den lammerske vekkelse i skien – sigrid svendsen

Norsk Luthersk Forlag (B. Bentzens Boktrykkeri, Oslo 1949).

 

FORORD

Under et opphold i Skien ble jeg oppmerksom på hvor levende tradisjonen om sogneprest Lammers enda er der i byen. Og det er dog nå i vår 100 år siden han tiltrådte der.

Jeg begynte da å undersøke også de skriftlige kilder som finnes om ham og vekkelsen i 50-årene. Av dette rike stoff har jeg her forsøkt å gi et utdrag.

Hermed en hjertelig takk til alle dem som har vært så vennlige å skaffe meg opplysninger.

                                                               Veldre i april 1949. Sigrid Svendsen.

Tiden.

De forskjellige perioder i kirkens historie har hver hatt noe særskilt å lære oss.

Likesom Luther for alle tider har gjenopplivet apostlenes evangelium om rettferdiggjørelsen ved troen alene, så har ortodoksien sagt oss at denne læren må vi holde fast på, og pietismen under­streket at læren må sette frukt i livet, først i den enkeltes indre liv, og så i hans forhold til menig­heten og til verden.

De lærdommer som således er blitt levende for den kristne kirke, har hver i sin tur kommet vårt folk til gode.

Særlig ble de gitt oss gjennom Pontoppidans For­klaring som det klassiske uttrykk for troslæren, og senere, ved Hans Nielsen Hauges virksomhet, som læren omsatt i livet.

Hauge bygget på hva de foregående tider hadde erkjent, og han føyet ennå to formaninger til: At hans tilhengere skulle legge an på å utføre det jordiske arbeide best mulig, og at de skulle bli stå­ende i landets alminnelige kirke — ennå slik som den var på Hauges tid.

I 40-årene begynte forskjellig slags vær å blåse ute i Europa. Tro og vantro sto skarpere mot hver­andre enn før. Av de tyske teologer har vi i denne tid gammeltroens største stridsmann, professor E. W. Hengstenberg (1802—1869), men også Friedrich Strauss, som representerer vantroen og for­teller at beretningene om Jesus bare er sagn.

Storindustrien utviklet seg og bragte andre sam­funnsforhold og nye idéer. (Karl Marx)

Der var politisk uro, som kulminerte i Februar-revolusjonen 1848.

Men tiden var også rik på nye tiltak fra kirkens side: Misjonærer sendtes til hedningene. Indre­misjonen ble begynt i Hamburg (J. H. Wichern). Og diakonissevirksomheten ble startet (Theodor Fliedner).

I Skottland reagerte kirken mot statens overgrep. Mere enn 400 prester på en gang gikk ut av stats­kirken. Og den skotske frikirke ble dannet 1843.

—     Mange andre steder kunne man merke åndelig gjæring og uro.

I Norge merket man gjenklang av strømningene ute i de andre land. Forholdene begynte å legge seg tilrette for nytt kristelig liv. Konventikkelplakaten var opphevet i 1842. Av prester var der nå mange som var utdannet av de troende teologer Hersleb og Stenersen. Haugianerne virket i det stille. Herrnhuterne hadde innflytelse forskjellige steder i landet. Fra Danmark fikk man også noe å tenke på gjennom Grundtvig og Kierkegaard.

I denne tid vaktes litt etter litt spørsmålet om «når og hvorledes et menneske er frelst, om de for sin del kunde være visse på frelsen» (I.C. Heuch : Gisle Johnson. Nordmænd i det 19de aarhundrede. Chra. 1914. II. S. 78).

I disse årene var det at Rosenius’ røst begynte å lyde i Sverige. Og vekkelsen ved Læstadius for over viddene i Lappland og Finnmarken.

—     Ved vårt universitet skjedde der noe meget betydningsfullt: I 1848 kom Carl Paul Caspari for å overta sin stilling der. Og i 1849 tiltrådte også Gisle Johnson som universitetslærer.

Hva den norske kirke angår, så var den langt mere bundet i former dengang enn nå. De forbed­ringer som er satt i verk i vår tid, var jo ikke en gang foreslått i 40-årene. Man hadde den gamle konfirmasjonsordningen med de tre spørsmål og svar. Og man hadde massealtergangene, etter som det var alminnelig å gå til alters to ganger om året. Og det felles skriftemål med absolusjonen var betingelsen for en altergang.

Det var dengang få prester med noen vekkende evne. Og når folk søkte kirken, var det meget av skikk og bruk.

Tiden ventet vekkelse.

Og «i slutten av 40-årene begynte en vekkelse, der i løpet av 50-årene vokste til den største kriste­lige bevegelse som vårt folk har oplevet. Den hadde uten tvil sin bunn i den foregående tids kristelige arbeide i Norge, men stod selvsagt i for­bindelse med den religiøse bevegelse som gikk over hele Europa.» (Ivar Welle : Kirkens historie. II. s.176, 291).

 

Mannen.

I denne tid var der under utvikling et særlig red­skap innen den norske kirke. Det var presten Gustav Adolf Lammers, dengang sogneprest til Bamle.

Han var født i Kjøbenhavn 1802, og sønn av ge­neralmajor E. H. Lammers, senere kommandant i Fredrikstad. Hans mor var norsk.

Lammers vokste opp i et høyt dannet, men verds­lig hjem.

I 1825 tok han teologisk embedseksamen ved uni­versitetet i Christiania. Der har han mottatt varige inntrykk av kristendommens sannhet ved profes­sorene Hersleb og Stenersen. Han var også på­virket av Brødremenighetens forstander, N. J. Holm. Men man kan ikke spore at der i denne tid er fore­gått noen virkelig sinnsforandring hos ham.

Da Lammers vel var ferdig med eksamen, hadde han en stor sorg. Han var i studietiden blitt for­lovet med en meget ung, vakker dame fra Dram­men. Men så kom der en dansk sjøoffiser til byen. Han traff henne på et ball, og de to ble hemmelig forlovet. Samtidig lot hun forlovelsen med Lam­mers stå ved makt, inntil han hadde tatt eksamen. Og da Lammers skrev og fortalte om det gode ut­fall av den, sendte hun ham sin lykkønskning, på samme tid som hun hevet forlovelsen.

Dette slag førte ham inn i et dypt, ofte mørkt alvor.

I 1827 ble Lammers utnevnt til prest ved hospitalet i Trondhjem, og tiltrådte der.

Hvordan var han så egentlig, denne mann som opplevde flere usedvanlige overganger i sitt liv, og er blitt så forskjellig bedømt ?

Han gir inntrykk av å ha vært en kunstner som ikke helt hadde fått utvikle sine evner. Alle biografier forteller at han var merkelig allsidig ut rustet. Han var litt av en arkitekt, var usedvanlig musikalsk, men fremfor alt var han maler. Der sies at han en tid vaklet mellom malerkunsten og prestegjerningen. Og han var et følelsesmenneske, som «med hele sin sjels energi kunde gi sig hen til den følelse som hadde grepet ham, for så en tid efter med lignende styrke å overgi sig til en annen følelse, som kunde være av helt motsatt art.»

Skvær og real var han, og sannhetskjærlig til det ytterste. All slags usannhet og fusk var ham en vederstyggelighet. Og han var aldri redd for å stå ved sin mening eller ta den fulle konsekvens av sitt standpunkt.

I sine yngre år var han en enestående selskapsmann. Hvor han kom, ble han ganske naturlig sel­skapets midtpunkt, «livlig, stemningsmettet, veks­lende og underholdende, humoristisk og satirisk —». Der fulgte ham også en medfødt respekt så at selv en mann som biskop Bugge i Trondhjem ble stille når han var tilstede. «Der var noe ualmindelig ved ham i alle måter» (Richard Berge : Lammers som kunstner. Fylkesmuseet, Skien. s.5,6,10,12,14,18).

Og, hva der ikke minst var av betydning i hans stilling, Lammers hadde en særskilt begavelse som taler, ja han «blev av enkelte betegnet som sin tids største taler i Norge» (Richard Berge).

Da der var gått en tid etter at hans forlovelse ble forbi, «brøt han overtvert med det dystre alvor, og som den muntre, selskapelig anlagte unge mann tok han del i selskapslivet.» — På et ball traff han frøken Henriette Nicoline Rode, som ble hans hustru.

Han bodde i Trondhjem i 8 år.

Også her fulgte Guds kall etter ham. — Da han hadde holdt sin første preken der, sa bispinne Bugge til ham: «Ja, Lammers, De preket riktig og godt i dag — men tror De nå også selv?»  — Senere har han fortalt til en venn i Skien at det likefremme og uventede spørsmål etterlot en brodd hos ham som han ikke ble kvitt.

Han var under innflytelse av herrnhuterne, mens han var i Trondhjem, (således biskop Bugge og frue), likeledes av andre troende. «Han kom inn i en urolig gjæring, uten at det blev noe virkelig gjennembrudd til evangelisk tro.»

Å nei, det skulle noe til for en så «rik yngling» som Gustav Lammers, å selge alt det han hadde og betingelsesløst overgi seg til Kristus. «Hos mange kan i et sådant tilfelle den åndelige kamp bli lang­varig» (Christen Brun).

I 1835 ble Lammers utnevnt som sogneprest til Bamle.

Her kom han inn i en selskapelig omgangskrets, som ikke var skikket til å føre hans religiøse utvik­ling videre frem. Blant annet ble han der «med­lem av en kortklubb, som også hadde sine møter i prestegården» (C. Brun).

Men i Bamle har han allikevel satt seg et varig minne. Mens han var der, skulle det oppføres ny kirke i bygden. «Lammers omfattet dette arbeide med den samme stormende iherdighet der har vært ham eiendommelig både til gavn og ugavn.» Han tegnet kirken, og arbeidet selv på den. «Med øksen teljet han bjelker og treverk, og med penselen ar­beidet han på altertavlen» (C. Brun).

Om hans virksomhet ellers fortelles det, at utadtil ble han den myndige mann, som det sto respekt av. Han kunne gjøre seg gjeldende, hvor han syn­tes det var påkrevet. «En gang da han på toppen av en bakke møtte noen bønder med en brendevinsdunk på lasset, hadde han trillet denne ned av bak­ken, så den knustes, og alt brendevinet rendte ut. Bøndene hadde ikke dristet sig til å si et eneste ord imot.»

«Men i sitt indre var han urolig og hadde ikke fred. Selv har han karakterisert sitt virke i Bamle som «et forsøk på å forlike verden og Guds rike.» — «Men halvheten, det fruktesløse i denne streben lå tungt og trykkende på ham» (C. Brun).

Så ble Lammers utnevnt til sogneprest i Skien, 17/8 1848, men først innsatt i sitt nye embede, om våren 1849.

Før han kom til Skien hadde han imidlertid vært på en studiereise, bl. a. i Tyskland. Man har antatt at dette skulle ha vært i vinterhalvåret 1848—49. Men det medfører visstnok ikke riktighet. Derimot er det iallfall sikkert at han foretok en utenlands­reise 1846—47.

En gang i denne tid er der foregått en avgjørende forandring med ham.

For han søkte ikke bare rekreasjon og kunstinntrykk på reisen, men også «kristelige personlig­heter som kunde rekke ham noen hjelp i hans sjele­lige kamp. Og særlig har Lammers selv nevnt den merkelige vekkelsespredikant Johannes Gossner (død 1858) som en mann det hadde vært godt for ham å møte og veksle tanker med.»

At Lammers her har gjort et verdifullt bekjent­skap, vil enhver vite som kjenner Gossners «Skatt­kiste».

Gossner var dengang en patriark på omkring 74 år, med et beveget og virksomt liv bak seg. Først var han katolsk prest, men hørte til den retning som forkynte omvendelse og tro. Han ble kalt til Russland, og der ble ved hans forkynnelse en mek­tig vekkelse. Etter det ble han utvist av landet. Nå gikk han over til den protestanske kirke, og ble luthersk prest i Berlin.

«Hans åndelige person var riktig et eksempel på en evangelisk troende i den almindelige kristne kirke» (Ivar Welle).

— Så kom Lammers tilbake.

Og det er iallfall sikkert, at innen han tiltrådte som prest i Skien, har han funnet hva han søkte.

Han hadde før erfart at halvheten og kompro­missene ikke fører frem. Nå tok han skrittet helt ut: Hvis der var noe som ville hindre hans gudsforhold, måtte det ofres, selv om det var gode ting. Og med den fulle overgivelse viker uroen, og gir plass for fred og kraft.

Den Lammers som vi kjenner fra hans virksom­het i Skien, er en ganske annen mann, enn han som satt ved kortbordet i Bamle.

Og det spesielle budskap han hadde å bære frem, ble nå det som Ibsen senere uttrykker slik: «Det, som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.»

Byen.

 

Skien ligger mellom et par bratte høydedrag, i et dalsøkk med bare en liten bekk nede i bunnen.

Skienselven kommer ned bak en annen ås, men den bøyer inn mot byen i en utvidelse, Hjellevannet, som sender en vik like inn til de nederste gatene.

Hjellevannet begrenses av en lang, smal naturlig vold, og styrter så over denne med noen parallelle vannløp ned i det lavere liggende Bryggevannet, for senere saktelig å renne utover til Porsgrunn. På denne demningen, med broer over fossene, går en beferdet gate, «Broerne», sydover mot Solum. Også Bryggevannet har en vik inn til gatene i byen. Og innerst inne mellom disse to buktene gikk ned fra Hjellevannet dengang et fossestryk, som ingen fa­brikk ennå hadde tatt i bruk.

Akkurat her nede hadde Skiensborgerne bygget sin kirke og sin latinskole. Mellom skolen og kir­ken var der en park, som vel en gang hadde vært kirkegård. «Denne, og i det hele partiet der nede ved kirken, var overmåde vakker og malerisk» (J. Bochsenius : Skien før branden, s.48).

Og oppover langs de bakkete gatene lå de hvitmalte, naive små trehusene.

En dansk dame som kom til Skien i 1847, skriver: «Hvor er der smukt ved Skien, saa gandske eiendommeligt og malerisk, med Vandfald og Fjælde, og saa selve Fjorden (elven). Dele af Byen ligge i Terras­ser over hinanden, bygget opad Bjergskraaningen, og langt ind imellem Bjergene seer man, indtil de tilsidst blive gandske lyseblaa. — Paa Gaden mødte vi Telemarksbønder i hvide og graa broderede Trøier» (E. Bodenhoff : Et lykkelog hjem, s.14).

—    Kirken var en korskirke med et massivt tårn som midtparti. Der var ikke noe himmelstrebende spir, men en tårnhatt med et stort kors øverst.

Innredningen var ikke ulik Kongsberg og Røros kirker. Prekestolen var anbragt over altertavlen, og over den igjen en «meget ziiret himmel», og endelig orgelet, alt smykket med en mengde ut­skjæringer.

Kirken hadde to gallerier ovenpå hinnannen, så den kunne romme temmelig mange tilhørere. Byens embedsmenn og borgere hadde «faste stoler», de fleste på Iste galleri. Etter beskrivelsen må de ha vært vakkert utstyrte losjer.

Til den som lå like mot prekestolen «hadde min familie adgang i min barndom,» skriver J. Borchsenius, «og herfra har jeg mine eldste min­ner om den skjønne kirke og de stemningsfulle gudstjenester.»

Denne kirke gikk med i den store brann i 1886.

—     I 40-årene var der lite kristelig liv i Skien. «Noe fremtredende kristelig alvor spores kun hos noen få, der sluttet sig til Hauges venner. De blev naturligvis her som overalt spottet som «hellige», og av mange betraktet halvt som et annet slags mennesker» (Prost Th. Ording: Nogle Ord om den religiøse Bevægelse i Skien. Luthersk Kirketidende, Bind 3, nr.1 1864).

Så var der fra gammel tid en del av den herrnhutiske retning, med en nokså følelsesbetont kristen­dom. Men bevegelsen hadde tapt seg.

«På samme tid var den religionstomme verdslighet ikke så lite representert» (C. Brun).

Der har vært en del velstand i Skien og omegn gjennom tidene. Trelasthandelen og skipsfarten — senere industrien — har gitt den viktigste inntekt.

Det var en hyggelig, men veltilfreds og selvgod liten by, hvor de aller fleste gikk opp i det nær­værende, uten tanke på å søke de evige verdier.

Men utover mot slutten av 40-årene inntrådte der en vending. Tilstanden «begynte å bedres noe, hvilket især viste sig i en langt hyppigere kirke­gang» (Prost Ording).

Og i den anledning «bør nevnes og ihukommes med megen aktelse den allerede i 1848 avdøde sogneprest Ole Herstad Schjøtt.» 5 «Ved sine dyktige, klare, kristelige prekener har han gitt me­nighetens kristelige sans næring. Man kan ved be­stemmelsen av forholdet mellem ham og Lammers minne om den dype sannhet i Frelserens ord: «Der er en som sår, og en annen som høster» (C.Brun).

«Livet var begynt å spire i det stille.»

«En åndelig gjæring var begynt i og omkring Skien, førenn sogneprest Lammers kom der» (Olai Skullerud, For Fattid og Riig, 1853, nr. 31-36).

 

Vekkerrøsten.

 

Og så kom den nye presten til Skien.

Det var 5te søndag etter påske han holdt sin til-tredelsespreken der. Kirken var fullsatt fra øverst til nederst av en forventningsfull tilhørerskare.

Prost Wettergreen innledet ham med «grunnet berømmelse.»

Og så fremsto han selv. Det var en verdig skik­kelse, med et interessant ansikt. Stemmen var klangfull og behagelig. Man kunne høre ham i hver krok av kirken.

Han talte over den innskrift som sto på preke­stolen: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus», og lovte ved Guds nåde å bygge på denne grunnvoll. «Han dulgte ikke for sine tilhørere at han vel visste at han var kommet til dem «med gode rykter og onde rykter», og at han «medbragte også til dem sin menneskelige skrøpelighet; men han fremstod dog iblandt dem med frimodighet i Herren, overlatende sin sak i hans hånd som kjente hans redelige fort­setter —– utbedende sig av menigheten den tillit uten hvilken en prest ikke kan virke med vel­signelse. Han var kun kommet for å være prest iblandt dem, dette måtte man kreve av ham, intet mere. — Han utbad sig Guds nåde og menighetens forbønn» (Olai Skullerud).

Hva han ellers talte denne dag er ikke oppbevart. Men det vet vi, at da den tallrike forsamling strømmet ut av kirken, var der alminnelig tilfredshet og glede over den dyktige mann de hadde fått til prest.

En av dem som satt i kirken var den bekjente Olai Skullerud, senere redaktør av «For Fattig og Rik». Han skrev: «Ethvert kristent medlem av menigheten måtte ende denne forventningsfulle dags gudstjeneste med takk til Gud og dette sukk i sitt hjerte: Herren gi vår sjelesørger nåde til å være for oss hvad han så inderlig ønsker» (O. Skullerud: For Fattig og Riig, 1853, nr. 31-36).

Selv redaktør Herman Bagger, som senere ble hans avgjorte motstander, betegner i sitt blad, Correspondenten, den nye presten som en fullendt geistlig taler, og roser særlig «hans livfulle, sjelsopløftende foredrag» (Correspondenten, Skien 1849, nr. 39).

—    Holdt nå denne mann hva hans første guds­tjeneste syntes å love? — Ja, det skulle menig­heten nok få erfare i den nærmest følgende tid.

Man forstår ham kanskje best, når man husker på at han var modellen for Ibsens Brand, om enn Brand selvfølgelig ikke er noe fotografi av Lammers. Henrik Jæger skriver:     «Ibsen kjente Lammers personlig, hans mandige og uforferdede optreden hadde gjort et sterkt inntrykk på ham. Det er lett å få øie på likhetspunkter, selv i enkelt­hetene

Men Ibsen har ikke hatt til hensikt å fremstille og forklare en personlighet som Lammers, han har blott benyttet det hos ham, som han fant tjenlig for sitt øiemed» (Henrik Jæger : Henrik Ibsen. S.105 flg. S. 197-199).

Hans sannhetskjærlighet, hans nidkjærhet, hans evne til å gå helt opp i det han tok fatt på, gjorde ham til en overmåte virksom prest. Hertil kom hans veltalenhet og øvrige personlige egenskaper. Han hadde en egen evne til å under­vise, til å gjøre en ting levende, til å vinne ungdom.

Og det viktigste: Der må ha hvilt en særskilt åndsmakt over ham i disse år. —

Gudstjenestene fylte han fra først til sist. Han hadde en kunstners evne til å gi uttrykk for ritualets dype tanker. «Han kan vedlikeholde tilhører­nes oppmerksomhet under hele forretningen, om han enn ikke skynder sig,» skriver hans stadige tilhører Olai Skullerud. 9 Med myndighet hadde han også formanet menigheten til å vise den til­børlige ro, stillhet og andakt. «Han irettesatte uten forbehold for uordener i så henseende.» De skulle også synge ordentlig med i salmer og svar, og bli sittende til gudstjenestens slutt, så de kunne få vel­signelsen med seg !

Under messen lød hans vakre røst gjennom kir­ken. Aller mest virkningsfullt var det kanskje når han intonerte salmen:  «Alenest  Gud i himmerik», og menigheten svarte fulltonende fra gulv til galleri. Han brukte den hver søndag.

— Når så Lammers kom tilsyne på prekestolen  —    midt i all den gamle ornamentikken — da lyttet hele kirken.

Han talte uten manuskript. Dess mere fritt og friskt fløt talens strøm fra en som hadde lett for å uttrykke seg. Og nå var det Brand, som var kom­met opp på prekestolen. «Uten sky refset Lam­mers uordener, synd og laster, også i det huslige og borgerlige liv, og foreholdt dem alle deres synd og deres plikt, som forhen Johannes» (O. Skullerud).

Noen syntes, han var for streng. Andre la til: «Men det er ellers en fortreffelig mann, sådan burde alle prester være.»

Men Lammers gikk ikke bare løs på det ytre. «Med lovens lykte i hånden fremdrager han menneskets indre tilstand for Gud. Her gjelder det nu intet uten en ny skapning. Alt annet som ikke flyter derav, er synd, og i sig selv forkastelig og fordømmelig. Man kan nu være så from man vil, lese, be osv., det gjelder dog intet for Gud, så lenge mennesket ikke er kommet til den erkjennelse at det i sig selv er fortapt og fordømt til den evige død —— og det da, forsagende alt sitt eget, hengir sig ganske til Guds nåde i Christo Jesu.» Ti, «ingen må mene at han bare er en lovens predikant, nei, han preker Jesum Christum korsfestet» (Skullerud).

En samtidig prest skriver om Lammers: «Preknerne, der vistnok hadde det ekstemporerte og im­proviserte foredrags mangler, åndet alvor og varme. Der var noe henrivende i disse stemmens forskjel­lige modulasjoner og overganger fra lovens trusler og skrekk til den milde evangeliske trøst, fra en tuktende og truende strenghet, til en bedende og bønnfallende inderlighet, og talerens sterke indre bevgelse måtte nødvendigvis finne gjenklang hos tilhørerne» (Prost Boye Ording).

Etter hvert som Lammers virket i Skien, steg tilstrømningen til gudstjenestene. «Man fikk efterhånden se dem i kirken som man sjelden eller ikke hadde sett der i flere år, og tildels som stadige til­hørere. Alle spisset ører for å høre.»

Der begynte å komme folk fra omegnen, så kir­ken ikke kunne romme dem alle. De ble stående utenfor og følge gudstjenesten gjennom døren.

— Konfirmantundervisningen var for Lammers «en inderlig kjær prestegjerning.» — «I en ualmindelig grad var det tilfellet med Lammoni at hans konfirmanter omfattet ham med aktelse og kjærlighet.»

«Med konfirmantene ber han, med dem samtaler han, dem underviser, veileder, formaner og advarer han, og det er en sann festlig høitidelighet å væte i Skiens kirke på en konfirmasjonssøndag.» Mange av konfirmantene kom også til bevisst liv i Gud under forberedelsen. Og det gav konfirmasjonshandlingen et særeget preg. Man merket at mange av dem av hele sitt hjerte var med i det gamle konfirmasjonsløfte.

Der var også dem som valgte å gå ennå et halvt år og lese hos Lammers, fremfor å konfirmeres det år de hadde rett til det.

Overhøringene, som Lammers brukte å ha hele sommeren, ble høydepunkter i gudstjenestene, «til megen opbyggelse både for unge og gamle» (H. Jæger). Men Lammers lot det selvfølgelig ikke bare være med gudstjenestene og de ministrielle forretninger. Han fikk en av sine medhjelpere til å følge seg rundt i byen for å hilse på folk, «og såvidt mulig hvert medlem av menigheten, for å erkyndige sig om deres timelige og åndelige tilstand.» Dette ble til velsignelse for mange, og til gavn for hans øvrige virksomhet.

Der ble også flere og flere som oppsøkte Lam­mers i hans eget hus for å få råd og veiledning. Folk begynte å bli vakt.

—   Dette henger sammen med stillingen ellers i landet. Folk var blitt mottagelige for den kriste­lige påvirkning. Og nå gikk der ut en stille, sterk vekkende inn­flytelse fra universitetets lærestol.

Mens Lammers holdt sine flammende prekener i Skien, var den stillferdige, beskjedne lektor Gisle Johnson begynt å si sannheten på sin måte inne i Kristiania, først til studentene; så var det fra 1851 av, at han holdt sine merkelige bibellesninger der inne. Og hans ord fikk makt utover det hele land.

Om 50-årene sier biskop Heuch:  «Ingen annen større åndelig interesse enn den religiøse, opfylte i disse år folkets sind.» 

 

Nye tiltak.

 

Lammers var tidlig fremme når det gjaldt å til­fredsstille tidens krav.

Salmebokspørsmålet var jo uløst på denne tid. Man hadde de foreldede Kingos og Guldbergs salme­bøker, og så den Evangelisk-christelige.

Dengang Lammers var prest ved hospitalet i Trondhjem, tok han simpelthen saken i sin egen hånd, og utgav en samling, han kalte «Psalmeskatt», som skulle brukes der. I denne finner vi igjen mange av de gamle kjernesalmer, som var ute­latt i den Evangelisk-christelige. Dette er den første salmesamling siden Hans Nielsen Hauges dager.

Lammers hadde ikke vært lenge i Skien, før han begynte å tenke på å skaffe sin menighet flere og bedre salmer. Resultatet ble et lite hefte: «80 ældre og nyere Psalmer», et tillegg til den Evangelisk-christelige. Den ble nådigst tillatt benyttet i Skiens menighet. — Det Lammers ville, var å vende til­bake til salmene fra den førrasjonalistiske tid, og fornye dem med en varsom rettelse. Han hadde ikke stor tillit til den inneværende tids salmediktning: «Der vil kanskje bare bli en og annen liten blomst fra nutiden, som vil fortjene å innplantes i den kristelige sangs urtegård hos oss, men det er hin gamle rosenhekk i den, vi ene har å holde i hevd og ære, — dog ved forsiktigere beskjæring og uten å oprykke røttene.» — — «Hvor sjelen har smakt de himmelske gode ting i Christo, og duften fra evighetens blomsterbed har strømmet den i møte, der tar den ei tiltakke med tøiblomster, vætet med litt åndeligt eller kirkeligt luktevann.» (Av forordet.)

Tillegget er et gjennomgående heldig utvalg av de gamle salmene (Rektor H. Norendal, Norvegia Sacra 1929, s. 147-155).

Og nå sang man igjen i Skiens kirke: «Her ser jeg jo et lam at gå», «Jesu, dine dype vunder», «O, ansikt høit forhånet», osv.

Senere utgav Lammers: «Christelig Psalmebok» 1852. Den ble også meget brukt.

—    For å gi menigheten anledning til å lese kirkehistorie, fikk Lammers oversatt og utgitt Westmeyers kirkehistorie. Den ble meget lest.

—     Med et rikere menighetsliv vokste også tran­gen til å ha et annet lokale å samles i enn bare kir­ken. Den var dessuten ubekvem til mindre møter, og kunne ikke oppvarmes.

Men å bygge religiøse forsamlingslokaler var dengang ikke alminnelig. Der var ennå i hele lan­det bare noen ganske få av dem.

Lammers var tidlig ute også her.

Hvor usedvanlig det var å bygge kristelige for­samlingshus ser vi derav at der var flere i menig­heten som advarte mot det, da de var redd det kunne føre til separatisme. De ville ikke «bygge ny kirke», som de sa.

Men Lammers stakk ut tomt på prestegårdens grunn, og satte i gang innsamling. Det ble fart i saken. Skullerud skriver: «Det gikk likesom av sig selv, og i kort tid. Alt nødvendig blev skaffet. Noen ydet personlig arbeide.»

I løpet av sommeren 1850 ble huset ferdig. Det er det første i landet som ble kalt «bedehus».

Og nå begynte virksomheten der.

Hver torsdag ettermiddag var der bibellesning ved presten. (Senere ble det onsdag.) Hver hellig­dag kl. 4 var der postillelesning av en lærer eller medhjelper. Han leste av Luthers postille en for­klaring over dagens epistel. Deretter gjerne et stykke av Johan Amdts Sande Christendom, eller kom med noen bemerkninger om det leste. — Presten hadde ikke lovt å være regelmessig til stede på disse møter. Men ofte var han der, gjerne som tilhører.

—    Utpå høsten begynte Lammers med misjonsmøter.

For å sette alle inn i sakens betydning, gav han på det første møte «et overblikk over jordklodens befolkning med hensyn til religioner.»

Prost B. Ording forteller: «Ved misjonsmøtene var der likeledes fullt hus. Med den mest spente opmerksomhet hørte forsamlingen de livlige og gripende skildringer som veltalenheten gjorde enn mere tiltrekkende.»

Ved hvert møte var der ofring. — Når forsam­lingen var gått, kunne lederne bli stående og se på bordet hvor gavene lå: Der var ikke alene rikelig med penger, men der kunne også ligge gull- og sølv-saker, ringer, brosjer, armbånd og kunstferdige gamle telemarkssøljer. Intet under at «Skiens lille menighet ydet mere enn noen annen i det hele land.»

—    Også den første «Forening for den indre Mission» som vi treffer her i landet, ble stiftet av Lam­mers i Skien. Den ville især virke ved utbredelsen av den helige skrift, og ved mindre, kristelige skrif­ter, «som intet sekterisk skal inneholde.»

Tilstrømningen var stor til alle møtene. «Det er rett interessant å se, hvorledes man fra alle kanter iler til bedehuset når timen slår, og det ikke alene fra Skien, men fra nabosognene Solum og Gjerpen  —  for ikke å tale om dem som kom ennu lenger veier fra, som fra Porsgrunn og Brevik» (O. Skullerud).

I sine bibellesninger gjennomgikk Lammers bl. a. Johannes’ evangelium, Johannes’ brever, Peters brever, Romerbrevet, og Iste Korintierbrev.

Av hans forkynnelse i disse første år har Olai Skullerud gitt oss noen streif:

«Et menneske må våkne op til å se sin fortapte tilstand, og så overgi sig ganske til Kristus. Før dette er han levende død. Det kan skje på denne eller hin måte» osv. «Men målet må nåes: For­eningen med Gud i Kristo ved troen, og et derav følgende nytt liv. — Og nettop når Faderens kjær­lighet blir utøst i hjertet, da blir den kilden til det nye liv.——— Det spørges kun om det er opriktighet, sannhet og alvor med menneskets omven­delse. Da skal man overgi sig trøstig til den guddommelige nåde. — Man skal ikke kreve noen umiddelbar visshet om sin nådestand, men i en lev­ende tro holde sig til og bruke nådemidlene, så vil Guds Ånd vidne med vår ånd at vi er Guds børn. Denne forsikring kan komme på forskjellig måte —».

«Når nu et menneske er rettferdiggjort ved troen, og har fred med Gud — så må det ingenlunde for­sømme å jage efter hellighet, uten hvilken ingen skal se Herren. Men likesom Kristus er troens be­gynner, så må han også bli dens fullkommer — han må tages som han er oss given, til visdom fra Gud, til rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. — Bli i ham formedelst troen!  Helliggjørelsen består altså i å avdø fra synden, men leve for Gud i Kristo .lesu vår Herre———- Her må man altså ikke alene søke en daglig full syndenes forlatelse, men også søke den således at man tillike søker og finner en daglig forløsning fra synden, og det siste skal nettop være kjennemerket på at man alvorlig begjærer det første——– ».

«— Er man nu et Guds barn, hvordan skal man da vise sig som sådan? Hvad skal man da som kristen gjøre, hvad skal man opofre og fornekte ? O, man vet dog hvad man skal gjøre: Alt hvad der er Gud velbehagelig, — opofre: Alt hvad man har, og fornekte: Alt hva der er synd !

Både alt og intet.

Du skal intet gjøre, opofre eller fornekte for der­ved å gjelde mere for Gud eller menneskene, men alt for Kristi skyld, — men dette må alt forekomme dig som intet, ja mindre enn intet, ellers blir det dig til synd. — Kan man altså peke på hvad dette i det enkelte er? O, nei! Man kan vel peke på dette eller hint, men dermed er det ikke nok——-

Hvad skal nu bevege et Guds barn til denne over­givelse av alt, og hengivelse i Herren og til Her­ren? O, intet annet enn dette at han jo er hans: —  Kjøpte han oss ikke til sin eiendom? — Og hvil­ken var løsepengen ? Guds sønns blod. Har han ikke gitt alle Guds barn adgang formedelst troen til den nåde hvori vi står? —

Vårt hele liv skal altså være en daglig gudsdyr­kelse —».

 

Været blåser.

Bevegelsen bredte seg. «Kallet utgikk til flere og flere, og de kunde ikke alle motstå Guds rike kraft. Ti Herren blev dem for sterk. Sjeler blev født for Guds rike. Mangt et stenhjerte blev sønderknust.»   Vi har en ung gutts egen beretning om hvorledes det gikk til med ham.

Han var en alminnelig uomvendt 20-års gutt, og arbeidet på et sagbruk ute i Follestad. Der var det noen av arbeidsfolkene som han måtte legge merke til: «De gikk å vred sine hender i hvilestundene, fulle av angst. De hadde hørt Lammers, og var be­kymret for sine synder» (Professor Olai Skullerud : Ole Langeland, s. 22-23).

Dette virket også på ham, så han en tid ble gå­ende der og vakle: Dels begynte han å be og høre Guds ord. Dels «droges han tilbake til verden igjen og var sammen med lettsindige kamerater.» En tid var han redd for å gå på møtene i bedehuset. Han ville ikke risikere å komme inn under den inn­flytelse som rådet der. Men til sist orket han ikke å stå imot lenger, og gikk på et møte.

Der ble han så grepet at han «gikk hjem fra bedehuset som en fortapt synder.» «Lammers hadde talt så alvorlig om helvete, at han syntes, han så gule svovl-luen lyse op fra håndflaten hans» (Professor Andr. Seierstad : Mundtlig meddelelse av Langeland):1  «Han kunde såvidt rope til Gud at han måtte la ham leve til neste onsdag, så han kunde få høre Lammers en gang til om der så blev redning for hans sjel» (O.Skullerud).

Han ble bønnhørt. Han levet 82 år etter den dag, døde i 1933, 103 år gammel. Det var den be­kjente legpredikant Ole Langeland.

Etter det møtet var det «blitt alvor i saken for Langeland.» Han var ferdig med sitt gamle selskap. Derimot hang han over sin bibel og Johan Arndts Sande Christendom natt og dag.

Det varte dog over ett år, før han turde tro at han eide Guds nåde. Men også den tid kom: «Jeg stod som i en ny verden, gjennemtrengt av de saligste følelser av min barnerett i Kristus.»  — «Den ene efter den annen ble grepet av Lammers’ bodspreken —». Og rett som det var, kunne det fortelles at nå var den, og nå var den av byens kjente menn og kvinner blant de vakte. Tradisjo­nen kjenner ennå mange av dem i familiene i Skien: Kjøpmann Joachim Stockfleth Ording, handelsbe­tjent Bøye Oscar Lieungh, jomfruene Eckstorm, ur­maker Gulbrandsen, gårdbruker Søren Tufte, jom­fru Hedvig Ibsen, postmester Gløersen, oberstløyt­nant Adam Holter.          .

«Været blåste — veldig som stormen, eller sakte, med angst og uro, eller glede og fred. Og alle til­stander hvori det nye menneskes skapelse åpen­barer sig, finner vi her» (Prost Boye Ording).

Blant dem som tidligst og kraftigst ble grepet av Lammers’ preken, var noen søstre i Gjerpen, jomfruene Eckstorm på Grini. (Der kom hele familien med, deres mor, bror og en svoger.) «Av na­turen særdeles livlige, og tidligere hengivne til et sterkt utpreget verdensliv, hadde de hatt en meget plutselig og utpreget vekkelse.» De fikk forholds­vis snart vissheten om sin nådestand, og fikk stor frimodighet og glede i Herren. (Prost Th. Ording : Nogle Ord)

«Ekstravagante i sitt vesen, og i høi grad følelsesfulle hengav de sig til det nye vekkelsesliv med samme iver, hvormed de tidligere hadde tatt del i det selskapelige livs fornøielser.»

— I denne tid hendte det også, at enkelte som var i nød, ble hjulpet ut av den på usedvanlig måte.

«Et menneske hvis sovende samvittighet var våknet, gikk ute om kvelden, tynget av sin synd, og visste ikke hvor han skulle finne trøst og hjelp. Mens han går, og natten faller på, får han høre tårnvekteren synge det gamle verset: «Nu skrider dagen under, og natten velder ut; Forlat for Jesu vunder vår synd, o milde Gud —». Og disse ord faller som lysglimt i hans sjel. Den bønn turde han være med i og den ville Gud høre.

Der går en annen bedrøvet sjel, ganske over­veldet av fortvilelsens mørke. Fristeren hvisker ham i øret et ord der isnende farer ham gjennom hjertet. Som i vildelse åpner han naboens dør, og som av et tilfelle slår han opp en bok, der ligger henslengt på bordet, og øyet faller på disse ord: «Usalige, hvor vil du hen? Er Herrens arm for­kortet ?» Det slår ham som fra himmelen, og det var ham som om denne Herrens arm i det samme trakk ham opp av dypet. Ordene er av et lite dikt av Evald, som denne skrev på en tid, da selvmord syn­tes å ville bli en hverdags sak.

En annen sitter i ensomhet og grunner på spørs­målet om sin sjels salighet. Han leser salme 121: «Jeg opløfter mine øine til bjergene, hvorfra skal min hjelp komme?» Han hever blikket opp gjen­nom vinduet, mot himmelen, og Frelseren står der med et nådig blikk og armene åpnet mot den arme synder. Det anspente åndelige syn så ved erindrin- gens hjelp skikkelsen slik som kunsten pleier å fremstille den. Den ble iallfall av en grublende sjel et himmelens varsel om den nåde han nettopp søkte.

Ennå mere hyppige og tallrike var de forskjellige alminnelige sjelstilstander: Vi finner snart jub­lende visshet og glede — ja, de syntes, de kunne gå gjennom ild og vann — snart en angerens og bo­dens hårde kamp og anfektelsens mørke ——. Kort: Været blåser hvor det vil, og du hører dets susen».

Man så også i denne tid i menigheten mange trekk av kristelig kjærlighet. Der var innbyrdes hjelpsomhet og broderlig deltagelse. — Man tok seg av barna, og opprettet f. eks. et daghjem, hvor de kunne være, mens foreldrene var på arbeide. De begynte med søndagsskole, den første i Skien.

Men især var det merkbart, hvordan man «med imøtekommende vennlighet antok seg enhver sjel som søkte råd og veiledning. Og dette siste var i sannhet ikke det som minst spurtes etter i denne be­vegede tid».

De gamle kristne gledet seg. Haugianerne «fikk likesom en ny vekkelse i sig, og sluttet sig — uak­tet de hele tiden aldri helt fornektet sitt oprinnelige standpunkt — med hjertens glede til Lammers.

—     Hvo skulde ikke glede sig, når han hørte vidnesbyrdet avlegges av Herrens tjener med en ild og en kraft, så man syntes at stene måtte røres, og det klart blev vidnet for den enkelte:  Du er man­nen —, så at mangen synder gikk i sig selv og er­kjente: Jeg er mannen — og omvendte sig til Her­ren sin Gud. — Vekkelsen grep om sig med stor kraft» (Prost Ording). — Lammers hadde hendene fulle i denne tid, med møter, besøk, og omsorg for den enkelte.

Men denne «Brand» kunne jo ikke nøye seg med det. Hvorfor skulle han ikke si fra, når han så det som ødela folkelivet? Der var megen drikk i Skien dengang. Og byen hadde mange danselokaler («hore- kjipper»).

Lammers gikk rett inn der og sa sin mening. Og han kom med den på prekestolen. Hvordan han fikk satt sitt igjennom er ikke opplyst. Men i hans tid ble hvert eneste offentlig danselokale stengt.

Der forekom også søndagsarbeide i byen. Dette påtalte Lammers. Og det var det samme for ham, hvem bebreidelsen gikk ut over.

Så hadde der en gang vært en stabelavløpning på en søndag, og noe arbeide i forbindelse med den.

Men neste søndag sto Lammers på prekestolen og «med sin flammende veltalenhet drog han tilfeldts mot byens forretningsstand for at de lot sine folk arbeide på en søndag. — Da man den dag gikk ut av kirken, sa grosserer Otto Bärnholdt : «Her kom­mer jeg ikke mere.» Og han holdt ord. (Sogneprest Reinert Svendsen : Mundtlig meddelelse).

Det var klart at Lammers måtte vekke motstand. «Det manglet naturligvis ikke på kraftig reaksjon fra verdens side, og den skjulte som sedvanlig sitt hat til kristendommen selv, bak ropet på dens en­sidige og skjeve foreteelse i livet. I stedets avis blev der den ene gang efter den annen utslynget bannstråler mot Lammers.»   Herman Bagger hadde tatt fatt på enkelte prester før, således Rode i Gjer­pen og Nielsen i Eidanger. «Men disse små forpost­fektninger danner bare forspillet til den langvarige og ofte helt dramatisk tilspissede feide som i en år­rekke blev utkjempet mellem Bagger og Lam­mers» (Historielaget for Telemark og Grenland, Årsskrift 1930-32, s. 58, 62, 70).

Lammers svarte igjen, dels i samme avis, dels fra prekestolen.

Som anledninger til denne motstand nevner Th. Ording bl. a. oppførelsen av forsamlingshus på prestegårdens grunn, og senere det at Lammers ville innføre ny salmebok.

Og Lammers’ frimodige — og ikke alltid så vise­lige — uttalelser og opptreden, har ellers gitt Bag­ger stoff nok.

—     Lammers visste jo at han ved sin preken ikke kunne nå alle i byen. «I den mening derved å opfylle sin plikt som prest og sjelesørger for den hele menighet», besluttet han å gjenta husbesøkene, og «gå over den hele by».

Altså sto han en søndag etter gudstjenesten frem i kordøren og kunngjorde at han «dagen efter vilde gå fra hus til hus i menigheten, og henstillet til familiene å holde sig hjemme. Han sa også at hvor han ikke blev annammet, vilde han på apostlenes vis ryste støvet av sine føtter».

Når han da kom anstigende bortover gaten — han gikk i prestekjole både til bedehuset og ved husbesøk — så var der nok dem som lukket sin dør for ham.

Samme søndag hadde han i prekenen tatt fatt på Correspondenten for noe som sto der denne uken.

Selvfølgelig blir «Correspondentens holdning sta­dig mere kampinnstillet overfor prestens virk­somhet» (Historielaget).

— «Men hat fra verdens side er jo nettop den sanne kristendoms kjennemerke. Dette var altså en ny grunn for kristne til å slutte sig til Lammers. Overalt så man op til ham som et sann­hetens vidne».

Også fra andre kanter av landet så man hen til denne vekkelse og dens leder med forventning. «Den begynte med en Åndens kraft, som bragte vel­signelse til hele den norske kirke —». — «Som et veldig vær gikk den over landet fra Skien til Tromsø» (E. Sverdrup : Fra Norges kristenliv, s. 8 flg.).

Var det kanskje fra den at der skulle komme en gjenfødelse for vår kirke? Og tenk om det var denne prest som skulle bli «den reformator i hvem en ny tid for landskirken måtte komme? — Mange prester led under de gammeldagse former de dengang måtte arbeide under. Det ble diskutert på kirkemøter. Men myndighetene gjorde intet ved det. «Av Lammers ventet man i hvert fall at han skulde gå i spissen hvor det gjaldt å bringe eller tvinge kirkestyrelsen til ved hensiktsmessige foran­dringer å imøtekomme de tilstedværende samvittig­hetsspørsmål og således hindre separatisme fra å volde ulegelige brudd».

«Sjelden har vel en protestantisk prest øvet en så stor makt over sin menighet, som Lammers den første tid efterat han med kraft hadde reist spørs­målene om fortapelse og frelse og aksentuert det avgjørende valg» (I. C. Heuch : Gisle Johnson).

«Livet i Skien blev omtalt vidt og bredt. Man be­traktet denne stad som et Zion, hvor alle skulde hen» (Prost Ording : Nogle Ord).

Til det store kirkemøte som ble holdt i Skien 1854 (på dette møte var også Professor Johnson til stede som foredragsholder), kom der således mange nettopp for å gjøre bekjentskap med forholdene der.

Og kom de fremmede sønnenfra, enten med båt opp elven, eller kjørende over Broerne, så hadde de foran seg det vakre syn først av vannene og fossene, og så den lyse lille byen innerst ved bukten. Bak den strakte seg de flate jordene i Gjerpen med grankledte åser i halvkrets rundt omkring. Var det en søndag morgen, da så det jo ut som om hele byen skulle til kirke. Og når den fremmede kom inn der fant han den fullpakket av en andektig og forvent­ningsfull tilhørerskare.

Og som de sang!  «Der har kanskje aldrig noen steds i vårt land lydt en renere og fullere salmetone enn den man her fikk høre, når de salmer blev sun­get, der så inderlig levet i hjertene, f. eks. «Guds igjenfødte, nye levende sjeler møter vår Abba i syn­gende flokk,» — «Amen skal jeg evig sjunge, Amen er min himmelsang,» — «Akk, Herre, lad ditt ord, din Ånd, dog rett få overhånd»(Prost Boge Ording : Morgenbladet 1864).

«Mange fremmede blev dypt grepne av det liv og den andakt hvorav sangen og gudstjenesten og for­samlingene var gjennemtrengt.»

Så var der gjerne overhøring av «de to siste års konfirmanter», og da møtte ikke bare de, men også flere både av de tre- og fireårs. «Det er opløftende å se disse voksne unge så gjerne fremstille sig for å samtale med deres kjære sjelesørger om deres vik­tige salighetsanliggender» (O. Skullerud : For Fattig og Riig, 1853).

—   Nå hersket vekkelsen over byen.

Alle var opptatt med de spørsmål den stillet. «Når man så noen stå og samtale på gaten, kunde man ofte være viss på at samtalen dreiet sig om åndelige ting.»

«En hellig, mektig ånd la sig over alt og alle, så at menneskene uvilkårlig talte lavt og gikk stille» (G. Sannes : Tradisjon i Langelands familie).

Utglidning.

Hvor var da slangen henne i dette paradiset? Han måtte vel også her være på ferde for å ødelegge livet ?

Den sedvanlige fristelse til halvhet og fusk i kristenlivet nyttet det ikke å komme med blant Lammers’ tilhengere. Deres styrke var nettopp det avgjorte standpunkt. De holdt seg langt borte fra alt det som kunne dra dem tilbake til det gamle liv.

I denne menighet måtte der snikes inn noe som kunne komme i kristendommens navn, helst på et punkt hvor kunnskapen ikke var fullstendig.

—   Vi ser hvor sterkt Paulus legger vekt på at de nystiftede menigheter måtte få den rette kunnskap: Han «holder ikke opp med å gjøre bønn for eder og be at I må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand, at I kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt.» Kol. 1, 9—10. — Likeså Fil. 1, 9—10.

—   Var der noen i Skien som kunne lede de ny- omvendte inn i ordet, som lærte dem å grunne sin frelse på hva det sier?

Var der noen som holdt hovmodsspirene nede, når de viste seg?

Var der noen som underviste dem om det objektive i kristendommen, om Guds gjerning både for dem og i dem? Og som derfor lærte dem hva vi har i sakramentene ?

— Her er det at alle samtidige beretninger for­teller om en mangel.

Jo, der var noen eldre kristne, tildels av Hauges venner i Skien ennå. Og mangt et besindig ord har de talt, som har vært den enkelte til hjelp.

Men det ser ut til at de har vært for få, og har hatt for liten makt til å lede dette stormende vær.

Det var Lammers alle vilde høre på nå. — Det var jo blitt slik i Skiens menighet, at «når man var i tvil om opfattelsen av et bibelsted, eller det gjaldt et samvittighetsspørsmål, så het det bestandig: Hvad sier Lammers herom? Sier Lammers at man tør gjøre dette eller hint ?» (Prost Th. Ording).

Ja, hva sa så Lammers?

Han sa meget lite om de spørsmål vi her har nevnt. For han var selv uklar.

I en senere redegjørelse forteller han selv: «Like fra min geistlige banes begynnelse hadde jeg selv gått i dunkelhet dessangående (angående dåpen, og nådemidlenes objektive betydning), så at det under alskens vaklen dog tilsist førte mig til ringeakt for alt det, som ikke i det mindste tillike også var bygget på menneskelig åndelighets grunn.» — «Hvad der gjorde at jeg ikke før innså det rette heri, var at jeg altfor meget hadde hengitt mig til å betrakte både menighetssaken og dåpsspørsmålet fra den subjektive side» (G. A. Lammers : Meddelelser, 1859 og 1860).

Og hvis det er riktig at hans omvendelse foregikk nylig før han kom til Skien, så var han jo selv en nyomvendt, og trengte veiledning.

Man merker også etter hvert ensidigheten i hans preken. «Lammers var vekkeren, bodspredikanten. Opbygge i ordets fulle betydning kunde han ikke. Med hensyn til kirken og sakramentene, gikk hans tale for det meste kun ut på å påpeke og advare mot misbruken og en falsk stolen på dem. Ført inn i en sund, levende tilegnelse av dem blev menigheten ikke. Man var så forskremt med hensyn til en falsk stolen på dåpen, at det var som om det blev nevnt noe ondt, når dåpens navn blev ført på leben».  Der ble mindre av det «som det just var spørsmål om — den rolige, klare utvikling av de kristelige sannheter, med stadig henvisning til Guds ords og nådemidlenes urokkelige fasthet.» — Han fortsatte med «det stadige skrik på bod og omvendelse».  Man leste i Skien Westmeyers kirkehistorie, som Lammers anbefalte. Men kunne denne ensidige bok være skikket til lesning her? «Vi mener nei,» skri­ver B. Ording. «Den er reformert, og den som anbe­falte den, og de til hvem den blev anbefalt, var re­formerte nok i forveien» (Prost Boye Ording, Morgenbladet 1864, 15/7-17/7).

Omkring 1854 «stod vekkelsen i sitt høieste flor. Utviklingen er nu skredet så langt frem, at de gjæ­rende elementer som bevegelsen inneholdt kommer tilsyne, og hvad var tenkelig annet enn at denne frodige og sterke vekst også måtte sette mange usunde skudd —».

«Det var en kritisk tid. Hvilken vei det skulde ta, berodde naturligvis meget på ledelsen, især her hvor man hang ved lederen med en sådan avgudisk kjær­lighet» (Prost Th. Ording).

Foruten Lammers ble det merkelig nok ikke de eldre og prøvede i menigheten, som utgjorde ledel­sen, men noen som hadde lett for å snakke og gjøre seg gjeldende.

Jomfruene Eckstorm ble de ledende. «Det er merkelig hvilken dominerende innflydelse de hadde, ikke alene på omgivelsene i almindelighet, men på selve Lammers’ anskuelser og handlemåte». (Prost Boye Ording).  Skjønt han ofte «tok dem hårdt i skole for deres ekstravaganser og ensidigheter,» så søkte han alli­kevel mange ganger råd og trøst under sitt ansvars­fulle arbeide i deres hjem. De var ivrige og virk­somme. «De vilde vært en verdifull tilvekst til enhver menighet, om de hadde lært og hørt mere av de kristelige sannheter, eller om de hadde latt sig lære før de tok sig til å lære andre» (Christen Brun : Den lammerske bevegelse, 1904).

De kunne bestemme tid og time da de fikk viss­heten om å være Guds barn. Og nå mente de at uten dette var det ikke rett fatt med et menneskes omvendelse. De forsto heller ikke å lede de søkende til å grunne vissheten på Guds ord.

Så ble det da denne følelse av visshet, alle skulle ha. Denne synsmåte bredte sig i menigheten, og ble til slutt helt overveiende.

«Når man traff sammen med noen man visste var begynt å påvirkes av Guds ord, var spørsmålet gjerne: Hvor langt er du kommet nu? Har du fått forvissningen? — Og var dette opriktige sjeler, som Herren førte på en annen måte, og som derfor ikke kunde få denne «forvissning» så hurtig som man i sin blinde iver fordret, — så blev følgen den at man­gen svak sjel tenkte: Jeg må ikke være opriktig, siden jeg ikke får det som denne eller hin! — De bad og stred for å få forvissningen, og blev gående i et fryktsomt, vaklende vesen. De bygget på for­vissningen istedenfor på Kristus» (Th. Ording).

«Istedenfor med kirkens gamle lærere å betrakte en sådan følelse som troens frukt, identifiserte de den med troen selv, og gjorde den til salighets vilkår» (B. Ording).

Lammers selv, som før hadde skjelnet mellom tro og visshet preket nå ivrig om å bli «forvisset».

— Vekkelsen førte med seg sann omsorg for an­dres frelse. De vakte hadde det klart for seg at de skulle vidne både med ord og liv. Men ettersom tiden gikk, glemte de mere og mere å gå frem med visdom. Og med en overdrivelse av Lammers’ eget frimodige vesen, kunne de ta fatt på den enkelte og si til ham: «Du er ikke omvendt! Du har ikke livet i Gud».

Dette kunne skje etter et meget flyktig bekjent­skap med vedkommende, gjerne på åpen gate. «Dette vakte ofte uvilje, som igjen blev avvebnet ved deres store vennlighet».

Men man ble for meget opptatt av det ytre, og forsømte stillheten for Herrens åsyn. «I det hele var blikket i høi grad utadvendt», skriver Th. Or­ding.

 

Bort fra Babel!

Lammers var i en stadig rastløs virksomhet, sam­tidig som enkelte spørsmål begynte å skaffe ham indre uro.

Hans prekener kunne, ved siden av sine gode inn­slag, ofte gi uttrykk for disse brytninger.

Hva han først kom i tvil om var absolusjonen. Hvordan kunne han vel forsvare å stå der og tilsi syndenes forlatelse til en hel del mennesker, som han slett ikke visste det om, at de i sannhet angret sine synder? «Allerede i 1850 ved en visitas i Skien hadde han talt til biskop Arup om de vanskeligheter denne handling voldte ham» (Chr. Brun).

Og med nadverden ble det snart likedan: Hvor­dan kunne han utdele den til alle disse, når mange av dem sikkert var uomvendte? — Og som for­holdene nå var i den norske kirke, så var det jo ikke anledning til å øve kirketukt, slik som han kunne ønske det.

Så begynte spørsmålet om dåpen å plage ham. — Skjedde der nå egentlig noe i barnedåpen? Var det ikke så, at han med den bare tok barna inn i denne kirken som var så full av feil? Og — hva der var det verste — kunne han som ærlig mann fortsette å stå der og utføre de kirkelige handlinger, når han hadde denne tvil i sitt hjerte?

«Det blev tilslutt den sannhetskjærlige mann en så tung byrde, at han måtte søke regjeringen om å få en kapellan som kunde overta absolusjonen» (B. Ording).

I sin skrivelse om dette sier han at han kun så seg i stand til å meddele absolusjon til dem som forut privat hadde skriftet for ham.

Lammers hadde syn for det private skriftemål. Men når han også ville innføre dette som en be­tingelse for absolusjonen i kirken, så kan han ikke ha lagt seg på hjertet hva Luther sier om skrifte­målet: «Å skrifte betyr ikke hos oss, som hos papistene, å gjøre et langt register med syndenes opregning, men å begjære absolusjon, hvilket i og for sig er å ha skriftet nok, det er å ha erkjent og bekjent sig selv som en synder, og der skal ikke kreves eller pålegges noe ytterligere» (Brun).  Styrelsen viste seg forståelsesfull like overfor Lammers’ ønske, så meget mere som spørsmålet om en reform av nadverdordningen allerede hadde vært oppe til behandling.

Men saken vakte oppsikt, og Bagger rykket ut med et par skarpe artikler, og anbefalte Lammers at «han tar avskjed fra den menighet hvis beskikkede lærer han er, og søker en friere virksomhet for sine anskuelser» (Historielaget for Telemark og Grenland).

Som man måtte vente, ble Lammers’ opptreden diskutert i vide kretser, og det varte ikke lenge før hovedstadsavisene også ga sitt besyv med i stri­den.

På denne tid var det også at Søren Kierkegaards setninger i «Øieblikket»slo ned som lyn i den dan­nede almenhet både i Danmark og Norge. De vakte voldsomt røre. Og det skulle ikke styrke Lammers under hans usikkerhet å lese: «Confirmationen og vielsen: Christeligt Comediespil eller det som værre er.» «Bestialsk Nonsens: At blive Christen paa den Maade, at man som barn faaer en Sjat Vand over Hovedet af en kongelig Embedsmand —» osv.

For ramme alvor drøftet man spørsmålet: Er det forsvarlig å bli prest i statskirken? —- «Enkelte norske kandidater blev så dypt grepet, at de ikke våget å melde sig til statskirkens embeder i flere år» (Heuch).

I dette året begynte Lammers med noen private møter i prestegården, som han tenkte skulle fremme samholdet og nære det kristelige liv. Her hadde bare slike adgang, som man antok for å være virkelig vakt. På herrnhutisk vis var deltagerne inndelt i mindre kretser: Gifte menn og ugifte, gifte kvinner og ugifte. Der lød Guds ord, bønn, sang, også gjen­sidig formaning. Lammers hadde tilsyn med disse møtene, og var ofte til stede i mennenes forsam­ling, mens kvinnene var overlatt til seg selv.

— Imidlertid gikk tiden utover til våren 1855, og den 26. mai ble kand. teol. Mads Iver Wefring ut­nevnt til personellkapellan i Skien. Han var født i 1819, og således yngre enn Lammers, men meget eldre som kristen.

Det viste seg at Wefring var et overmåte heldig valg. Han hørte til haugianernes krets, hadde legfolkets tillit, og var vel kjent med dets tenkemåte.

Først hadde han reist mange år som legpredikant. Det var han som i sin tidlige ungdom reiste omkring med den lamme Jon Sengen. Han reiste også en tid sammen med Anders Haave.

Senere studerte han teologi, og hadde således et klarere syn på de kirkelige forhold. «Personlig er­faring, erhvervet under egne og andres åndelige prø­velser, og et mildt, rolig, vindende vesen gjorde at han kunde ha utsikt til å røkte sitt kall vel under disse vanskelige forhold. Hans egentlige felt var sjelesorgen» (B. Ording).

Han var jo ikke den taleren som Lammers, «men han arbeidet i det hele tatt med en sikkerhet og nidkjærhet, der alltid vil gjøre hans minne velsignet av Skiens menighet» (Th. Ording).

Correspondenten hadde advart mot at der skulle være to prester. «Vi frykter meget for at denne forføining vil fremkalle langt større forvirring og splittelse —».

Men det ble ikke tilfelle. Lammers var lettet ved denne ordning. Og Wefring var en fredens mann, som han kom til å sette pris på.

Nå samlet de eldre kristne seg mere og mere om Wefring.

Samtidig utviklet overdrivelsene seg i den Lammerske krets. — De hadde lagt seg på hjertet den sannhet at Herren kommer igjen, og at vi alltid må være rede til å møte ham. Men nå «taltes der om syner og åpenbaringer  —- og en dag ble det sagt, at efter åpenbaring av Ånden vilde Kristi komme inntreffe den nærmest forestående søndag» (Chr. Brun). Og da folk den søndag formiddag kom ut på gaten, så de «de mest ekstravagante kvinner med jomfruene Eckstorm i spissen i sine fineste klær for smykket som brud å gå brudgommen i møte, idet han nu i kirken vilde åpenbare sig for dem».

En tilskuer beskriver en av dem således:  «Hun som hin påskedag ved kirketid kom nedover gaten i Skien med brudeslør og brudekrans, og med forvildelsen luende i øinene, og ropte til folk, at nu kom hennes himmelske brudgom» (Prost J.L. Qvisling : Fra mine unge år, 1912).

En av dem som også møtte disse, var prestefruen i Hitterdal, Inger Flood. En dag senere hadde fru Flood et erend til preste­gården i Skien. Da hun kom inn i gangen, hørte hun vrede stemmer fra 2nen etasje, hvor prestens kontor var, og nedover trappen kom i full fart noen av disse kvinner. De hadde vært der «og fremholdt for Lammers, at de trodde at Kristus for annen gang hadde åpenbart sig på jorden i hans person».

Men han var blitt rasende. «Hun kom til Lam­mers nettop i det øieblikk da han i vrede støtte dem ut fra sitt kontor» (Chr. Brun).

Utpå sommeren foretok Lammers en lengere badereise til Sverige. Han sier selv at det ikke bare var for sin helbreds skyld han ville reise, men han søkte ensomhet for i ro å overveie situasjonen. «Hele min stilling blev mig mere og mere uklar og mørk».

Men i Sverige ble det ikke så meget av ensomhet og ro. Han ble også der benyttet som predikant, «og talte ofte under stor tilstrømning».

Og her kom han nettopp sammen med folk av samme vaklende holdning som han selv.

Så var han også påvirket av Olaus Nielsen (tomteformann i Fredrikshald og utgiver av tidsskriftet «Kirkelig Tidende»), som i sitt blad stadig kom med angrep på kirken og prestene.

Samtidig skrev Grundtvig skarpere enn før: «Hvis ikke de kristelige prester i folkekirken meget snart tør vente fritagelse for å spille med i den kirke-komedie, man kun altfor ofte har opført, og tør vente frigivelse av embedsgjerningen, da må de i Herrens navn trede ut av folkekirken, med så mange eller så få som vil følge dem —».

—    Og nå etter sin hjemkomst talte da Lammers mere avgjort mot kirken: Den var et kaos av alle slags folk. Barnedåpen var et garn som ble kastet ut og samlet gode og onde inn i den. Og tukten var borte, som skulle sette de rette grenser. Kirken var et Babel, som man måtte ut av. (Rektor H. Norendal, Norvegia Sacra 1929).

—    Men under Lammers’ prekestol satt også hans disippel Ole Langeland. Alltid når han hørte Lam­mers tale på den måten, lød det en stemme i hans indre: «Gå hjem og les!»

Og det gjorde han, «snakket ikke med noen, gikk bare hjem i kammerset og til å lese og grunne. Det var atter ved siden av Bibelen, Johan Arndt han søkte veiledning hos. Og det hjalp ham meget å bli mere kjent med denne åndrike og samtidig sindige forfatter» (O. Skullerud : O. Langeland).

Og ettersom Lammers uttalte seg mere avgjort mot kirken enn før, fikk han en motstand han ikke hadde ventet av de mere besindige i menigheten. Han beklaget at han ble møtt med mistillit av sine venner. Og de på sin side fant at han var forandret, og ikke til det bedre.

Under denne utvikling, da bevegelsen tok en fare­truende usunn retning, skrev de eldre Hauges ven­ner til Stavanger etter den gamle haugianer Torger Siqveland, og ba ham komme til Skien snarest mulig. Uaktet Siqveland den gang var mellom 70 og 80 år gammel, dro han straks avsted, og fikk sammenkalt et tallrikt møte med Lammers og hans venner samt de eldre kristne på stedet. I dette møte utviklet Lammers i et langt foredrag sine religiøse og kirke­lige anskuelser, mens den gamle haugianer oppmerk­somt hørte etter.

Da Lammers var ferdig, reiste Siqveland seg. Alle så på ham. Hva ville han svare?

Han sa: «Eg vil berre seia deg det, broder Lam­mers, at du lyt umvenda deg.» Så satte han seg ned igjen.

Men da Siqveland senere snakket med sine venner, forklarte han for dem, at Lammers’ kjødelige iver gjorde hans syn uklart.

Det var mange som kom til å tenke seg om etter dette.

Skien fikk også besøk av en annen haugianer, Jens Johnsgaard fra Øyer, og flere hadde også ham å takke for at de ikke dengang trådte ut.

— Lammers selv sto dog høyt i manges bevisst­het, også av dem som ikke var enige med ham.

Bispinne Henriette Gislesen — dengang preste­frue i skriver i et av sine brever (6/12 —55): «Hvilken besynderlig utmerket mann Lam­mers er, både på prekestolen, som når man hører ham i selskapelig samtale. Et sannhetens organ. — Gud velsigne ham, det utvalgte redskap i Herrens hånd, med alle hans feil og svakheter».

Og i et senere brev taler hun litt om forholdene: «En familie er der jo, som nu aldrig setter sin fot mere i det dyrebare Gudshus —. Men dømme dem tør jeg ikke  —– . Om Gud nu også vilde tillate at de får deres håp og ønske opfyldt, nemlig å få Lammers til å trede ut med dem og danne en fri­kirke, det vet vi ikke».

Lammers er her undertiden, og vi er igjen av og til der nede. Han er kommet oss i møte med godhet og kjærlighet, og hans vennlige kone likeså. Fra den familie blir det et savn å skilles.» (Gislesen var nylig utnevnt til biskop i Tromsø – Henriette Gislesen : Breve, Chra. 1885).

Som rimelig var, ble situasjonen en påkjenning for Lammers, «den voldte ham mange tunge tanker og megen åndelig nød.»

— En søndag da han kom opp på prekestolen, måtte han be menigheten tilgi ham at han den dag på grunn av indre kamper ikke formådde å preke. Han ville bare lese på evangeliet, og be for seg selv og menigheten at Herren ville forbarme seg over dem alle sammen (Th. Ording).

Han var under påtrykk av de ytterliggående i sitt parti. Tradisjonen forteller således at når han kom til Grini, kunne Eckstorms finne frem Bibelen og vise ham hva de hadde funnet til støtte for sine meninger: «Se, her står det så — og her står det så !» (Prost Qvisling).   Og han var selv ikke sikker nok til å gjendrive dem. «Han fattedes den tenkningens klarhet, som i en beveget og gjærende tid gir det ro­lige og sindige overblikk» (Christen Brun).  En styrke for ham i denne tid var det at han levde et lykkelig familieliv. «Han var en øm far og ekte­felle, og når det gikk så godt, uaktet alle stormer i hans sind, var det nok ikke minst hans kjærlige, saktmodige hustru å takke».  «Hun var så under­danig, hun så op til ham i alt det han sa» (Richard Berge : Lammers som kunstner).

Imidlertid fortsatte de radikale sin vei:  «Uten vaklen eller nølen drog de konsekvensene av hele det tenkesett som rådet —».  Heller ikke kostet det noe for dem å bryte med kirken. Den hadde de jo ikke hatt noen bruk for, før Lammers kom til stede.

Et skarpt brev fra biskop Arup ble til slutt drå­pen som bragte begeret til å flyte over for Lammers. Biskopen skriver at «det var blitt ham bekjent at Lammers under sitt siste ophold i Kristiania hadde talt nedsettende om de derværende prester» — «at den kristelige lære i Kristiania ikke blev rettelig for­kynt» — og han pålegger Lammers «ikke å reise bort fra det ham anviste embedsdistrikt uten dertil å ha innhentet sine foresattes samtykke».

Dette var datert 28/2—56. Og 19/3 sendte Lammers inn sin avskjedsansøkning, samtidig som han svarte på biskopens brev.

I ansøkningen sier han: «— Jeg har funnet mig besværet i min samvittighet og lidende av uro og tvil under min stilling som prest i statskirken. Hele vår kirkes sammensetning og forfatning, samt forvalt­ningen av sakramentene i den, såvel som de forskjel­lige kirkelige handlinger således som den påbyder dem, har forekommet mig uforenlige med sannhet og Guds ord. — I flere år har jeg dog som stats­kirkens tjener funnet mig i min stilling, i det håp, dels at jeg selv kunde få et annet syn for denne sak, dels at forholdene i kirken og mellem denne og staten kunde således forandre sig at jeg med frelst samvittighet kunde vedbli i mitt embede og med dets gjerning». Han sier at han «mere og mere er blitt bestyrket i den erkjennelse at jeg med mine be- greper og anskuelser vel neppe noensinde vil komme til å høre hjemme i vår lutherske statskirke —».

Han finner det å være en plikt «mot Gud, kirke, fedreland, sannhet og samvittighet» å nedlegge sitt embede (G.A. Lammers : Afskedsandragende og Afskedsord, Skien 1856).

Ansøkningen ble innvilget 5. juni 1856, med en pensjon, stor 400 Spd. av Oplysningsvesenets fond.

Så kom den søndagen, da Lammers skulle holde sin avskjedspreken.

Det var 5te søndag etter trefoldighet, den 22. juni. Om morgenen før han skulle gå, kom han i sterkt sinnsopprør inn på pastor Wefring værelse.

Der lå det nye testamente på bordet. Han tok det i hånden, og la det hårdt ned med de ord:   «Enten lyver dette, eller jeg gjør rett i hva jeg gjør i dag». —

Hadde Skiens kirke vært full før, så var den det ennå mere denne dag. «Folk stod langt ute på torvet for å høre den myndige manns siste ord til menig­heten» (J. Borchsenius : Skien før branden).  Og de forskjelligste sinnsstemninger var representert. Noen var henrykt over hva der nå skulle skje, andre forferdet eller forarget, og mange visste ikke hva de skulle tenke.

Hva han talte over evangeliet — Peters fiskedrett — er ikke oppskrevet. Men vi har de avskjedsord han henvendte til menigheten etter prekenen.

Det var til en begynnelse en rolig og saklig rede­gjørelse. Han har mottatt så megen velvilje i menig­heten, og takker for den. Han gleder seg over «den medtjener i embedet» som kom ham til hjelp. «Men uvissheten i min sjel blev værre og værre under dette og når Paulus sier at den som tviler, er for­dømt, om det så blott er at han eter kjøtt, — ja, at alt det som ikke er av tro, er synd, — så kan I vite hvad jeg hadde å kjempe med — —».

I må ikke mene, mine kjære tilhørere, at jeg vover å fordømme noen broder som blir i det samme embede, som jeg ikke lenger tør betjene ——-».

«Nei venner! Men jeg må ennu en gang tale om hvorfor jeg ikke kunde bli ved». Og nå tar stemningen overhånd, og han legger i vei, så det er blitt sagt at «aldrig er den norske statskirke blitt så voldsomt angrepet fra en av sine egne prekestoler» (Henrik Jæger : Henrik Ibsen).

«Det hele kirkesamfund står for mig som et Babel -—». Han taler om de kirkelige handlinger like fra dåpen til begravelsen. «Barnedåpen — jeg kan ei annet enn å betrakte den som en av de ved­varende hovedårsaker til kirkens fordervelse. Så taler han om konfirmasjonen:  «O venner! I vet hvor kjær ungdommens undervisning til konfir­masjon også har vært mig». Men han må oppgi den og. «Ti, o, I vet at jeg har også offentlig vidnet derom, hvilke byrder det har lagt på min sjel, når hin undervisning skulde sluttes, og alle skulde frem for Herrens alter — de aller fleste ikke beredte dertil —».

«Heller udøpte og ukonfirmerte barn ! Heller ærlige hedninger, enn å la sig drive av de borger­lige forhold og bruke statskirkens innretninger til fremdeles å opfostre en løgner- og hyklerslekt ! Heller forsakelse av alt hvad der er kjært og godt i verden, enn lenger å være med i dette skrekkelige spill !»

«Dømmer nu selv, om det vilde være rett for min samvittighet å vedbli med sådant».

«Dømmer nu selv, om det kunde være rett for Gud av mig å absolvere sådanne skarer —».

«Ja, dømmer nu selv, om jeg ikke måtte komme dertil at jeg heller ikke kunde forrette alterens sakramente for en således sammenkommen menighet».

Han innrømmer at der kunne jo finnes «selv blandt de tolv en Judas». Men det var annerledes i våre forhold, hvor man «snarere må anta at de elleve er Judaser».

Han vil ikke opprykke klinten. Men «gå sammen med dem til Herrens bord? Nei! Nei! Nei! — Det vil og det kan jeg ikke være med i. Her står jeg arme mann, Gud hjelpe mig ! Jeg kan ei vidne anderledes».

Og begravelsene: «Han  kunde   ikke  være   med i disse optog med uskadt samvittighet».

«Men gjerne vilde jeg dog vedbli å forkynde Guds ord, især om det kunde være blandt eder, kjære venner !»

Og han ber om «at her i denne yndige Herrens dal, hvilken hans skaperhånd og menneskenes flid har beredt som en Herrens have, — på våre gater og våre veier, i våre huser og på våre marker, på våre vann og i våre skoger, ei måtte høres bespot­telser og forargelser mere, men takksigelser og ydmyge begjæringer, og ei drives skjendig avguds­dyrkelse, men den levende Guds tilbedelse i ånd og sannhet —».

—      Til slutt følger en lang bønn, først for ham selv, og så for folk i de forskjellige sjelstilstander, og han ender med å sitere hele salmen: «Akk, Fader, la ditt ord, din Ånd dog rett få overhånd» (Lammers : Afskedsandragende).

—      Blant tilhørerne var som sedvanlig den stille og tenksomme Ole Langeland.

For ham var jo Lammers det redskap som Gud hadde brukt til å vekke ham av den åndelige død, og her i kirken hadde han hatt så mange oppløft­ende stunder under Lammers’ prekestol. Hva skulle han nå gjøre?

Da lød det igjen i hans indre: «Gå hjem og les !»

Og det gjorde han. — Som han leste, kom han til det ordet: «De skal utelukke eder av synagogene». De skal utelukke eder. Disiplene skulle altså ikke gå ut selv.

Og Langeland ble hvor han var Skullerud : Langeland).

Den nye menighet.

I den kommende uke fikk Skien mere enn noen­sinne Lammers å snakke om, — hva han hadde gjort, hva han hadde sagt og hva nå dette skulle bli til.

Det neste skritt skulle ikke lenge la vente på seg.

I sin avskjedstale hadde Lammers sagt: «Med brødre og søstre vil jeg visselig gjerne forene mig og tjene dem og nyte hans himmelske gode ting i et åndens samfund, ordnet også i det utvortes efter hans ord, om Herren opvekker hjertene til en stadig lengsel derefter, og gir nåde til endrektighet deri».

Man får etter hele talen inntrykk av at han ser hen til dette som en mulighet, som et ønske, men ennå ikke er ganske sikker i sin sak.

Så var da det eckstormske parti desto sikrere. Ikke mange dager etter at han hadde nedlagt em- bedet, kom de til ham med den innstendige begjæ­ring at han nå stifter en frimenighet. «Han fikk ikke ro, stakkars mann! Disse folk vilde nok ikke gi tid,» skriver Th. Ording.

Og nå gikk det slag i slag. Neste søndag var han på Grini og holdt gudstjeneste.

Og allerede tirsdagen etter fattet man beslut­ning om å stifte «Den frie apostolisk christelige Menighed i Skien».

Neste dag, 2/7—56, var 24 personer på prestekontoret hos Wefring og meldte seg ut av stats­kirken, deriblant Lammers og hans hustru. Og fredag 4/7 ble den nye menighet konstituert, naturligvis med Lammers som forstander. (I og med at Lammers dannet et nytt samfunn, mistet han sin pensjon av statskirken.)

Han hadde i den anledning skrevet dens bekjennelsesskrift: «Grundtræk af en fri apostolisk christelig Menigheds Forfatning».

Innholdet er i korthet dette:

§ -1 sier at menigheten bare skal bestå av per­soner der alvorlig søker deres sjelers frelse.

§ 2 at den bygger på den hellige skrift, men tar avstand fra Augustana 9 og 25 (om dåpen og skriftemålet). Men den mener ikke dermed å ha avveket fra Luthers lære. Nettopp dette er den rette Lutherdom.

§ 3. Den anerkjenner ingen annen prestestand en «det almindelige prestedømme.» Dog må der for ordens skyld være en forstander og noen eldste.

§ 4. Nye medlemmer opptas i menigheten etter forslag av de eldste.

§ 5. Angående menighetstukt holder man seg til Jesu forskrift i Matt. 18. Der kan også være ute­lukkelse fra nadverden, senere utstøtelse.

§ 6. Her gis forskrift for sakramentenes forvalt­ning. Og allerede Lammers var inne på den tanke om formen for nadverden, at det var riktigere at brødet brytes, og at hver kommunikant forsyner seg selv. Men han anser ikke dette for å være av noen vesentlig betydning.

Om dåpen heter det at den helst bør skje ved neddypning i vannet, om det enn ikke er nødvendig. «Vi akter enhver dåp som fullgyldig, når kun dåpen blev utført i rette tid på de rette personer» (Lammers : Grundtræk af en fri apostolisk chr. menigheds forfatning. Skien 1856).

Lammers innførte også enkelte forandringer som allerede var på tale, og som senere er innført i stats­kirken, således skilte han skriftemålet fra nad­verden.

«Grundtræk» ble vedtatt og underskrevet av 10 menn og 28 kvinner, «idet de derhos gav hverandre samfundets høire hånd på ved Guds nådige bistand:

«I liv og død å vilde tjene den Herre Jesus, Å vilde elske hverandre med inderlig kjærlighet, Og være hverandre innbyrdes underdanige i kjær­lighet, samt ved meningsforskjell med hensyn til bekjennelsen, såvel som i alle andre ting, at den en­kelte er menighetens stemme underdanig».

—     Nå ble Lammers av farver Knudsen (som egentlig hørte til brødremenigheten) innviet til for­stander for menigheten. Og til eldste ble valgt ur­maker Gulbrandsen, og forhenværende skolelærer Søren Pedersen Tufte.

Innen den nystiftede menighet var der nå stor glede. «O! Er det ikke deilig!» — «Er det ikke salig?» — «Føler du ikke en forunderlig glede?» Slik lød det.

«Nadverden og kjærlighetsmåltidet, som nu kunde nytes med ublandet glede mellem sanne brødre og søstre, blev også feiret med en jubel, der endog syn­tes for sterk, og å støte an mot den stillhet, høitidelighet og ro man er vant til å forbinde med denne handling».

Den følelseskristendom som hadde vært merkbar hos mange også under vekkelsens første tid, viste seg ennå mere nå, da nettopp disse var kommet sammen. Og følelsen tok en annen retning. Før hadde man særlig gledet seg over å ha funnet troens fulle forvissning i samfunnet med Herren. Nå er det den store glede at man er kommet ut av Babel.  Der var forskjellige meninger om dåpen. Men ennå trådte dette spørsmål i skyggen. Man hadde for øyeblikket nok med å glede seg. Det øvrige håpet man nok å skulle bli enig om i kjærlighet.

—     Der ble ikke så svært mange utmeldelser av kirken, som man skulle ha ventet. Folk betenkte seg. Mot slutten av året var der i alt utmeldt 59 stykker i Skien, og frimenigheten talte omkring 70 medlemmer, da der kom noen fra nabobyg­dene (Dagsregisteret, Skiens sogneprestkontor).

Men der var mange andre som gikk på møtene og hørte Lammers.

—    Så var da Skiens menighet delt i to.

Om søndagen kunne man se Lammers med sin Bibel under armen vandre bortover til bedehuset, mens klokkene kalte menighetens andre medlemmer til kirken.

Og folket gikk i to retninger, noen nedover mot kirken, og noen oppover bakkene til bedehuset.

 

Uttalelser.

Hva der nå var foregått i Skien, ble selvfølgelig omtalt og kommentert over hele landet.

Fra den kristelige presse skal vi her bare anføre noen få uttalelser.

I Norsk Kirketidende skriver kand. teol. Th. C. Bernhoft og minner om at «Vårt lands åndelige vekker, H. N. Hauge, hvis stemme den (frimenig­heten) dog vel ikke vil nekte betydning, formante i sitt testamentes § 4: Iøvrigt formanes I til herefter som hittil ei i noe å adskille eder fra den lutherske kirke».

Videre skriver Bernhoft: «Hvert rett Guds ord Lammers har talt takker hans venner ham ennu for, og de vekkelsens ord han har talt, har like fullt sin gyldighet, da det var rette ord han talte, og det vil verden til sin egen skade en gang klart skjønne. Men troens enhet med dem der vilde holde fast ved den gode lutherske bekjennelse, har Lam­mers selv brudt» (Th. Bernhoft : Norsk kirketidende 1856, sp.371).  Sogneprest P. Dybdal i Røken skriver: «Flerheten av våre geistlige tør antas å være enig med Lammers i at det ikke er med vårt absolusjonsvesen som det burde være». — «De må igjen antas ikke å være enig med ham i den måte hvorpå han har tatt saken, og med ham befinne sig i den nødvendig­het, enten å se en forandring i det bestående, eller bryte med statskirken. Ellers måtte — i det minste noen være opstått og ha gjort felles sak med ham, hvad der ikke er skjedd.» — «Jeg har intet imot at absolusjonen ganske bortvises fra sakramentet, eller innskrenkes til dem som begjærer den —». Dog tror han at tiden ennå ikke er kommet til denne forandring.

Om Lammers skriver han: «Lammers har i lengere tid virket med hell på den plass Herren har gitt ham —- la så være at ikke alt er hvete, som er vokset op, — så meget tør være visst, at Herren har lagt en sjelden velsignelse til hans virken». — «Jeg har selv noen ganger hørt ham, og med megen tilfredsstillelse» (Sogneprest P. Dybdal : Norsk kirketidende 1856, nr. 19).  I sin biografi sier biskop Brun: «Lammers hadde jo sjeldne gaver for prekegjerningen, om ikke nær­mest for den side av gjerningen som sikter til å styrke det kristenliv som er for hånden, så var han dog, og det i fremtredende grad, kalt til å være veibryter for livets makt, til å vekke det sovende —– og manges blikk har vært rettet hen på ham, som den man ventet sig store ting av.

Intet under at der gikk som et sukk gjennem manges hjerte i sorg over hvad kirken tapte».

Bispinne Gislesen skriver fra Tromsø, hvor der også var en lignende bevegelse: «Her oppe i Tromsø er det stormfullt, kjære venner. I Skien er de også gått ut fra kirken, men langt fra så mange som her». — «De bortkaster de små barns dåp, og går dermed ganske ut av den lutherske kirke. Akk, at Lammers har hatt dristighet til å gjøre dette! Vi begriper det ikke» (Gislesen : Breve).

Lammers hadde håpet at flere prester skulle ha gjort felles sak med ham og gått ut av kirken, likeså at han skulle fått tilslutning av mange teologisk studerende. Der var nemlig mange som hadde åpent syn for kirkens mangler.

Men han ble skuffet. De fleste hadde nemlig en annen oppfatning av kirken enn han, og de ventet seg ikke å kunne danne noe rent samfunn, selv om de gikk ut.

Lammers hadde således snakket med en av sine nærmeste venner, sogneprest B. J. Flood i Hitterdal, om å få ham med. Men der møtte han avgjort motstand.

— Det var merkelig at Lammers mente at han «ikke stod på det reformerte standpunkt som bapti­stene, men hyldet den lutherske opfatning av sakra­mentene. En sådan uttalelse hviler på ukyndighet både overfor den baptistiske og den lutherske lære».  Luther fremstiller dåpen som «en virkelig meddelelse av åndelig liv fra Gud». Men Lammers frem­stiller — i et senere skrift: «Forsvar» — Ordet som det egentlige gjenfødelsesmiddel, og dåpen kun som et etterfølgende segl på den gjenfødelse som alle­rede har funnet sted. — Dette er ganske det samme som baptistenes lære.

Lammers anfører at Luther ikke har sagt et ord om barnedåp i sin lille katekisme. Men han burde dog vite at Luther utgav sin store katekisme før den lille (1529), og der taler han klart om barne­dåpen.

Likeså kom han med den uttalelse om Luther, at når han ikke avskaffet barnedåpen, så var det av svakhet, idet han oppgav sitt egentlig standpunkt for at dette ikke skulle hindre reformasjonens ut­bredelse.

(Dette har Lammers senere tatt tilbake.)

Hva skal man da gjøre med spedbarna ? Man skal legge hånden på dem og be, sier Lammers. Og han har i en tilføyelse til «Grundtræk» gitt en anvisning på hvordan han tenker seg dette utført. Man skal be for barnet «at Gud vil ta imot det og velsigne det med sine åndelige gaver, at det kan renses av sin syndige undfangelse, for at det derefter i sin tid kan ta imot saliggjørelsens evangelium»  «Noen nærmere bestemmelse av hine åndelige ga­vers og denne renselses art, gir Lammers ikke. Vi ser atter her hvor svevende og ubestemt han ut­trykker sig».

«Grundtræk» er i det hele tatt preget av uro og hastverk.

Fra det teologiske fakultet kom der nå en betenk­ning om skriftemålet (6/7—56). Der uttaler det seg enig med Lammers angående den nåværende prak­sis, men ikke i hans forslag til forandring. Fakul­tetet finner den nuværende ordning med personellkapellan for Lammers heldig.

Ved denne tid blev den senere biskop i Trondhjem, Andreas Grimelund, ansatt som sogneprest i Gjer­pen. Han hadde sjeldne egenskaper som prest og sjelesørger, og mange tvilende søkte hans hjelp. «Hans tid gikk med til idelige samtaler med de foruroligede mennesker». «Med takknemmelighet erin­dres ennu den inderlige interesse hvormed han søkte å klare tvilene og yde veiledning og oplysning» (Boye Ording).  Sogneprest Winsnes i Porsgrunn utgav en over­settelse av Speners skrift: «Er kirken Babel?»

Dette gjorde også sitt til å klare begrepene. Og Wefring fortsatte som før i Skien.

Men der var mange rundt omkring i landet, som nå i denne vekkelsestid strevet med de samme spørs­mål, særlig hvordan man skal oppfatte dåpen. Og mens vi i våre dager har flere greie og kortfattede brosjyrer om dåpen, var ennå ingen sådanne skre­vet den gang.

Da kom i 1857 professor Gisle Johnsons skrift: «Nogle Ord om Barnedaaben».

Denne lille bok fikk en vidtrekkende betydning. «Johnson gav kirkefolket, hvad det i lange tider hadde savnet, en klar og allsidig fremstilling av dåpslæren» (Heuch).

Her peker han på hvor nådig det er innrettet av Gud at vi har sakramentene ved siden av ordet : «Han kjente vår store skrøpelighet og visste hvor senhjertede vi er til å tro det han har sagt  —- hvor naturlig det derfor er for oss å begjære visse synlige tegn. — Just denne vår skrøpelighet, denne vår trang er han kommet i møte ved å gi oss sine sakramenter, hvilke nettop er sådanne utvortes synlige handlinger hvorved han vil gi hver enkelt hvad han i sitt ord tilbyr alle, for at vi skal vite, at vi virkelig har mottatt den store skatt, vite når, hvor og hvorledes vi mottok den».

Derfor gir sakramentene hva de betegner.

Angående dåpen viser han ut fra Bibelen at Gud i den gir syndsforlatelse og gjenfødelse.

«Den utvortes dåpshandling er ikke alene et billedligt tegn på den indre forandring som ved gjenfødelsen foregår med et menneske — — men tillike et middel hvorved Gud kraftig virker og frem­bringer denne forandring hos mennesket, et virkelig g jenf ødelsesmiddel».

Barna trenger å komme inn i Guds rike, og de er skikket til det. «Må en voksen for å kunde komme inn i Guds rike omvende sig og bli som et barn, så er jo dermed givet at et barn som sådant er, hva hin først ved omvendelse kan bli, skikket  —- det har den mottagelighet, som den voksne først kan opnå ved å omvende sig».

Også i oldkirken var barnedåpen alminnelig i me­nigheten. Johnson siterer bl. a. en av kirkefedrene, Cyprian, som sier at når de groveste syndere kan komme til Gud og få syndsforlatelse, «og ingen hol­des tilbake fra dåpen og nåden, hvor meget mindre bør da et barn holdes tilbake, som nylig født, intet har syndet, men kun ved sin kjødelige nedstammen fra Adam har medbragt den gamle døds smitte».

Så sier da også den lutherske kirke, «at dåpen er nødvendig til salighet, at Guds nåde ved dåpen til­bys, og at barn skal døpes, hvilke da, ved dåpen overgitt til Gud, blir tatt til nåde av han».  (Augustana art. 9.)

Og Luther sier i sin store katekisme om disse barn: «De skal ingenlunde døpes om igjen».

Den Lammerske frimenighet i de fire første år.

Lammers hadde sagt i sin avskjedspreken: «Her­ren bevare mig fra å søke å formå noen sjel til å forlate det bestående kirkesamfund, som ikke av full, egen overbevisning ledes dertil».

Disse ord ble dessverre ikke praktisert av ham selv, og ennå mindre av hans tilhengere. Der bie tvert imot drevet en utstrakt propaganda. De som ikke ville «følge Lammers» og «gå ut av Babel», ble dømt for halvhet og lunkenhet. De skulle «gi Herren alt», ved å gå inn i denne menighet. Ellers kunne de «gjøre synd mot ånden». Den besto i en­hver motsigelse mot Lammers, som hadde ånden og ikke kunne feile, likeså brødrene og søstrene. «Med en ubegripelig lettsindighet blev der i denne forbin­delse talt om synd mot Den Helligånd, så at ikke få i et anfektelsens mørke så det som et nødvendig offer». — «Andre gikk inn i menigheten så umodne at de åndelig talt ikke kunde skille høire fra ven­stre, men lærte sig til å eftersnakke de andres tale­måter, et vidnesbyrd om at de hadde Ånden».  Den ytre tukt og orden visste Lammers å over­holde. Han begynte også regelmessig religions­undervisning for barna, og katekisasjon av ung­dommen.

Menigheten så nå ut til å gå frem i antall og styrke. Men den bar på en oppløsningens spire i sitt indre:       Uenigheten om dåpen. «Splidens ånd lå på lur i menigheten selv, og tok anledning av det åndelige hovmot».

«Skal man la sig døpe om igjen?» Se, her er spørsmålet som blir frimenighetens dødsstøt» (Th. Ording).  Både Lammers selv og de fleste av menigheten tenkte som så: «Vistnok var vår dåp ingen sann dåp. Men siden vi nu engang er døpt som barn, må denne dåp til nød gjelde. Det er jo dessuten kun en besegling det kommer an på, og den har vi jo i grun­nen allerede. Noe så absolutt nytt gir dåpen ikke —» (B. Ording).

Men der var andre som dro konsekvensen av dette, og fant at det riktigste dog måtte bli at alle døpte seg som voksne. De bøyet seg foreløbig for Lammers’ ord, og talte ikke høyt om sin mening. Det gikk ikke godt an å sette seg opp imot ham.

Men Søren Tufte og jomfruene Eckstorm «hadde jo Ånden» i høy grad, de også. Og hvorfor skulle da ikke de ha rett ?

Så kom der en anledning, da Lammers reiste bort.  Han hadde fått anmodning om å komme til Tromsø og tale i en frimenighet, som hadde dannet seg der. Dette tok han med glede imot, og reiste dit i mai 1857, etter å ha innsatt Søren Tufte til å være leder for sin menighet.

I Tromsø hadde der vært en vekkelse som var meget lik den Lammerske, ved Ole Kallem og Endre Johannesen. Den manglet bare ennå mere kristelig opplysning, edruelighet og ydmyghet.

Da Lammers kom til Tromsø, syntes han nok at han måtte gå på visitt til sin fordums venn og naboprest. «Han var her inne hos oss en liten stund for å hilse på oss i går,» skriver fru Gislesen, «men jeg blev så beklemt ved å se ham at jeg neppe kunde få et ord frem, og måtte tvinge tårene tilbake».

I et senere brev skriver hun: «I søndags da her var bispevisitas, skal han ha hamret dyktig løs på geistlighet og kirke i sitt samfund, hvortil også mange uvedkommende sluttet sig».

— Lammers ble i Tromsø over ett år.

I denne tid var det Søren Tufte og hans parti som styrte menigheten i iSkien. Denne mann var et opp­vakt hode, og ikke uten ytre begavelse som taler.

Søren talte nå uhindret om gjendåp. Det var den som skulle sette kronen på verket.

Dessuten utla han alt «åndelig». Når det således står at Kristus er kommet i kjød, så overførte han dette på hans komme til den enkelte kristne ved troen: «Kristus er kommet i mitt kjød.» Jo mere mystisk og spiritualistisk en utleggelse kunne være, dess bedre. Da var et nytt trinn nådd under «åndens stigen fra klarhet til klarhet». — «Det het snart at man slett ikke savnet Lammers, da Søren var vel så god».

Men i slutningen av juni 1858 kom han tilbake. Og da var det han som ordnet opp. — Noe av det første han gjorde, var å utelukke Søren Tufte av menigheten !

Men det var mange som holdt med Søren. De bøyde seg ikke for Lammers. Splittelsen var blitt åpenbar.

Nettopp dette året, da Lammers var i Tromsø, fikk Skien sin nye sogneprest, Andreas Hauge. Og det viste seg at han var den rette mann for stillin­gen. Både hans navn — han var sønn av Hans Nielsen Hauge — og hans personlige egenskaper, gav ham inngang blant folk. Han var praktisk og dyktig som prest, dertil vennesæl og godgjørende. «Han har denne eiendommelige elastiske styrke i sjel og legeme, som bæres av sterke nerver, en uer­stattelig gave for en nidkjær prest under vanskelige forhold».  Og hans lange virksomhet i Skien ble til megen velsignelse.

Wefring ble også i byen, nå som residerende kapellan.

Lammers var ikke så svært lenge hjemme denne sommer. Han reiste på en utenlandstur, og var bl. a. i Danmark.

Der hadde det dannet seg noen små frimenigheter uten forbindelse med bevegelsen i Norge, med det mål å samle «de sanne Guds børn» ut fra den folkekirkelige fordervelse. — Så fikk Lammers i stand en sammenslutning mellom de norske og danske frimenigheter. Og han kom tilbake igjen med en av deres predikanter, Mogens Sommer, som flere ganger talte i hans menighet.

Samme høst fikk de også besøk av Oscar Ahnfeldt.

Og Lammers selv ble hjemme. —- Hvor skulle man ikke vente fremgang i denne menighet, som hadde en slik taler og en slik sanger !

Det så da også i noen måneder bra ut. Og frimenigheten hadde fått ferdig sitt eget forsamlings­hus med leilighet for forstanderen. Virksomheten tok seg opp. Der var gudstjeneste hver søndag for­middag, katekisasjon om ettermiddagen. Mange, både barn og voksne, som ikke hørte menigheten til, kom og hørte på. Dessuten var der regelmessige møter andre dager i uken.

Lammers forberedte nå å utgi et månedsskrift: «Meddelelser til og fra de frie apostolisk christelige Menigheder». Det skulle danne et bindeledd mellom dem i Norge og Danmark.

—    «Midt i dette travle arbeidet inntraff der sørge­lige forteelser, som vidnet om hvor lite det dog hadde lyktes, selv i dette lille samfund, å fremstille en noenlunde ren menighet. Tre medlemmer måtte nemlig utelukkes på grunn av ekteskapsbrudd».  Første nummer av bladet, som kom ut i januar 1859, inneholdt da også en meddelelse om dette. I samme år ble et medlem utelukket på grunn av «vedblivende egenrådighet og ulydighet mot menig­heten». Og to vendte tilbake til statskirken.

Ennå noen medlemmer trådte ut, fordi de ikke kunne bli enige med Lammers om dåpen. En av dem var urmaker Gulbrandsen, som hadde vært med Lammers og stiftet menigheten, og nå var en av dens betrodde menn (eldste). Han lot seg om­døpe av baptistprest Oncken i Hamburg.

I sitt blad skriver da også Lammers om dåpsspørsmålet, han fremholder at omdåp «klarligen fører til værre og farligere villfarelser enn selve barnedåpen». — «Blev sådan omdåp optatt og ved­tatt som noe fornødent for alle dem, der er døpt som barn, så vilde dette være et ennu større mis­bruk, et ennu større formvesen enn selve spedbarns- dåpen»( Lammers : Meddelelser).

Denne sommeren var Lammers igjen ute og rei­ste. Da talte han ved flere større møter i Stock­holm, bl. a. ved Den evangeliske allianses årsmøte. Der sa han om sin menighet at den ikke var dannet for å rive ned det bestående, men blott for i ydmyghet å forsøke å fremstille Christi menighet bedre enn man trodde dette kunde skje i de store menig­heter.

— Det viste seg at dette ikke var lettere å få til i 1860.

Allerede i nyttårsnummeret av Meddelelser måtte han fortelle sine lesere en sørgelig nyhet. «Vår arme broder Sommer, som forhen var oss en kjær medarbeider i Herren, er kommet inn på forvildelsens vei». Han skildrer hans utvikling: Først en falsk oppfatning av et Guds barns frihet for synd, så innbildninger om broderskapet med Kristus i falsk for­stand, så en hellighets bevissthet, som ser på den jordiske tilværelse med forakt, så man kan omgåes i kjødet som man vil, og til sist som avslutning på det hele en fremstilling av flerkoneriet som en pri­vat og kristendommen ganske uvedkommende sak.

—    Han endte som mormon.

I Lammers’ egen menighet forekom der også «jammerlige syndefall». De uteluktes naturlig­vis av menigheten, for Lammers var ikke den som sparte på tukten.

Men skulle bli verre. «Efter noen tids uhygge­lig uenighet og forgjeves anstrengelse for å hånd­heve myndigheten og tilveiebringe orden,» opplever han at der er 12 stykker som reiser seg mot ham og forlanger gjendåp.

Dette stemte ikke med menighetens vedtatte be­stemmelse. De ble derfor alle ekskommunisert.

Snart etter er der 12 til som slår følge med disse og går ut. Jomfruene Eckstorm og deres parti er naturligvis blant de uttrådte.

-— Så var de venner gått ut av menigheten, som like fra først av hadde vært Lammers’ ivrigste til­hengere, kjernen i hans menighet, «personer som ikke var lunkne, men for Guds rike ivrige, og i flere henseender elskelige sjeler,» skriver han i Medde­lelser nr. 6.

«Et så dypt inntrykk har disse foreteelser gjort på Lammers, at han endog uttaler, at dersom me­nigheten ikke kan føre dåpen tilbake til sin rette bruk, uten at sådanne overdrivelser og sådant forderveligt vesen finner inngang, da kunde man tilsist måtte erkjenne at det hadde vært likeså godt om barnedåpen hadde vedblitt også i deres me­nighet».

Alt dette «måtte slå de høie tanker ned, og svekke den gjensidige tillit». Stemningen var ganske motsatt av den jubel og glede «som hadde rådet da menigheten blev dannet for 4 år siden»(B. Ording).

De som var trådt ut av menigheten, gjorde nå som de selv ville.

De hadde jo først vært med å bryte ut fra kirken, og nå hadde de slett ingen skrupler ved å skille seg fra sin egen menighet og danne sitt eget konkur­rerende samfunn.

Det ble kalt «Den christelige Dissentermenighet.» Den er vårt lands første gjendøpermenighet. Til forstander valgte de kjøpmann Joachim Stockfleth Ording, til eldste Bøye Oscar Lieungh og Søren Pedersen Tufte.

Nå brukte de dissenteroven, og ved anmeldelsen for øvrigheten la de frem som sin bekjennelse en utredning av Lammers i Meddelelser nr. 6, 1859, som han kaller: «Guds ords hovedlærdommer.»

— Så var altså Lammers’ menighet delt i to.

Ut fra sin egen menighet.

Etter dette kunne de i den nye menigheten uten å støte an mot rettslige former, foreta den omdåp som de så lenge hadde ønsket seg.

Og en dag utpå høsten kunne Skiens innbyggere se dem gå i tog gjennom byen, «iført en dertil skik­ket drakt», for nå å ta den nye dåp. Oppover de bakkete gatene gikk de, ut av byen, bortover lande­veien, så svingte de ned forbi Gjerpen kirke.

Der ligger Børsesjø nede i dalsenkningen, omgitt av jorder og gårder.

De kom til vannet ved den alminnelige badeplass. Så begynte de å gå uti. Folk sto omkring, forundret, forarget, forferdet.

Man syntes det var forvirring og bespottelse. Noen moret seg. Og de der ute i vannet, de synge —- nå sier de noe. Der tar sannelig Gulbrandsen og dukker den andre mannen under — tre ganger. Han kommer opp igjen. Så er det hans tur til å ta den neste.

Og slik fortsetter de til alle har vært under. Den nye menigheten skaffet seg lokale, og be­gynte sin virksomhet med Søren Tufte som taler.

Og saken var naturligvis samtale- og diskusjonsemne både i Skien og vidt utover.

Men den som det hadde gjort dypest inntrykk på, var Lammers selv. Her så han for sine øyne resul­tatet av den utvikling han selv hadde ført disse mennesker inn i. Han ble for alvor bange for den ånd i sin menighet, som kunne få et slikt utslag. Og de tanker som hadde demret for ham under den siste tids skuffelser, kom nå til sin modning.

I det ytre gikk det nå fredelig og rolig til i den lille del av flokken som ennå var tilbake. Men for Lammers var det igjen et vendepunkt. Denne be­givenhet hadde klarnet hans syn. Det var en stor feiltagelse han måtte innrømme, og ny stilling han måtte innta. Og det hadde han mot til å gjøre.

I novembernummeret av Meddelelser omtaler han dåpen i Børsesjø som en «bedrøvelig etterretning» og et vidnesbyrd om sørgelig uforstand. Men hva han ellers skrev på i denne tid, det visste de nok ikke.

Ganske snart etter at denne meddelelse hadde stått i bladet, ble menigheten kalt sammen til et menighetsmøte. De kom som sedvanlig. Det pleide ofte være indre småanliggender som skulle be­handles.

— Lammers hadde en lang skrivelse, som han begynte å lese opp:

«Til Skiens frie apostolisk christelige Menigheds Ældste og den ganske Menighed».

Han begynner med å si, at han er kommet til den overbevisning at der har blandet seg meget urent inn både i deres uttreden av statskirken og deres menighetsliv. «Ja, megen uforstand, utålmodighet, ensidighet, selvtillit, selvrådighet og gjernings- hellighet hos oss alle».

Han anser det for en plikt å legge dette åpent og offentlig frem. Det er blitt klart for ham, «at der i noe vesentlig måtte være en feiltagelse eller endog villfarelse».

Allerede fra begynnelsen var der i den jublende glede over den nye menighet noe som gjorde flere med ham betenkelige. Det viste seg da også, at det for en stor del var glede i seg selv og sitt eget verk. Det ble en selvbehagelighet som førte til at de ikke ville rettes på, men stolte på seg selv og sin egen åndelighet.

«Hvad har vi ikke også oplevet i blandt oss!» Det vrengebilde av dåpens rette bruk, som han nå hadde sett, har klart overtydet harn om en dyp feil, ikke bare hos de uttrådte, men hos menigheten selv.

Her var det ikke bare en enkelt villfarende sjel det gjaldt, men en hel skare av sjeler, som nå kunne mene at de ved å døpe hverandre først er blitt lydige mot Herren og hans befalinger, ja, har opp­rettet den sanne dåp i blant oss. «Er ikke dette et spill både med menighetssaken og med Herrens hellige innstiftelse, så vet ikke jeg, hvad der kan kalles legen med det hellige».

Det må komme av en dyp og meget vesentlig feil som har vært til stede fra begynnelsen av i hele menighetens åndsretning.

Angående dannelsen av en menighet, så må han bekjenne at han ensidig blott har hatt syn for kir­kens kår i den apostoliske tid, og for lite har tatt hensyn til de forhold, som menigheten nødvendig måtte komme i, når den utbredte seg videre.

Ja, her anfører Lammers endog et ord av Wexels (hvem han før hadde angrepet): «Således som til­standen for tiden er, er det visselig langt større sannsynlighet for at løsrivelsen fra statskirken vilde gjøre sjelene til bytte for falsk åndelighet, enn den vilde skaffe oss synet av en fri, kirkelig, på troens og dåpens grunn levende menighet».

Engang hadde han tenkt, at gjenopplivelsen av Kristi kirke måtte komme fra de avsondrede små samfunn. Men han visste ikke da hvordan det kan gå til i slike samfunn. Nå har Herren vist ham, at han har sin gjerning også i de større kirkesamfunn. Ti der er i disse dager store åndelige bevegelser i kirkene i andre land. Han har forstått mere av Guds rike historiske utvikling.

Han ville ved sin stilling til dåpen gjerne bli skilt fra verden og den fordervede kirke, mens han «lett­sindig hadde glemt at man også derved kunde bli skilt fra Herrens almindelige kirke på jorden og fra Guds barn i den».

Nå har han sett at der gjerne vil blande sig noe selvbehag inn hos dem som vil ha dåpen brukt annerledes enn den alminnelige kirke.

Dette har han da især sett hos disse som har døpt seg om igjen for således «å pynte bruden rett».

Iallfall tør «han ikke være med å påstå, at små barn ikke skal døpes, eller at dåpen i sin rette natur og sitt virkelige vesen i kristelig samfund kan an­vendes bedre enn som barnedåp» (Uthevelsene er gjort av Lammers selv).

Således som Kristi menighets stilling er, kan kun barnedåpen hindre at den falske åndelighet, ja svermeriet tar dåpen i sin tjeneste.

Det er først i den siste tid at alt det farlige og fordervelige i den ensidige subjektive retning er blitt riktig klart for ham. Og dette har gitt ham en bedre forståelse av nådens midler, bedre erkjen­nelse også av deres objektive betydning. — Han taler om å «se mere enn hittil på Herrens evige frie nåde og aldrig tape den av syne», og han finner at den «igrunnen ikke stadfestes mere ved noe, enn ved også å døpe de små,» og gjøre alt for at de skal tilegne seg, «hvad der således blev tilført dem så al­deles uforskyldt.» — «Jeg må i denne henseende bøie mig for professor Johnsons fremstilling især i hans avhandling om barnedåpen, og det er i still­het og selvydmygelse, men dog med glede og takk til Herren for alting i mitt innerste hjerte, at jeg således — — gjør denne dyrebare venn i Kristo, og flere med ham, denne tilståelse».

Han er våknet opp av sin villfarelse, og ved­kjenner seg i alle deler den augsburgske konfessjon.

Så sier han til slutt, at der nå sikkert er dem i menigheten som tenker at han er en fra sannheten, ja, fra Herren frafallen. Det vil han ta som en rett­ferdig tuktelse, fordi han «har styrket mange i det som ikke var rett for Herren, om han enn tør si at det ikke skjedde vitterligt».

-— Ja, hva de tenkte, som satt og hørte på dette, er ikke omsagt.

Men de skulle få høre mere: Denne åpne bekjen­nelse ville han sette i neste nummer av Meddelelser, og dermed ville han slutte å utgi bladet.

Nå ville han oppgi sin stilling som forstander for menigheten, ja, han må også gjøre det siste tunge skritt: Å slutte å være medlem av den.

Dermed var Lammers gått ut av sin egen me­nighet.

Innen året var omme, skrev Lammers til sogne­prest Andreas Hauge og meldte seg inn igjen i stats­kirken, «da den er det eneste i vårt land bestående evangelisk-lutherske kirkesamfund hvortil jeg kan slutte mig, og det er min formening at en kristen ikke bør stå uten å slutte sig til noen bestående del av den almindelige kristelige kirke —.» Han akter å være kirkens lære tro og underdanig, så lenge kirkens Herre lar det stå som det er, om han enn «fremdeles må beklage mangt og meget i hen- sende til dens nuværende orden og skikk».

Utviklingen i byen.

Lammers’ bekjennelse var et knusende slag for dem som ennå var medlemmer av hans menighet.

Samtidige berettere sier at den kom «aldeles hode­kulls på dem.» — «De ante ikke hva det gjaldt, førenn han han til alles forferdelse opleste sin åpne bekjennelse.» «Med denne tilbakekallelse og ned­leggelse av forstanderembedet faller hans fri- menighet sønder og sammen.» — «Den stod nu der som en hjord uten hyrde, og ulven kom snart og røvet og adspredte dem».

En av de eldste må nødtvunget påta seg å være forstander, forhenværende postmester Jakob Gløer­sen, der hadde nedlagt sitt embede for å gå inn i frimenigheten. Denne rettskafne og elskelige mann hadde hele tiden tjent menigheten med den mest uskrømtede troskap. Han sviktet heller ikke nå, om det enn kostet ham stor overvinnelse å opptre som forstander. Han hadde ingen gave til å forkynne ordet, så de måtte få en fra menigheten i Tromsø.

«Det er merkelig å se hvordan vekkelsens herlige vær nu var blitt til et uvær, en hvirvelvind som blåser restene av menigheten fra hverandre. De blev et lett bytte for alskens lærdoms vær. Baptister fra Sverige og metodister fra Fredrikshald innfinner sig for å sanke op levningene og dele byttet med gjendøperne, som heller ikke forsømmer sig» (Prost Boye Ording).   Fra alle kanter fikk de jo høre: Der kan dere se hvor galt det gikk ! Nei, kom over til oss, vi har det på den riktige måten !

Og om ikke lenge finner vi menighetens lemmer igjen, noen som baptister, noen som metodister, en del i Søren Tuftes menighet.

Så var der altså etter dette blitt 4 frie samfunn i Skien, med statskirken 5. «Her er gjendøpere, frikirkelige, baptistér, metodister og statskirkelige, og det er ganske underlig å se disse forskjellige om søndagene dra hver til sitt». Foreldre, barn og tje­neres går ofte til forskjellige forsamlinger. En hadde 4 piker, hvorav hver tilhørte sitt parti.

De som hadde fulgt Lammers’ person ut av stats­kirken, fulgte ham naturligvis inn i den igjen. Bare en liten hop ble stående tilbake som den Lammerske frimenighet.

Da så deres forstander Gløersen døde utpå høsten 1861, måtte de selge sitt forsamlingshus, og fikk seg et ganske lite lokale. —

Restene av denne menighet holdt seg gjennom årene som et lite samfunn. Der er ennå enkelte per­soner som regner seg å høre til Lammers’ menighet.

Det gjendøpersamfunn som var gått ut fra Lammers’ menighet, var nå det som fikk flest til­hengere. (Om noen år ble det omkring 100). Disse anså seg selv for den eneste rette menighet. Andre måtte komme i til dem og få deres dåp. De skulle ikke ha annen rettesnor enn Bibelen. De hadde ånden og kunne ikke feile i sin utleggelse. Dess­uten fikk de særskilte åpenbarelser. Teologisk utdannelse var en uting.  Nei, de skulle være ulærde som apostlene var, bare opplyst av Ånden. I det hele skulle alt være som i den første tid: Dåp under åpen himmel, kjærlighetsmåltider, fottvetning. Synden .henger nok ved dem i det ytre, men hjertet er aldeles rent. Derfor trengte de ikke å be om syndsforlatelse. Noen av dem skulle ikke dø. Det tusenårige rike var begynt med dem.

De gjorde godt bekjent når de skulle ha en dåpshandling. Så dro de syngende avsted til elven for å døpe. Skolegutter og andre nysgjerrige fulgte med. Blant dem var også gymnasiast J. L. Qvisling. (Den senere sogneprest J.L. Qvisling i Gjerpen). Han forteller: «Jeg husker en novembersøndag, da to omkring 80 år gamle damer ble gjendøpt i Falkumelven. Den ene av dem, Madame Zimmermann, kjente jeg godt. Det var en snild og hyggelig gammel dame. De dykket henne og hennes venninne, klædt i hvite klær, ned i det kalde vann. Der var en hel sverm av tilskuere tilstede. De inn­viede stod nede ved stranden og sang salmer, mens pøbelen stod lenger oppe og hujet og lo. Jeg hørte ikke at de to gamle blev syke efterpå, iallfall døde ingen av dem av det. Men uhyggelig var det hele både å se og høre på».

Da de også «en dag i februar 1861 arrangerte gjendåp i Hjellevannet i 14 graders kulde, anførte Correspondenten selvsagt det utilrådelige i den slags religiøse seremonier» (Historielaget for Telemark og Grenland, 1930-32).

I denne dåp deltok også en datter av Lammers.

— Men ettersom tiden gikk, tapte dette samfunn sin livskraft. «Det er ennu til, men fører en stille, hensygnende tilværelse», skrives der i 1905. «Med­lemstallet avtar. Ti nye medlemmer vinnes ikke, og medlemmenes barn oprettholder ikke tradisjo­nen. En stor del av dem er blitt indiferente eller fritenkere».

Slutning.

Da Lammers ikke nå lenger var forstander for noen frimenighet, fikk han fra nyttår 1861 sin pen­sjon igjen.

Vi vet nå en tid lite om ham. Noen år bodde han i Langesund, og gjorde derfra flere utenlandsreiser. Da besøkte han museene, og kopierte i Dresden, Berlin, Miinchen og flere steder.

Men selv om han stadig med glede dyrket kun­sten, så begynte han å savne arbeidet som prest i en menighet. Og i 1862 søkte han det lille Tjølling sognekall.

I den anledning skriver han: «Jo mere jeg har erkjent den selvrådighet og villfarelse, der bragte mig til for 6 år siden i stedet for å vente Herrens hjelp med hensyn til det mangelfulle i vår stats­kirkes forfatning og forvaltning av nådemidlene, å søke avskjed fra mitt geistlige embede og nedlegge det, dess mere har den tanke påtrengt sig mig, om det ikke skulde være Guds vilje at jeg atter inn­trådte i geistlig embedsstilling».

Han nevner sitt virke som prest, og slutter med å si: «— inntil jeg dessverre forlot den kirke, til hvil­ken jeg dog nu i opriktighet er vendt tilbake, og det med et bedre blikk for velsignelsen i den enn noensinne tilforn».

Han fikk dog ikke Tjølling. Biskop Arup hadde betenkeligheter ved å anbefale ham. Så reiste Lam­mers igjen ut. Og fra denne tid har man flere ma­lerier av ham, således «Engelen befrier Peter fra Fengselet», «De Vise fra Østerland», «Jesus hel­breder den verkbrudne», og «Profeten Esaias».

Han interesserte seg især for figurmaleriet, og benyttet ofte bibelske motiver. «De store bibelske billeder med legemsstore figurer, de dramatiske episoder, de oprørte gemytter», var nettopp emner som tiltalte Lammers. Og alle figurbilder «bærer bud om hans evne til levende karakteristikk, hvor nettop det individuelle er godt grepet». — «Når det gjelder Lammers vil det ennvidere være riktigst å legge vekten på det åndelige. Menneskefremstilling og kunstopfatning i det hele er preget av at det er en kunstner som samtidig er en kristen» (Richard Berge : Lammers som kunstner).

Fvlkesmusseet for Telemark og Grenland, Skien, eier en stor samling av hans arbeider. De forskjel­lige data under disse «sier oss at Lammers var kunstner av interesse og virksomhet fra 1820 og like til sin død». — «Den tiden vi vet mindst om hans maling er i 50-årene, som rimelig kan være. Kan gikk vel da helt op i sitt kristelige forkynner- arbeide» (Heuch).

—     Under et opphold hjemme var Lammers et halvt år blitt konstituert som sogneprest i Brunlanes, og fikk senere tilbud om ennå en konstitusjon.

Det er vel dette som har gitt ham frimodighet til enda en gang å søke prestekall i statskirken. Og i 1867 søkte han presteembedet ved bodsfengslet i Kristiania.

Stiftsprost P. A. Jensen uttaler i sin anbefaling, at det eksalterte og forivrede i Lammers’ opptreden visst aldri kommer til å gjenta seg, og spør: «Har man full føie til å vise de usedvanlige evner og krefter, som ennu benyttes, så å si privatim i Her­rens tjeneste til megen velsignelse, ganske og be­standig bort fra det offentlige?» (Christen Brun).

Men han ble ikke antatt denne gang heller.

Da oppgav han ethvert forsøk på å komme i kir­kens tjeneste igjen.

Biskop Brun skriver om dette: «Der burde da, synes det oss, ha vært tilgivelse fra kirkens side og villighet til å ta imot den mann, som med erkjen­nelse av sin villfarelse nå tilbød å stille sine used­vanlige evner for forkynnelsens gjerning igjen i kirkens tjeneste.» 3

—    Lammers hadde nå vunnet i åndelig sunnhet, men hans gamle kraft var brutt.

Han var kommet opp i en alder av 65 år. Og hans senere liv gir inntrykk av en matthetens og resig­nasjonens ånd. Ilden er brent ut.

Men han fortsatte å male. Fra denne tid har vi først hans selvportrett (1868), så maleriet av hans hustru som eldre, altertavlen i Lunde, og altertavlen i Bø (1873). Han var også på et par reiser i Tysk­land.

—    I sine siste år bodde Lammers igjen i sitt kjære Skien. Men han levde forholdsvis stille og ubemer­ket. «Han var så snild i sitt hjem», forteller en som den gang var i huset hos dem (Fru Andrine Sigurdsen, Skien, mundtlig meddelelse).

Lammers sluttet seg ikke til sin fordums menig­het. Men hans gamle venner fortsatte å se opp til ham. De ventet at han nok en gang ville komme tilbake til dem. Da skulle en ny tid opprinne for dem! Og under hans siste sykdom kom der hver time på dagen forespørsler om hvordan det sto til med deres kjære «forstander».

—     Det var en dag våren 1878 at Lammers ble syk. «Han kom inn,» forteller et øyenvidne, «og så seg han sammen.» — «Her ligger jeg,» sa han. «Nå kan jeg ikke mere».

Doktoren sa at det var noe med ryggen. Han lå syk noen uker. «Jeg ville gjerne leve,» sa han, «men jeg kan dø også. Skje Guds vilje».

Han sov inn 2. mai 1878, 76 år gammel.

Og han ligger begravet i den gamle gravlunden på Lie i Skien.

Men tradisjonen om ham er ennå så levende der i byen, som om han skulle ha virket der for noen år­tier siden.

—     «Et sådant vidne opreiser Herren aldrig mere i dette land,» sa gamle Ole Langeland (Sogneprest Gunnar Dehli, meddelt fra en samtale med Langeland).

 

INNHOLD

Side

Tiden ……………………………………………………………………………… 9

Mannen ………………………………………………………………………..  12

Byen ………………………………………………………………………..  17

Vekkerrøsten . . . ………………………………………………………  20

Nye tiltak ………………………………………………………………………  26

Været blåser …………………………………………………………………  32

Utglidning’ …………………………………………………………………..  41

Bort fra Babel! ………………………………………………………………..  46

Den nye menighet ………………………………………………………..  59

Uttalelser ………………………………………………………………………  63

Den lammerske frimenighet i de fire første år ….                      69

Ut fra sin egen menighet                                                         77

Utviklingen i byen …………………………………………………………  83

Slutning ………………………………………………………………………  86

 

 

 

Stengt for kommentarer.