med Christoffer Brun og Gustav Adolf Lammers m.fl. som modell til Brand; men den samme Knudsen må ha stått for Ibsen under hans utforming også av Ejnar, en annen av dramaets personer. Dette siste viser for øvrig hvor tvilsomt det fra litteraturhistorisk synsvinkel er å tale om «levende modeller». Knudsen er av Ibsen dissekert, og av delene er det blitt noe helt annet. Fra et historisk synspunkt er spørsmålet likevel av interesse. Vi skal derfor nevne likhetene mellom Brand og H.C.Knudsen : Begge var overspent mot slutten av livet, begge omkom på fjellet, begravd av snøras etter å ha vært advart mot fjellturen. Endelig kan nevnes at vi hos Knudsen finner uttrykket : «Livets Konges Brand». Knudsen omkom i 1863. Ibsen var da i Knudsen’s hjemby, Bergen. Dramaet «Brand» ble trykket i 1866. Sammenhenge her er derfor ikke tvilsom.

Men Ibsen lånte trekk av Knudsen også til Ejnar. Ejnar var – som H.C.Knudsen – herrnhuter, og han hadde vært kunstmaler. Knudsen og hans far (Fredrik Tobias) stod avholdsbevegelsen nær. På deres reise for å vekke misjonsinteressen i Norge (1839/40) stiftet de både misjons- og måteholdsforeninger. Det skulle derfor ikke være vanskelig å kjenne igjen vår Knudsen i disse ord av Ejnar om seg selv (på tross av det flåsete i uttrykksmåten) :

Siden ? Det er sant – så blev jeg avholdspredikant;

men dette væsen stundom er med fristelser for meget blandet;

jeg derfor greb til noget andet, og reiser nu som missionær –

Brand : Hvorhen ?

Einar : Til Haleneger-landet

Knudsen begynte som kunstner. Han var en lovende elev av Norges store maler I.C.Dahl (nb/ikke riktig). Men det var ikke til malerkunsten hans navn skulle bli knyttet. Han forsaket den mulighet til berømmelse som her bød seg. Han ville i stedet bli en ukjent misjonær. Han er blitt en av våre mest kjente. Og ved «dekknavnene» Brand og Ejnar er han blitt knyttet til en helt annen kunst, et av verdenslitteraturens største dramaer.

Stengt for kommentarer.