jens johnsgaard : presentert av sigrid svendsen

 

– i boken : «Billeder fra Hauges tid», Oslo 1934, Indremisjonsselskapets forlag.

I forordet til boken står følgende : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : «Hans Nielsen Hauge og hans Samtid» og H.G. Heggtveit : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede».

Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.

 

S. 63 – 85 :

På sine preketurer hadde Jon Bjørge ofte følge av en annen øyværing, et par år eldre enn han, nemlig Jens Johannesen Johnsgaard. Han var ikke den stråIende taler som Jon, men mere stille og innadvendt, og særlig skikket til å tale med den enkelte. Han overlevet Jon Bjørge i 40 år og blev den mest bekjente av alle haugianere i Øyer.

Hans virksomhet spenner over tiden fra Hauges leveår til inn i 60-årene og var av stor betydning under brytningene i dette tidsrum.

Jens Johnsgaard blev født 4. mars 1792 på nordre Vedum, som ligger høit og fritt oppe i lien ovenfor Øyer kirke. Foreldrene var flinke, aktede folk, men nokså ulike av sinnelag. Mot barna var faren hård og ubøielig. Moren derimot var god, med et mildt og fredselskende sinn. Jens var den yngste av fire søsken, og han fikk en heldigere opdragelse, da farens streng­het hadde tapt sig noget i årenes løp.

Denne gutten var særlig lik sin mor, vennesæl og redelig, og allerede som smågutt den der kunde stifte fred mellem kameratene, når de var uvenner.

Sin første undervisning fikk han hjemme. Så blev han sendt på omgangsskolen. Det var jo ikke meget de lærte der den gang, men Jens, som hadde lett for det, lærte katekismen og forklaringen på pugg, leste bra, og skrev en god håndskrift.

I konfirmasjonsalderen var han en del tiltalt av Guds ord. Men det gikk snart over. Han var nu en snild og bra ungdom, men manglet livet i Gud.

En ting gjorde dog et inntrykk på ham, som han ikke kunde komme forbi: Lesernes hellige liv rundt om ham i bygden. Det var nettop i hans opvekst, at «den halve Bøygd» bestod av haugianere. Han kom da også til å gå en del på deres møter.

Høsten 1812 blev Jens Vedum gift med Lisbet Johannesdatter Johnsgaard på Tretten. Hun var da bare litt over 16 år gammel, men odelsjente til nor­dre Johnsgård. Jens overtok straks gården, og blev boende der resten av sitt liv.

Med denne 16-åringen var han heldigere enn man skulde vente, ja heldigere enn han den gang selv for­stod. Hun var klok, flink og vel oplært både i boken og i all huslig gjerning.

En samtidig beskriver hennes utseende slik: «Hun var av middels høide, noget spe, hadde mørkt hår, vakre blå øine, et vakkert, yndig ansikt, preget både av dypt alvor og den hjerteligste vennlighet».

Jens var høi av vekst, tre alen lang og sterkt bygget.

Han tok da fatt som husbond på Johnsgård. Det var ikke lett i disse år. Men han hadde litt penger, og det gikk. Selv la han vinn på et eksemplarisk liv, og kjempet også mot det onde i sitt eget hjerte. Han forteller, at når han i denne tid var fristet til å være heftig mot nogen av arbeidsfolkene, så gikk han fra dem en stund, inntil sinnet var blitt ganske rolig. Da kunde han snakke om deres feil på en riktig måte.

Så kom 1814, og Jens var av dem som blev utkommandert i krigen med Sverige.

Imens hendte der noget hjemme. Lisbet hadde gått en del på haugianernes samlinger, og nu var dette blitt det ene og store spørsmål for henne: Hvad skal jeg gjøre for å bli salig? Ved veiledning av de troende venner —  vi vet ikke med visshet hvem —  kom hun frem til full fred i forvissningen om syndenes forlatelse.

Det vidner også om ånden i denne vennekrets, at hennes liv med Gud så tidlig viste sig å ha nådd et modent stadium.

Da Jens kom hjem igjen om høsten, måtte hun for­telle ham hvor store ting Gud hadde gjort mot henne. Kanskje var hun redd for at det skulde være ham imot. Men han svarte at han slett ikke hadde noget imot eller vilde misunne henne den glede og fred, som hun nu hadde funnet. Han ønsket meget mere at hun måtte bli bestående i dette.

Men for sin egen del var han dog ennu ikke kom­met til det at han vilde bøie sig for Guds Ånd, og derfor varte det heller ikke lenge, før han syntes, at hun burde da «lese med måte, synge med måte og be med måte».

Det sa han til henne, men hun hadde svar på rede hånd fra Bibelen, så han måtte gi sig på det.

Da Jens var i felten, hadde de troende ofte vært innom på Johnsgård, men nu fikk de vel slutte med det, sa de, for kanskje han ikke likte det. Å nei da, menle Lisbet, han Jens vilde snart slutte sig til dem av hele sitt hjerte.

Og slik gikk del. Lisbet levet for det første kristendommen i det daglige liv med en saktmodig og ydmyg ånd, dernæst holdt hun ved i bønn og tro.

Som støtte for sig sørget hun for å ha kristelige tjenestepiker.

Jens likte nu ikke at disse så gjerne vilde gå på samling. Og så nektet han dem det. Men da fikk han se at det hadde en virkning han ikke hadde tenkt: Det gikk mere smått og bedrøvelig med arbeidet, fordi deres hu stod til samlingene. Siden lot han dem gå så meget de vilde, og fikk nu se at de utrettet meget mere enn da han holdt dem hjemme.

Selv har han fortalt hvordan hans kone begynte å snakke med ham om de åndelige ting: Når de hadde lagt sig om kvelden, klaget hun over sig selv, og det var hvad haugianerne gjorde av ganske hjerte. Hun talte om sine daglige synder, sitt onde, fordervede hjerte, sin mangel på bønn og årvåkenhet. Og så nevnte hun til selvprøvelse og trøst hvad barnelær­dommen sier om disse ting. Det står jo så og så ! «Ja, du hugser det bere, du hell e, Jens !»

Han forteller at hun fremsa spørsmålene, og lot som om hun ikke husket svarene. Så sa han dem. Og under dette blev han fangen av ordets makt, så han kom til, likesom hun, å føle sig som en hjelpeløs, for­tapt synder.

Nu følte han ganske anderledes enn før den indre tomhet og ufred, og visste at han manglet den sinnets ro og gleden i Gud, som hun hadde.

Dette skjønte Lisbet med glede, og nu begynte hun å tale om Kristus og vise ham hen til nådestolen.

Men den sannhet, at han måtte komme dit slik som han var, og kjøpe uten penger og uten betaling, det var en vanskelig lekse å lære for Jens Johnsgaard.

Mens han gikk slik, nedtrykt og beklemt, ønsket Lisbet å gå til alters. Hun trengte det så vel for sin egen del, sa hun, og mente, at det samme var vel til­felle med ham.

Ja — den tid brukte jo alle skikkelige mennesker å gå til alters et par ganger om året, helst mann og kone sammen, og Jens var enig i at de skulde tegne sig.

Men natten til den søndagen våknet Lisbet ved at han lå og ynket sig høit. Hun spurte om han var syk.

«Ja», sa han, «e er sjuk ! E har den verste sjukdomen eit menneskje kann få. E er sjuk tå synden og kjenner at e er eit fordømmelsens barn. Du får gå til alters åleine, du, e kan inte vera med, e er inte nogen verdig gjest. E har stor synd på me for å ha gått ubotferdig til Guds bord, og skulde e gå nå att, vart det berre å gjera syndeskulda mi enda større».

Men hun skjønte hvordan det stod til med ham. Derfor spurte hun, om det bare var syndens skyld han var redd for, eller om det også var synden selv som trykket ham, og som han ønsket å bli befriet fra. Han svarte, at det var likeså meget det siste som det første. Da sa hun at han godt kunde være med. For da var han jo nettop en av dem Jesus taler om, når han sier : «Kommer hit til mig alle I som arbeider og ere besværede, og jeg vil gi eder hvile».

Ved dette blev han så pass opmuntret at han torde følge med næste dag. Men han var ennu i uvisshet og nød. Og da han våget å komme op til Herrens alter, var det under bønn og nødrop om at Jesu fortjeneste måtte tilregnes ham, da han ellers intet hadde å komme her med.

Sogneprest Dybdahl forrettet. Han fikk vel aldri vite hvad der foregikk hos denne nadverdgjest. På sedvanlig måte delte han ut brødet og vinen: «Det er Jesu sanne legeme» — «Dette er Jesu sanne blod».

Men da Jens Johnsgaard tok imot det, velsignet Gud ham med en følbar forvissning om sin nåde for dette blods skyld. Nu hadde han gitt ham pantet på alle hans synders nådige forlatelse, Jesu legeme og blod, i, med og under brød og vin.

Det var som om der falt skjell fra hans øine, og en hel ny verden åpnet sig for ham. Han eiet Guds fulle nåde, med en ubeskrivelig fred og glede.

Han ønsket bare at intet i verden måtte forstyrre dette. Og da gudstjenesten var forbi, undgikk han å snakke med folk, og fikk Lisbet med bort fra hoved­veien for ikke å bli dradd inn i den almindelige sam­tale mellem kirkefolket.

De gikk gjennem skogen ovenfor kirken, på en klopp over Moksa, og videre benveien hjem.

 

Allerede mens han gikk og kjempet uten å ha fun­net fred, gjorde Jens Jonsgaard Gud det hellige løfte å avstå fra enhver synd som han visste om. Og nu under den nyomvendtes store glede syntes han det matte være helt umulig å kunne gjøre den Gud imot, som hadde skjenket ham en så stor nåde.

Jens Johnsgaard opstillet også dette som en ufra­vikelig regel for enhver kristen, å undgå enhver kjent synd, og han levet selv etter den hele sitt liv. Og nettop denne mann blev bekjent for sin ydmyghet og for sitt dype syn på menneskenaturens fordervelse.

Litt efter litt begynte Gud å vise ham hvad der satt inne i hans eget hjerte av onde tilbøieligheter. Og han som først hadde tenkt at synden var død og borte ! Han blev forferdet, og de salige følelser forsvant. Ja, han begynte endog å tvile på om han virkelig hadde vært rett omvendt til Gud.

Nu fikk han lyst til å opfriske det som barnelær­dommen sier om en sann omvendelse og et kristelig liv. Men skolebøkene hadde han ikke passet på, og visste nu ikke hvor han hadde gjort av dem.

Så kjøpte han sig ny både katekismus og forklaring. Disse to bøker hadde han nu en tid stadig med sig, og når som helst der var en hvilestund, enten hjemme eller ute på marken, så tok han op bøkene og leste. Han prøvet sitt liv og sitt hjerte efter dem.

SåIedes blev hans tankeliv i hans første tid som kristen fylt av sannheten fra disse to bøker.

Så leste han også meget i Guds eget ord, og gjorde ganske etter barnelærdommens anvisning ! «Hvorledes omgåes man da rett med Guds ord ? Når man først sukker til Gud om hans Ånds oplysning, og dernæst leser med rett andakt og et villig forsett å ville leve efter ordet.» («Sannhet til Gudfryktighet», i sp. 19).

Forvissningen om Guds nåde kom igjen og blev efterhånden flyttet over på sikrere grunn.

Det var nu gått stik motsatt av hvad han først hadde tenkt sig. Han var så langt fra ren og fri for synd at han midt under sitt hellige liv så den klarere hos sig dag for dag. Dessuten plaget og anfektet det ham å se all den skrøpelighet og mangel som var hos andre Guds barn.

«Således behaget det Gud i sin nåde å føre mig», sier han, «for å vise at jeg i og av mig selv er ganske og aldeles syndig, blottet for det gode, og at Kristus måtte bli mig alt til salighet».

Senere kom også den tid da Gud fikk vise ham at Kristus også er blitt alt for oss til helliggjørelse og forløsning (1 Kor. 1, 30).

Om dette forteller han selv: «Jeg var på en reise, Gud skjulte sin nåde for mig. Jeg så min avmakt like overfor synden, så jeg fryktet for at jeg ikke skulde kunne bevare troen og fullende løpet i helliggjørelse. Frykten var så stor at det gikk ut over legemskreftene. I denne nedslagne stemning og store elendighet kom jeg til en venn som jeg bad om et værelse uten nogen opvartning. Innkommen på værel­set strakte jeg mine trette lemmer på sengen, slo op i testamentet, og mine øine falt på disse Kristi ord: «Far, jeg helliger mig selv for dem, forat de også skal være helligede i sannheten.» (Joh. 17, 19.)

Da opgikk det så klart for min ånd at jeg i ham har helliggjø­relsen så vel som rettferdiggjørelsen, at jeg i ham er likeså hellig for Gud, som Kristus selv, og at jeg kun hadde å holde mig til ham, så vilde han fullkomme alt».

Mange ganger senere i sitt kristenliv var Jens Johnsgaard inne i åndelige vanskeligheter. Men Gud hjalp ham ut av dem ved sitt ord.

Han kunde gå på låven for å treske, men tok Bibe­len med og måtte se i den ofte, for å holde hodet over bølgene, da han syntes han var nær ved å drukne i de mange slags tanker som stormet inn på ham.

«Fra denne vandring i de dype steder hadde han lært å være en sådan trøster og rådgiver for dem som var anfektede og gikk i mørke», skriver en som kjente ham godt. «Jeg vet ikke hvilken prøvelse et menneske kunde komme i, uden at Jens var erfaren i dem, så vel utvortes som innvortes».

Omkring 1820 begynte Jens Johnsgaard å reise rundt og tale Guds ord. Han reiste alltid efter ven­ners opfordring, og som oftest i følge med en annen. Først besøkte han nabobygdene, men efterhånden hele det østenfjellske Norge og Trondhjems stift.

I  onnetidene var han alltid hjemme og «drev arbei­det med stor flid og dyktighet». Men om vinteren reiste han. Og da hadde han en god stedfortreder hjemme i Jon Andersen Jonsgaardsvangen, hvis navn bør nevnes i denne forbindelse. Det var hans husmann, som med troskap og påpasselighet styrte gårdsbruket, mens Jens var borte.

Jens Johnsgaard var ofte på Bredtvedt hos Hauge, og han har mottatt meget av verdi under disse besøk.

Han vanket der så meget at han til slutt syntes han burde betale for opholdet.

Nei, det vilde jo ikke Hauge høre tale om. «Men», sa han, «du er jo handelskar fra gammelt. Her har jeg nogen penger (Det var overskudd av en annen handel Hauge hadde gjort).  Kan ikke du kjøpe op smør for dem, så skal jeg selge det her i byen, og så kan vi dele fortjenesten».

Ja, Jens kjøpte op smør hjemme i Øyer, sendte det ved leilighet til Bredtvedt, og Hauge solgte det i byen.

Da han siden kom der inn, hadde Hauge pengene liggende. «Det gikk godt med smørhandelen vår», sa han. Og nu skulde de dele likt.

Men det var jo ikke slik Jens hadde ment det. Hauge skulde ha det hele, og det gav han sig ikke på.

«Ja, ja,» sa Hauge, «da får du nu være her så meget du vil all din dag» (Opplysning fra Jens Johnsgaards dattersønn, Johs Johnsgaard, Tretten).

 

Det ytre liv skulde ikke forløpe så lett for Jens Johnsgaard.

I sin ungdom hadde han litt penger. Før han drog i krigen lånte han bort 3000 rdl. Så kom statsbankerotten, og han fikk ingen ting igjen. På Johnsgård hadde han gjeld, og han kjempet i årevis med øko­nomiske vanskeligheter. Sommetider hadde han uhell på kreaturene. Og en formiddag brente fjøset for ham.

Da var det en nabo som sa: «Døm har nok lesi måråbønnen for lenge på Johnsgård idag !» -— Så slo helbreden feil for hans hustru. Og han selv, som av naturen var så sterk, fikk en gang et knekk, som han aldri overvant. Det var en høstnatt han rodde over Losna. Så kantret båten, og han vadet i land i det iskolde vannet. Fra den tid blev han aldri som før.

Men så lærte Jens Johnsgaard å stole på Gud under vanskeligheter. Han forteller selv at han kunde komme inn fra arbeidet så sliten og så nedslått at han syntes han næsten ikke orket å gå så langt som bort til sengen. Men når han hadde strakt sig der, åpnet testamentet og talt med Gud om sin nød, «— så lot han mig stå op igjen inderlig trøstet og styr­ket. Det syntes mig da som om jeg både var så frisk og sterk som jeg behøvet å være, og så rik som jeg trengte til. Ti jeg hadde en Far i himlene, der besad alt, og som av sine goder vilde gi mig så meget som var mig gagnlig. Jeg hadde kun i troskap å arbeide i mitt kall, og for øvrig å love og takke ham for all hans nåde».

Han fikk erfare at denne betraktningsmåte var den rette. Når han enfoldig og barnlig holdt sig til Guds løfter, så fikk han se at Gud sørget for sine barn og gav dem nok både til det åndelige og legemlige behov. Ja, sommetider kunde han gripe inn på en rent merke­lig måte.

Et trekk fra hans senere år skal anføres her: Det stod en gang riktig ille til med økonomien for Jens Johnsgaard. Han skulde ut med en viss sum til be­stemt tid. I motsatt fall måtte han gå fra gården. «Kreditorene gikk på ’n,» fortelles det. Og nu visste han ikke hvor han skulde vende sig hen for å få tak i penger.

Da han la sig om kvelden, bad han Gud gi sig et råd til om morgenen. For næste dag måtte det bli en avgjørelse.

Morgenen efter fikk han den tanke å kjøre avsted for på en eller annen måte å reise penger, skjønt han ikke visste hvem han skulde henvende sig til. Gud måtte lede det.

Så spente han for hesten —- en liten brun hest som overlevet ham — gav den løse tømmer, og bad Gud føre ham dit han vilde.

Ja, hesten drog nedover den bakkete veien ned i dalbunnen ved Stav og videre sydover til den kom bent ned for Holmen, halv mils vei fra Johnsgård. Der går landeveien videre til hovedsognet. Men hesten dreiet av til høire ned mot fergestedet over Lågen. De ferget over, og så ruslet den opover forbi gårdene på andre siden. Den gikk gjennem bygdelaget Musdalen, som grenser til Gausdal, gikk over Gausdalsgrensen, og der svingte den op til en stor gård som ligger et stykke fra veien. Hverken Johnsgaard eller hesten hadde vært der før.

Han steg ut av sleden, bandt hesten og gikk inn. Der traff han en ukjent mann, kone og to voksne sønner. Han sa hvem han var, og navnet Jens Johnsgaard var jo ikke ukjent for Gausdals-bonden. Samtalen dreiet sig nu først om almindelige ting, men, som han alltid pleiet, vendte Jens Johnsgaard den senere så han kom inn på det åndelige. «Han song og les lite for dem».

Det er forståelig at Johnsgaards personlighet og ånden i hans andakt har gjort inntrykk på dem. Dette var især tilfelle med den eldste av sønnene.

Enda hadde han ikke nevnt hvad han reiste efter. Men da de så spurte om det, fortalte han ganske åpnet, hvordan det stod til hos ham.

Da sa den eldste sønnen, at det han trengte kunde han så gjerne få hos dem ! De hadde nettop fått igjen nogen penger som var utlånt, og dem måtte han gjerne få låne. For de stolte på ham. De føiet enda til at det måtte da være en Guds styrelse at han var kommet til dem idag.

Og ikke mindre var Jens Johnsgaard selv forundret og rørt over Guds styrelse, da han snudde hesten og kjørte hjem igjen med pengene.

 

Jens og Lisbet Johnsgaard var et merkelig fromt og høit benådet ektepar. Man kunde ikke komme i det hjem, uten å bli slått av den stille, gode ånd som rådet der.

Og gjestfriheten var stor. Tilreisende Iegmenn stanset alltid på Johnsgård.

Om Lisbet Johnsgaard skriver Mads Wefring fra sitt første besøk der (1834): «Her støtte jeg igjen på en av disse elskverdige og fra hjertets side så merk­verdig utviklede kvinner av hvilke der den tid var så mange i Hauges samfund».

Og kirkesanger Johs. Arnesen sier om henne: «Det var henne en stor glede å få gjøre vel mot sin næste ved megen gjestevennlighet og ved gavmildhet mot de fattige. Hun var til megen opbyggelse, ved sin frem­treden i den huslige gjerning, ved sine vennlige, visdomsfulle ord, og ved sin yndige sang. Jeg erindrer at jeg som smågutt hørte henne synge i en opbyggelse. Da hun vel hadde begynt med sin sang, begynte jeg å gråte. Ja, har jeg nogensinne hørt nogen synge liflig for Herren, så var det Lisbet Johnsgaard !

I sine senere år var hun sykelig. Men en god støtte hadde hun i sin eldste datter Ingeborg, som var hen­nes høire hånd i huset like fra hun var 12 år gammel.

Så blev hun syk til døden. Men ånden var klar og blev mere og mere optatt med storheten av den frelse som var blitt henne til del. «Hun levet som en haugi­aner og døde som en herrnhuter», skriver hennes prest Jan Theodor Kielland.

I dødsstunden var hun optatt med tankene i Paul Gerhardts salme: «Hvorledes skal jeg møte og favne dig, min skatt» (L. R. nr. 73), og bad dem synge 5. vers. Og de sang:

«Ei annet fra ditt rike har draget dig her ned, enn din de uten like bunnløse kjærlighet,

hvormed du vilde drage all verden til ditt bryst, og vende all dens plage til herlighet og lyst».

«Hun døde 16. januar 1839, rolig, hengiven og glad,» skriver kirkesanger Arnesen. «O, hvilket velsig­net minne hun har efterlatt sig i Øyer menighet !»

Hennes mann satt igjen med sorgen og savnet og i vanskelige kår. Verden spådde ham at han snart skulde gå fra gård og grunn, fordi han var så gjestfri mot vennene. Men sådan gikk det naturligvis ikke. Hans økonomiske stilling rettet sig med årene. Her­ren velsignet hans flid og strev, så han til slutt kunde betale enhver sitt tilbake.

Ingeborg som ved morens død var 18 år gammel, tok fatt som husmor og som opdrager for de yngre søsken. Hun forstod å beherske dem med kjærlig­hetens stille makt.

Efter hvert som sønnene blev voksne, tok han dem med til sine venner på andre kanter av landet og fikk satt dem i lære. En blev farver, et par av dem blev kjøpmenn. «Ved gode evner og praktisk dyktighet arbeidet de sig frem til ansette stillinger hver i sin krets». De antok alle navnet Jenssen.

Jens Johnsgaard fortsatte sin reisevirksomhet i 40- og 50-årene.

Det gikk enkelt og enfoldig til ved hans møter. Han pleiet gjerne begynne med å citere et vers fra en salme, og så tok han frem forskjellig fra sitt rike erfaringsliv, men uten å nevne sig selv, og innflettet bibelsteder som passet. Sommetider kunde han stanse og begynne å be til Gud, og så henvendte han sig til folket igjen. Han var ikke veltalende. Det var inn­holdets verdi og dybde, og den ånd som fulgte ham, der gjorde ham skattet som opbyggelsestaler.

Men egentlig kom han først til sin rett under sam­talen. Her var han mesterlig. «Han hadde meddelelsens evne som yderst få».

Etter møtet kunde han sette sig på bordkanten og ganske liketil henvende nogen ord til de som var igjen. «Hossen har døkk det da? Har døkk det godt med Gud?» Eller: «Er døkk omvendte, døkk da?»

Så samlet der sig gjerne en krets om ham. Og hans menneskekunnskap og åndelige erfaring i forbindelse med den elskelige, saktmodige måte han brukte, gjorde disse stunder så rike.

Og når han var hjemme, kom der ofte nogen til ham for å få veiledning i sin salighets sak.

For Jens Johnsgaard var fremfor alt sjelesørgeren.

En gang kom der et bedrøvet menneske til ham, som sa at med ham var det da så rent ille. Han var så syndig at han ikke engang fikk det til å forbedre sig, hvor meget han enn forsøkte.

Johnsgaard så på ham med sitt vennlige blikk: «Nei, kjære, står det slikt til med de? Takker du nå Gud hjertele for det da?»

Mannen blev helt forundret, og mente at det kunde vel ikke være noget å takke for. Men Johnsgaard fortsatte: «Kjære, gløm inte å takke Gud for det ! Ti kjød og blod har inte åpenbart dig dette». Og så begynte han å vise ham at denne synds­erkjennelse er et nødvendig ledd i nådens rette orden, og det er sådanne bekymrede Jesus mener, når han sier :  «Kom hit til mig alle I som arbeider og er besværede, jeg vil gi eder hvile».

En annen kom til ham og beklaget sig over at folk var så slemme mot ham, han led så skammelig urett, o. s. v.

Jens avbrøt ham: «Men kjære, har du vore hos Gud med desse saken dine, da?»

Da tidde mannen stille, og Jens fortsatte langsomt: «De har se så med ein kristen, sjer du, at han støtt må om Vårherre med sakom sine for å få retten prøvd. Og da kan det radt hende ein finn at ein sjølv er skuld ’ti di vonde som andre gjer mot ein. Det skal ydmyge oss for Gud, og det har vi berre godt tå. Vi skulde støtt leggje saken’ våre fram for Gud, før vi går videre med døm».

En gang kom der en kone til ham og klaget over sin vantro. Da svarte han bare: «Var vi meir bodferdige, så vart vi meir troende au». For han skjønte at det var dette som manglet henne.

Flere ganger traff han en mann som stadig klaget over at han ikke fikk til å leve som en rett kristen. Jens forsøkte å lede ham til kilden hvor han kunde få kraft til et hellig liv. Men like lite hjalp det. Man­nen kom igjen næste gang med samme klage, og snakket om alt det som han burde få til.

Da sa Jens: «Vorherre bryr se alder eit grand om alt detta stellet ditt! Han sjer til sin sønn, sjer på hå han har gjort både for de og me. Og du må beda om hans Ånd til å få sjå hanom, så blir du hjålpen».

Mannen fulgte rådet og fant fred.

Det var en kone der i bygden, som var plaget av selvmordstanker. Hun gikk da og beklaget sig til flere, og den ene sa det imot henne, og den andre det. Ende­lig gikk hun også til Jens Johnsgaard og sa at hun burde gjøre av med                           sig.

«Ja, gjør det du, Kjersti», sa Jens.  «Du gjør nu inte det mere enn ein gong !»

Han hørte ikke mere om det selvmordet.

Så var der en jente som hadde Guds kall til å om­vende sig. Men hun var så svært glad i å danse og studerte på om hun virkelig måtte avstå fra det. Hun spurte Jens Johnsgaard om det var synd å danse. Da svarte han: «Dans, så lenge du har lyst !»

En av de venner som reiste sammen med Jens Johnsgaard, skriver  at han ofte måtte  forundre sig over hans skarpe blikk og store menneskekunnskap.

De reiste på steder hvor han selv var kjent, men Johnsgaard ukjent. Men denne opfattet med en gang disse ukjente mennesker rett, og viste i sin samtale at han forstod dem.

Når nogen vilde få tak i hans mening om andre personer, visste han alltid å svare forsiktig.

Med få ord kunde han uttale meget. Og når han skulde påtale andres feil, gikk han så hensynsfullt og fint frem, at man måtte kjenne ham godt for i øieblikket helt å forstå hvor han vilde hen. Han var så mild i sine uttalelser både om og til andre, at en medarbeider engang bebreidet ham det. «Å,» svarte han, «det er best når Vårherre får tukte.»

Det var en husmann under Lånke, som gjerne vilde være predikant og være stor. Han la i vei med mange ord. Men noget innhold var der ikke i det. Så kom der nogen til Jens Johnsgaard og bad ham tale man­nen til rette. «Å, det er inte så greit for nogen tå oss, det», sa Jens, «for den eine tå oss er støv og den andre åske».

Men de som kjente Jens Johnsgaard antok at han allikevel, privat og i enrum, tok sig av den prekesyke.

For han lot ikke de unge predikantene fare frem som de vilde. Man våket over hvad der blev servert for menigheten.

Den senere bekjente predikant fra Valdres, Jon Nielsen Fjeld, kom til Øyer på en av sine aller første reiser. Jens Johnsgaard fant at han var vel begavet, men umoden og lite åndelig edru. Han rådet ham til li reise hjem igjen en tid, om ikke mere enn en måned. Det gjorde Fjeld, og han har senere selv fortalt, at han hadde megen nytte av denne hjemsendelse.

Den tid var der også en predikant, Jens Monsen, som reiste rundt og preket måtehold i brennevinsdrikk. Og hvor han kom stiftet han måteholdsforeninger. Nu hadde han vært i en bygd nordenfjells hvor der var en del vakt ungdom. Og for dem hadde han talt, så de syntes det hørtes bra ut med dette måte­holdet. Der var det dannet en slik forening. Men de gamle troende hadde ikke dette syn, og så var der blitt diskusjoner og splittelse istedenfor det gode forhold som var før.

Da Monsen reiste derfra til Øyer, skrev en kristelig venn til Johnsgaard og fortalte hvordan det var blitt der i bygden. Brevet sendte han med predikanten.

Jens Johnsgaard leste brevet, og så sa han til Mon­sen: «E kan gjenne lesa det høgt, så du får høre det».

Og Monsen hørte med megen interesse på denne skri­velse. Efterpå sa Johnsgaard: «Det var da leidt at det skulde ha ein slik virkning. Du har da visst meint å gjera någå godt med desse du har tie på med. Men det er ofte så med oss at vi meiner å gjera någå godt, og så får vi sjå at det inte lykkes. Du lid vondt ve å reise for desse. Kanskje du vilde levere me desse papira du har, så er du kvit di heile?»

Papirene var fortegnelse over måteholdsmedlemmer. Monsen leverte alt sammen, og det blev på Johnsgård.

Så bestemte Jens opbyggelse. Monsen talte først og han selv til slutt. De fulgtes ad bygden rundt og hadde mange hyggelige stunder sammen.

Likedan gjorde Jens Johnsgaard med en annen til­reisende, som de ikke riktig hadde tillit til, så der blev ingen forvirring i menigheten her.

En gang kom der til Øyer en predikant fra Vest­landet, som ikke forstod folkekarakteren her østpå, og derfor la i vei og dømte sine tilhørere på en min­dre heldig måte.

Da han var reist, skulde Jens Johnsgaard holde møte. «Har han nå vore her og pløigt, denne fremmedkaren,» sa han, «så får e så, e da !» (meddelt av sogneprest H. Kaldor, Romedal).

Jens Johnsgaard var høit aktet i sin bygd. Han salt i mange år som medlem av skolekommisjonen, og var i 9 år første forlikelseskommisær. Og her var han nettop den rette mann.

Der var nokså megen trette mellem folk i Øyer den gang, og det skulde ikke så meget til før de stev­net hverandre.

Hver gang nu Jens gikk for å bytte klær, når han skulde til kommisjonen, så bad han alltid Gud om visdom, og især om at han selv vilde bøie de stridendes hjerter, så de kunde forlikes, og man undgikk at det blev sak.

«Og når han Jens kom imellem dem», har en sam­bygding fortalt, «om de var så sinte at de stod som om de vilde fly på hverandre, så hadde ikke han talt mange ord, før de blev rolige og mildnedes til forlik».

Når det da var gått i orden, kunde han si: «Ja, nå skriv e ned på pa­piret at døkk er forlikte. Men døkk får sjølve kjenne etter i hjertom døkre, om døkk er det !»

Om sig selv sa han: «E la merkje til det, at ner e somme tider meinte at e kunde vera til någå ti ei sak, da falt det tyngst å få døm forlikte. Men ner e syntes at e inte dugde til någå, da gjekk det best».

 

Jens Johnsgaard blandet sig nødig i religiøse stri­digheter. Og gjorde han det, så var det for å veilede og stifte fred. En gang da nogen bad ham uttale sig om noget man var uenig om, svarte han: «E har inte slåsthanskan på».

Sterkt fremtredende hos ham var hans trang til å stifte fred. Når han hørte om nogen uenighet blandt venner, reiste han gjerne til dem for å megle, og det lykkedes på de fleste steder.

Derfor hadde han størst betydning og utførte sin egentlige særopgave under all den strid som kom op omkring midten av århundret.

En gang var han til stede ved en sammenkomst i nærheten av Kristiania, hvor de talte om Grundtvigs opfatning av dåpen og trosbekjennelsen, og om Kristi nedfart til helvede. Dette var i anledning av Wexels’ «Aapne erklæring», som da nylig var kommet ut.

Det var mest grundtvigianerne som førte ordet. Jens Johnsgaard hørte på dem uten å si et ord. Han satt som om han ikke forstod dem.

Da de til slutt vilde ha ham til å uttale sig, så sa han: «Vårherre har vore god imot me. E har fått sett at e har eit vondt hjerte, og det er besynderleg, det blir verre og verre for hår tid. Men så har han au vist me at der er renselse i Lammets blod. Og nå har e så mye å gjera med desse, e, så e får inte tid til å befatte me med alt det døkk tala om. — Og så skjønner e at dette er nåen vidtløftige saker, så e har nok for små evner til å forstå døm. E har nok med å halda fast ved katekisma og forklaringa mi for der å finne føde for min sjæl. Dessa høge tinga, som døkk held på med, overlet e åt di store og kloke hoder her inne i hovedstaden».

Efterat pastor Lammers i Skien var trådt ut av den lutherske kirke, var der mange også blandt Johnsgaards venner, som kom i uro over det, og tenkte på om det var rettest å gjøre som ham.

Det var en kone som spurte Jens hvordan de nu skulde bære sig ad, da barnedåpen blev så angrepet. «Å,» sa han, «vi skal lesa over katekismen vår, så tenkjer e vi greier oss med det».

Der var mange som ønsket å høre et råd av Jens Johnsgaard, og han reiste da til Skien for å snakke med sine venner der.

På denne turen la han merke til en mann som var tilhører ved flere møter han holdt. Nu kom mannen og vilde ha en samtale med ham. Det var nemlig noget som han mente at Johnsgaard ikke hadde lys i eller forstand på. Det skulde han nu forklare ham, og vilde han ikke gå med på det, så kunde det ikke stå rett til med hans kristendom.

Så regnet han op alle anklager mot statskirken, og sa at en kristen ikke kunde annet enn å gå ut av den. Særlig var det galt sådan som kirken forvaltet nadverden.

Da han var ferdig, begynte Jens Johnsgaard på sin vennlige, stillferdige måte å fortelle, at han hadde nu funnet sin Frelser i statskirken. Det var nettop mens han mottok alterens sakramente av en prest som han ikke turde regne for vakt en gang. Siden hadde Gud lært ham at det går an å bli hos ham der, så han behøvet ikke å trede ut.

Men Jens skjønte nok det, sa han, at det var anderledes med den annen. Hos ham var det samvittigheten som drev ham til å trede ut, og da burde han jo følge den. I vår tid hadde vi så meget å takke Gud for, også friheten til å slutte oss til hvilket samfund vi vilde.

Men han vilde bare råde ham til en ting: Nu mente han å måtte trede ut av statskirken, mest på grunn av den form de der bruker for nadverden. Hvis han nu fant et samfund som hadde det rettere i denne henseende, så burde han undersøke hvordan de hadde det der med andre ting, f. eks. med dåpen. Om han da fant at der var ufullkommenheter også i det samfund, så burde han heller bli hvor han var, ellers kunde gjerne det siste bli verre enn det første for ham.

Mannen gikk sin vei, og det blev sagt siden at han betenkte sig og ikke trådte ut.

En gang mens flere venner var sammen, kom to av dem op i en heftig diskusjon om barnedåpen. Johnsgaard hørte på dem en stund uten å blande sig i det. Så gikk han bort til dem og sa: «E forstår, døkk vil ha rett båe tu. Hå meine døkk, om Gud vilde bruke retten sin, så slo han døkk ihel og kasta døkk i helvete!»

En yngre predikant, som reiste sammen med ham, forteller hvordan han tok det oppe i Størdalen, en gang da der var blitt et motsetningsforhold mellem de yngre og de eldre efter en vekkelse: «Mange av de unge hadde begynt med opbyggelser på egen hånd, og vilde ikke ha de gamle med. De beskyldte dem for å være lunkne med bare kold forstandskristendom uten kraft. Dette fortalte jeg Jens om, mens vi var på veien, og tenkte at han ganske snart vilde rette på det. Men det gikk dag ut og dag inn oppe i Stør­dalen uten at han gjorde noget ved det.

Jo, en kveld da flere venner var samlet efter opbyggelsen, satt Jens lenge og talte privat med oss. Han søkte å skildre de forskjellige temperamenter hos menneskene, og i forbindelse dermed de mange skrøpeligheter som vekker forargelse. Likeså at der var forskjell i begavelse, i innsikten i Guds ord, i tilegnelsen av nåden, o. s. v.

En mann jeg kjente blandt vennene syntes at han hadde hørt så meget godt nu, at det var best å gjemme på det. «Nu vil jeg knytte sammen og gå hjem», sa han.

En aften senere, da vi hadde sluttet opbyggelsen, satt også Jens lenge og talte privat med forsamlingen. Den gang var det om vårt onde hjerte, om de mange skrøpeligheter hos oss som kommer til syne for hver­andre, og som Satan benytter til å forstyrre enheten og slukke kjærligheten mellem de troende, o. s. v.

På denne måte rettet han på forholdene, og efterlot sig stor velsignelse både for de nyvakte og for de eldre kristne».

Like til i 60-årene vedblev Jens Johnsgaard å virke som en gammel elskelig patriark blandt Guds folk.

«Han drog om, rett som en fader og fredsstifter», skriver biskop Grimelund. «Han øvet alltid en besyn­derlig makt nettop derved at han ei vilde være over­legen som gammel og prøvet og vis, men gjemte prøvetheten i en inderlig barnlig, ydmyg og elskelig sjel».

 

Stengt for kommentarer.