hans pedersen lingjerde og presten chr. dick

 

Hentet fra Sigrid Svendsen’s bok : Kristenliv i Romsdalen  1809 – 1864, Indremissionstrykkeriet, Oslo 1931.

Forordet lyder :

I denne bok er samlet oplysninger om de haugianere som levet i Grytten fra 1809 av, og om den vekkelse som fulgte efter deres tid inntil 1864. Kildene er for haugianernes vedkommende vesent­lig H. G. Heggtveit: «Den norske kirke i det nit­tende århundrede», for vekkelsens sogneprest N. A. Carlsens korrespondanse med biskop Grimelund  og dennes innberetning til departementet, samt hans redegjørelse i «Norsk Kirketidende» 1862.

Dessuten har eldre folk på stedet fortalt mig hvad de visste fra den tid, og jeg har fått lov til å benytte brever og optegnelser hos dem. Jeg bringer dem alle herved min hjertelige takk for all hjelp og velvilje.

I fremstillingen er beretternes ord mest mulig nøiaktig fulgt, også der hvor de ikke er direkte citert. Tallene i teksten gjelder henvisningene sist i boken.

Veldre i august 1931. Sigrid Svendsen.

 

Fra s. 102 – 117 :

I 1848 var en ung sogning, Hans Pedersen Lingjerde, begynt å reise omkring og tale Guds ord. Og da hans virksomhet fikk en særegen betydning for vekkelsen i Romsdal, skal han omtales her.

Lingjerde var født i Lyster 1819 og sønn av fat­tige, strevsomme husmannsfolk med kristelig inter­esse. Han var den syvende i rekken av 11 barn (Lingjerdes erindringer, «Kristelig Ukeblad» 1914, nr. 28 flg.) Hans mor fortalte ham at der i farens slekt hadde vært mange som «elskede sandheten», og dette gjorde inntrykk på ham.

«Faren ivrede meget for at børnene skulde bli flinke. De maatte sitte ved hans side og lære bønnerne i salmeboken. Anden læsebok hadde de ikke».

I det hele tatt viser det sig i Lingjerdes historie, hvilken rolle salmene og den gamle opbyggelseslitteratur kunde spille i de tider.

På skolen lærte de utenat Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed» og en del kjernesalmer av Kingos salmebok. Hans var et kvikt hode, og utmerket sig bade på skolen og ved konfirmasjonsforberedelsen fremfor de andre. —

Allerede før konfirmasjonen måtte han ut og tjene.

Han var hos forskjellige verdslige familier, hvor han kom under dårlig innflytelse. Verst var det på en stor gård, Kroken, hvor der var 10 tjenere og intet opsyn med dem. «Livet der var som en pest for en ung sjel som mig», forteller han selv. «Brennevinsdrikk, kort­spill, dans, liderlig sang, tale og geberder, derav var livet fullt, men det som kan nære og skaffe fred for den fredløse menneskesjel, var langt borte fra våre enemerker».

En dag var det som om en røst plutselig sa til ham: «Blir du lenger på dette sted, så blir du et forskrek­kelig menneske !» Han forstod ikke dengang at dette kom fra Gud, men var dog lydig og flyttet.

Da kom han til et sted hvor forholdene var noget bedre, og hvor der fantes en del kristelige bøker som Henrik Müllers «Huspostille» og Luthers «Skatt­kiste». Han var av naturen vitebegjærlig og lese­lysten, og så grep han disse, da der var lite adspre­delse og ikke noget annet å lese i.

Men der gikk flere år før der blev nogen forandring i hans hjerte.

Endelig efter mange omvekslinger kom han tilbake til en enslig fjellgård i Hafslo, hvor han hadde tjent før. Her skulde der vel ikke bli megen anledning til å få nogen åndelig påvirkning.

Men en dag mens de satt og spiste middag, kom en fattigkjerring inn. Hun satte sig og begynte å fortelle nytt fra bygden. Blandt annet fortalte hun om en pike, «Syne-Marte» kalt (Marte Lassedatter Heggestad fra Veitestranden. Hun vakte stor opsikt, både der i bygden og utenfor), som skulde ha vært henrykket, og da hadde hun sett både de utvalgtes salige tilstand i himmelen og de fordømtes uutsigelige kvaler i helvede.

Da Hans hørte dette, «gikk det ham som et sting gjennem hjertet», forteller han, og den tanke slo ned i ham med overbevisning: «Så ille går det også dig, hvis du ikke omvender dig !» Han gikk like fra bor­det bort til matskapet. Der lå Hans Nielsen Hauges «Utvalgte Salmebok». Den tok han. Da han slo den op, traff han nettop på salmen:

«Hvor kan du dog i synden le, du lystoptændte øie, kan det som føder evig’ ve din sjæl endnu fornøie —» o. s. v.

«Jeg læste salmen igjennem, fandt mig selv beskreven deri, og maatte sige ja og amen til alt hvad der stod».

Hans arbeide den dag var å treske korn på låven, og mens han holdt på med det, stod der en avgjørende kamp i hans indre om hvem han vilde tilhøre, Gud eller verden.

Efter aftens, da han kunde være alene på låven, gikk han dit igjen, knelte ned på halmen, «og bad høit og lytt til Gud om naade og syndernes forladelse for Jesu skyld. Det var første gang jeg skriftet min synd for Gud».

Lingjerde var dengang 22 år.

Han hadde først en trang og vanskelig tid. Men barnelærdommen og de nevnte skrifter og salmer, som han tidligere hadde lest og tildels kunde utenat, blev ham til stor hjelp under åndens lys og vei­ledning.

Nu søkte han tjeneste hos troende folk, og Gud styrte det slik at han traff sammen med en eldre haugianer, Ole Jordanger i Hafslo, som nettop trengte en tjenestegutt. Denne mann blev en god støtte for ham. Han hadde også i sitt hus et forråd av de beste opbyggelsesbøker, «gamle prøvede skrifter, som blev mig til megen velsignelse», sier Lingjerde.

En gang senere, under en samtale med biskop P. O. Bugge, kom han til å nevne for ham hvad der hadde vært hans lesning i den første tid av hans kristenliv. Det var en stor velsignelse fra Herren at han fikk fatt i disse bøker nettop da, uttalte Bugge. «De skrifter som læses i denne tid», sa han, «øver sin store indvirkning paa det fremvoksende trosliv; thi den aand som gaar gjennem disse skrifter, præger og indfluerer saaledes at aanden senere altid bærer merke derefter».

Hans forkynnelse blev også dyp og alvorlig, med trosinnhold fra de gamle bøker av Luther, Müller, Scriver, Francke, Pontoppidan og Hauge. —

Lingjerde lærte sig nu skredderhåndverket hos en troende mester. Han begynte litt efter litt å ta del i forsamlingene sammen med de eldre venner, holde bønn eller lede sangen, men det falt ham aldri inn at han skulde bli en vidfarende predikant. Gud ledet ham dog ut i det. Han blev buden med en annen venn på en reise til Østlandet. Det var i 1848. De gikk over Filefjell til Vardal (242 km.). Her hvilte de sig litt, satte så over Mjøsen til Ringsaker, og gikk videre utover bygdene til Christiania. De besøkte troende hvor de for, tok del i onnearbeidet hos dem, og holdt møter. Lingjerde fortsatte like til Små­lenene, hvor han bl. a. opsøkte gamle John Sørbrøden. Hos ham kjørte han inn 26 lass høi en lørdag.

Efter 13 ukers fravær kom han hjem igjen til Lyster (Luster). Men denne tur blev begynnelsen til hans virksomhet som varte i over 50 år.

Den første tid blev naturligvis rik på utvikling og erfaring for ham selv, men også på vekkelse for dem som hørte ham. Ti han var full av ydmykhet like overfor de andre venner, og villig til å lære av dem.

«Jeg syntes alltid det var så dyrebart å bli kjent med de gamle kristne», sier han, «og få tale med dem. Hvad de sa av erfaring, så var det vel verd å legge sig på sinne. — Legg merke til dette, du unge mann som reiser i et lignende ærende !»

Men også av de unge tok han lærdom. Sommeren 1850 stanset han en tid hos gårdbruker Ole Rud i Veldre (sønn av haugianeren John Bleken i Fåberg). «Vi var av samme sinn, og også av samme alder, og han blev mig kjær som få», skriver Lingjerde. «Før­ste gang jeg hørte Ole tale, gråt jeg som et barn og tenkte ved mig selv: Denne skulde dra omkring og forkynne Guds ord, og du, din stakkars stymper, burde dyrke jorden i hans sted».

Og dette til tross for at Lingjerde selv var en av­gjort begavelse som taler. Han forstod som få å fengsle en forsamling. Han var original, livfull, og en mester til å gjengi fortellinger. Dessuten var han full av treffende citater fra de gamle forfattere.

«Hans begavelse var så rik og allsidig at den i full beåndet virksomhet under sammenkomstene ikke alene grep, men ofte endog likesom kunde elektrisere massene og rive dem med sig».

Og så sluttet han sin tale når det var på det aller varmeste.

Men hans største pund var kanskje den sjeldne sangstemme. Den var i hans yngre dager «enestående vakker, ren og klangfull, en stemme, hvis make man ytterst sjelden får høre». —

Av hans mange oplevelser under forkynnergjerningen skal her bare fortelles om det første besøk i Opdal og hans sammentreff med pastor Christian Dick.

Det var 13. dag jul 1851. Lingjerde hadde holdt møte på Sodnak i Kleive sogn (Romsdalen). Efterpå kom der to menn i fremmed drakt hen for å hilse på ham. De talte også en annen dialekt enn man hadde der på stedet. De var fra Opdal og hadde reist de 10—12 mil hit for å treffe ham. Nu skulde de spørre ham fra de troende der, «om han ikke kunde finne sig i å følge dem» og tale Guds ord i deres bygd.

Men Lingjerde hadde nettop reist og talt så lenge i ett trekk at han følte sig aldeles utslitt, og nu hadde han bestemt at dette møte på Sodnak skulde være det siste denne gang, før han reiste hjem til Lyster.

Men de fremmede gav sig ikke. I Opdal hadde der fra Hauges dager og til omkring 1830 vært adskillig åndelig liv. Men nu fantes der ikke meget igjen av det. Der var en liten rest eldre kristne. Og de så med bekymring at den åndelige likegyldighet bredte sig i bygden. Nu hadde de da sendt disse to for å be Lingjerde komme og hjelpe dem.

Da vennene på Sodnak også støttet dem i deres begjæring, så måtte han gi efter. «Gud vet dog hvor uduelig og skrøpelig jeg følte mig både til sjel og legeme», sier han. «Jeg har dog senere aldri tvilt på at Gud kalte mig».

På høifjellet, hvor Dovrebanen nu går fra Domås til Støren, ligger omtrent midtveis som en hel over­raskelse den vakre bygd Opdal. Ikke langt fra jern­banestasjonen sees kirken, og store, pene gårder i skråningene bortenfor den. opdal kirkeRundt omkring strekker sig de vide fjellmarker med enkelte prektige topper som Sisselhø i syd og det alltid snedekte Hornet i nordvest. Milevidt er der bare fjell på alle kanter, med undtagelse av en dyp renne mot vest, hvor Driva i senkningen mellem Snøhettas fjellparti og Trollhei­men bruser nedover mot Sunndalen. Fra Opdal hoved­kirke er der flere mil til hver av de forskjellige nabokirker, nemlig 4 mil øst til Kvikne, noget lignende nord til Rennebu, 6 mil vest til Sunndalen, og ca. 10 mil sydover til Dovre og Lesja.

Lingjerde må ha stanset forskjellige steder på veien. For først i begynnelsen av mars kom han opover mot Opdal. På den første gård i bygden kom en av de troende ledere, den stillferdige og dyptenkte Sivert Gravaune og møtte ham. «Velkommen bror», sa han. «Du gjorde vel i at du kom».

Så gikk Lingjerde først på visitt til presten. Det brukte han alltid hvor han for. Sogneprest til Opdal var den gang prost J. A. Hagerup (Jørgen Andreas Hagerup, f. 1772, sogneprest til Opdal 1828, d. sammesteds 1854). Men han var gammel og sykelig, og hans personellkapellan, Chr. Dick, bestyrte embedet.

Christian Sigismund Dick var født i Trondhjem 1815, og hadde nu vært i Opdal siden 1845. Dick var et tiltalende og hjertevarmt menneske. Han kunde være opfarende, men han hadde lett for både å be om tilgivelse og selv å tilgi. Han hadde dog nu vært prest i 9 år, «uten levende å ha erfart Guds ords salige omskapende kraft på sitt eget hjerte». Og han hadde lite tilovers for legmennenes virksomhet.

Men Lingjerde fikk da tillatelse til å virke der, og begynte å holde samlinger.

Han må være kommet til Opdal akkurat på det beleilige tidspunkt, da grunnen var undergravet ved de gamle troendes bønner. For straks han begynte, «blev tilstrømningen overordentlig», og «vekkelsens ild utbredte sig hurtig over hele prestegjeldet og grep dag for dag flere».

Presten hørte om dette, og så fikk han lyst til å se hvordan det gikk for sig på disse møter. Han har selv fortalt at han innfant sig for å kritisere og søke å få stanset bevegelsen.

Det var en kold aften i mars, da han kom kjørende til møtestedet. Stuen var så full av folk at der ikke var plass til flere. Han kom derfor inn i kjøkkenet, og vilde først sette sig der med pelsen på. Konen i huset spurte om han ikke vilde ta denne av, «for det blir nok varmt her i kveld».

Han satte sig da der, og hørte nettop predikanten lese sin tekst, Dan. 5, 27: «Tekel, veiet er du på vektskål og funnet for lett».

Og så talte han over den, «ildfullt, overbevisende, gripende». Gud velsignet hans vidnesbyrd, og vekkelsens ånd hvilte over møtet. Der presten satt i kjøkkenet, «traff ordets pil hans hjerte». De gamle forteller det slik: «Det blev varmt der; for den kvelden blev presten vakt». 

Det blev meget alvorlig for ham at han var prest, men ikke omvendt.

Han skal ha snakket noget med predikanten efterpå, men denne har aldri villet fortelle noget nærmere om det. Han sier i sine erindringer bare: «Gud gav ham et annet syn både på sin egen sjelstilstand og på legmannsvirksomheten fra den dag».

Det ser ikke ut som om han er kommet til troens forvissning med det samme, men det gikk ikke lenge før han kom igjennem.

Dick var heller ikke redd for å stå ved at der var blitt en forandring hos ham.

En søndag litt senere i fasten skulde han preke i Lønsets kapell.

Da gudstjenesten var slutt, kom han frem i koret for å lese op de almindelige bekjentgjørelser. Da han hadde fortalt hvor omgangsskolen skulde holdes den kommende uke, begynte han å tale til dem om seg selv og sa at han, deres prest, ikke før hadde vært omvendt, og begjærte menighetens forbønn. Så la han sig på kne der, og bad Gud om tilgivelse og hjelp.

Mens han lå således på kne, sa han til Erik Vindal, en troendel gutt som satt i nærheten: «Syng nu den sangen: «hvad blir det godt at lande i himIens søde havn». Gutten sang, og presten og folket gråt.

Om kvelden samme dag skulde der være opbyggelse hos Sivert Gravaune. Der talte både Lingjerde og presten. De skulde begge losjere der om natten. Men det var tungt for Dick den dagen. «Han var meget beklemt og bedrøvet». Da de var kommet op på salen hvor de skulde ligge, og han var begynt å ta av sig frakk og vest, talte han igjen med Lingjerde om sin stilling.

Han tok ham om halsen og sa: «Kjære venn, bed for mig at jeg må bli en sann kristen! Nu ser jeg klart at fårene ikke kan gå den trange vei som fører til livet, når ikke hyrden går foran dem».

Lingjerde sang også for ham, og han blev da mere fortrøstningsfull.

Vekkelsen i bygden blev ikke mindre efter prestens omvendelse.

Fra nu av og inntil pinsetider fortsatte han og Lingjerde å holde møter sammen, og mange blev opvakt til liv i Gud. Hele prestegjeldet var snart i åndelig bevegelse. Opbyggelsene måtte ofte holdes ute på fri mark, da husene ikke kunde rumme ska­rene. Men Lingjerde beskriver det bare med disse ord: «Hvad Gud der fikk utrettet, både den tid og senere, vet alene han som kjenner hjertene». Mellem ham og pastor Dick blev der et vennskap som varte hele livet ut. —

Efter pinse reiste Lingjerde. Men han var ikke kommet lenger enn til Sunndalen, før han blev lig­gende av overanstrengelse. Da han 8 dager efter kom op igjen, tok han sjøveien til Romsdalen, og var en stund hos Daniel Arnesen på Hole. Der forsøkte han å komme sig ved å ta del i onnearbeidet.

Men nu blev hjemlengselen uimotståelig, og så gikk han gjennem Romsdalen, Gudbrandsdalen, Biri, Val­dres og Lærdal hjem til Lyster.

Lingjerde fortsatte sitt reiseliv til år 1900. Efterat han hadde giftet sig i 1853 og overtatt en liten jordeiendom i Vardal, brukte han å være hjemme og arbeide der om sommeren, og reise om vinteren.

Han reiste aldri som lønnet bibelbud, eller efter avtalt betaling. Det hadde han ikke tro for. Og det var ofte vanskelig for ham å underholde sin tallrike familie.

For det meste gikk han til fots. Han tenkte det kunde misforståes om han tok imot skyss. «I det hele hviler der noget forunderlig ideelt og selvopofrende over hans legmannsvirksomhet. Han tenkte ringe om sig selv og sin gjerning. Da sønnen en gang i hans alderdom bad ham meddele merkelige oplevelser, svarte han: «Jeg har ikke tro for å meddele sådant. Det kan så lett mistydes. Herren alene tilkommer æren, og oss vårt ansikts blusel».

Han sov stille inn 29. desember 1913, 94 1/2 år gam­mel.

I Opdal blev der nu i flere år et elskelig kristenliv. Presten og de troende venner holdt sammen og skilte sig klart ut fra verden. Så fikk de også i fellesskap føle dennes spott og ondskap.

Pastor Dick har efterlatt sig mange vidnesbyrd både på vers og prosa. I Daniel Arnesens hånd­skrevne bøker finnes to steder avskrevet et av Dicks brever fra denne tid, rimeligvis skrevet under en sykdom, til «Mine kjære Unge af Opdal Menighed, som ville forarbeide deres Salighed med Frygt og Bævelse». Det er et alvorlig og kjærlig formaningsord, «fra deres deltagende og hengivne Lærer Chr. Dick».

Denne prest blev hjertelig avholdt av sine menig­heter i Opdal, Aukra, Kristiansand og Ås, og han stod med rette høit hos det troende legfolk i hele landet.

Biskop Jørgen Moe sier om ham i anledning av en ansøkning: «Dicks prestegjerning er også av den beskaffenhet at den fortjener å påskjønnes. Han er en av kristendommen gjennemtrengt og for Guds rikes fremme sjelden nidkjær mann» (Sogneprest Dick’s embetsansøkninger, Riksarkivet).

Chr. Dick døde plutselig i sin have ved Ås preste­gård pinseaften 1882.

Omtrent et år efter sin omvendelse og mens vek­kelsen ennu vedvarte i Opdal, preket pastor Dick nogen ganger i Øksendalens kirke. Øksendalen var dengang anneks til Sunndalen. Og efterat sogneprest C. M. Glückstad var flyttet derfra i september 1851, blev embedet en tid betjent ved naboprestene. Dick sees å ha holdt gudstjeneste i Øksendalen 4 ganger, nemlig onsdag 25. februar, fredag 16. april, tirs­dag 11. mai og tirsdag 22. juni 1852.

Under en av disse gudstjenester satt der i kirken en lyshåret ung gutt, som nu i ca. 2 år hadde gått overbevist om sin synd. Han hadde strevet med å vende om, og det gikk nogenlunde å avlegge de ytre synder. Men når det gamle menneske skulde tvinges til å være ydmykt, tålmodig o. s. v., da vilde det ikke gå for ham. Nu hadde han arbeidet sig trett. Han var nær ved å opgi det hele og vende tilbake til det verdslige liv.

Pastor Dicks preken var efter hans omvendelse et varmt vidnesbyrd om synd og nåde. Og det var nettop hvad denne gutten trengte. Nu gikk det op for ham det uanede, at Gud gir sin nåde til den som intet har.

Det er meget uvisst om Dick har hatt nogen rede på hvad virkning denne preken hadde. Men for denne gutten var livet blitt nytt. Han gikk hjem igjen opfylt av en overstrømmende glede og fred. «Nu blev han løst fra syndens makt og herredømme, og kunde frelst og fri og tjene Gud» (Gravens selvbiografi i det amerikanske blad «Budbæreren, nr. 31,32, 33 og 45, 1903 Red Wing Minnesota).

Hans navn var Gunder Graven, og han blev et middel til mangfoldige menneskers omvendelse både i Trøndelagsbygdene, Møre og Romsdalen og blandt utflytterne i Amerika.

Han blev også redskapet til vekkelsen i Grytten 1857—61.

Stengt for kommentarer.