mikkel grendahl : kristendommen i hverdagslivet

 

 

Fra hans bok «Om Hans Nielsen Hauges Liv, Virksomhed og dennes Følger». 1849.

Hauge var, når han reiste omkring, bekymret for hvorledes han best burde gå frem med hensyn til forordningen av 13. januar 1741. Hvis han meldte sig for prester som hadde ordnet til arrest for ham, overtrådte han Kristi befaling om å fly et annet sted hen når det var forfølgelse på et sted. Og når han med god samvittighet skydde forfølgelsen for ikke å bringe sig selv i fengsel, kunde de svake i troen ta anstøt og dømme at han av kjødelig bløt- aktighet søkte å vike unna forfølgelsen.

Når det var spørsmål om de kristnes selvfornek­telse, merket Hauge at flere av de mindre befestede hadde hang til å sette tilside sin timelige kallsgjeming og reise om som botspredikanter på de tider de skulde ha skjøttet sitt eget arbeide, og uten å ta del i kropslig arbeide på de steder hvor de opholdt sig. Han fryktet for at om disse efter loven blev arrestert som lediggjengere, vilde det ikke bli til Guds ære, og heller ikke vilde de andre troende fatte mot ved deres trengsel.

Da vekkelsen hadde bredt sig over næsten hele Norge, begyndte Hauge å grunne på om det ikke var på tide — og bedre — at han og de andre som reiste omkring, nu bosatte sig fast og hver på sitt sted virket som et salt på sine omgivelser i og med at man skjøttet sin kallsgjerning. Ved å nedsette sig i byene eller steder på landsbygden hvor mange folk strømmer sammen, kunde man under den dag­lige omgang nå mange.

Gud har skapt verden således at i nogen land frembringes der langt mer av de forskjellige livs­fornødenheter enn innbyggerne selv trenger til, mens derimot andre lands beboere har mindre enn de trenger. Derved blir handel og omsetning nødvendig. Man har erfaring for at Guds kunnskap ved han­delen og skibsfarten som på ørnevinger har vært bragt fra det ene sted til det annet. Hauge var klar over dette og kom derfor til å tenke på Bergen som den mest skikkede plass for sin handelsvirksomhet. Skjønt hans fortrolige venner, som han tok på råd i denne sak, ytret frykt for at et sådant foretagende kunde virke til å kvele Guds ords sæd i hjertene, gikk dog planen igjennem.

Snart så man derfor Hauge bosatt som kjøpmann i Bergen, og ikke lenge efter reiste han på sin jakt til fiskeriene i Nordland, hvor han på en av holmene talte Guds ord til den omkringstående fiskeralmue. Også her gav det andre hammerslag på hjertene enn hvad man var vant til av prester som holdt gudstjeneste på åpen mark under fiskeriene.

Som tiden gikk, fikk man høre at snart den ene og snart den annen av de troende hadde bosatt sig i den og den by og der og der utover landet. Om ikke lenge var to papirmøller bygget, og nogen reiste om for å kjøpe op kluter m. m. til driften. Uten å bli satt fast av øvrigheten kunde disse tale Guds ord til folket hvor de kom. Videre blev det opført verk­steder for maskinveveri, farveri, garveri o. lign. Opkjøpere reiste rundt for å kjøpe de fornødne mate­rialer til driften og selge de ferdige fabrikater. Der­ved fikk de anledning til å tale Guds ord til menne­skenes opbyggelse, formaning og trøst, uten å frykte for å bli satt fast.

Hauge var stedse den rådgivende med hensyn til hvor hans venner burde bosette sig og hvad nærings­gren de burde drive. Man må beundre hvorledes Hauge med sitt skarpe blikk kunde treffe de beste valg. Det hørte kun til sjeldenhetene at valget falt mindre godt ut.

Stengt for kommentarer.