hans christian knudsen’s levnedsløp

 

Om bord på skipet «City of London», dato 8. oktober 1841. (tilbake til forsiden her)

hcknudsen1

Kjære dyrebare herr Richter.    

Her bringer jeg deg noe fra mitt livsløp. Uten innledning følger det her : jeg er født i Bergen i Norge. Min far, farver Fredrik Tobias Knudsen, min mor Asseline Johanne Maria Knudsen, født Lie. Ikke bare mine besteforeldre var troende, men jeg har i 5-6 ledd tilbake sett tydelige bevis på at de har hensovet salig i Herren.

Min far kjente i sin ungdom selv på lengselen etter å bli misjonær (hans foreldre tilhørte Brødremenigheten), men da det ikke ble noe av dette, siden denne sak var så lite kjent hos oss og han giftet seg tidlig, så ble det hans alvorlige bønn til Herren at denne tjeneste skulle bli utført av hans barn, om han skulle få noen. Han fikk 8 barn. En eldre bror døde kort tid før min fødsel, de øvrige 5 søstre og den ene bror, som er yngst av dem alle, er ennå i live.

Fra jeg var ganske liten fant jeg stor glede i tegning, slik at når jeg møtte problemer og jeg ikke var i stand til å glemme det triste, så slo det aldri feil for å gjøre slik at jeg glemte, når min kjære far tegnet en stor hest med et stykke kritt på den nedslåtte bordklaffen. Jeg skal da ha tørket bort tårene og straks på gulvet gjort forsøk på å etterligne denne hesten.

Min skoletid var kort og foregikk i årene fra jeg var 9 til jeg var 12 år. Jeg gjorde små framskritt. Gjennom min onkel, som var assistent ved en søndags-tegneskole ble det skaffet meg plass på denne og i mitt 12. år gjennom besøket i Bergen av min landsmann professor Dahl (fra Dresden) fikk jeg plass ved en større tegneskole i Bergen. Jeg måtte ha en fri-plass, siden min fars forhold ikke tillot noe annet. På tegneskolen gjorde jeg framskritt og fikk 1. året annen premie og 2 år deretter skolens første-premie. Omkring denne tiden (i mitt 12. år) døde min kjære mor og snart deretter forlot min far med 5 av mine søsken Bergen og reiste til Farsund, hans hjemmeområde.

I dette året fant de første avgjørende forberedelsene sted for å bedrive tegnekunsten, da jeg begynte å arbeide ved en litografisk anstalt; men på samme tid ble også gjort de første forberedelser til misjonsgjerningen, ved hvilket kallet ble lagt i eller på mitt hjerte til å forkynne evangeliet for hedningene. Foranledningen til dette ble gitt ved et spørsmål fra min far, etter at han i nærvær av oss barn og 2 venner hadde lest fra et misjonsblad. Han spurte om jeg, slik som misjonæren det var tale om i bladet, kunne utstå alle lidelser, for å kunne fortelle hedningene noe om Jesus. Det første og eneste spørsmål av dette slag jeg vet å ha hørt fra ham. En av vennene svarte min far halvhøyt, men allikevel så høyt at jeg kunne høre det : «du skulle ikke spørre om slikt, for  det må komme av seg selv. Jeg svarte imidlertid straks på min far’s spørsmål : Ja! – men de underlige ord fra vennen gjorde dette «ja» (som i og for seg var svart kun flyktig og ubetenksomt) ugjenkallelig; for fra da av begynte jeg selv å stille spørsmål og har ikke spurt forgjeves, Gud være takk.

Fra nå av forestilte jeg meg alle slags piner og prøvelser, slik som de første kristne måtte gå gjennom av forfølgelser. Mine begreper om hedningeverden osv var overhodet ikke klare, men kanskje sanne i mang en betydning. Jeg forestilte meg selv alene blant ville dyr og mennesker og ble ikke lite glad da jeg for første gang hørte at misjonærene som regel ble utsendt to og to. Merkelig nok fortonte seg i denne prøvingstid det verste for meg  om jeg skulle kastes i en mørk gruve eller mørk kjeller; slike prøvelser ble naturlig nok mindre i alvor og farlighet ettersom min redsel for mørket avtok.

Etter 5 år mente jeg meg å være klar og da det akkurat da frembød seg en mulighet til å reise til min far i Farsund, for å delta i min søster’s bryllup, så var jeg fast bestemt på å reise rett til misjonsmarken, straks det var mulig. Jeg fikk imidlertid straks beskjed fra min kjære fader at det fantes ordnede måter å dra til hedningene og at man ikke bare kan reise på egenhånd. Jeg fikk det råd å be og prøve meg selv. Selv om jeg fra min barndom av var blitt vist veien til min Herre og Frelser, så kjente jeg ham i mitt 17. år lite. Et lys hadde gått opp for meg, at Kristus måtte lide – og enda sterkere i forbindelse med min konfirmasjon, at vi blir rettferdiggjort uten å ha gjort oss fortjent til det. Nå – hos min kjære fader – skulle jeg erfare og finne det aller viktigste, nemlig «min forløsning, min rettferdighet i Kristus».  Dette var igjen en velsignelse gjennom ord fra min fader, og middelet var en langfredagspreken av en svenske ved navn Retzius, som fremstilte Herren som en barmhjertig mellommann, som rekker frem sine gjennomstungne hender for å ta imot dem som kommer til ham. Hans oppgave er i denne prediken å tale vennlig til Jerusalem og det gjør han også i sannhet. Her så jeg for første gang at han var min forløser, her så jeg for første gang at mine synder var lagt på ham, at jeg var blitt fri og hadde fått fred og at jeg gjennom hans sår hadde fått legedom. Min glede var stor; og Herre; «jeg kan aldri glemme hvor mye det kostet deg å bringe meg forløsning».

Jeg reiste snart igjen tilbake til Bergen og inntok min vante post hos løitnant Prahl, som ikke visste noe om mine misjonstanker. Det kom nå fram, etter at Herren hadde satt sitt stempel av sin kjærlighet og nåde i min sjel, et annet liv enn før. Vitnesbyrdet om Kristus ble nå avlagt hyppigere og mer bestemt; en av mine arbeidskamerater begynte også å bekjenne Herrens navn og nå gikk vi snart for å være forførte, forførere og skinnhellige. En student som gav meg en times ukentlig undervisning i norsk og tysk (det siste av mine år i Bergen), for hvilket jeg måtte tegne for ham, ville blitt meg en farlig fiende, om ikke Herren av sin nåde hadde stått meg trofast bi. Oppfordret til det av min prinsipal (Prahl), forsøkte han gjennom veltalenhet, snart gjennom trusler, snart igjen gjennom overdrevent ros, gradvis å få meg tilbake, og gav meg det råd, ja ikke straks, men gradvis å gå bort fra den nye Vegen, siden en plutselig tilbakevenden ville vekke for mye oppsikt. Herren var trofast og lot det ikke lykkes den onde, satan, og der det sto dårlig til med min trofasthet, var Han desto mer trofast.

På den ene siden var jeg utsatt for disse vantroens forsøk, men på den andre siden var jeg utsatt for en enda verre fiende, nemlig synden i mitt eget kjød, ungdomssynder. Gjennom syndens bedrag så ble jeg også i disse synder så bundet, at jeg knapt trodde å kunne finne forløsning fra denne helvetes slange. Jeg måtte erkjenne mer og mer at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; viljen til å stå imot fikk jeg gjennom Guds nåde, men det skjedde ikke straks, og jeg fikk den trøst da jeg etter lang kamp endelig kunne si som Paulus : så gjør jeg ikke mer synden, men synden som er i meg. For når jeg gjør det jeg ikke vil osv., og stadig kommer disse og de følgende ord av apostelen meg til hjelp, når jeg spør hvem som skal fri meg fra dette dødens legeme : «Gud være takk som gir meg seier gjennom Jesus Kristus. Amen» !

Etter 2 år med ytterligere prøvetid var endelig tiden kommet at jeg skulle komme ett skritt videre. Misjonstrangen vokste ytterligere og da jeg endelig overfor min far ytret skriftlig den trang jeg kjente : da gjorde han alt hva han kunne. En kjær prest i nærheten av Stavanger, ved navn Kielland, som min hadde gjort kjent med min misjonstrang, sendte meg noen spørsmål til besvarelse, som derpå ble sendt til Barmen i stedet for en levnedsbeskrivelse. Fra den gamle fader Bellingrath fikk jeg ikke lenge etter den fantastiske beskjed om at jeg kunne komme og at det var sørget for at jeg kunne bo hos en kristelig mann (Steinhaus). Nå var min glede stor men også min nød, fordi jeg visste slett ikke hvordan jeg skulle si dette til min prinsipal (Prahl). Men Herren hjalp meg på underfull måte gjennom denne forlegenhet, slik at jeg ikke trengte å si noe som helst; for i mitt fravær sammen med mine arbeidskamerater på en liten landtur så han alle mine brev : slik at jeg ved tilbakekomsten bare kunne høre ham fortelle at han visste alt sammen. Det fulgte nå en irettesettelse, at jeg ikke hadde fortalt ham noe om dette, og som ble avsluttet med spørsmålet om jeg virkelig hadde tenkt gjennom hva det ville innebære å være misjonær; – og da jeg etter 7 års moden overveielse kunne svare rolig på dette, at det var under fare for eget liv å forkynne evangeliet for hedningene – så lot han meg gå med følgende ord : «Ja, dra i Guds navn, jeg vil ikke hindre deg, men forstå det kan jeg ikke».

Det jeg hittil hadde bedrevet med tegning var ikke forgjeves, for det hadde vært til nytte til utdannelsen til misjonstjeneste. Fra mitt 12. år betraktet jeg også tegne-arbeidet hele tiden kun som middel i min tjeneste for misjonen. Jeg takker Gud som skjenket meg også denne gave, den var meg en herlig tilgift og har gitt både meg og andre glede; og hvor mye håper jeg ikke enda mer å kunne tjene med denne. Men når kallet kom, grep jeg det hastig og higet samtidig etter de beste gaver, da den kostelige vei dertil ble pekt ut for meg.

I august 1835 tok jeg da avskjed med mine fedres by Bergen og reiste over Stavanger til Farsund. På førstnevnte sted ble jeg mottatt med hjertelig kjærlighet av kjære misjonsvenner, på sistnevnte av min far og flere søsken, og så tatt avskjed med. Den 5. november ankom jeg Barmen, hvor jeg fikk en kjærlig og broderlig mottakelse hos herr Steinhaus, og ble så lenge til det endelig ble gitt meg i oppdrag å litografere bibelske bilder for dette misjonsselskapet til bruk blant hedningene. Så kjært dette oppdrag enn var for meg, så tenkte jeg imidlertid med bedrøvet hjerte på at jeg gjennom dette arbeid ville bli holdt enda et par år borte fra misjonsmarken, for hvilken skyld jeg hadde oppgitt både tegning, fedreland og venner. Det må derfor ikke legges meg til last at jeg bad til Herren om snarlig befrielse fra dette. Herren hørte også nådig min bønn; det første stikket ble mislykket gjennom for sterk etsing, og siden trykket ble dyrere enn tenkt på forhånd : så ble dette forsøk oppgitt – til min store glede. Gjennom portrettering fikk jeg nå så mye å gjøre, at jeg ble svært betenkt på grunn av mine øyne som ble stadig mer nærsynt. Både dette, som også mitt ønske om snarest å bli opptatt i Misjonshuset, meddelte jeg et av styremedlemmene, som snart deretter fikk en anledning til å ta opp min sak  i styremøtet; og med hjertet fullt av lov og takk flyttet jeg inn i Misjonshuset den 15. februar 1836.

Dengang var det 17 brødre som bodde der. Snart opplevde jeg at noen fra vår skole reiste ut i glede til Borneo og Amerika. Prosesjonen, misjonsfesten, kjærlighetsmåltidet i misjonshuset og nytelsen av nattverden med de utreisende brødrene, var noe helt nytt for meg og usigelig flott. Den frie undervisningen, særlig bibeltimen  hver morgen, der hver og en fritt og åpent kunne ytre sin mening, bli motsagt, og gjennom herr Inspektør få en drøfting og motta en tilrettevisning, var fantastiske og velsignede stunder. Ganske visst var også brødrene som da var i Misjonshuset, særlig godt egnet ut fra alder og erfaring å gjøre disse stundene livlige. Flere av dem var over 30 år gamle. Og de korte besøksreisene som jeg foretok med noen av dem i områdene omkring, er blitt for meg uforglemmelige og herlige minner.

Men snart skulle jeg erfare at her var det ikke bare et fredens hus, men også en skole og et utprøvingens hus. Her lærer man å se inn i seg selv, noe som også smerter, siden man er tilbøyelig til å se fremover og bakover men like mye ut og inn i horisonten. Her legger seg mange stolte bølger, som øyensynlig synes å være beveget av Guds Ånd, men som egentlig er full av eget bråk og ståk. Her lærer man gjennom lange stunder å rolig erkjenne egen tilkortkommenhet, å ha tålmodighet, å bære hverandre, og å vente og håpe på Herren. Her lærer man å bøye seg, så man ikke etterpå knekker osv. og – så liflig det er når brødre også bor sammen – i endrektighet – men, akk, så vanskelig.

Her gikk det ikke etter hva jeg ville, men jeg måtte også lære å bøye og føye meg etter Herren min Guds vilje. Syden, sa man, var for varmt for meg og heller ikke ville det kalde nord lykkes for meg. Jeg ville heller selv i egen kraft finne en vei, og etter en stund ville jeg la meg vise vegen av Herren selv, og være rolig for det. Det siste viste seg å være det beste. I denne tiden kom det meg ikke rent lite til hjelp at jeg ved avskjeden med min far osv. i Farsund hadde måttet avlegge det løfte i nærvær av flere vitner at jeg ikke etter eget hode skulle oppgi misjonskallet. Det var en tid med uvisshet og kamp.

I denne spesielle tid, da man sa snart det ene, snart det andre om meg, ankom endelig et brev fra min kjære far og som inneholdt ønsket om at jeg skulle søke selskapet om tillatelse, før utsendelsen til hedningemarken, til å kunne foreta en besøks- og avskjedsreise til Norge. Min far var helt ukjent med min usikre stilling. Jeg gjorde dette og hvordan åpenbarte ikke nå Herrens veg seg i velbehag !   Det ble med glede gitt meg denne tillatelsen, og også ønsket ble imøtekommet om å få avlegge eksamen sammen med fire andre brødre som jeg – med uvisst håp – hadde forberedt meg sammen med. Riktignok mente noen, som ikke hadde kjennskap til saken, at med denne tillatelsen var det gitt meg en fratredelse for alltid; slik tenkte jeg imidlertid ikke, men så hen til Herren og hans ledelse og takket ham.

Gjensynsgleden med mine i Kristiania, 29 september, de mange velsignelser og gleder på reisen sammen med min kjære far på sydkysten av Norge, 9 måneder lang, lar jeg være her å gå inn på, siden det ikke er lett å fortelle dette i korthet. Da jeg ved slutten av denne lille misjonsreisen enda et par måneder hadde nytt kjærligheten fra mine inderlig forbundne : far, flere søsken og slektninger i Kristiania (dit min far i løpet av mitt opphold i Barmen hadde flyttet) : begynte igjen en bønn riktig å trenge seg på, nemlig : Herre, la meg igjen få komme av sted ! – og også denne bønn ble snart hørt; for nå ankom det et brev fra min kjære, trofaste inspektør, som underrettet meg om at jeg så snart som mulig måtte komme tilbake igjen, for etter all sannsynlighet til våren å bli sendt til Syd-Afrika.

Når man i ettertid betrakter Herrens veier, så forekommer mange ting så ordnet og bestemt, at man frykter at hvert øyeblikk kan noe ødelegges i dette mesterverk av Guds ledelse, og er man derimot midt oppe i det, virker dette samme rett og slett som rot og forvirring.

Nå var det på nytt en avskjed. Jeg kunne ikke gråte denne gang, og min kjære fader sa han heller ikke kunne gråte; for Herren hadde vært oss til slik glede; allikevel bragte min kjære, yngste søster’s tårer meg til det punkt, hun som hang ved meg med en spesiell kjærlighet. Men denne gangen gråt hun ikke så utrøstelig, for siden sist hadde også hun mottatt den Herre Jesus som sitt hjertes glede. Gud være lovet !

Sammen med min kjære landsmann, skomaker Larsen, som også kjente en sterk lengsel etter å nå hedningene med evangeliet, ankom jeg Barmen den 12. desember 1840, altså etter at jeg hadde vært borte i 5/4 år. Nå kunne jeg se tilbake med glede på den forgangne tiden. Herren Jehovah uten hvilken ledelse Moses ikke kunne ta ett eneste skritt, hadde også i sin herlighet gått med meg.  Riktignok hadde jeg aldri kunnet se hans ansikt, men av sin nåde og barmhjertighet hadde han i fjellkløften Kristus gitt med en trygg plass, og da han i sin herlighet trakk forbi, tildekket han riktignok mitt ansikt med sin nådige og tro Faderhånd, til min egen velsignelse, men etterpå lot han meg ofte merke at han var det, Herren Jehovah, barmhjertig og av stor nåde og troskap, som nettopp trakk forbi i sin herlighet, og dette syn hadde gledet og styrket meg på en slik måte, at jeg i tillit hadde kunnet vente på den tiden, da Herren igjen trakk sin hånd bort «und mir seine Herrlichkeit nach ihm zeigte».

Den 19. januar 1841 besluttet det rhinske misjonsselskap skulle bli sendt ut til Sydafrika sammen med de begge meg så nære brødre, Hahn fra Russland og Lutz fra Sveits, den første til Damarafolket, den siste til Steinkopf og jeg til Komaggas i Namaqualand; noe som ble bekreftet den 4. mars ved Generalforsamlingen. Alle 3 jublet vi til hverandre : «Loddet er falt meg på lifligste måte».  Den 6. mai fulgte vår ordinasjon og den 24. samme måned vår utsending.

Her må det igjen bli reist et «Eben Ezer»; for «så langt har Gud bragt meg gjennom sin store godhet» ! – Tolv år har han forberedt meg til misjonsgjerningen, 12 år forberedt meg i dette kall til misjonsgjerningen, og når han har bevart meg enda 12 år i denne salige tjeneste, da vet jeg for visst at jeg har erfart mange nye under av hans barmhjertighet, nåde og trofasthet.

Rik på velsignelse tok jeg avskjed med kretsen av mine kjære. Min bestemor skrev til meg i sitt siste brev : «Jeg tror at tallet på mine år snart er fullt. Be for din bestemor, at hun ender sitt løp med fryd; og vær så du takket av oss alle for din kjærlighet». «Nåde, nåde er det alene, og det store forsoningsverk er det, som vi der alene skal prise. Så vær da vår kjære himmelske Far ditt verge, vår nåderike Frelser velsigne deg og oppfylle ditt hjerte, den dyrebare Ånd salve deg til et ham velbehagelig offer. Han følge deg hvor du går osv»;  – min kjære fader åpnet sitt hjerte gjennom ord av den hjerteligste kjærlighet : «Vi finner oss gradvis i dette å måtte unnvære deg, min hjerteligste kjære sønn og broder, når vi fryder oss over vår Frelser og hans Rike, Herren velsigne deg ! Din fader Fr. T. Knudsen».  Slik velsigner også alle mine søsken.

«Herr Jesu mach mich fertig, gehorsam und gewärtig

und fähig Deinen Willen in Allem zu erfüllen».

Lobe den Herrn, meine Seele, u. vergißt nicht, was er Dir viel Gutes gethan hat !

(Lov Herren, min sjel, og glem ikke alle hans velgjerninger !)

«Ja, so lang ich leb und bin

Dank, anbet und preis ich ihn ! Amen».

H. C. Knudsen

Stengt for kommentarer.