johan nicolai loose : presentert av h.g. heggtveit

 

–  i bokverket : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Et Bidrag til dens Historie». Christiania 1912-1920.

 

Fra. s. 196 :

 

Blant Hauge’s venner i Bergen må særlig framheves Johan Nicolai Loose. Han ble født i Korskirken menighet antakelig i 1769 og var av borgerlige foreldre, fikk en forholdsvis god oppdragelse, ble utlært til bøkker og viste seg tidlig som en begavet, gløgg ung mann med en skarp forstand og stor evne til å utnytte denne i praktiske og timelige forhold.

Da Hauge sommeren 1798 besøkte Bergen, ble den unge Loose dypt grepet under en av de oppbyggelser Hauge holdt der. Den livsglade, håpefulle mannens alvor og samvittighetsnød vakte oppmerksomhet og gjorde især hans far bekymret. Da også denne (faren) hadde tillit til Hauge som åndelig veileder, gikk han sammen med sønnen for å oppsøke legmannen, som imidlertid allerede var reist fra byen.

Men den ivrige sannhetssøker slo seg ikke til ro med dette; han fikk oppspurt (tak i) en av Hauge’s bøker, leste den med stort begjær og fikk derved atskillig lys både over sin egen åndelige tilstand og veien til livet. Han skrev deretter til Hauge, klaget sin sjelenød for ham og fikk veiledende svar tilbake. Ved senere personlig samvær med denne, samt gjennom  alvorlig bønn, kamp og Guds Ords flittige lesning, lysnet det så mye for ham at han kunne tro sine synders forlatelse, fant fred og fikk en ny og rik sannhetserkjennelse.

Mektig grepet av en levende omsorg for sine medmenneskers frelse og drevet av Kristi kjærlighet til å gå ut som et vitne blant en sovende og vantro slekt, begynte han straks å holde oppbyggelse, både i sin fødeby og dens omegn, ja foretok også lengre reiser, under hvilke han hadde flere sammenstøt med den tids rasjonalister.

En gang overvar han gudstjenesten ved Særheim annekskirke i Hosanger prestegjeld; etterpå ville han holde oppbyggelse for folket. Da man fikk nyss om dette, meldte en av sogneprest Frants Henrik Blichfeldt’s medhjelpere til denne (Blichfeldt) at «en av de såkalte profeter og lærere» etter endt messe ville holde samling. Da presten var ferdig med forretningen, kalte han Loose til seg i kirkestuen, ba almuen komme inn og befalte legmannen å synge og tale for dem, slik han pleide. Siden han Blichfeldt beskrevet denne sammenkomst på følgende måte : «Skjønt Sang og Tale dennegang intet i sig selv Forargerligt eller Skadende indeholdt, var Talen dog uden al Orden og kun et skumlende Udbrud mod vor Tids Laster, Ugudelighed og Vantro, forenet med Straffedommens Forkyndelse og idelig (stadig) gjentaget Udraab : «I maa omvende Eder !»

Men til at oplyse, forbedre eller opbygge endog den Enfoldigste var den aldeles uskikket.»

Slik  var den rasjonalistiske prest’s oppfatning; etterpå søkte denne å svekke det inntrykk den ildfulle og varmhjertede predikant’s ord hadde gjort på de tilstedeværende, ved alminnelige talemåter om at Loose var en udugelig taler og uberettiget til å opptre på den måten. Etter presten’s mening overtråtte han også sine plikter som borger og kristen ved angivelig å forsømme sitt håndverk, samt forlate hus og familie.

Så fikk legmannen dra sin vei, og presten trøstet seg med at han ikke hadde utøvd noen innflytelse på folket. Men Loose lot seg ikke skremme av dette; han fortsatte son oppofrende og energiske virksomhet til medmenneskers frelse og ble mange til velsignelse.

Da Hauge senere nedsatte seg som kjøpmann i Bergen, ble forbindelsen mellom de to venner enda sterkere; Loose ble på denne tid gift med Hauge’s søster Karen, født 1778, og ble betrodd den øverste ledelse av svogeren’s store handelsforretninger, når denne (Hauge) som oftest selv var fraværende på reiser for å fremme sine åndelige og timelige formål.

Etter Hauge’s fengsling høsten 1804 drev Loose selv betydelig kjøpmannsforretning og forskjellig annen virksomhet, samtidig som han var kommisjonær for sine venner og derved dannet et på flere måter betydningsfullt bindeledd mellom Vestlandet og Østlandet. På denne måten fortsatte han med stor energi og stort hell, inntil døden plutselig rykket ham bort ved et slagtilfelle 13. februar 1810; han ble begravet på Korskirkegården den 20. i samme måned, bare 41 år gammel.

Da Hauge mottok dødsbudskapet, gjorde det et dypt inntrykk på ham. Han skriver i et trøstebrev til sin søster, datert 27. februar 1810, bl.a. følgende : «Uventet, straks jeg var stått opp om morgenen, får jeg høre det ord : «Loose er død !» hvilket ifførstningen ikke ganske betog mig (gikk opp for meg), men efterhaanden, som jeg betænkte, hvad var mistet : en Ven i Nød, en Broder, der vilde dele til det Yderste, en Fader til manges Vel, af Omsorg og Virkelyst en, som er sjelden at finde i den Grad; mange levede ved ham af hans Arbeide, og flere kunde haabes vilde komme til Brød ved hans hjælpsomme Hjerte og forhaabentlig tiltagende Formue. Alt dette og over alt vort sidste Sammenvær, de oprigtige Deltagelser og lyksalige Følelser ved vor Samtale om at gavne, om at udbrede det Gode i Tiden til et saligt Formaal paa hin Side Graven.. har rørt mit Hjerte, saa jeg undertiden af Graad ikke kan tale..; naar vi tager i Betænkning Alt, endskjønt Hjertet røres ved at tænke herpaa, skylder vi kun at efterligne vor afdøde Broders Dyder og at undgaa hans Feil; tror, Gud saa, det nu var den saligste Tid for ham; og vi, som endnu er i Verden, maa bruge Alt saa godt, som muligt til Livs Ophold, Formerelse og Beredelse til hint Liv, hvor vor Tro er fast, at vi findes igjen med Glæde. Fremforalt minder vor Broder Looses Død os om, vi skal og dø, vel os, at vi stedse er beredte og dertil gjøre godt, medens vi har Tid.» (Utrykt brev fra Hauge av 27.februar 1810)

Et par år etter mannens død ble enken gift igjen med Hans Eriksen. Han var født på gården Eriksrud i Lier, ble i krigsårene, mens han var til sjøs, oppsnappet av kapere og ført til England, hvor han tilbragte mange år; her ble han påvirket og vakt ved kvekerne. Omkring 1812, straks etter sitt giftermål med Karen Loose, solgte han de eiendommer i Bergen som han fikk med henne, og flyttet til Christiania, hvor han drev som kjøpmann og skaffet seg en ikke liten formue. Han var noe av en original og tilhørte alle dager kvekerne, men omgikk også haugianerne; det fortelles at han døde omkring 1840 på Schultzehaugen, som ligger ikke langt fra Gamle Aker kirke. Hans enke levde enda i atskillige år. Både som gift og senere gjestet hun Kjøbenhavn og stiftet bekjentskap med Grundtvig, som interesserte seg mye for den begavede kvinne. I åndelig henseende var hun visstnok ikke på langt nær så ydmyk, dyp og varm som broren Hans Hauge; med hensyn til religiøs oppfatning omtales hun som noe ustø og ble påvirket snart av den ene, snart av den annen retning. Hun døde i Vor Frelsers menighet i Christiania 16. februar 1850.

 

 

Stengt for kommentarer.