en tur til bredtvedt : forfattet av sigrid svendsen

 

– i boken : «Billeder fra Hauges tid». Oslo 1934. Indremisjonsselskapets Forlag.

 

I forordet til boken står følgende å lese : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : «Hans Nielsen Hauge og hans Samtid» og H.G. Heggtveit : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede».

Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.

 

Gjengitt fra s. 44 – 47 :

Efterat Hauges sak endelig var avsluttet innunder jul 1814, begynte der en ny tid for hans venner rundt om i landet. Nu turde de begynne å virke som før, og bevegelsen utbredte sig igjen.

I Øyer hadde den forresten aldri vært helt kuet, men nu kom den mere frem i lyset.

Da nu Hauges helbred for alltid hindret ham i å reise omkring, så kom hans venner lange veier rei­sende for å se ham igjen og høre hans råd.

Også Johannes Kraabøl fattet den beslutning å reise og besøke Hauge på Bredtvedt.

Men der var flere som hadde lyst på denne turen. Borte på Høvre gikk datteren Marit og grundet på sin sjels frelse. Hun var påvirket gjennem haugia­nerne, men holdt på å kjempe med sine vanskelig­heter, og hadde ikke funnet frem til full frigjørelse enda. Og hvor meget hun hørte og leste og bad, så blev det ikke bedre. Nu stod det for henne som den eneste hjelp, om hun kunde komme til Bredtvedt og få snakke personlig med Hauge.

Hun nevnte det til sin veninde, den unge enken på Gillebo, Kirsti Torgersdatter, og det var akkurat like­dan med henne.

Så fikk de høre at ’n Jehans Kraabøl skulde til Bredtvedt. Tenk om de kunde få være med !

Jo da, det blev avgjort. Og en sommerdag kjørte de alle tre med nisteskrepper og høisekker på en kjerre utefter dalen.

Det meste av en uke brukte de på denne turen. De tok inn hos venner langs veien, og hvor der ingen var, bodde de på skysskiftene.

Forbi den lille flekken, Lillehammer, kjørte de syd­over Ringsaker langs Mjøsens østside. De skranglet nedover Kongeveiens snorrette bakker til skysskiftet Fangberget i Veldre, strevet sig opover Mørkved-bakkene i Furnes, kjørte om Vang (noget Hamar var dengang ikke påbegynt), rundt Akersviken, gjennem Romedal og Stange, bakke op og bakke ned over Morskogen, og ferget over sundet ved Minne. Så bar det utover Eidsvoll og de flate Romeriksbygdene.

Og endelig en dag svingte de inn på Bredtvedt.

Der stod Hauge nettop ute på tunet. Nu fikk Johan­nes Kraabøl se sin beste venn igjen efter alle disse år med deres lidelse. Men hvor han var blitt gammel og bøiet og blek !

Hauge blev også gledelig overrasket. «Nei, der har vi ’n Johannes Kraabøl !» sa han.

Marit Høvre forteller at «dei slo armane kring hal­sen, la hovudet ned på akslane åt einannan og dermed tok gråten dei båe, og dei gret med høge hikst, så det skok deim i akslane» (Meddelt av kirkesanger Arnesen’s sønn og svigerdatter, lærer N. Arnesen og frue, Oslo).

Øyveringene blev mange dager på Bredtvedt. En dag skulde de ta sig en tur inn til byen. Da fikk de låne en blåmalt stolkjerre av Hauge, istedenfor den stivkjerren de hadde hjemmefra. Man sier at Hauge var en av de første av bøndene der, som laget sig en slik kjøredoning. Da de kjørte innover Storgaten var der folk som snudde sig efter dem og sa: «Der er kjerra has Hans Nielsen».

En søndags eftermiddag ruslet de utover jordene ved Bredtvedt. Hauge gikk med, likeså en som hette Ole Larsen. Han var nu gårdsbestyrer hos Hauge. Ole var i sin hjembygd, Ramnes i Jarlsberg, blitt gre­pet av vekkelsen og kom i 1815 til papirmøllen på Eker, hvor han tilbragte nogen gode år, rike på ånde­lig utvikling.

Som de gikk der og pratet sammen, sier Hauge til ham: «Jeg synes denne unge enka skulde passe godt for dig, jeg, Ole».

«Ja, kanskje det», sa Ole.

Kort sagt, de «blev forlikt om det». Og Kjersti skulde reise hjem og gjøre sig ferdig.

Snart kom den dagen, da de måtte ta på hjemveien igjen. Idet de skulde si farvel, tok Hauge Marit i begge bendene og så på henne. Så sa han smilende til Johan­nes Kraabøl: «Ho der lyt du passe vel på, skal du få ho med dig hemat !» (Marit var kvikk og livlig og særskilt vakker).

«Han kunde da spøkje, han Hans Nielsen au,» sa Marit senere, da hun fortalte dette.

Så kjørte de hjemover efter nogen betydningsfulle dager hos Hauge.

For Marit og Kjersti var nådelyset gått op. De hadde under andaktene og samtalene i Hauges hus lært å bygge sitt salighetshåp på den korsfestede og opstandne Frelser, og reiste hjem med vissheten i sin sjel om at de hadde adgang til hans samfund både for jordlivet og for evigheten.

Det viste sig også i deres liv at de hadde bygget på riktig grunn.

Kjersti og Ole giftet sig i 1823. De bodde først på Nordtvedt i Aker, senere på Furuseth, hvor de dannet et ekte haugiansk, fromt og gjestfritt hjem.

Ole var en allsidig og dyktig mann, og en avgjort kristelig personlighet, Kjersti grundig og alvorlig. Begge var de aktede og ansette kristne, som gjennem et langt liv vidnet om sin tro ved ord og eksempel.

Marit blev gift med lærer og gårdbruker Arne Mon­sen fra Nedre Solbjørg på Tretten. De kjøpte Mælum i Øyer og bosatte sig der. Deres hus blev et samlings­sted for kristenfolket i bygden og et av de mest be­kjente vennehjem i Gudbrandsdalen. Dets tradisjoner blev fortsatt av sønnen Johannes Arnesen, som i en årrekke var kirkesanger i Øyer.

Stengt for kommentarer.