den christelige dissentermenighed – finn rønning

– fra stormfulle år til taushet.

Forfattet av Finn Rønning : styreleder i Norsk Baptist-Historisk Selskap og avdelingsleder ved Telemark Museum.

 

INNLEDNING.

Baptistpredikantene O.B. Hansson og Nils Larsson reiste i begynnelsen av 1860-årene rundt som predikanter i Norden (Peder Stiansen 1935, s.103-104). De hadde hørt om den åndelige bevegelsen i Skien på denne tiden og på høsten 1863 kommer de til Skien der de oppsøker den kristelige dissentermenigheten. Slik skildrer de dette møtet :

”På veien fra Porsgrunn  til Skien besøkte vi Søren Tufte, hvor vi fikk en liten forsmak på hva som ventet oss i Skien. Vi kom dit en lørdags kveld og gikk straks til den kristelige dissentermenighet, hvor mange var forsamlet.

Det var et underlig liv; de prekte alle sammen, ikke minst familien Eckstorm. Det ble stor glede da de hørte det var kommet menn fra Danmark og Sverige for ”å beundre deres store lys”. De omringet oss alle sammen og forsikret oss om at vi nok  var troende; men at vi manglet ånden, og den skulle de meddele oss ved håndspåleggelse. Jeg svarte at jeg hadde ånden, og at Gud nok ville gi meg mer av sin ånd, når han så at jeg kunne bruke den. Da de hørte det, hadde de ikke mer bruk for oss, og vi måtte gå og søke oss herberge, dypt skuffet og bedrøvet i vår ånd”.

Hva var det med denne menigheten som kom til å skape slikt engasjement og debatt i lokalsamfunnet ? Vi leser ovenfor hvordan den nøkterne svenske predikanten reagerte på møte med dem, Einar Østvedt er ikke nådig i sin dom i Skiens Historie (Einar Østvedt, Skiens historie, bind II (1958) s. 391), ja selveste Henrik Ibsen skal ha blitt påvirket av virksomheten denne menigheten utøvde. Nedenfor skal vi forsøke å svare på denne problemstillingen. Først må vi da gå til presten Lammers og hans virksomhet.

 

LAMMERSMENIGHETEN, DEN FRIE APOSTOLISKE KRISTELIGE MENIGHET, SOM BAKTEPPE.

Det er ikke her stedet for å gi en detaljert skildring av lammersmenigheten, men noe  av de viktigste opplysningene må tas med, da denne jo var utgangspunktet for den Christelige Dissentermenighet.

Gustav Adolph Lammers begynte som sogneprest i Skien i 1849. Han kom etter hvert til å bli sentrum i en religiøs vekkelse i byen og ble etter hvert mer og mer kritisk til prestene og statskirken i sin virksomhet. Han får formaningsbrev fra biskopen, men Lammers svarer med å skrive sin avskjedssøknad som prest 19.3.1856. 22.- juni samme året holder Lammers sin avskjedspreken i Skien kirke. ”Aldrig er den norske statskirke bleven saa voldsomt angrepet fra en sine egne prækestole” (Henrik Jæger: Henrik Ibsen, 1828-1888, s. 199).

Nå skjer begivenhetene i rask rekkefølge og 4. juli blir Den Frie Apostoliske Kristelige Menighet stiftet med 38 medlemmer og Lammers velges til forstander. Dåpsspørsmålet ble etter hvert det store stridsspørsmålet i menigheten. De mest radikale ønsket å innføre troende dåp for alle, uansett tidligere forhold, Lanmmers selv ønsket en gradvis overgang til troendes dåp. Han mislikte sterkt enhver form for ”omdaab”. Lammers gikk etter hvert inn for full samvittighetsfrihet når det gjaldt dåp. Det vil si at de som ønsket barnedåp kunne beholde det, mens de som ønsket troendes  dåp kunne la seg døpe som troende. Det kan imidlertid synes som om Lammers, kanskje på grunn av den steile holdning ha mente å finne hos dem som framholdt troendes dåp, etter hvert ble en noe sterkee forsvarer av barnedåpen enn han egentlig ønsket å være.

Lammers var ute på reiser og borte fra menigheten i Skien i lengre perioder. Da var der mer fritt fam for de som hadde et annet syn enn Lammers, blant annet på dåpen, å virke for sine standpunkt. Han opplebde disse stridighetene som mer og mer personlig tyngende. Bevegelsen han hadde startet var i ferd med å komme ut av hans kontroll. Uenigheten om dåpsspørsmålet hadde imidlertid kommet så langt at det var vanskelig å håndtere den inen lammersmenigheten lenger. Lammers var på en måte presset å to fronter. Ikke bare var det «dåpssinnede» innenfor hans egen menighet, men det var på denne tiden de første «rene» baptistmenighetene ble etablert i Norge. Den første menighetsstiftelsen skjedde nettopp i Lammers’ nærområde. 22 april 1860 stiftedes Baptistmenigheten  i Porsgrund og Solum med 8 medlemmer. Baptistpioneren Fredrik L. Rymker fra Danmark hadde virket i Norge siden høsten 1857, til dels under svært vanskelige forhold.

Siden mange av lammersvennene var åpenlyst «dåpssinnede», søkte Rymker kontakt med menigheten. Lammers hadde skrevet brev fra Tromsø mens han var der og virket i frimenigheten og advart menigheten i Skien mot baptistisk påvirkning. Dette fikk Rymker oppleve virkningen av da han i mars 1858 oppsøkte Eckstorm-familien på Grini i Gjerpen. Han fikk kritikk for å ha trengt seg inn i menigheten og splittet den. De hevdet han burde ha spurt Lammers til råds og mente selv man burde bli i menigheten og lyde den mer enn Bibelen, da menigheten var Kristus (?). Det var rett å vente med å gjøre Guds vilje med hensyn til dåpen til hele menigheten var blitt overbevist (Peder A. Eidberg 2003, s. 74).

 

Den christelige dissenter menighed etableres.

2 1/2 år etter Rymkers besøk på Grini blir Eckstorm-familien sammen med flere andre framstående medlemmer utvist av lammersmenigheten og blir døpt som troende i Børsesjø. Den 29.9 1860 var befolkningen i Skien vitne til en begivenhet som nok fikk dem til å sperre opp øynene. 22 kvinner og menn kledd i passende klær for dåpshandlingen vandret gjennomm byen ut til Børsesjø for å bli døpt. Disse var :

kjøpmann Joachim Stockfleth Ording, 34 år, Boye Oscar Lieungh, 29 år, jomfru Eline Hermine Lieungh, 36 år, jomfru Alison Kirstine Lieung, 35 år, jomfru Anne Sofie Hansen, 25 år, enke Karen Christensdtr., 42 år, jomfru Louise Zimmermann, 40 år, jomfru Caroline Kirstine Vathner, 23 år, pike Anne Laurine Larsdtr., 42 år, enke Alison Kirstine Eckstorm, f. Lieungh, 69 år, jomfru Marthe Elise Lieungh, 62 år, jomfru Alison Eckstorm, 45 år, jomfru Hanna Henriette Eckstorm, 43 år, jomfru Elise Eckstorm, 40 år, ungkarl Didrik Cappelen Eckstorm, 29 år, pike Marthe Marine Nilsdtr., 29 år, pike Anne Pedersdtr. Riis, 38 år, kone Anne Karine Larsdtr., 34 år, kone Maren Elise Singdal, 51 år, jomfru Mette Margrethe Ording, 70 år, kone Anne Gurine Mathiasdtr., 21 år, ungkarl Ole Nilsen Sjøl, 44 år.

Kvinnene var i klart flertall, 19 av 22. Gjennomsnittsalderen var lav, rundt 40 år. Alison Eckstorm på Grini ble døpt samtidig med 3 døtre og 1 sønn. Videre var den kjente kjøpmannen i Skien, Joachim Ording, og flere medlemmer av Lieungh-familien blant dåpskandidatene. Ved menighetsstiftelsen blir Ording valgt til forstander og Boye Oscar Lieungh til eldste, henholdsvis 34 og 29 år gamle. I ukene før dåpshandlingen var 24 personer blitt utvist av lammersmenigheten på grunn av «motsigelse mot menighetens bekjennelse, fornektelse av deres løfte ved inntredelse i menigheten, selvklokskap og av mangel på respekt for den apostoliske formaning», som det står i lammersmenighetens protokoll som begrunnelse for utvisningen.

22 av de 24 personene som ble utvist ble døpt i Børsesjø. De som ikke ble døpt da var skipsfører Eilert Knudsen fra Brevik og Søren Pedersen Tufte. Knudsen ble senere døpt 20.5.1861 og er innført i protokollen under medlemmer i Brevik og omegn (Menighetsprotokoll for Den christelige Dissenter Menighet. Privatarkiv Telemark Museum).

Søren Pedersen Tufte’s rolle ved dåpshandlingen representerer en utfordring rent kildemessig. Både J.M.Sellevold, P. Stiansen, Ingulf Diesen og Peder A. Eidberg nevner Søren A. Tufte som en av dåpskandidatene og en sentral person ved dåpshandlingen i 1860. Søren Tufte skal, ifølge disse forfatterne, først ha blitt døpt av Boye Lieungh, og deretter skal Tufte ha døpt samtlige. Disse opplysningene stammer fra Sellevold’s bok om baptistene i Norge fra 1902. Artikkelen her er skrevet av Carl M. Seehus, forstander for baptistmenigheten i Skien etter notater av Hans Anderseb. Problemet er bare det at ifølge «Protokol for Den Christelige Dissenter Menighed i Skien og Omegn» er ikke Søren Tufte blant de 22 som blir døpt 29.9. Han ble, som vi har sett, utvist av menigheten sammen med disse, men han blir først døpt vel 1/2 år senere, 20.5.1861. Dermed kan ikke Tufte ha vært aktiv ved dåpen i Børsesjø i september 1860, det må en av de andre mennene ha vært. Trolig er det enten Joachim Ording (valgt til forstander) eller Boye Lieungh (valgt til eldste) som først har døpt den andre uten å være døpt selv og som så har døpt de øvrige.

Søren Pedersen Tufte, eller Enggrav, som han kalles i menighetsprotokollen, var en av Lammers’ nærmeste medarbeidere. Han fulgte Lammers ut av statskirken og inn i Den frie apostoliske Kristelige Menighet i Skien der han ble valgt til menighetens eldste. Da Lammers våren 1857 reiste til Tromsø for å virke i Frimenigheten som var dannet der, ble Søren P. Tufte satt til å lede møtene i Skien. «Tufte var velmenende og oppriktig, men han var en sangvinsk sjel med sterk fantasi, og han vat mindre grundig så vel i kunnskap som i åndelig edruelighet, så han kom til å fostre et åndsliv innen menigheten som ikke var av det sunneste». Stiansen 2.58) Søren P. Tufte ble døpt som troende først 20.5.1861, brøt da med lammersmenigheten og gikk inn i Den Christelige Dissenter Menighed. Han døde alt i 1866, 46 år gammel.

I følge Stiansen var Søren Tufte få år før han selv ble døpt meget uenig med baptistene, særlig angående dåpen. Han hadde selv ingen trang til dåp, og han skulle også ha ment at menigheten ikke var moden for dåpen. Kanskje kan denne holdningen forklare noe av årsaken til at han enda venter 1/2 år med å bli døpt (Menighetsprotokoll for Den Chr. Diss. Menigh. Privatarkiv Telemark Museum) ?

Sigrid Svendsen gjengir også beretningen om dåpen i Børsesjø (Svendsen s. 77-78). Hun nevner ikke Søren Tufte, men derimot en Gulbrandsen som skal ha vært med. I menighetsprotokollen finnes ingen ved det navnet.

Dåpshandlingen  i Børsesjø var på mange måter dråpen som fikk begeret til å flyte over for Lammers. I menighetsmøte i frimenigheten 12.11. 1860 sier han at han har tatt feil. Han vedkjenner seg det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana. Han oppgir forstanderstillingen og melder seg ut av frimenigheten 27.12 samme året. Samme dag melder han seg inn i statskirken igjen (Diesen s. 59-60).

 

Den christelige Dissentermenighed som historikerne har sett den.

Det er særlig to typer forskere som har interessert seg for disse stormfulle år i Skiens religiøse historie. Den ene gruppen er de som har interessert seg for disse bevegelsene ut fra et kirkehistorisk synspunkt og den andre er de som har interessert seg for disse 2 menighetene først og fremst ut fra deres innflytelse på Henrik Ibsen’s nærmeste familie og mulige påvirkning på hans dikterskap. Blant annet har Lammers blitt ansett å være en modell for Brand. Henrik Ibsen’s fravær fra Skien hele sitt voksne liv har også blitt forsøkt forklart ut fra familiens deltakelse i disse bevegelsene og Ibsen’s avstandtaken fra samme. Den siste gruppens utgivelser skjemmes i stor grad av unøyaktigheter, nedlatende holdninger og ukritisk bruk av kilder som ofte har ført til direkte feilslutninger.

Særlig skiller Einar Østved’s utgivelser seg ut i så måte :

«Men når det gjelder gjendøperne, inntok Correspondenten (avis i Skien) fremdeles en aggressiv holdning. Søndag 2. februar 1862 vakte igjen Søren Tufte byens forargelse ved å arrangere gjendåp i Hjellevannet, ute ved Blekebakken, i 14 graders kulde. Tre voksne kvinner, blant dem Lammers’ egen datter, og en gammel mann ble døpt. Bagger (redaktør i C.) krevde offentlig tiltale, men trafikken fortsatte. Et par uker etter var det gjendåp på samme sted, ledet av J.S. Ording. Kulden var så sterk at man måtte hogge seg gjennom isen, og denne gangen var det en 80 år gammel kone, to unge mann og tre unge piker som ble døpt.

Men en tid etter dette var det at mange ble ble sinnssyke på grunn av Den nye (!) christelige Dissentermenighed’s fanatiske virksomhet. En ung mann skjøt seg på kirkegården og døde tre uker etter, en annen hengte seg, og en tredje lemlestet seg for ikke å falle i fristelse og slapp fra det, skrev Bagger kynisk, » som andre evnukker å miste skjegg og bakkenbarter». På sitt høyeste hadde den kristelige dissentermenigheten omkring 200 medlemmer» (Østvedt, Skiens historie, bind II, s.393.394) (Det ble døpt totalt 349 medlemmer i menigheten).

Datoene, antall personer og beskrivelser av disse som blir døpt stemmer ikke helt med protokollen, men det er riktig at det er stor dåpsaktivitet i menigheten på denne tiden. Fra 20.10.1861  – 30.03.1862 er det registrert i alt 12 dåpshandlinger og i alt 29 personer blir døpt. Kvinnen på 80 år som blir nevnt er enkemadam Laurentze Zimmermann fra Porsgrunn, 78 år gammel. Hun overlevde dåpsdagen med 2 år. Nedenfor skal vi se hvordan denne ene kvinnen på 80 år blir til 80 gamle kvinner hos Østvedt !

«Det viste seg snart at Lammers hadde sluppet løs krefter som han i lengden ikke maktet å organisere. Det stod ikke i hans makt å hindre at mange svermeriske elementer kom inn i hans menighet. Selv om han med hård hånd prøvde å stanse enhver form for ubalansert opptreden og fanatisme, hendte det ikke sjelden at han stod maktesløs. I 1858 var det ikke mindre enn 112 personer som hadde meldt seg ut av statskirken, og av disse var 3/4 kvinner. ! Det tragiske var imidlertid at det oppstod strid om gjendåpen, noe som etterhvert kløyvde menigheten i to atskilte leirer. Snart begynte også de mest ytterliggående av gjendøperne åpent å praktisere gjendåp under åpen himmel i Skien’s omegn. Tross de sterkeste advarsler fra Lammers’ side dro 24 av menighetens medlemmer som i 1860 hadde skilt seg ut og dannet sin egen sekt, ned til Børsesjø og døpte hverandre i tur og orden, slik Lammers selv har skildret det : «Først en av mennene en annen, denne igjen hin, og så den ene av dem de øvrige mannspersoner og alle fruentimmerne». Det kunne lite nytte at avisene raste mot dette «uvesen» og at opphisselsen i byen gav seg uttrykk i de voldsomste protester. Men hadde gjendøperne en gang begynt, så fortsatte de med fanatisk envishet og konsekvens. En kald novembersøndag ble omkring 80 gamle kvinner gjendøpt i Falkumelven. Kledd i hvite kapper ble de dukket ned i det iskalde vannet, mens en tallrik tilskuerskare var vitner til det selsomme skuespilllet. Mens gjendøperflokken sto nede ved elvebredden og sang salmer, stod byens ramp et stykke borte og bifalt med rå tilrop og hånende bifall». (Østvedt skriver dette første gang i Skiens historie, bind II, s. 391, fra 1958, og gjentar feilene i Henrik Ibsen – barndom og ungdom, s. 153, i 1973).

Ingulf Diesen har omtalt dette avsnittet hos Østvedt og påviser på en enkel måte alle feilslutninger Østvedt her gjør seg skyldig i. Det må forøvrig ha vakt oppsikt når søster til en kjent dikter fra Skien, madamme Hedvig Cathrine Ibsen Stousland, lot seg døpe, 30 år gammel, 4 dager før julaften i 1861.

Erling Danbolt skriver følgende : «Det har vært hevdet at Henrik Ibsen’s mor og et par av hans søsken sluttet seg til Lammers’ frimenighet. Men det er ikke riktig. De har vel hørt vekkelsen til, men bare søsteren Hedvig, siden gift med styrmann  Stousland, ble medlem av frimenigheten. Hun var den av Ibsen’s søsken han hadde mest forbindelse med» (Danbolt s. 34).

Dette er meget upresist sagt og direkte feil. Flere forfattere, blant andre Østvedt og Ibsenforbundet (Ibsenforbundet, Anna Stouslands minnebok, s.8), kommer med lignende upresise påstander. Det som er rett er følgende : Henrik Ibsen’s søster Hedvig Ibsen Stousland melder seg ut av statskirken og inn i lammersmenigheten 19.11.1857. Den 20.12.1861 melder Hedvig Ibsen Stousland seg ut av Lammersmenigheten, blir døpt alene samme dag i vann utendørs i Skien og melder seg med det inn i dissentermenigheten (Digitalarkivet – scannede kirkebøker Telemark : Dissentersamfunn/Skien frie apostoliske christelige menighed 1856-1892. Dissenterprotokoll).

Henrik Ibsen’s bror, Ole Paus Ibsen, følger det samme mønsteret som søsteren. Han blir døpt 6.11.1864 og ble bosatt i Brevik. Henrik Ibsen’s mor, Marichen Ibsen, tilhørte aldri lammersmenigheten. Det kan virke som at flere som har skrevet om disse stormfulle årene, ikke har fått med seg at Henrik Ibsen’s to søsken, Hedvig og Ole, ikke stoppet i Lammersmenigheten, men lot seg døpe som troende. Tatt i betraktning at det i begynnelsen av 1860-årene bare var noen ti-talls troende døpte i Norge totalt sett, må dette som skjedde i Skien ha skapt bestyrtelse både hos kirke og borgerskap.

 

Dissentermenighetens lære.

De små lysglimt kildene gir oss inn i dissentermenighetens lære, er spredte og spesielle. Samtiden har vært mer opptatt av hvilke utslag menighetens lære fikk, framfor selve læren. Det var forståelsen av dåpen som var den direkte årsak til bruddet med Lammersmenigheten. Lammers har selv denne kommentaren til utbryternes dåpssyn :

«De er ikke baptister i egentlig forstand. Noe felles dåpssyn har de ikke, bare høyst personlige oppfatninger som spriker i flere retninger. I virkeligheten er de ikke skikket til å tilhøre noen ordnet kristen menighet. Det eneste de kan samles om, er et syn på dåpen som «en pryd for bruden – et fullkommenhetens merke» (Gunnar Sem s. 206).

Som kjent ble den første norske baptistmenighet etablert i nærområdet til Skien 22.04.1860. Det kunne da ha vært en løsning at de «dåpssinnede» fra lammersmenigheten hadde gått inn i baptistmenigheten og ikke dannet dissenter-menigheten. Baptistpioneren Rymker gjorde flere forsøk på dette, men ble avvist. Dissentermenighetens ledere ønsket først og fremst en gjenforening med sin gamle menighet, og sto for en stor del på dennes læregrunnlag. En slik gjenforening kom ikke til å finne sted. Baptistenes avvisning av åpen nattverd stred også mot dissentermenighetens lære (Stiansen s. 60-62).

Søren P. Tufte er nevnt tidligere. Han var med i ledelsen både i lammersmenigheten og senere i dissentermenigheten. Sigrid Svendsen skriver om ham : «Dessuten utla han alt «åndelig». Når det således står at Kristus er kommet i kjød, så overførte han dette på hans komme til den enkelte kristne ved troen : Kristus er kommet i mitt kjød». Jo mere mystisk og spiritualistisk en utleggelse kunne være, dess bedre. Da var et nytt trinn nådd under «åndens stigen fra klarhet til klarhet». Det het snart at man slett ikke savnet Lammers, da Søren var vel så god» (Sigrid Svendsen : Den lammerske vekkelse i Skien, 1949).

Den Eckstormske krets på storgården Grini i Gjerpen var et begrep både innen lammersmenigheten og dissentermenigheten. De hadde fulgt Lammers tett i årene før bruddet med statskirken, men de gikk også lenger enn Lammers var villig til å gå og var blant de første som ble døpt i Børsesjø i 1860. De var neppe fullt ut representative for holdningene til dissentermenigheten, men gir oss likevel en forestilling om hvor spesielt det kunne bli :

«Det danner seg en krets omkring familien Eckstorm på Grini i Gjerpen. Den blir ledende for den radikale fløy, og får etter hvert stor innflytelse på Lammers. Det er de fire søstrene Pauline, Alison, Hanna og Elise, deres mor Alison og broren Diderik. De hadde vært ledende i selskapslivet i Skien, toneangivende ved alle fornøyelser. Ved maskeradeballer og lignende sammenkomster var de alltid med.

De var blitt vakt, og nå gikk de inn for den strengeste livsstil. De var nokså eksentriske og fanatiske, så Lammers hadde mye bry med dem. Han kunne skjelle dem ut, og kaste dem ut, som han gjorde det en dag de kom inn på hans kontor for å fortelle ham at de hadde fått den åpenbaring at Kristus var kommet igjen i Lammers’ person. Og en påskedag kom de til kirken med brudeslør og brudekrans i spissen for en flokk kvinner som hadde pyntet seg for å ta imot Kristus som de mente skulle komme igjen den dagen» (Erling Danbolt s. 18/se under kilder).

Erlig Danbolt hevder at dissentermenigheten gled over i antinomisme (=forakt for morallovene under skinn av kristelig frihet). Han viser her til en fotnote i prost Ankers hefte om kristenlivet i Risør :

«Rørsla hans (Lammers’) skeiva ut i svermarskap. Då mange av dei lammerske kristne døypte seg umatt, laut professor Johnson ut med eit skrift um barnedåpen, der han dogmatisk held fram den lutherske læra. Verre var det at dei rekna seg som syndfrie, midt i det at dei levde i synd. Gamle Tråsdahl fortalde meg kor han vart skræmd då ein lammersk kristen gjekk og sjangla full på gata. «Å, det er so snild ein bror», sa dei andre, «det er kjøtet som skal tynast, so åndi kan frelsast». Emissær John Berg i Gjerpen hev fortalt meg : då han i gutedagane gjætte kyr i utmarki, fekk han sjå ein flokk nakne karar og kvinnor kom ut or skogen; det var lammerske kristne som «dansa engledans», dei skulle visa at dei var syndefrie. Heile rørsla tynte seg sjølv (Anker s. 12/se kilder).

 

FORENINGEN.

I menighetens arkiv finnes det en møtebok med påskriften «Foreningen  24.2.1884«. Møteboka starter med «Love for Foreningen», i alt 19 paragrafer. I §2 kan vi lese om formålet med foreningen : «Foreningens Grundvold er  på Grundlag av at medlemmerne tilhører «Den christelige dissentermenighed», innbyrdes samhold, kjærlighed og enhed».

I §3 leser vi hvordan formålet skal fremmes : «Dens formål og gjøremål er ved sang, forelesning og tale at øve seg i nyttig og gavnlig adspredelse på det i §2 foreskrevne grundlag».

Det kan virke som om foreningen er stiftet 24.2 1884. 8 menn har skrevet under vedtektene : Th. Sørensen, P. Landgraff, Johan Larsen, Johan Knudsen, Fredrik Ording, Carl Stousland, Nils Ugelstad, I. Knudsen og L. Pedersen.

I alt er det ført 38 møtereferat, alle fra 1884, inn i møteboka. Vi finner mye debatt om foreningens nitidige forretningsorden, og mye plass er fylt opp med referat av diskusjonen om denne. Men i hvert møte skulle det holdes  et foredrag som innledning til et diskusjonstema. Disse er interessante og favner vidt i ulike tema. En nærmere granskning av diskusjonen i møteboka kan kanskje føre oss tettere inn på dissentermenigheten ?

Vi bringer her et utdrag av diskusjonstemaene :

Det norske folk har to øyenstene, Grunnloven og Bibelen.

Er det skadelig for en dissenter å følge med vår tids utvikling på litteraturens og politikkens område ?

Hvorfor får menighetens gutter ikke lov til selv å velge sin livsstilling og hvorfor er så mange medlemmer i menigheten handelsfolk ?

Bør en dissenter være kjøpmann og er det noen forskjell mellom de kjøpmenn vi kjenner mellom dissenterne og kjøpmenn av statskirken ?

Hvorledes bør en kristen stille seg overfor ekteskapsspørsmålet ? (Flere hevdet i debatten at de gikk inn for «sølibatet» !)

Kan det gjøres noe for vår industris fremme ?

Kvinnesaken.

 

DISSENTERMENIGHETENS VIDERE SKJEBNE.

Menigheten hadde bra framgang i den første tiden, alt i alt blir 194 personer døpt de 6 første årene. Dåpshandlingene avtar noe i hyppighet utover i 1870- 80- årene, men holder seg forholdsvis bra. Fra slutten av 1890-årene er det ikke registrert dåpshandlinger før vi kommer til 1905. Da blir det døpt 4 personer, og dette er de siste dåpshandlingene som er registrert. Dødsfall er heller ikke registrert etter 1905. Dette kan tolkes på flere måter:

Man kan ha gått over til ny protokoll som siden er blitt borte.

Menigheten har juridisk sett opphørt å eksistere på denne tiden, men har fortsatt med møtevirksomhet.

Ved å kryss-sjekke kjente dødsfall etter 1905 mot statskirkens kirkebøker kunne man ha fått en pekepinn om forholdene i menigheten. Det er ikke gjort. Menighetsprotokollen viser at det totalt ble døpt 349 personer i Den christelige Dissentermenighed. Menighetsprotokollen er ordnet slik at medlemmer er ført på 3 steder etter hvor de bodde :

– Medlemmer i Skien og omegn, i alt 241 medlemmer.

– Medlemmer i Porsgrund og omegn, i alt 73 medlemmer.

– Medlemmer i Brevik og omegn, i alt 35 medlemmer.

 

I 1864 ble det rettssak mot menigheten da de hadde døpt en ungdom som var for ung til å gå ut av statskirken. Lederne av menigheten nedla da sine embeter i protest og menigheten opphørte alt den gang å eksistere som ordnet etter loven (Diesen s. 240-241/kildeliste).

På folkemunne ble det noe omstendelige navnet på menigheten for langt, og den fikk derfor navnet «de lyngske/løngske» etter Boye Lieungh. Dette navnet er også å finne i kirkebøker under utmeldelser til menigheten i denne tiden. Hvor lenge holdt så dissentermenigheten møtevirksomheten sin i gang ? Det er ikke lett å svare eksakt på dette spørsmålet, til det er kildene for mangelfulle. Regnskapsmaterialet som er tilgjengelig forteller om utgifter til innkjøp av nattverdbrød, siste gang i 1936 (Regnskapsbok for Den chr. Dissentermenighed 1930-46. Privatarkiv Telemark Museum).

I 1946 har den samme regnskapsbok opplysning om salg av kopper, mugger og benker. Det henger sammen med at menighetens bedehus selges samme året til Skien Telefonselskap. Det må ha levd medlemmer av menigheten etter dette. Renter fra kapitalen etter salg av bedehuset blir nemlig i flere år delt ut til trengende barn av menigheten, og i dag går renteavkastningen i sin helhet til Frelsesarmeen. En gruppe av «menighetens barn» samles fremdeles og står for denne tildelingen en gang i året.

 

ETTERORD.

Høsten 2006 tok noen av «menighetens barn» kontakt med Telemark Museum og spurte om museet var interessert i å overta arkivmaterialet etter Den christelige Dissenter Menighed i Skien. Museet takket selvsagt ja. Ved gjennomgang av materialet ble det klart at det kunne brukes til å få en noe klarere oversikt over menighetens historie, enn den som har kommet fram til nå, blant annet om Ibsen-familiens tilknytning til menigheten. Dette er en første publisering på bakgrunn av materialet.
 

 

KILDER OG LITTERATUR

Privatarkivmateriale etter Den christelige Dissenter Menighet, oppbevart på Telemark Museum, Skien:

-Protokol for Den christelige Dissenter Menighed i Skien og Omegn – stiftet den 29. September 1860 -Møtebok for Foreningen 1884

-Regnskabsbog for Den christelige Dissentermenigheds Understøttelseskasse 1906-32 -Cassabok 1932-54

-Regnskapsbok for menigheten 1930-46 -Hovedbok 1949-74 -Hovedbok 1975-85

-”Grundtræk af en fri apostolisk christelig Menigheds Forfatning, vedtagen af endeel af Statskirken udtraadte Personer den 4de Juli 1856 i Skien.”

Litteratur:

Anker, B. Th., prost, Frå kristenliv i Risør i 70-og 80-åra, Risør 1938.

Danbolt, Erling, dr. theol., Presten G. A. Lammers for og mot frimenighetstanken. Oslo 1963. Diesen, Ingolf, Veiryddere. Oslo 1980.

Eidberg, Peder A., Det folksom kalles baptister. Stabekk 2003.

Ibsenforbundet, Anna Stouslands minnebok. Skien 1997.

Sellevold, J. M., Baptisterne i Norge. Oslo 1902.

Sem, Gunnar, Lammers. Porsgrunn 2000.

Stiansen, Peder, Baptistenes historie i Norge. Oslo 1935 Svendsen, Sigrid, Den lammerske vekkelse i Skien. Oslo 1949.

Østvedt, Einar, Henrik Ibsen – barndom og ungdom. Skien 1973,

Østvedt, Einar, Skiens historie, bind II. Skien 1958.

Forfatteren

Finn Rønning er styreleder i Norsk Baptist-Historisk Selskap og avdelingsleder ved Telemark Museum.

Stengt for kommentarer.