hans lingjerde – observert av knut hamsun

 

– fra artikkelen «Knut Hamsun blant haugianere i Vardal» –  av Helge Dahl i «Årbok  – Gjøvik Historielag – Tverrdalene» nr. 3 1982.

 

– fra s. 95 – 102 :

 

Våren 1880 reiste Hamsun til Gjøvik fra Kristiania der det om vinteren ikke hadde lyktes ham å få noe trykt i aviser og tidsskrift. Hans dårlige økonomiske situasjon førte til at han tok arbeid ved statens anlegg på Toten, og her ble han i nesten to år.

Vi vet en del om Hamsuns liv fra denne tiden, mest utførlig skrevet i Skavlands biografi. Fra andre kilder vet vi at han blant annet bodde en tid hos Torger Kristiansen Kyseth som flyttet inn i en av de gamle arbeiderboligene på Raufoss i 1877. Leiligheten var på ett rom og kjøkken, og her drev hans kone «Torger-Maria» spiseforretning.

Hamsun lå på ei seng på kjøkkenet etter at spiseforretningen var stengt om kvelden. Han skaffet seg flere venner fra denne tiden som han kom til å brevskrive med, blant andre Kyseth, Nils Frøisland og Per Saugstad. Fra Ernst Sengebusch som bodde på Gjøvik, er det oppbevart to brev som nå er i familiens eie.

Sin fritid brukte Hamsun til å lese bøker som han lånte fra Østre Toten bibliotek, men levde knapt noe tilbaketrukket liv. Behovet for atspredelse var selvfølgelig til stede, og «den gledesdrukne faun» svang seg gjerne lystig i dansen. Et tilbud av et helt annet slag var de stedlige oppbyggelser der lekpredikanter av haugiansk støpning holdt sine mer eller mindre ildfulle taler. Det er fra et slikt lekmannsmøte at Hamsun skriver i «Gjøviks Blad» 6. 7. 1880 under tittelen «Fra Vardal».

Den livsbejaende og muntre Hamsun fant seg nok ikke helt vel til rette på dette møtet, hele artikkelen hans bærer bud om det. Men Hamsun viser seg her som den penneføre estetiker i en stil som Olav Øyslebø har kalt «en intellektuell beregnende petit-journalistikk». Lett henslengt titu­lerer Hamsun sine meddelelser «min Veigrøftsfilosofi» og altså ikke «noget der burde ryste Verden af Hængslerne». Men dette er nå bare en diskret liten forpostfektning i svært så forblommete ordlag mot de verbalanretninger han serverer «Gjøviks Blad»s lesere utover i artikkelen. Hamsun hadde nemlig ikke til hensikt denne gang å være møtereferent.

Han hadde sett at en lekpredikant aktet å holde et foredrag på Bjugstad – «en af Gaardene i Bygdens Udkant». En god del mennesker hadde møtt opp, to talere skulle i ilden. Denne søndags ettermiddag begynte med opplesning fra Salomos ordspråk, og Hamsun roser den første taler fordi han maktet å gi en «begeistret Improvisasjon» som ikke sjelden «Hævede sig til ædel Veltalenhed».

Men da turen kom til aftenens hovedtaler, Hans Pedersen Lingjerde «en i Bygden bosat ældre Mand», svinner dette sympatiske inntrykk, og Hamsun riktig kvesser til med sarkastiske ord og vendinger.

Predikanten, heter det, «haspede af sig baade taktløst og holdningsløst et paa 1. Tim. 2,4 og 2. Petr. 3,9 grundet Prat». Han svekket den første taleren slik, skriver Hamsun, at han selv som tilhører svingte over fra «Vemod til Latter». Det må være rett, hevder han videre, å gjøre som den katolske kirke, nemlig å se organiske svakheter som en avgjørende hindring for deres prestestand. Den unge, freidige Hamsun gjør det tindrende klart hva han sikter til : «Hans Lingjerde hadde en usympatisk Talestemme, der frempibede et uslebet, lattervækkende Sprog».

I ironiske og raljerende ordelag karakteriserer Hamsun Lingjerdes originalitet som taler :

«Gjennem skvætne Cirkusspring snappede han efter Stof baade hos Kirkefædrene og hos Profeterne hvoriblandt han ikke undlod at styrke Citaterne med Tilsætninger af eget Fabrikata». Lingjerde hadde et enestående syn på «Men­neske og Liv», skriver Hamsun, han satte teater og bordeller i samme bås og hevdet at de som danset rangerte med «Indvaanerne af Hælvede». Og for å underbygge sine påstander skulle han så ha hentet eksempler fra kjente folk som han navngav. Hamsun synes i det hele at hans oppførsel er høyst forunderlig og finner lite som kunne unnskylde «saa temmelig frække Udtrykke».

At gudsfornektende handlinger kun ble utført «af Rationalister», var en mildt sagt dryg påstand.

Hamsun går så over til å karakterisere pietismen. Den er blitt en «fredløs Sekt» – en religionsytring i «Fornedringstilstand». De skyldige her er de som har representert den mer til egen fordel enn for Guds skyld. Men de skal heller ikke slippe unna, mener Hamsun, de som har manglet inspirasjonskraft eller meddelelsesevne i det rette øyeblikk foran tilhørerne. Adressen er klar, det er åpenbart Lingjerde han har i tankene.

Til slutt trekker Hamsun opp hovedbetingelsene for en lekpredikant. To krav er viktige : At han taler og lever i kristelig alvor og dessuten «har et nogenlunde omfattende Herredømme over Sproget». Men om selve forkynnelsens budskap heter det at det ikke ville skade om predikanten «lot anvænde Brandsprøiten en rimelig Tid paa Hælvedluen, som sjælden undlater at fræse i en Pietistforsamling».

Vi skal senere kommentere Hamsuns innlegg, men for å forstå Ham­suns reaksjon og noe respektløse omtale av Lingjerdes forkynnelsesform er det nødvendig å kjenne til talerens bakgrunn i den haugianske vekkelseskristendom.

I sitt store verk om haugianerne omtaler H. G. Heggtveit Lingjerde som «een av Norges mest bekjente og virksomme Lægmend». Hans Pedersen Lingjerde (1819-1913) kom fra Luster i Sogn der han på tross av lite undervisning i omgangsskolen utmerket seg som elev og kon­firmant. Hans kunnskapsbasis var Pontoppidans «Sandhed til Gudfryktighed» samt en del kjernesalmer av Kingo. Han kom til å tjene på en gård med stort tjenerskap og et verdslig liv «der Brændevinsdrik, Kortspil, Dans og lidderlig Sang og raadden Tale florerede».

Dessverre, sier Heggtveit, «blev han smittet». Men så skjer en brå omvendelse, redselen for å høre med til de uomvendte sjeler og deres plass i helvete blir avgjørende. En kvinne var kommet til gården og hadde behov for å ytre seg om sine åpenbarelser av «Himmel og Helvede og kunne beskrive de uomvendtes skrækkelige Tilstand der».

Heggtveit skildrer så hva som siden hendte : «Mens han derefter stod paa Laaven og træskede Korn, fik han en haard og afgjørende Kamp om, hvem han vilde tilhøre : enten Gud eller Verden. Da han var færdig med Dagens Arbeide og mærkede, at han var alene, knælede han ned paa Halmen, bekjendte sin Synd for Gud og bad om Naade».

At alt dette er opplevel­ser som har preget den voksne predikant, forstår vi når Lingjerde denne søndags ettermiddag tordner løs mot dans og teater. Han kom nå i nær kontakt med haugianerne og virket «for Guds Riges sag med Sang, Bøn og kristelig Vidnesbyrd».

Så begynte en omfattende reisevirksomhet på Østlandet og i Trøndelag. I 1848 gikk han Kongeveien over Filefjell gjennom Valdres til Gjøvik uten særlig stans. Ti år senere kom han til Biri og stanset i Snertingdal. Her møtte han sin hustru, Kari Andreasdatter Aalset «Vennerne her havde utset hende til ham». På samme tid overtok han Aandalsengen i Vardal der han ble boende og drev sin eiendom møstergyldig. Inntil år 1900 drev han sin predikantvirksomhet som Hamsun nå ser nærmere på.

Hamsuns artikkel ville neppe passere dagens presse-etiske vurderingsinstanser. Likevel, ved å anlegge en religionspsykologisk fortol­king på Heggtveits gjennomgående positive vurdering av Lingjerde som predikant, vil vi finne at Hamsun tross all sarkasme har sirklet inn vesentlige sider ved denne forkynneren. Heggtveit nevner at Lingjerde hadde en svært «livlig Inbildningskraft» og dessuten var «en Mester til at komme med en Rigdom af gode og træffende Udtalelser».

Når det hos Hamsun heter at han «ikke undlot at styrke Citaterne med Tilsætninger af eget Fabricata» så kan man jo finne en bekreftelse på Hegg­tveits uttalelser. «Som Guds-Ords Forkynder var han original, livfuld…», skriver Heggtveit, og livfullt er det når Hamsun omtaler hans «skvætne Cirkusspring» som ledsagelse til forkynnelse av Ordet.

Lingjerde var ikke lite av en skuespiller med sikker beherskelse av sine virkemidler, om vi skal tro Heggtveit : Han forsto «den saare vanskelige Kunst at slutte i rette Tid, naar Tilhørerne syntes, det var allerbedst at høre ham». Dette har Hamsun gjennomskuet som tilgjort og påtatt, ja, noe som var fremmed for den pietistiske tradisjon og forkynnelsesform. Som haugianer har Lingjerde åpenbart gitt sin erfaringskristendom en form som for Hamsun ikke manet til medopplevelse.

Et viktig spørsmål for Hamsun er jo om et «kald» legitimerer enhver ordbruk, om man kan tillate enhver form så sant det gjelder å vekke og formane. Hamsuns svar er klart : Det kan «ingenlunde være en Selvfølge, at hans «kald» skal være berettiget til saa temmelig frække Udtrykke, der altsaa tilsammenlagt skal danne hans Oppbyggelsesforedrag til Vækkelse for andre».

Lingjerde har uten tvil vært en taler med en særlig charisma og som hos enkelte haugianere en noe eksaltert fremtoningsform. Så mye ligger vel under når Heggtveit skriver at «hans Begavelse var saa rig og alsidig, at den i fuld og beaandet Virksomhed under Sammenkomsterne ofte ikke alene greb, men ofte ligesom kunde elektrisere Masserne og rive dem med sig». Sikkert er det – enten man leser Heggtveits eller Hamsuns versjon – at Lingjerde var en særmerket, for ikke å si ildfull predikant.

Dette pietistiske omvendelsesskjema vil ikke Hamsun ha tredd ned­over seg. Men nettopp betoningen av omvendelse og bot og en nesten eksklusiv opptatthet av sjelevinning var karakteristisk for haugianer-miljøet. Det gjaldt å bevare sjelene i vennesamfunnet inntil de ble tatt ut av jordelivet – neppe et godt budskap for en livsbegeistret fremadskuende 20-årig dikter. Og en lekmannsforkynnelse rundt 2 Petr. 3. 9., som Hamsun nevner, måtte jo innby sterkt til å betone fortapelsens mulighet og omvendelsens nødvendighet.

Nå kan man jo spørre seg hvorfor Hamsun begav seg opp til Bjugstad denne søndag ettermiddag. Om man går teksten nærmere etter, vil man finne svar : «Der fremmødte en hel Del Mennesker af begge Kjøn, nysgjerrige, «tidsfordrivende» …» Bak anførselstegnet skjuler seg tro­lig veigrøftsfilosofen Hamsun. Men kanskje var det også nysgjerrighe­ten som fikk individualisten og vandreren til å oppsøke et miljø som var ham fremmed ? Skjønt, så fremmed var ikke dette miljøet for Hamsun.

Hjemme i Nordland hadde han bodd på prestegården og oppvekstmil­jøet var preget av kirkegang og kristelig lesning – noe som for øvrig ikke fremkalte lyse minner for den voksne Hamsun : «Der var kommet et nyt Blad i Huset, Bibelbudet fra Stavanger, mange forfærdelige Numre, forfærdelig mange. Jeg læste Oftedal. Jeg sad i en tæt, varm Stue, ved siden af Mennesker i mørke Klæder, Mennesker, som netop havde været i Kirken, og som nu sad dystre og betænksomme og agted paa den Helligaands Kalden i deres Hjerter. Lige foran mig stod en stor Kakkel­ovn med uhyggelige Drager paa Dørene – det var første Gang, jeg opdaget, at der var noget uhyggeligt ved de Døre. Og udenfor strømmed det fine, hektiske lys fra Lofotens Himmel».

Til slutt skriver Hamsun i sin artikkel om Lars Oftedal hva disse knugende søndagene kom til å bety for ham senere : «Det var et Stød til mit Gemyt; jeg følte mig forurettet af Tilværelsen, snydt for en Time af Livets Hvide Dag. Og der gik Aar hen, inden jeg glemte det…».

Det er jo det samme vekkelsesmiljø, den samme utmåling av helvetes gru som møter Ham­sun i Lingjerdes oppbyggelse idet han advarer mot dansens vederstygge­lighet : «Jeg ved, hvordan Legen endes : jeg vil ikke brændes».

At Hamsun signerer sin artikkel i «Gjøviks Blad» med «Ego» kan nok ha sin gode grunn. I 1879, da Hamsun som 19 åring kom til Øystese i Hardanger hvor han forøvrig fra første stund opptrådte som opposisjonsmann, gikk han i en artikkel i «Søndre Bergenhus Folkeblad» ut mot «Kirkesangen i Vikør» som han kaller «Mildest talt vild».

Han sier at han selv prøvde å synge Lindemanns toner korrekt, men «blev til speil for de dummeste blikke  –  dog, for ikke at gjøre mig alt for bemærket, måtte jeg læse salmen». Med ungdommelig overmot tar han seg frihet å ville belære bøndene som holdt fast på de religiøse folkemelodiene. Han hadde undertegnet seg, Knut Pedersen, altså fullt navn.

For sine freidigheter måtte han nå tåle kraftig personlig skyts fra bygdefol­ket, idet de ber bygdens «viktigper» bare pakke sammen. Når Hamsun så året etter gjøv løs på Vardals velaktede lekpredikant, måtte han vente heftig debatt og sinte inserater. Nå går han altså i dekning – det kom da heller ikke noe innlegg. At redaktør Lange var en dristig avismann, er en annen sak. Hvordan så vurdere Hamsuns djerve innlegg ?

Hamsuns artikkel om et «saakaldt Bønnemøde oppe i Vardal» er lite ridderlig – karakteristikken av Lingjerdes tale står ikke tilbake for dikterens ofte ondskapsfulle omtale av aldrende folk. Mens han selv opptret anonymt, tar han for seg den navngitte predikant for at denne har kritisert personer i distriktet. Sogningen Lingjerde får også gjen­nomgå for sin dialektuttale – «et lattervækkende Sprog».

Som eksempel på dette gjengis uttrykk som setter talemåten i et komisk skjær : Lensmajns Dattra, raspande galen. At vi i artikkelen nok møter språkkunstneren Hamsun er en annen sak. Grunn har han jo til å være fornøyd med sine språklige lykketreff. Det strutter språklig selvfølelse av artik­kelen. Han koketterer med sin beskjedne «Veigrøftsfilosofi», men er ikke mer beskjeden enn at han setter seg på sin høye hest, svinger svøpen over predikanten, belærer om språk og stil og setter betingelsene for en predikants opptreden. Han stiller to forkynnere opp mot hverandre og utdeler karakterer som en annen smaksdommer. Han gir inntrykk av å beherske et emne som rasjonalisme og ha innsikt i pietismens særart. Stilen kan virke virtuos, men er mer «svermerisk» enn saklig.

Likevel, ut fra Hamsuns barndomsopplevelser, og vel også en ung­dommelig trang til opposisjon mot det gamle og selvfølgelige (Jfr. Hamsun i 1890-årene) kan man forstå intensjonen i artikkelen : Han vil angripe – ikke minst det menneskesyn som knebler naturlig livsutfol­delse og tidens kulturytringer. Hos et menneske som Knut Hamsun med frodig livsglede og tankekritisk lynne og evne måtte en avgjort følelseskristendom med et eskatologisk preg virke fjernt og skrem­mende. Man kan forarges som så ofte over Hamsuns artkler, over urettferdigheten og ensidigheten. Men engasjement, lidenskap og formuleringsevne er alltid til stede. I så henseende er artikkelen 6. juli 1880 ingen unntagelse.

KILDER:

Gjøviks Blad 1880

Olaf Øyslebø: Hamsun gjennom stilen. Oslo 1964 Hallvard Gunnleikson

Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundre. Chr. 1912-1920 Knut Hamsun: Artikler 1889-1928. Oslo 1965 Einar Skav land: Knut Hamsun: Oslo 1929

Sigmund Kildal: De gamle arbeiderboligene på Raufoss. Tidsskrift for Toten historielag 1970

Stengt for kommentarer.