min fengselstid : i : “reiser og vigtigste hændelser” 1816.

 

 

Som jeg en dag stod på papirfabrikken og så på arbeidet, kom lensmannen for Eikers prestegjeld og hilste mig fra fogden, at han vilde tale med mig ( Hauge blev arrestert under et ophold på Eiker papir­mølle i oktober 1804. Lensmannen, som han her nevner, het Jens Gram og var en bitter motstander av Hauge og hans venner. Fogden er Jonas Collet).

Jeg tvilte på om det var noget godt han vilde mig, og jeg hadde også hatt anledning til å gå derfra, men jeg fryktet for at det kunde gi forargelse. På veien sa også lensmannen like ut at han hadde ordre til å arrestere mig og legge mig i jern. Jeg blev innsatt i Hokksunds arresthus, og om aftenen den 24. oktober 1804 befalte fogden at jeg skulde    leg­ges i jemlenker, hvad også skjedde. Om natten sov jeg så søtt og rolig som jeg neppe hadde gjort det på et helt år. Dette kom vel av at mitt sinn var rolig i bevisstheten om at jeg ut fra de redeligste hensikter av all makt hadde arbeidet for å hindre det onde i mitt fedreland. Jeg trodde ut fra min innerste overbevisning at jeg led uskyldig.

Både kjente og fremmede kom for å tale med mig i Hokksund, så tiden falt mig ikke lang de uker jeg satt der. Det blev også holdt forhør over mig (1. november 1804), jeg blev spurt om hvorledes jeg begynte min virksomhet og hvorledes den videre blev fortsatt. Jeg blev også spurt om jeg vilde slutte med å holde taler, og til dette svarte jeg at jeg vilde handle efter min barnelærdom.

Den 22. november kl. 10 om aftenen kom lens­mannen og leverte mig amtets ordre til gjennemlesning. Den gikk ut på at jeg under streng bevokt­ning, endog militærvakt, skulde føres til Kristiania. Ingen av mine kjente var tilstede nettop da, og der­for var det ingen som visste om at jeg blev ført bort. Lensmannen tok tjenestegutten sin med og kjørte mig til Kristiania. Han ytret formodning om at jeg enten skulde settes på Munkholmen eller jages i landflyktighet til øene i Sydhavet, så jeg måtte ikke tenke på å få se nogen av mine fortrolige ven­ner mer. Jeg svarte at så lenge det er liv, er det håp og at Gud nok vilde sørge for mig, så denne spådom ikke gikk i opfyllelse, men at jeg også var overlatt i Herrens hånd og vilde ta imot og være tilfreds med de trengsler han vilde sende mig.

Ved slike tanker og slik tale holdt jeg mig frimodig. Da lensmannen, efter hvad jeg visste, ikke satte stor pris på religiøse samtaler, talte jeg mest med ham om forskjellige landsgagnlige anlegg som jeg hadde fått istand her og der. Det vilde være tungt å tenke på om disse skulde stanse, sa jeg, for da vilde mange miste sitt levebrød. Men om så ille skulde skje, så vilde jeg dog være rolig i bevisstheten om at jeg hadde gjort hvad jeg maktet til fedrelandets gavn og til mine medmenneskers såvel timelige som evige vel.

Da jeg kom til Kristiania blev de jern som lens­mannen hadde satt på mig, tatt av, og jeg blev satt inn i misgjemingsmenns arrest (Fyllearresten i Kristiania rådstue. Hauge blev senere satt i et rum for sig selv), under mange lås, men fikk dog bedre seng og middagsmat fra byen. Jeg hadde 2 riksdaler og 2 mark på mig da jeg kom i arresten. Disse var opbrukt på tre uker. Siden fikk jeg 24 skilling daglig. Men da middags­maten kostet 12 skilling, så hadde jeg kun 12 igjen til min øvrige mat, vask, barber m. m. Jeg blev derfor nødt til å leve meget innskrenket og knapt. Min bevoktning var dertil så streng at ikke en eneste av mine venner fikk tale med mig eller sende mig det minste.

Byfogd W. kom til mig straks og underrettet mig om at han og sorenskriver A. var beskikket av kon­gen til kommissærer i min sak, til å opta forhør over mig m. v. (Byfogd Jacob Wulfsberg og sorenskriver Jacob Aars hadde til opgave å undersøke Hauges sak i hele dens utstrekning og gi innberetninger til kancelliet efterhvert som under­søkelsen skred frem. De var begge to humane og hensyns­fulle i sin optreden mot Hauge).

Dette gledet mig endel, idet jeg håpet å få klarlagt hele min fremferd, så sant Gud vilde unne mig livet. Jeg var nemlig sikker på at beskyld­ningene mot mig var usanne og ikke kunde bevises, uten den ting at jeg hadde holdt opbyggelser og skre­vet den enfoldige, likefremme sannhet og formant mine medmennesker uten persons anseelse, men dette trodde jeg ikke var straffskyldig efter våre lover.

Det verste under fengselsopholdet var at tiden gikk så langsomt, jeg hadde ingenting å gjøre, ingen bøker å lese, enn mindre noget menneske å tale med. Da jeg hadde sittet i arresten nogen dager, kom stiftamtmannen i Kristiania, hr. G. M., til mig. Det var den samme M. som jeg tidligere var blitt kjent med i Trondhjem (Stiftamtmann Gebhard Moltke. Han var vennlig og human i sin behandling av Hauge og hans venner.

Denne mann var så vennlig imot mig at han fulgte min bror Mikkel til mig en og annen gang det første år. Siden fulgte byfogdens fullmektig ham, så jeg nøt det gode å få tale med denne min trofaste bror mange ganger. Enkelte andre venner fikk også en og annen gang tillatelse til å komme og tale med mig, dog alltid i øvrighetens nærvær.

Jeg som ikke var vant til å være uten beskjefti­gelse, tok nu fatt på mitt barndomsarbeide, å strikke vanter. Dette drev jeg så vidt at jeg laget de fineste silke- og bomullsvanter, som jeg solgte endog til de fornemste folk i byen. Jeg hadde lært strikkekunsten en gang da jeg var 12 år gammel. Men jeg fant nu op en egen måte å gjøre det på, som gikk både bedre og hurtigere.

Da der var gått en tid, bad jeg om å få bøker, som jeg også fikk, dels til kjøps og dels til låns. Av vaktmesteren fikk jeg aviser, og efter disses veiled­ning kjøpte jeg de bøker som jeg trodde kunde interessere mig mest. Jeg leste bøker av forskjellig slags: religiøse, naturvidenskapelige, juridiske og endog skuespill (om Hauges lesning i fengslet se hans uttalelser i «Reli­giøse følelser og deres verd»).

Efter et års forløp, i hvilket tidsrum jeg bare tre ganger var ute i frisk luft og forøvrig stadig til­bragte min tid innen arresthusets usunne og skumle vegger, blev jeg syk. Byfogdens fullmektig fulgte mig da i to dager omkring i byen for at jeg skulde få være i frisk luft, og jeg kom mig noget igjen.

I dette første fengselsår holdt kommisjonen for­hør over mig to ganger for å få rede på det viktigste av det jeg hadde foretatt mig. Men da disse kom­missærer så hvor vidtløftig min sak var og vel også forstod beskyldningenes uriktighet, søkte de kongen om å bli fritatt for dette hverv, og to andre kommis­særer blev utnevnt (rådmann Ludvig Christopher Ingstad og assessor Peter Collet).

I denne tid skrev jeg ved en prokurators hjelp en ansøkning til kongen om å bli løslatt og sendte denne til stiftet, som lovde å sende den videre til kongen, ledsaget av sin anbefaling. Men nogen tid efter blev det sagt mig at ansøkningen ikke kunde imøtekom­mes. De siste kommissærer drev flittigere på saken, men min helbred tok av.

Da to år var gått, viste justisråd B. på T (Johan Bull på Tøien, Hauges venn og velgjører) mig den godhet å be byfogden om lindring i mine lidelser og tillate mig å komme op til sig en og annen gang, hvad også skjedde. Især da tre år var gått og forhørene var tilendebragt, fikk jeg større og større frihet. Jeg blev flere ganger kalt til grev M. som fant fornøielse i å tale med mig, og han gav mig et og annet å gjøre. Ved disse herrers humane forhold mot mig, blev mine kår langt tåleligere. Jeg lengtet dog efter at min sak måtte få ende, men dokumentene var sendt til Kjøbenhavn og blev liggende der lenge.

Det var nu brutt ut krig mellem Sverige og Eng­land, samferdselen med Danmark blev avbrutt og innførselen av flere nødvendighetsartikler tok slutt, fornemmelig salt. Dette var grunnen til at regjeringskommisjonen, som hadde lært mig å kjenne, befalte at man skulde tillate mig å forlate arresten. Jeg fikk til lønn 300 riksdaler, og man gav mig pass for å reise til Vestlandet og anlegge saltkokeri. Det var dog den forutsetning at jeg skulde komme tilbake når mitt erend var utrettet eller man kalte mig til­bake. Jeg måtte derfor skaffe kausjon på 1000 riks­daler (Hauge hadde under saltnøden selv tilbudt sig på de nevnte betingelser å reise rundt for å anlegge saltkokerier. Justis­råd Bull stillet den nødvendige kausjon).

Jeg reiste da i februar måned 1809 fra Kristiania til Rygge sogn ved Moss og tok der prøve på sjøens salthet, men fant den ringe. Jeg reiste derfor over til Vallø saltverk for å se hvad jeg kunde lære av fremgangsmåten der, men sjøens salthet var ikke bedre der enn i Rygge.

Så reiste jeg videre til Lillesand, som ligger fire mil fra Kristiansand. Her prøvde jeg sjøen og fant at den var dobbelt så saltrik som på de forrige steder. Jeg tinget mig straks ved og plass til å bygge på. Derefter reiste jeg til Kristiansand og fikk laget saltpanner av plater jeg hadde kjøpt og fraktet med mig fra Kristiania.

Så kjøpte jeg mursten og mat­varer, leide seks dagarbeidere og reiste tilbake til Lillesand igjen. Om tre uker var alt ferdig og jeg begynte å koke. Jeg tilvirket to tønner salt daglig. Det beste solgte jeg for 10 og det simplere for 8 riksdaler pr. tønne. Bedriften lønte sig godt, for brenselet var så billig. Senere steg prisene på dette. Da jeg ikke ventet at det så snart skulde bli bedre tilførsel på salt (handelsforbindelsen med andre land blev fra høsten 1809 lettet ved licenser og landet blev bedre forsynt med levnets­midler), besluttet jeg mig for å anlegge et saltsyderi til. Jeg reiste til Ulefoss jern verk ved Skien og kjøpte plater. Disse sendte jeg sjøveien, og selv reiste jeg landeveien tilbake. Så satte jeg selv op mu­rene, mens andre tømret og bragte mig det fornødne.

Såsnart dette var ferdig, reiste jeg til Stavanger og anla også der et saltkokeri. Da dette igjen var ferdig, reiste jeg til Svanøen, 11 mil nord for Bergen, hvor man efter min tilskyndelse nylig hadde bygget et saltkokeri, og gjorde adskillige forbedringer ved det. Herfra reiste jeg tilbake til Ekersund, hvor det lå brev til mig fra min kausjonist med beskjed om at jeg skulde skynde mig tilbake til Kristiania igjen. Min sak skulde atter fore, og han trodde den nu snart nærmet sig sin avslutning.

Jeg reiste da så fort som mulig til Kristiania og meldte mig for politimesteren og kommissærene; og da kommisjonen blev satt, møtte jeg og leverte mine beviser. Aktor påstod at jeg skulde innsettes i arresten igjen. Dette satte jeg mig imot, for regjeringskommisjonen hadde gitt mig løs, og det erend den hadde pålagt mig vedrørende saltkokeriene, var ikke tilendebragt. Men kommissærene overtydet mig om at det var kongens ordre, og jeg forbeholdt mig da å søke kongen om frihet. Dette var om høsten 1809.

Byfogd W. (Christopher Christian Weidemann), som var overarrestforvalter i denne tid, hadde så stor tiltro til mig at han på justisråd B.s forbønn gav mig all den frihet han kunde. Jeg fikk pass og tillatelse til å besøke min 80 år gamle far i julen. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år. Denne reise gjorde jeg på fjorten dager. Siden en gang fikk jeg også tillatelse til å reise til Eikers papirmølle for å besøke min slekt og styrke mitt sykelige legeme.

Dessforuten fikk jeg oftere tillatelse til å fordrive tiden ved små spaserturer i nærheten av byen (mot slutten av 1811 slapp man Hauge helt løs av arresten fordi hans helbred var så medtatt. Hauge kjøpte nu gården Bakkehaugen på Sagene. Her blev han boende til utpå året 1817). Nu skulde min sak påskyndes, men inn­kallelse og forhør av de vidt adspredte vidner — en 5—600 i alt — tok sin tid, så beedigelsen av alle vidnesbyrd blev ikke ferdig før vinteren 1813.

I mellemtiden var der innhentet attester fra de høieste embedsmenn og nogen andre øvrighetsper­soner hele landet over om min moralske vandel, sede­lighet, virksomhet og lydighet mot lovene og øvrig­heten, samt hvad følger min virksomhet hadde hatt (Hauge gjengir en del utdrag av disse uttalelser. Det er ikke medtatt her. De fleste uttalte sig meget fordelaktig om Hauge).

Endelig nærmet den langvarige sak og arrest sig sin avslutning. I desember måned 1813 avsa den nedsatte kommisjon dom over mig, som lød på at jeg skulde hensettes to år i festningsarbeide, samt betale sakens omkostninger. Dommen forbauset mig. Jeg var mig ingen brøde bevisst når undtas at jeg, som aktor påstod, hadde overtrådt forordningen av 13. januar 1741 ved å holde opbyggelsestaler og ikke alltid meldt det for prestene, men nevnte forordning bestemmer jo ikke straff for slikt. Dertil kom så at jeg skulde ha brukt fornermelige uttrykk mot geistligheten i mine skrifter.

Jeg appellerte så til overkriminalretten som høieste domstol i landet. Den 23. desember 1814 falt dennes dom som gikk ut på at jeg for mine forseelser skulde betale 1000 riksbankdaler til Kristiania bys fattig­kasse, samt alle saksomkostninger som næsten blev et like så stort beløp — forøvrig frifinnes. En sak­fører, som jeg talte med i anledning av denne dom, foreslo at jeg skulde søke kongen om benådning, som han trodde jeg hadde håp om å få. Jeg hadde jo ut­stått en tiårig arrest, derav i fire år en meget streng, forordningen av 1741 rådet heller til kristelige advarsler enn til straff overfor dem som i sin enfol­dighet og uten ond vilje gjorde sig skyldig i forseel­ser, og jeg burde ikke berøves midler til å drive gagnlig virksomhet. Men da han trodde det var nød­vendig at jeg påberopte mig ikke å kunne betale eller vite utvei til å skaffe pengene, måtte jeg si nei. Sannheten, som jeg aldri har forlatt, var mig kjærere enn pengene.

Mine venner hjalp mig med lån til utgiftene, og jeg trøstet mig med at pengene skulde komme de fattige til gode.

Så er jeg da tilfreds både i ære og vanære. Overbevisst om at mine hensikter var redelige og at det er lett å lide for sannhets skyld, vet jeg at på hin dag faller den tredje dom.

 

 

 

 

 

 

 

 

Skriv inn søkeord..