johan nicolai loose : presentert av dagfinn breistein

 

– i boken : «Hans Nielsen Hauge : Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 57 – 60 :

Den betydeligste av Hauges tilhengere i Bergen, var uten tvil Johan Nikolai Loose.

Han var bergenser, født i 1771, og således på alder med Hauge og Traae.

Hans foreldre var sildevraker Friderich Loose og Jannicke Kristina, født Mester. Alt i 1793 hadde Loose vunnet borgerskap som bøkkermester. Samme år giftet han seg med Pettricke Isachsen. Men da hustruen plutselig døde i november 1799, satt Loose tilbake som enkemann med 4 mindreårige barn.

På den tid Hauge første gang kom til Bergen, var Loose «faldt i Samvittighedsskrupler». Faren var bekymret over sønnens tilstand og gjorde alt forat han skulle bli helbredet. Da ryktet gikk om at Hauge var i byen, tok Friderich Loose sønnen med seg og gikk for å treffe Hauge.

Han var da nettopp reist, men Loose fikk seg overlatt noen av skriftene, og siden kom de i kontakt pr. brev. Da Hauge vendte tilbake til Bergen året etter, ble vennskapet mellom dem sluttet, og Hauge evnet å fri Loose fra hans skrupler. Som ledd i kuren hadde Hauge foreskrevet Loose å arbeide flittigere enn før. Dette skulle hjelpe ham til å atsprede de «galne Tanker» (Politimest. i Bergen. Forhørsprotok. nr. 15, 1804-1808, s. 351 flg.).

Det faktum at det hadde lykkes Hauge å frigjøre den forvirrede Loose fra hans vrangforestillinger, og den følge at Loose var langt mer virksom enn tidligere, var momenter Hauge påberopte seg da han i oktober 1805 søkte Kongen om å slippe ut av arresten (Hauges søknad 10/10-1805, Norvegia Sacra 1923, s. 101).

Hauge ordnet det slik at hans søster Karen kom til Bergen. Hun ble som en «fosterdatter» i Looses hus og inngikk ekteskap med Loose ikke lenge etter (Kirkebok for Korskirken viser at Loose giftet seg med Karen Hauge 7/5- 1802).

Looses hjem ble snart et sentrum og samlingssted for ven­nene i Bergen. Opptil 50 mennesker kunne komme sammen i stuene, men en god del av dem var gjerne slike som var kommet av «nyfigenhed» og ikke for å oppbygges.

Selv opptrådte Loose som lektaler. Han tok turer på bygdene omkring byen, og virke­feltet hans strakk seg fra Tysnes i sør til Alversund og Lindaas i nord. Av presteskapet ble han ikke vel mottatt. «Skjønt Sang og Tale dennegang intet i sig selv Forargeligt eller Skadende indeholdt», uttalte sokneprest Blichfeldt ved en leilighet, «var Talen dog uden al Orden og kun et skumlende Udbrud mod vor Tids Laster, Ugudelighed og Vantro, forenet med Straffedommens Forkyndelse og idelig gjentaget Udraab : I maa om­vende Eder !» (Blichfeldts skriv til stiftamtmann Bull 30/7-1804, referert av Bang og Heggtveit).

Sitt hus og verksted hadde Loose på Nedre Stølen, straks opp for Mariakirken. Da verkstedet etter hvert måtte utvides, ble flere av naboeiendommene innkjøpt. Så sent som i oktober 1804 kjøpte Loose Pernille Jørgensens våningshus med underliggende bøkkerverksteder for 1000 rd. (Pernille Jørgensens skjøte, Bergens Skjøte- og pantebok 26/11-1805 s. 632).

Han var en dyktig fagmann og et hederlig menneske, en israelitt uten svik. Det framgår av politimester Olsens erklæring at han intet uredelig hadde hørt om Loose, men tvert om hadde erfart at han var en flittig mann som holdt «nogle og Tyve Mennesker i sin Bødker Værksted, og har af alle Bødkere her det meste Arbeide».

I søknaden til Kongen om løslatelse oppga Hauge at arbeidsstyrken endog hadde økt fra 10 til 50 mennesker. For Hauges handel ble Looses driftighet og erfarenhet i forretningslivet av største betydning. Loose kunne gi kloke råd; og i henhold til skriftlig fullmakt hadde han overoppsynet med handelen når Hauge var borte fra byen. Den nære tilknytning der var mellom dem som svogre, førte også Loose opp i store vansker etterat Hauge var arrestert i 1804.

Myndighetene hadde en sterk mistanke om at der besto et økonomisk interessefellesskap mellom de to. Mistanken førte til rettslig granskning og husundersøkelse. Men Loose tilbakeviste anklagen. Han ville riktignok ikke nekte at han hadde vært åpen for å vise Hauge hjelpsomhet, men det var en helt annen sak. Til den insinuasjon at han skulle ha vært medvirker i et stort bedrageri, svarte Loose at han var glad over å ha en rolig samvittighet, likesom han var overbevist om «beviddst aldrig at have forurettet noget Menneske, hverken i mine egne Affairer eller i de jeg har forretted for min Svoger Hans N. Hauge, og ieg troer heller ikke at noen af mine Med­borgere kan komme frem og klage over i nogen Henseende at være bleven besværet af mig. Ligesom ieg heller ikke veed mig bevidst at have overtraadt nogen Borgerpligt» (Looses erklæring 8/11-1804, R.pk. II nr. 103).

I 1808 oppga Loose sitt borgerbrev som bøkker og løste borgerbrev som kjøpmann i stedet. Han hadde de beste betin­gelser for å kunne drive en stor handel. Siden 1806 hadde han både formelt og reelt stått som eier av Strudshavn i fellesskap med Aalderust. I 1809 inngikk han avtale med kjøpmann Didrich Falch om kjøp av Falchs eiendom i Dreggen. Dette gjaldt eiendommen nr. 3 i rode 24 (Slottsgt. 6) som besto av våningshus til gaten og pakkboder til sjøen. Kjøpesummen var 5400 rd. Men før han hadde fått skjøte på gården, falt Loose plutselig død om, rammet av slag. I april 1810 ble skjøte utstedt til enken — Hauges søster — som gikk svanger da mannen døde. Hun satt tilbake med 4 barn av Looses første ekteskap og en 6 år gammel pike hun selv hadde med Loose. Hun giftet seg på ny i 1812 med kjøpmann Hans Erichsen, som var kveker. I dette året solte de Slottsgaten 6 til Ole Svanøe og flyttet så til Kristiania.

Boet etter Loose ble gjort opp med en inntekt på 19.491 rd. og med en utgift på 14.186 rd. (Bergens Borgerbok s. 240. Pantereg. A, nr. 4, Byskriveren i Bergen, ad. rode 24, nr. 3, jfr. Bergens Skjøte- og pantebok nr. 22 (1809-13).

Hauge satt fengslet da han fikk underretningen om Looses brå død. Dødsfallet gjorde et dypt inntrykk på ham, og han skrev et sterkt medfølende brev til søsteren Karen. Her fram­holdt han hvor oppofrende Loose hadde vært innenfor venne­samfunnet — «en Ven i Nød, en Broder der vilde dele til det yderste, en Fader til manges Vel, af Omsorg og Virkelyst, som er skielden at finde i den Grad».

Særlig sterkt var minnet om deres siste samvær året forut — «de oprigtige deltagelser og løksalige Følelser, vores Samtale om at udbrede det Gode i Tiden til et salig Formaal paa hin side Graven, at høste Frugterne, dette og vort sidste Omfavnende Farvel, har og rørt mit Hierte saa jeg under Tiden af Graad ikke kan Tale   ——- » (Brev av 27/2-1810; Kjeldeskriftfondets samling av Hauge-brev).

Men det var ikke bare Hauge som følte sorg og savn da Loose gikk bort. Der var mange som erkjente å stå i takknemlig­hetsgjeld til ham og det var under stor deltakelse at Loose ble gravlagt på Korskirkegården, side om side med en rekke andre framtredende og fortjenstfulle borgere av byen.

Stengt for kommentarer.