tollef o. bache : hauges karakter

 

Trykket i «Bemærkninger», 1828. Full tittel : «Bemærkninger i Anledning af Professor Stener Johannes Stenersens, i dansk theologisk Maanedsskrift for November og December 1826 samt Januar og Februar Maaneder 1827 Indførte Meddelelser, angaaende Hans Nielsen Hauges Liv, Virksomhed, Lære og Skrifter : med et Anhang, Indeholdende en kort Skildring af Hauges Character. Drammen 1828.

 

Over 20 års personlig bekjentskap med Hauge gav mig anledning til å lære hans sanne karakter å kjenne. I det nevnte tidsrum skjedde der mange omvekslinger med ham: frihet og fengsel, ære og van­ære, ondt rykte og godt rykte. Men den ånd som besjelte ham, gav ham styrke til alt, så han ikke blev forsakt i motgangen eller sikker i medgangen. I alt som møtte ham, holdt han sig til Guds ord og gran­sket flittig den hellige skrift, som var hans tilflukt under gjenvordighetene. At han herigjennem virkelig fant ny styrke og nye krefter, det viser hans liv og vandel tydelig nok, for han kom stadig nærmere målet.

Hans ansikt bar godhetens preg, likesom han all­tid var mild og vennlig mot alle. Men når det gjaldt den hellige skrift, og en eller annen om just ikke fordreiet dens ord så dog ytret sin tvil om det som var hevet over tvil, da blev han alvorlig. Han la intet skjul på sine sanne følelser da, og han tok ingen påstand for god, uten gyldige grunner.

At han hadde et fromt hjerte var hans dyder et bevis for. Hvad han f. eks. lovte, holdt han trofast, om det enn var til skade for ham selv, for ikke å tale om hans rettskaffenhet i vandel, tjenstvillighet og godgjørenhet mot alle. Med hensyn til det siste tok han ikke alltid sin egen evne i betraktning. Var nogen stedt i nød, enten åndelig eller legemlig, og han kjente dem fra den rettskafne side, viste han sig deltagende og følsom. Kunde han lette byrden ved egen eller andres hjelp, blev han så glad som om det var ham selv som var blitt hjulpet.

Han var åpenhjertig. Det kan alle bekrefte som blev fortrolige med ham. Undertiden klaget han endog over at han hadde sett sin åpenhjertighet og fortrolighet misbrukt. Han var også nedlatende, så selv den simpleste og enfoldigste kunde åpne sitt hjerte for ham. Få gikk fra ham uten å erkjenne at han var en sjelden mann. Strenghet øvde han høist sjelden og oftest mot sine egne venner, når han så at deres vandel ikke stemte med den lære som de bekjente sig til. Vel søkte han først å samtale med dem og ved hjelp av skriftens ord å oplyse og lede dem på den rette vei, men aktet de ikke hans påmin­nelse, var han alvorlig og rettferdig når det gjaldt å straffe det onde.

Opdaget han derimot selverkjen­nelse hos den feilende, var han ikke mindre villig til å forlate, og man vant straks hans fortrolighet igjen.

Med hensyn til sig selv var han en streng dom­mer. Ofte klaget han over sine mangler og ufullkom­menheter og over at synden vilde henge ved ham. Og så ofte han feilet i noget, syntes dette å bringe ham til større erkjennelse av egen ringhet. Fikk han en påminnelse og det lå noget til grunn for den, bøide han sig for den uten hensyn til hvem den kom fra, takket og erkjente med David at det var for ham en lindringsolje, og at de gode egenskaper han besad, var Guds ånds frukt hos ham. Ydmyg var han mot alle, og kjærligheten til næsten var hans drivfjær, så at det som falt andre besværlig, var for ham lett å utføre.

Den erfaring han hadde vunnet, de sjeldne evner han besad til hurtig å kunne opfatte og dømme om de forskjellige ting, den betenksomhet han gjorde sig bruk av før han gav svar og hans saktmodighet i vesen og omgang gjorde også meget til at hans tale næsten alltid var vel begrunnet. Hans milde omgang og tjenstvillighet mot enhver sammen med hans inn­tagende vesen, gjorde at mange fikk slik godhet for ham at hans tale også av den grunn fikk inngang hos dem, dersom de ikke nettop var hans åpenbare motstandere. Tålmodig var han i høi grad, og ved sin tålmodighet vant han over mange vanskeligheter og besværligheter som møtte ham i livet.

Rolig sov han også hen i den tro som han hadde bekjent sig til i livet, og hans siste ord før han byttet tiden med evigheten, var en formaning til dem som stod omkring ham, om å følge Jesus efter. Og dernæst sa han: Du kjærlige Gud og far, hvor du har vært god imot mig.

Vel den som, når anskriket lyder, kan ha olje i lampen og gå sin brudgom imøte ! De skal, sier skriften, hvile fra deres arbeide, men deres gjerninger skal følge dem.

Stengt for kommentarer.