t.o.bache – beskrevet av heggtveit

 

Dette avsnittet er hentet fra H.G. Heggtveit : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – et Bidrag til dens Historie. Første Bind – Haugianismens Tid – første halvdel 1796 – 1820«. Les også hva Bang skriver om Bache :

 

Heggtveit s. 178:

I visse henseender enda mer begavet enn Gulbrand Væraas var en annen numedøl, Tollef Olsen Bache. Han ble født øverst i dalen, i annekset Opdal våren 1770 og var eldste sønn av gårdbruker Ole Bache og hustru Anne; de oppdro ham til nøysomhet og flid, samt formante ham til å føre et sedelig liv. Skolevesenet i hans hjembygd var dengang i måtelig tilstand, og da hans foreldre satt i trange kår, fikk han liten tid til å motta noen undervisning.

«Jeg hadde tungt for å lære», skriver han, «og det gikk meget smått i det første med meg, til jeg kom så vidt at jeg selv kunne lese i en bok. Dertil var vel årsaken at jeg om sommeren måtte vokte mine foreldres buskap fra mitt 7. til mitt 14. år; siden kom jeg i strengere arbeid. Da mine foreldre hadde merket at jeg gjorde framgang i lesning, holdt de meg noen uker i skole for også å lære og lese skrift. Min lyst, forent med flid, gjorde at jeg snart ble noe kyndig i dette. I skriving har jeg egentlig aldri fått noen undervisning, og selv om det visst ikke kan interessere noen å få vite på hvilken måte jeg gikk fram i dette, finner jeg det allikevel ikke overflødig å berøre dette kort. Uten lærer begynte jeg så å si bakfra; for i stedet for bokstaver, skrev jeg med en gang sammenskrift (sammenhengende).

Papir, penn og blekk eide jeg ikke; i stedet for papir brukte jeg bjørkenever; mitt blekk besto av en slags sort farge, og min penn var en spisset trepinne. Når jeg om vinteren kjørte høy og andre gårdsnødvendigheter, pleide jeg å skrive bokstaver i snøen; slik var min oppdragelse og slik var anledningen for meg til i ungdommen å lære noe, og på grunn av dette tør jeg visstnok håpe at den godt-tenkende leser vil unnskylde min enkelhet både i stil og uttrykksmåte.

Fra min ungdom hadde Gud ved sitt ord ofte rørt mitt hjerte, og da jeg antok Bibelen for en fullkommen sannhet, syntes jeg at det ikke stod vel til med meg. Jeg var, som mine kamerater, meget opplagt til skjemt og forlystelse og deri nesten en mester, siden jeg hadde et muntert vesen; men under disse fornøyelser fikk jeg mange påminnelser om at det ikke var rett å følge lidenskapene; jeg var også advart av min mor, at hvis jeg levde i vellyst, ble jeg ikke lykkelig når døden kom; men førte jeg et stille og gudelig vesen, så oppnådde jeg et salig liv etter dette.

Denne tanke falt meg ofte inn når jeg var alene og da kom det også tanker av frykt for at det ikke stod så vel til; allikevel forsvant denne tanke snart ved andre sysler. Mitt fornøyde og muntre sinn økte også min lyst til å tjene penger, og kunne jeg på en eller annen måte vinne en fordel med rette, så forsvarte jeg det som en helligdom og anvendte sjelden penger til noen fornøyelse, men lot mine foreldre få låne det jeg hadde. Ved på den måten å ha anskaffet meg noe, ble mitt muntre sinn mer opplivet; når det inntraff at både unge og eldre var sammen, var jeg ofte den som moret selskapet, men etterpå kjente jeg ofte angst og uro og som jeg ikke kunne begripe hvorfra kom.

Min far ble sengeliggende i mitt 14. år og denne sykdom vedvarte til hans død. Siden jeg var mine foreldre eldste barn, måtte jeg ikke bare lenge være den som stod for gårdsbruket, men også anstrenge meg av alle krefter med arbeid; dette var en god skole for meg til å kunne temme mine lidenskaper på en rett måte; da det ofte stod smått til, måtte jeg i tillegg også sørge for husstellet og skaffe penger til de nødvendige utgifter. Dette gjorde meg ofte nedstemt.

I mitt 15. år lot jeg meg innskrive til konfirmasjon. Min lærelyst, flid og frimodighet til å uttrykke det jeg stod for, gjorde at jeg kom så langt i min kunnskap at jeg dengang var den beste av konfirmantene. Endelig kom tiden at vi skulle gjenta vår dåpspakt; nå våknet igjen hos meg de alvorlige bekymringer : først, hvordan jeg var beredt til det, og for det andre, hvordan jeg skulle være istand til å holde det løfte som jeg aktet å avlegge.

Dagen kom da vi skulle gjenta løftet våre faddere hadde avlagt for oss; dette visste jeg var brudt, siden mange syndevaner hadde fengslet meg, slik som banning, Guds navns misbruk med flere synder. Mitt hjerte var meget beklemt og tårer jeg stille felte, lettet meg noe. Presten holdt før konfirmasjonen en oppmuntrende formaningstale som satte hjertet mer i bevegelse og deretter begynte overhøringen.

Siden førte han oss til alteret; før vi gjentok løftet, holdt han igjen en tale om hvor viktig det var for oss å holde det løftet vi da skulle avlegge. Ofte har denne begivenhet vært meg i levende erindring. Etter (Guds-)tjenesten var over, samlet vi oss igjen med presten; han tok nå vennlig farvel med oss og ba igjen alle om å iaktta det gitt løftet. Deretter forærte han meg og noen få andre Jacob Schneiders omvendelseshistorie.

Denne bok var et middel til å opptenne større religions-iver i meg. Men da jeg fant veien alt for trang, besluttet jeg å ikke velge den, men det fikk gå slik det kunne. Verden overvant meg mer og mer, så jeg i den søkte min ro og tilfredshet; men min samvittighet bebreidet meg allikevel ofte, så jeg ikke ble helt sikker. » (slutt fra sitat fra hans levnedsløp)

 ¤

Etterhvert som han ble eldre, ble også hans store forstand utviklet; denne benyttet han mest mulig til å skape det som kunne gi ham det nødvendige for å sikre sin frantid i økonomisk forstand. Ved siden av gårdsbruket drev han handel, først som skreppekar og siden som driftebonde, og tjente så mye på det at han i alt hadde lagt seg opp 250 daler (1000 kroner) da han var 26 år. «Hvor mye jeg enn», skriver han, «søkte å leve etter verdens skikk og var kald i min kristendom, hadde jeg ofte angst og uro i min samvittighet, slik at jeg erfarte sannheten i profetens ord : «Der er ingen fred for den ugudelige.» Vel voktet jeg meg for grove laster, og mange priste meg som et dydig menneske. Dans og spill var jeg særlig glad i og syntes det var helt opplivende for meg; jeg fant ikke noe bedre plaster enn dette på mitt falske levesett.»

Høsten 1796 inngikk han ekteskap. Han skriver : «Av forfengelighet gjorde jeg et stort bryllup og hadde mange folk samlet; det varte i 6 dager; da fikk jeg erfare hva det er å være slave av lastene. Jeg var utslått, dels av nattevåk for å se til gjestene, dels på grunn av den uro og larm som hersket, slik at jeg måtte sanne salmedikterens ord : «Ak vidste du, som gaar i Syndens Lænke, hvor hardt det er det Satans Slaveri» etc.

Da nevnte år (1796) endte, begynte det å demre for meg en annen anskuelse angående religionens sannheter. Men først vil jeg si at jeg ikke er av dem som har hang til overtro, heller ikke er jeg rask til å anta noe nytt uten å prøve om det forholde seg slik eller ikke; jeg fristes heller av til mistro overfor en fremmed setning som jeg ikke kjenner, og antar den ikke uten at jeg selv blir overbevist om det, slik som det også var tilfellet med meg denne gang.»

Han ble i 1797 innbudt til et gravøl i nabosognet, omtrent 2 mil fra sitt hjem. Da den avdødes familie fikk høre at den foran omtalte legmann Søren Nielsen Roer var kommet til sognet og holdt oppbyggelse, innbød man ham. Han innfant seg og holdt på oppfordring en tale, som allikevel ikke gjorde noe større inntrykk på den kritiske Tollef Bache,  men hans interesse for den fremmede legmann var dog vakt, og derfor anmodet han sin yngre voksne bror Ole om å be Røer besøke ham når han kom så langt oppover dalen.

Dette var denne villig til og innfridde sitt løfte allerede dagen etter; han ble gjestfritt mottatt og anmodet om å avholde en oppbyggelse der. Dette skjedde; av hans stille vesen og samtale med folket før sammenkomsten og det vitnesbyrd han så avla, ble Bache ikke lite påvirket. Deretter reiste legmannen enda lengre opp i dalen, men vendte snart tilbake og avholdt da på nytt forsamling hos Bache.

Denne fulgte nå med ham utover til det stedet der de tidligere hadde vært sammen i begravelse. Underveis snakket de om åndelige ting; da de kom fram, ble de begge vel mottatt; tiden utover kvelden og natten ble benyttet til samtale om hva man skulle gjøre for å bli salig (frelst). Om morgenen da Bache våknet, hadde han klarhet over hvordan saken skulle gripes an. Han fikk lyst til Guds ord, tok kirkeboken og sang salmen : «Nu hjælpe Gud, som hjælpe kan»; allerede det første vers gjorde et sterkt inntrykk på ham, så han erkjente Guds godhet som hadde oppholdt livet og ikke bortrykket ham i hans synder. Da han kom til det femte vers, ble han særlig grepet av disse ord :»Aldrig ser jeg Gud dit Rige, uden det af Naade sker.»

Som aldri tidligere fikk han nå se og føle at han var en fortapt synder som trengte Kristi nåde for å bli frelst. Han bestemte seg for å fornekte alt det «som Ordet forbyder», «i hvad det end skulde koste», og fikk straks til sin store forundring og glede kraft til å avstå fra de laster som før hadde så stor en makt over ham. «Banden, der forekom hyppig i min daglige Tale før», skriver han, «var nu som tagen fra mig; Guds Navns Misbrug ligesaa; Dans, som jeg før havde været en Elsker af, fattede jeg ikke alene Afsky for, men fordømte den som en fordærvelig Last, fordi den lokker saa mange Letsindige til sig og er Roden til flere Synder».

Ikke lenge før dette åndelige gjennombrudd hadde han blitt lensmann i Nore og Opdal (Uvdal); men det kunne nå merkes i all hans ferd at sinn og liv var helt forandret. Noen spottet og sa at han var gal, andre bifalt det og ønsket at de levde som han gjorde. Av mangel på kristelig innsikt og erfaring var han i denne tid etter sin egen beretning noe ensidig og unødig streng med hensyn til atskillige fornektelser og øvelser; dette erfarte han allikevel snart ikke kunne forbedre hjertet. Da Hauge ikke lenge etter kom til sognet, opplyste denne også om dette. «Dog havde Gud», sier han, «skjænket mig den Naade, at Bønnens Aand virkede uafladelig paa mit Hjerte, og derved fandt mit Sind fornyet Lyst, saa om adskillig Trængsel mødte, var den let at overvinde. Jeg havde ofte Kamp og Strid, men stærkest blev jeg fristet, naar Djevelen satte an og søgte indbilde mig, at det, jeg udrettede, var mod Guds Vilje; ved Guds Hjælp vandt jeg ogsaa denne Gang, men maa sige med David : «Havde ikke dit Ord været, da var jeg omkommen i min Elendighed». Jeg havde af Gud været benaadet med et overordentlig Kald paa mit Hjerte; Synden var ikke alene levende erkjendt, men jeg følte mig fortabt og fordømt til den evige Død, hvis jeg ikke kom til en sand Omvendelse, saa jeg i Kristus kunde søge al min Salighed.

Dog var jeg nu allerede bestyrket i min Troe, at han af Naade tilgav mig, naar jeg af alle Kræfter stræbte at efterfølge ham, som er Veien, Sandheden og Livet. Jeg erfarede og i min Sjæl en overordentlig Henrykkelse, saa at jeg kunde sige med Augustin, at hvis dette skulde vare stedse, da kunde det ei andet være end det evige Liv. Jeg maa derfor sande Pauli Ord, at vi er barnagtige; men dette bortfalder, som vi ved, siden i vor Manddom. Jeg forstod ikke dengang, at det var en Forsmag paa den tilkommende Verdens Kræfter; jeg tænkte, at naar jeg i Sandhed blev et Guds Barn, saa skulde den overvættes Naade stedse bo i mit Indre og give mig den sande Fred.

Jeg glemte Apostelens Ord, at os bør gjennem megen Trængsel at indgaa i Guds Rige; det kunde heller ikke hjælpe, om vi med Apostelen kom saavidt engang, at vi vidste Intet med os selv; dermed var vi ikke retfærdige for Gud formedelst vore vedhængende Svagheder, og vi taaler lidet af det Gode; men Trængsel er et Midel, hvorved vor Sjæl prøves, og Troen lutres og renses.

Gud var mig ogsaa saa god, naar saadant mødte mig, at jeg satte ingen Tillid til, hvad jeg havde erfaret, men holdt mig til Ordet; Bønnens Aand virkede saaledes den Tid i mit Hjerte, at jeg kan sige med Paulus : jeg bad uden Afladelse. Derved styrkedes min Frimodighed til ved enhver given Leilighed at bekjende, hvad jeg troede, saa jeg i Spot og Forfølgelse ikke blev forsagt, fordi Gud gav mig Kraft til at gaa alle Hindringer imøde. Hver Søndag, naar der ikke holdtes Prædiken (i Kirken), samledes mange hos mig; jeg læste da Dagens Tekst og Forklaringen derover i en Postille; saa sang og taltes vi ved om det, som vi troede var os mest tjenligt for Tid og Evighed. Naar der var Gudstjeneste ved Kirken, samlede jeg dem sammen, som havde nogen aandelig Hunger; vi opbyggedes sa med hverandre, til Gudstjenesten begyndte; efter Tjenesten gik hver til sig, uden at (hvis ikke) det indtraf, at nogen Lægmand kom, som holdt Tale; da samlede mange sig for at høre paa. I Sommertiden hændte det ofte, før Prædikenen begyndte, at jeg kunde læse for den hele Forsamling paa aaben Mark, og Folket holdt sig roligt fordetmestenog gav Agt paa Ordet, saa det var ikke faa, der kom til Betænkning.

Denne Virksomhed kunde jeg saameget mere udøve, da jeg var Lensmand paa Stedet. Vel gaves der dem, som gjorde min Handlinger mistænkelige for Presten; men at klage derover kunde man ikke med Grund, da ingen Uordener foregik, og Folket lyttede saa meget mere til, hvad han forklarede paa Prædikestolen. Ligesaa havde min Omgang med Almuen den Virkning, at Alt blev roligt og stille udenfor Kirken, hvor der ellers efter Skik og Brug var Larm og Støi, saa Presten maatte være mere tilfreds end forhen».

Etter anmodning besøkte Bache også nabosognet og virket der til velsignelse på samme måte; siden reiste han flere ganger over til Hallingdal og bekjente der sin tro ved samtale, bønn, sang og lesning av gode lutherske oppbyggelsesbøker, men ble til slutt arrestert; allikevel slapp han straks løs mot kausjon. En tid etter ble kan innkalt til forhør og dro frimodig avsted, forsynt med en anbefalende attest fra sin sogneprest, der denne ytret seg anerkjennende om hans virksomhet og dens følger på hjemstedet. Denne fremla han i retten, og mange vitner ble avhørt, som uttalte seg i overensstemmelse med presten, og Bache ble frifunnet.

Etter hjemkomsten fortsatte han sin timelige og åndelige gjerning i noen år, inntil han i oktober 1802 etter Hauge’s råd frasa seg lensmanns-bestillingen (oppdraget), solgte sin gård og flyttet med familie i februar det følgende år til Drammen. Etter å ha fått borgerbrev begynte han straks en kjøpmanns-forretning, der innen ikke lang tid utviklet seg betydelig og gjorde ham til en velstandsmann.

«Jeg vedblev  som forhen», skriver han, «at holde Husandagt om Søndagene, efter at jeg havde været i Kirken. Mange af dem, som reiste om og bekjendte Ordet, kom til mig, og det var ofte, at de holdt Tale i mit Hus. I den Tid blev der en stor Opvækkelse blandt Menneskene, og der var mange, som kom til Betænkning over sine Synder og af den Aarsag søgte til saadanne Steder, hvor Ordet forkyndtes. En Del kom vel af Nysgjerrighed, da de syntes, saadant var nyt; dog alle forholdt sig rolige under Samlingerne, men foraarsagede dog saameget, at den simplere Klasse ofte spottede mig, naar jeg kom gaaende; men da jeg gav dem saa fornuftige Svar, at de selv blev beskjæmmede, ophørte de efterhaanden at spotte aabenbart i Øinene, dog vel muligt hemmelig, hvilket alle Tider har været Tilfældet med dem, som har sat høi Agt paa Religionen.

Mer om T.O.Baches liv og virksomhet vil senere bli meddelt. Han var en usedvanlig begavet mann, skarpsindig, tenksom, dyp og energisk, bestemt og fast av karakter som få, riktig en åndelig høvdingskikkelse, og med en enestående evne til å prøve åndene. Da han samtidig i denne tid var en modig og dyktig bekjenner, samt meget rundhåndet, vil man lett forstå at han snart fikk vidtrekkende innflytelse og hadde betingelser for å bli noe stort og betydningsfullt både som kristen og arbeider i Guds rike. Men forventningene ble dessverre ikke oppfylt.

Stengt for kommentarer.