ole andersen mjelva : fremstilt av sigrid svendsen

 

Hentet fra boken : «Kristenliv i Romsdalen  1809 – 1864», Indremissionstrykkeriet, Oslo 1931.

Forordet lyder :

I denne bok er samlet oplysninger om de haugianere som levet i Grytten fra 1809 av, og om den vekkelse som fulgte efter deres tid inntil 1864. Kildene er for haugianernes vedkommende vesent­lig H. G. Heggtveit: «Den norske kirke i det nit­tende århundrede», for vekkelsens sogneprest N. A. Carlsens korrespondanse med biskop Grimelund  og dennes innberetning til departementet, samt hans redegjørelse i «Norsk Kirketidende» 1862.

Dessuten har eldre folk på stedet fortalt mig hvad de visste fra den tid, og jeg har fått lov til å benytte brever og optegnelser hos dem. Jeg bringer dem alle herved min hjertelige takk for all hjelp og velvilje.

I fremstillingen er beretternes ord mest mulig nøiaktig fulgt, også der hvor de ikke er direkte citert. Tallene i teksten gjelder henvisningene sist i boken.

Veldre i august 1931. Sigrid Svendsen.

 

fra s. 61 – 65 :

Til den krets av haugianere som hadde betydning for livet i Grytten, hørte også den i sin tid bekjente handelsmann Ole Mjelva, skjønt han den meste av sin tid bodde utenfor bygden. Han var innfødt romsdøl, sønn av gårdbruker Anders Ellingsen på Mjelva, og født i 1774.

Som ung hadde han stor lærelyst, og da det jo var lite å lære i omgangsskolen, skaffet han sig en del kunnskaper på egen hånd. Hans efterlatte bre­ver viser en god håndskrift og evne til å uttrykke sig.

Først arbeidet han hjemme på sin fars gård. Senere drev han sildefiske om høsten og reiste som handelskar resten av året. Hvor han kom hen måtte han legge merke til hau­gianerne. Deres liv var ham et vidnesbyrd som han ikke kunde komme forbi. Så begynte han i det stille å søke Gud, og den bok han da især holdt sig til, var Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed». I den søkte han veiledning, og Guds Ånd gjorde innholdet Ievende for hans hjerte.

Så kom Lars Kyllingen på sine prekereiser til Romsdalen (før han kjøpte gård der), og ved hans innflytelse kom Mjelva til fullt gjennembrudd, sann­synligvis i 1804.

Han så alltid op til Lars Kyllingen som sin ånde­lige far. Men da så denne kom flyttende til Grytten, var Ole Mjelva ute i krigstjeneste. Han tok del i krigen 1808—09. Der led han meget ondt. Men han traff blandt kameratene en annen haugianer, og de holdt sammen. Det var Thomas Amble fra Sogn, av Lærdølenes bekjente kompani.

Mjelvas kaptein Sigholt «agtede hans kristentro og hele mønsterværdige forhold.» Han vilde gjerne ha ham til oppasser. «Ikke stjeler du av mig, og ikke drikker du dig fuld», sa han.

Til slutt blev Mjelva syk, og transportertes fra Kongsvinger over fjellet til Trondhjem. Det var en besværlig reise. Han forfrøs sig på veien, og fikk et knekk som han aldri helt vant over.

Da han kom hjem, hadde faren solgt gården. Men nu tok han den igjen på odel, og blev i Grytten nogen år.

Snart var han dog på farten igjen, både for å bekjenne sin tro og for å se sig om. I 1814 besøkte han Hauge, som den gang bodde på Bakkehaugen ved Sagene. Derfra tok han til Drammen, hvor han utpå sommeren blev gift med den begavede Gro Olsdatter Skjervern fra Hallingdal. Hun var av de kvin­ner som den gang talte Guds ord.

Mjelva nedsatte sig siden som farver først i Fredrikshald, senere Drammen. Der blev deres hjem centrum for det åndelige liv.

Men han sa ikke Romsdalen farvel for det. I en årrekke kom han hver høst kjørende fra Drammen med hestelass av strikkede og vevede saker, røde toppluer især, som han skulde selge på Romsdals marked. Disse turene tok flere uker for ham. Han hadde faste stasjoner hos venner hele veien. Overalt holdt han samlinger, der var til stor velsignelse. Han hadde mere enn almindelige gaver som predikant.

På Veblungsnes traff han sammen med andre hau­gianere, og så hadde de samlinger under markedet. «Hans timelige livsgjerning og aandelige virksomhet smeltet smukt sammen, og gik altid haand i haand». 

Mjelva forstod sig godt på hester. Han kjøpte gjerne med sig flere som han solgte igjen, når han hadde fått litt skikk på dem. Han var en dyktig forretningsmann. Sin forretning i Drammen utvidet han, så han også hadde veveri. «Men han var ikke av de kristne som tapte tillid og tok aandelig skade ved sin handel. Ærlighet og redelighet var et fremtrædende træk hos ham. Han holdt sig altid aandelig vaaken, brukte flittig bøn og naadens midler, og blev bevaret i lydighet mot Aanden. Derfor øgedes agtelsen og tilliden til ham som kristen aar for aar.»

Mjelva reiste også på andre kanter av landet, dels for å handle, men især for å bekjenne Guds ord og lære kristenlivet å kjenne på andre steder. Han traff da mange troende som blev hans venner for livet, og som han senere korresponderte med. «For de opbyggelige stunder vi hadde med hverandre i julen, er du takket,» skriver han til en venn i Valdres, «og du kan, om du vil, la de fortrolige venner som jeg besøkte, se mit brev. De er mig i kjær erindring. Jeg hadde ved Guds naade en god jul iblandt eder; thi Herrens ord var os ofte dyrebart. Lad den Guds kjærlighet som vi har smakt, komme til at brænde med omsorg for vore medmennesker, at drage dem ut av mørket, og lede dem ved den visdom Gud har betroet os, til sit forunderlige lys. De hilses alle meget kjærlig fra min kone og sønner og øvrige ven­ner her, og sist fra mig, eders forbundne i vor Her­res Jesu Kristi tro og kjærlighet.»

Mjelva var en stor, kraftig bygget og staut skik­kelse. Han hadde et vakkert, forstandig ansikt med livlige blå øine. Han var en rolig, alvorlig, klok mann og en dyp, tenksom kristen. Til en utadvendt, altfor snakksom ung troende sa han engang: «Du kunde gjerne tenke litt mere og snakke litt mindre».

Hans haugianske ånd og syn kommer ofte til orde i brevene: «— Gid vi daglig måtte gi akt på oss selv —-da vil den gode Helligånd føre oss i frykt for oss selv, minne oss om våre synder, opvekke leng­sel efter Guds nåde, gjøre oss fattige i vår ånd, ringe i våre egne øine, virke tålmodighet samt et rettfer­dig hat til alle synder, så blir vi og erkjentlige for og føler oss uverdige til de minste som de største velgjerninger som bevises oss. Da vil Ånden også opvekke den rette kjærlighet til alle mennesker, så vi elsker deres sjel til omvendelse, og utstrekker oss med omsorg for å vekke dem som sover i synden, og Kjerne vil dele alt med de vakte og komme hver­andre til hjelp og troens bestyrkelse.»

Han hensov 14. sept. 1858 i Drammen, hvor sønner og barnebarn har fortsatt hans gjerning.

Stengt for kommentarer.