norges første afrika-misjonær h.c.knudsen

 

Av lærer Johs. Dahl –  kronikk i avisen Dagen, tirsdag 4. mai 1965.

 

Det var ikke sunget ved Hans Christian Knudsens vugge at han skulle preke for hedningene. Og den første del av hans liv peker heller ikke i den lei.

Han var født i 1816, 18/3, så det er neste år 150 år siden han så dagens lys, i Bergen. Det skulle derfor være grunn til å risse noen minne-runer om hans liv.

Etter å ha fullført en nokså mangelsfull skolegang i datidens almueskole, gikk han i lære hos litograf Georg C. Wedel Prahl, etter først å ha vært elev ved en bergensk tegneskole. Han drev det langt i sitt fag, så han ble regnet som en av landets dyktigste.

Selv om Bergens by, som nå, drev en livlig handel med utlandet, så var her ikke albuerom nok for ham. Tydelig og uomgjengelig kom kallet til å bli misjonær. Og det bar til Tyskland, til Barmen, hovedsetet for Det Rhinske Misjonsselskap, vi hadde jo ikke misjonsskole den gang. I 1841, 6. mai, ble han ordinert og ikke lenge etter dro han til misjonsmarken, i Sydvest-Afrika.

Men imellom den avsluttende utdannelsen og utsendelsen lå et intermesso, som er av den aller største betydning for norsk misjonsarbeid. Han foretok nemlig sammen med sin far en reise oppover langs kysten, ivrig opptatt med å vekke interesse for hedningenes åndelige nød. By etter by besøkte han, og mange bygder. At han var misjonær, virket jo stimulerende på interessen.

Ett av høydepunktene på reisen var oppholdet på Lyngdal prestegård, hvor den kjente Gustava Kielland var prestefrue. To ganger fikk han hygge seg i dette misjonsrede. Hva denne Knudsens reisevirksomhet har betydd for norsk misjon, kan ikke vurderes høyt nok.

Under sitt første opphold i Sørvest-Afrika hadde han gode arbeidsforhold, og oppnådde betydelige resultater.  – I 1847 vendte han hjem, og giftet seg med datteren til sogneprest Christiansen til Mariakirken i Bergen. Hun ante nok ikke, denne prestedatteren fra den stille presteboligen ved Dreggen, at hun gikk inn i et stormfullt liv, ved siden av en mann som, er det sagt, ble modellen for Henrik Ibsens Brand. Og som vi skal se, var der mange likhetspunkter.

Da han kom tilbake til misjonsmarken annen gang, var forholdene helt annerledes, så han reiste hjem i 1853. (Ibsen var tilsatt ved Bergens Teater mellom 1851-1857, og han har nok i sin svigerfars, presten Thoresen’s, hjem hørt om Knudsen og den prestedatteren han var gift med.)

Og nå, etter hjemkomsten, begynner for alvor vanskelighetene for denne misjonærfamilien. Konen var nemlig blitt uhelbredelig syk, og måtte resten av sitt liv være dels på sykehus, dels i privat pleie. På grunn av morens sykdom, måtte barna, de to sønnene, settes i pleie hos fremmede. Den ene gutten kom til proprietær Gørbitz i Strusshavn, Askøy ved Bergen. Den andre sønnen kom til et velkjent sted på Vestlandet, Svanø i Sunnfjord.

I avisartikler har det vært hevdet at Knudsen, etter avsluttet misjonærtjeneste, forlot kone og barn, og bare ofret seg for evangelist-arbeid. Hvis man setter seg grundig inn i alle forhold angående denne familien, så finner en at det holder ikke stikk. Og nå ved 150-årsminnet om denne merkelige personlighet må en nytte anledningen, og avlive denne påstanden. Konen var uhelbredelig syk etter oppholdet under Afrikas brennende solstråler. Dertil kom at Knudsen, som alle idealister, ikke hadde sin styrke i det praktiske. Da måtte familien stykkes opp, og han gikk inn i sin tredje og siste fase i sitt liv : predikantvirksomheten.

Av brever og biografier kan vi rekonstruere denne. Og vi kan lese grundig om det i Emil Birkeli : En ørkenvandrer. En bok en vil lese med stort utbytte. Men noe Birkeli ikke tar med, er Knudsens opphold sommeren og hausten 1861. Der står en interessant artikkel, av Nils Lamberg, om dette i Bergens Aftenblad 1934, 17/2. Da var Knudsen på Spjeldnes i Lindås. Gården og stedet har tradisjoner og minner om folk som gjorde en betydelig innsats. Fra denne gården kom klokkerdatteren Alette Spjeldnes, som ble gift med Halvard Lassesen (Børås), som var bestefar til Henrik Wergeland. Gården ble i 1833 kjøpt av Johannes J. Spjeldnes, Nordhordlandsbygdenes første stortingsmann.

På denne gården var der i 1934, da intervjuet fant sted, tre malerier (akvareller) malt av H.C.Knudsen. Øverst på veggen hang et maleri av stortingsmannens kone, Johanne Spjeldnes. Under det et maleri av neste generasjon, Anders Spjeldnes sine foreldre, og nederst er fremstilt et spebarn, forsvarlig reivet, etter den tids skikk. Apostelen Paulus var teltmaker, ved siden av sin forkynnergjerning. Knudsen drev med fremstilling av akvareller, malerier og lithografier (de siste utgitt på Prahl’s forlag, Bergen).

Intervju-objektet, Anders Spjeldnes, kunne fortelle at Knudsen fastet en dag i uken, og tilbagte denne dagen som oftest i bønn i Spjeldnesskogen. Når han ikke malte, gikk han fra hus til hus og talte med folk. Han likte ikke å holde møter, for han ville heller komme i kontakt med «hin enkelte», for å nytte en kjent vending fra Søren Kierkegaard. Og Anders fortalte at Knuden satte dype merker etter seg på Lindås.

Misjonærens avskjed med Lindås minner om en scene fra Frans av Assisi’s liv. Da Knudsen forlot gården, stoppet han under et mektig furutre, som er avbildet i den nevnte artikkelen. På dette sted løftet han hendene og lyste velsignelsen over gården og slekten.

I en avisartikkel kan en jo ikke ta med så mange enkeltheter, men litt må man si om hans virke i Stavanger i disse årene. Oppholdet strakte seg over tre år, og hans tid ble opptatt med å redigere N.J. Holms eget bekjente Norsk Missionsblad som var overdraget Israelsmissionen, som dens spesielle organ. I tillegg til dette kom en skole som han opprettet, og så reisevirksomhet. Bladet redigerte han fra 1855-1857. Han hevder her sine meninger om sitt kirkesyn. Det er hjertet det kommer an på, ikke de ytre former. Og han ivrer for bønn og faste. Det minner i mangt om om de meninger som forfektes i «Brand». Ja, skal tro om ikke Ibsen har lånt Brand-navnet fra Knudsen ? For denne sier i et brev til søsteren at han kjenne i sitt bryst «livets konges brand», og har vel ofte nyttet denne vending.

Helt til hen i mot 1860 bodde han i Stavanger. Etter den tid reiser han nordover, dels er han privat-lærer, dels driver han sin forkynnervirksomhet. Fra Dønnum drar han nord mot Vefsen, og videre mot Hattfjelldalen, Ole Tobias Olsens rike, presten og Nordlandsbanens far. Her i disse ville fjelltrakter, med kaldgufset fra evig is og snø fra de store, farlige fjellvidder, endte hans merkelige og omtumlete liv.

I artikkelen av 1934 står at han omkom ved en skredulykke der oppe, og i en artikkel i Dagen i 1929, 27/8 at han druknet i Skarmodalselven i Hattfjelldalen. Men vet nemlig ingen ting sikkert om hvordan det skjedde, for ingen var øyenvitner. Situasjonen var at der var kommet beskjed til ham fra Susendalen, om han ville komme der og tale. Da måtte han over et villt og bratt fjellparti, det var dyp snø, og man fryktet for snøtykke. Presten Schjelderup, far til nåværende biskop Schjelderup (1929), frarådet ham på det innstendigste. Men Knudsen var ikke til å rokke. Han sa at han følte en høyere makt som tvang ham av sted. Her var ikke rom for noe kompromiss. Den 26. mai tok han ut på den skjebnesvangre tur. Samme dag hendte ulykken.

Der lød ikke noen «Han er deus caritatis» i hans dødsøyeblikk. Bare bulderet fra skredet og larmen fra elven. Det dramatiske i denne situasjon måtte virke på en kunstner som Ibsen, som i en feig og unnfallende tid ble betatt av det idealistiske drag i H.C. Knudsens karakter.

Stengt for kommentarer.