ole pedersen aanstad

 

Fra H.G. Heggtveit : Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Haugianismens Tid – første Halvdel 1796-1820. s. 170:

 

I Skjåk prestegjeld bodde den kjente haugianeren Ole Pedersen Aanstad mesteparten av sitt lange og virksomme liv. Han var født i Fortun anneks til Luster antakelig i 1778. Om hans foreldre og barndomshjem vet man intet; i sin ungdom var han en villstyring, fortalte han selv en gang. Da han nådde den voksne alder, ble han vakt ved Hauge og reiste litt med ham som legpredikant. Han var i sine yngre år driftebonde og kom sannsynligvis nokså tidlig som gift mann til gården Aanstad i Skiaker (Skjåk). Hustruen var fra samme prestegjeld og omtales som en kristelig interessert, stillferdig kvinne, som trådte helt tilbake for sin mann, som hun var langt underlegen med hensyn til evner. De levde et godt husliv og oppdro sine barn kristelig og vel.

Ole Aaanstad var en rikt utrustet og utpreget kristelig personlighet; han stod som en patriark innen sin krets, en apostolisk skikkelse med stor tillit og innflytelse og virket især ved sin mektige personlighet og sitt liv, men hadde også stor begavelse til å forkynne Ordet i et tankeklart og greit foredrag på ekte «Lystringsmaal». Foruten i hjembygden holdt han også oppbyggelser på Lom, Sel og Vaage. Vanligvis leste han av «samlingspostillen» eller en annen god predikenbok og knyttet noen hjertelige og enfoldige formaningsord til dette; han begynte og sluttet med sang og bønn. Men ikke minst evnet han å tale «privat» med den enkelte, ja man kan gjerne si at han i dette hadde sin styrke; derfor var han også meget søkt som åndelig rådgiver og drev en vidt utbredt og velsignelsesrik sjelesørgervirksomhet.

I samtaler der flere deltok var han fengslende, lærerik og i beste forstand oppbyggelig. Det kom under alt fram at han hadde en skarp forstand og en sunn dømmekraft; han var en kritisk natur som hadde lett for å gjennomskue alt uekte og prøve åndene, om de var av Gud.

I alle timelige gjøremål var han en enestående dyktig og innsiktsfull mann, som både som kristen og i enhver henseende nøt ubetinget tillit. Han hadde stor interesse for og et godt kjennskap til bygdens stell og statens styrelse og var gjennom en rekke av år hedret med mange tillitsverv av sin bygd. Han var sitt sogns første viseordfører, formann og valgmann og møtte på amtsformannskapet, der han til tross for sin beskjedenhet og tilbakeholdenhet fremmet viktige saker. Hans hus var gjestfritt og meget søkt av kristelige venner og andre.

Når trosbrødre kom til hans hjem, vekslet det med åndelig samtale, bønn og sang; husfaren tok livlig del og kom med treffende og dype bemerkninger om åndelige og timelige ting og viste seg som en mann med rik innsikt og erfaring. Han brukte Guds Ord flittig, bad stadig og ivrig, holdt andakt i sitt hus og omtales som vel kjent med den lutherske kirkes beste oppbyggelsesskrifter. Hans åndelige liv var jevnt, rolig og freidig; han var en prøvet mann, befestet i sin tro.

Som haugianerne i alminnelighet forsømte han nesten aldri gudstjenesten, gikk flittig til alters og var en sunn luthersk kristen. Derfor var forholdet til de vekslende prester i sognet alltid preget av gjensidig hengivenhet, hvilket allikevel ikke hindret at han en gang gav presten en alvorlig advarsel under fire øyne, har denne selv sagt. Hadde han noe å påminne om, sa han det alltid til vedkommende i enerom, hvorfor det også som oftest hadde den tilsigtede virkning.

Nesten hele sitt liv hadde han en god helse og nådde en usedvanlig høy alder, i det han døde i fred 12. februar 1871, omkring 93 år gammel. Han var middels stor, noe spinkel, med et ytterst ærverdig utseende; håret var sortgrått, delt i pannen og så langt at det hang ned på skuldrene.

 

 

Stengt for kommentarer.