«farsund – solid plass i norsk misjonshistorie» : forfattet av kåre rudjord

 

– artikkel i Agderposten 1985 : «Ved et 150 års jubileum».

 

.- av lektor KÅRE RUDJORD, Farsund

Det kan virke ubeskjedent å plassere Farsund sentralt i norsk misjonshistorie. Men Farsund Misjonsforening ble stiftet 2. november 1835 som en av de første i landet. Ja, da stifteren Fredrik Tobias Knudsen 1785-1870, begynte å arbeide for et misjonsselskap for Farsund og bygdene omkring i juli 1831, kjente han ikke til at det eksisterte noen norsk misjonsforening. Hans forbilde var Brødremenighetens misjon fra Christiansfeld i Danmark og tyske misjonsselskaper. Siden ble han kjent med at det var stiftet misjons­forening i Stavanger 1826. Et par andre små foreninger ble visstnok også stiftet for Far­sund.

Det er også et faktum at det forste initiativ til sammenslutningen Det Norske Misjons­selskap med sete i Stavanger kom fra Knudsen og Farsund så tidlig som i 1836. Det ble avvist den gang, men fra 1842 var Det Norske Misjonssel­skap en realitet.

Videre kan nevnes at «den første norske misjonær siden Hans Egede» var Knudsens egen sønn, Hans Christian Knudsen 1816-1863. Han var også den forste norske misjonær som arbeidet i Afrika. Utdannelsen måtte han få i Tyskland, og han ble også sendt ut derfra, selv om han og faren nok inderlig håpet at han kunne bli sendt ut av et eget norsk selskap.

Også Hans Paludan Schreuder 1817-1882, som ble den første utsending fra Det Nors­ke Misjonsselskap, hadde nær tilknytning til Farsund, da faren var fogd der i 1830-åra. Schreuder tilbrakte en del av sin ungdomstid i Farsund, samtidig som gamle Knudsen strevde med sitt Farsundske misjonsselskap. Far og sønn Knudsen på den ene siden og Schreuder på den annen kom til å stå for to forskjellige retninger i misjonsarbeidet fremover: Knudsen for en lavkirkelig retning med basis i den levende menighet, Schreuder for en mer høykirkelig retning med vekt pa sakramenter og ordinasjon. Schreuder la vekt pä at det var «kirkens misjon». Det er interessant å kunne slå fast at begge disse retningene, som brytes den dag i dag, så sterkt er knyttet til Farsund. Det kan være på sin plass å nevne dette nå i 1985 som vi feirer Misjonens År på Agder, med samarbeid mellom misjonsorganisasjoner og kirke for et sterkere misjonsengasjement i menighetene.

 

Den hellige farver.

Fredrik Tobias Knudsen hadde sin åndelige bakgrunn i Brødremenigheten på Lista, og det var også brødrevennene  (herrnhuterne) som hadde beredt den jordbunn som det Farsundske misjonsselskap skulle vokse fram av. Brødrevennenes kristensyn var vennlig og lyst, men følelsesbetont. De var «evangeliske», og åpne for samarbeid med andre retninger, når de bare var enige om det sentrale. Haugianerne var mer «loviske» og stridbare når det gjaldt lærespørsmäl. I Farsund og  bygdene omkring var folks kristensyn alt formet av brødrevennene da Hans Nielsen Hauges bevegelse bredte seg ut over landet.

Knudsens syn går fram av brevet til Stavanger 1836 om sammenslutning. Han mener alle «sanne kristne» må være interessert i sammenslutningen, selv om de i mindre viktige spørsmål må ha sin forkjærlighet enten til «vår egen lutherske kirke» eller til Brødrekirken eller til haugianerne eller til kvekerne. De sanne, virkelig kristne, sier han, nemlig de åndelig levende i alle såkalte partier, har bare den ene interesse: Guds rikes framvekst i alles hjerter inntil dommens dag.

Knudsen hadde vokst opp på Knivsland, som var et arnested for Brødremenigheten, men kom til å bo mange år i Bergen som kjøpmann, sildeoppkjøper, brennevinshandler m.v., før han i 1830 som enkemann og fattig flyttet til Farsund, og fortsatte med det håndverk han hadde hatt på Knivsland. Det var i Far­sund han ble kalt «den hellige farver». Han begynte med regelmessige samlinger i byen og reiste omkring i distriktet og talte til oppbyggelse og ivret for misjonens sak. Det resulterte i lister på omkring 500 personer – sier han selv – som lovet å bidra til et misjonsselskap for Farsund og bygdene omkring.

Knudsen & Knudsen.

Det var et rørende forhold mellom far og sønn Knudsen. Hans Christian ble igjen i Bergen, der han utdannet seg som tegner. Han var et kunstnertalent, og ble tilbudt utdannelse i utlandet av maleren I.C. Dahl. Men han avslo da han heit siden barneårene hadde kjent kallet til å bli misjonær. Under et besøk i Farsund i 1833 fikk han sitt åndelige gjennombrudd, og misjonskallet ble mer konkret. Faren, som selv en gang hadde gått med tanken om å bli misjonær, så nå muligheten til at sønnen skulle få reise ut. Da det var kommet så langt at det Far­sundske misjonsselskap ble stiftet 2. november 1835, var Hans Christian alt på vei til Barmen i Tyskland for å bli utdannet der. Men spørsmålet både for han selv og faren var om han måtte reise ut som tysk misjonær, eller om han kunne håpe på å bli kalt som misjonær for et norsk selskap.

I stiftelsesmøtet ble det bedt: «Velsign vår kjære Hans Chris­tian Knudsen, utrust han vel til misjonær, gjør ham meget bekvem til din tjeneste, send ham snart…» I selskapets første årsmøte er det også tale om «vår håpefulle bergenser Hans Christian Knudsen». Også det faktum at Hans Christian etter endt utdannelse i 1839 reiste hjem til Norge og sammen med faren foretok en lang «misjonsreise» fra Kristiania langs kysten for å stifte misjonsforeninger, tyder på et sterkt ønske om å legge forholdene til rette for norsk utsendelse av Knudsen. Etter et lengre opphold i Stavanger, der Knudsen hadde sin beste støtte, gikk han og ventet på kallsbrev, men forgjeves. Han måtte vende tilbake til Tysk­land, og av Det rhinske mi­sjons-selskap ble han sendt som misjonær til Sørvest-Afrika.

Det Fahrsundske Missions Selskab.

Selskapet var stort tenkt. Med 500 rnedlemmer var det realistisk å tenke seg en betydelig årlig sum til misjonsar­beidet. Men etter det første året ble det sendt 68 spesidaler, halvparten til Det rhinske misjonsselskap og halvparten til brødrevennenes misjon.

Neste år ble det 30 spd. og året deretter 10 spd. Og mens selskapet opprinnelig omfattet både Farsund, Lista, Herad, Spind, Lyngdal og Austad, med «korresponderende» medlemmer i Gyland og Fjotland, ble det snart innskrenket til å omfatte bare Farsund og nærmeste omegn. Lyngdal og Austad falt først fra og dannet egen misjonsforening, så ble det egne misjonsforeninger i Spind og på Lista. Fra 1846 arbeidet selskapet derfor etter reviderte statutter, nå som «Farsunds Missionsforening». Det omfattende selskapet med styremedlem og varamann fra hvert sogn hadde satt knopper, og de lokale misjonsforen­inger som eksisterer fremde­les, begynte sin virksomhet.

 

Minnestreif gjennom de første år.

Når Tobias Rasmussen Dybvig i 1835 ble den første formann, var det nok fordi han lenge hadde samlet inn penger og sendt til Brødremisjonen. Men han hadde lang vei til Farsund, og kom ikke til å spille noen stor rolle i selska­pet. Alt ved første årsmøte ble spindsskipperen skiftet ut med bakermester Martin Nicolai Olsen i Farsund. Han var bergenser, brødrevenn og nær venn av Knudsen. Det var i hans hus selskapet ble stiftet, og møtene ble i de første år holdt der. Ved siden av Knud­sen, som var sekretær og førte Protokoll og korrespondanse, spilte baker Olsen størst rolle de første åra, ikke minst etter at Knudsen flyttet til Kristia­nia i 1838. Det var baker Olsen som møtte i Stavanger i 1842 da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet, og han var nærmest fast utsending ved kretsmøter og generalforsamlinger. Etter hvert ble hans økonomi forverret, og i 1847 emigrerte han til Amerika.

Misjonsarbeidet var et rent lekmannsarbeid de første åra. Styremedlemmene skulle hver i sitt sogn ordne med «den månedlige bedetime» som ifølge internasjonal praksis blant brødrevennene skulle holdes hver første mandag i måneden. På stiftelsesmøtet og senere sang de fra brødrevennenes sangbok «Harpen», og det ble formulert bønner og formidlet oppbyggelig litteratur og misjonsblad til bruk i misjonsmøtene. Gamle Knudsen stod selv temmelig fritt i forhold til kirken, og på sine gamle dager meldte han seg ut.

På reisen langs kysten 1839/40 hadde likevel far og sønn Knudsen møte i Farsund kirke, og misjonskandidaten talte fra prekestolen. Det var et særsyn i den tid. Hans Christian Knudsen skrev begeistret i dagboka at det ble «formelig en Missions Gudstjeneste» med klokkeklang og orgelspill. Senere kan en ikke se at arbeidet hadde noen befatning med kirken, før Walnum kom til prestegjeldet som kapellan. Han hadde vært første formann i den Kristia­nia misjonsforening som H. C. Knudsen hadde fått stiftet i 1839. Han var en prest etter folks hjerte, og da baker Olsen reiste til Amerika, ble Walnum i 1847 formann.

Snart ble det holdt misjonsmøte i kirken, og Walnum la fra prekestolen folk misjonssaken på hjerte «på en rørende, klar og tydelig måte». Da Farsund senere fikk kateket, ble det nærmest en selvfølge at kateketen skulle være med i misjonsarbeidet, som regel som formann. Slik var det helt til kateket Hagens tid omkring 1920.

Omkring 1860 var det ganske sterke brytninger i Farsund Misjonsforening. I 1862 meldte kassereren og sekretæren seg ut. Det var lærerne J. M. Osmundsen og Niels Johnsen. Særlig Osmundsen hadde spilt en sentral rolle, bl.a. som for­mann gjennom mange år. Men nå var vekkelsen kommet til Farsund, det var innrettet bedehus i smed Tobias Pedersens hus, og smeden sjøl var blitt formann. Et annet toneangivende styremedlem var nå skomaker Knut Abrahamsen – også han et vekkelsens barn. På torsdagsmøtene i bedehuset ble det stilt opp bøsse, og inntekten gikk bl.a. til Brødremisjonen, og bare for en liten del til NMS. Det kom også kvinneforening (nevnt første gang 1861), og denne tenkte visst først å støtte flere misjoner, men så ble det NMS likevel.

I 1862 skjedde det også at lærer Johannes Kyllingstad ble formann. Samme år ble han antatt som misjonær, og reiste til Sør-Afrika. Slikt satte fart i arbeidet. Veksten var tydelig – noe Osmundsen tidligere hadde etterlyst – men ånden og retningen var slik at Osmundsen takket for seg. Han hadde nærmest sognet til brødrevennene, men hadde utviklet seg til å bli «grundtvigianer» og frilynt.

En fellesforening var på tale 1857, men først i 1862 ble fellesforeningen for prostiet dannet, med samme styre som i Farsund Misjonsforening. Og i årsberetning for 1863 kunne kateket Ole Bergesen innberette: «Hver l. ste søndag efter Helligtrekonger misjonsprediken i kirken, og utenfor utset- tes bosser. – Dernest beretning af Farsunds Fellesforen­ing». Det er grunnlaget for de årlige helligtrekongermøtene som er lagt, en praksis som ble fornyet i 1908, og har fort­satt til denne dag.

 

Formannsstreif.

Ingen kvinne har ennå vært formann i Farsund Misjons­forening. I den trykte 90- årsberetning er formannslista ført fram til 1925. De første kvinner ble valgt inn i styret i 1908: Fru Irgens og fru Hjalma Knudsen. Men det var egentlig i strid med reglene fra 1846. Reglene ble forst endret i 1923.

I tillegg til de som er nevnt ovenfor, var disse formenn i den eldste tida: Kirkesanger Niels Emanuel Hansen Mosvoll, snekkermester Abraham Jensen og Organist Oftedal.

I vårt århundre står kjøpmann J. W. Pettersen i særstilling, som formann i 30 år ! Fra 1936 var det Sigv. Salvesen, fra 1946 Gunnar Flåt, 1948 Sigv. Salvesen, 1951 Helge Østensen, 1959 Rolf Sandnes, 1972 Arne Gabrielsen, 1973 Terje Mikalsen, 1977 Harald Johannessen, 1985 Aage Sand.

Farsund Misjonsforenings 150 års jubileum blir feiret denne helgen. Lørdag ettermiddag holder generalsekretær Odd Bondevik i Det Nors­ke Misjonsselskap foredrag i Farsund bedehus om misjon og kultur. Om kvelden er det       ungdomstreff samme sted.

Søndag er det jubileumsgudstjeneste i Farsund kirke og om ettermiddagen stor jubileumsfest i bedehuset.

 

 

 

Stengt for kommentarer.