samson torbjørnsen traa : presentert av dagfinn breistein

 

– i boken : «Hans Nielsen Hauge : Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 55 – 57 :

Garnisonssoldat Samson Torbjørnsen Traae.

Hjemme hos Svorstøl ble Hauge kjent med Samson Tor­bjørnsen Traae fra Jondal i Hardanger.

Traae, som var jevn­gammel med Hauge, var visstnok kommet til Bergen i 1791, og siden hadde han tjenestegjort som garnisonssoldat. Hans møte med Hauge ble et vendepunkt i livet. I 1802 kom han i Hauges tjeneste som handelsfullmektig.

I sin selvbiografi skriver han at han var formørket i sjelen angående de ting som hørte til Guds rike, inntil han var 20 år. Han hadde ikke akkurat vært en synder av stort format, da han etter sin natur var «meget stille og enfoldig» og ikke hadde for­stått å skikke seg etter verden. Men når dommens dag ble nevnt, hadde han følt uro i samvittigheten fordi han fryktet døden.

Det synes i det hele å ha vært flere likhetspunkter mellom Traaes og Hauges utvikling før det avgjørende gjennombrudd.

Traae hadde kjent den samme splittelse i sinnet. Til tross for at han fortsatte å gå i kirke og bar aktelse for Guds ord, tiltok med årene de syndige lyster «saa næsten al Følelse om Gud og in i n Salighed døde bort». Så hendte det en søndags kveld han var på vei hjem fra et selskap at den tanke slo ham : «Det er ikke verdt at du gaar saaledes og fordriver Tiden med Kortspil og anden forfængelig Glæde, som ikke giver dig nogen indvortes Fornøielse og Tilfredshed; gavnligere er det at du betragter Guds Ord og lærer bedre at forstaa din Børnelærdom og Bibelen, paa det du kan blive oplyst om din Salighed, da du ei ved, hvorlænge du kan leve».

Fra nå av ble han en søkende sjel som i dagliglivet prøvde å etterleve Skriftens ord. Men han ble spottet av vennene. Han tok til å lese religiøs litteratur, men fant ingen trøst i bøker «som handlede om Jesu Blod og Forsoning og skienker stor Trøst for Syndere, men taler lidet eller intet om den indvortes Strid, Fornægtelse og gode Gierninger».

Heller ikke samværet med Svorstøl hadde gitt ham det religiøse feste som han søkte.

Derimot ble møtet med Hauge av gjennomgripende betyd­ning. «Da han begyndte at tale Guds Ord», sier Traae, «blev mit Hjerte bevæget med stor Forundring over hans Kjærlighed og milde Sind».

Og Hauges påvirkning førte til at Traae fattet et nytt forsett. I et brev kort tid etter at Hauge hadde forlatt Bergen i 1798, omtaler Traae ham som den kjære broder, og som den der hadde avlet ham i Kristus. Han kunne ikke få takket nok for alt det han hadde opplevet.

«I Troen jeg dig seer daglig, og ligger nær dit Bryst med Hiertens Kierlighed, ja mit Hierte smælter hen af Sorg og Glæde naar jeg ihukommer den store Kierlighed og Godhed du havde til mig ————- ».

Denne Traaes følsomme og malende uttrykksmåte må tas som et prov på den makt som Hauge fikk over sinnene. Ordene hans reiste en ny vilje hos de religiøst anfektede. Traae ble fylt av en sterk trang til å forsøke seg som lektaler for å «udbrede hans Ære blandt alle Folk».

— Traaes brev hørte til de «mange Breve» som Hauge mottok fra Bergen etterat han var kommet hjem til Tune, brev som oppfordret ham til å vende tilbake til byen. Hvis de ikke skulle møtes mer i dette liv, skrev Traae, så måtte Gud gi at de møttes i det evige, men han la også til : — «jeg attraaer at se dig igjen».

Samson Traae ble en flittig brevskriver. Stilen hans var muntlig, og innholdet jevnt over fritt for mange snirklede tale­måter. Han støtter seg i argumentasjonen gjerne til Bibel ord. Framstillingen er ofte allegoriserende med et lett forståelig bil­ledspråk. «Det er nu Sommers Tid og Alting staaer i Blomster til Frugtbarhed», heter det således i et av brevene. Han ønsket at det også måtte være sommer i menneskesinnet, at de kunne bære frukt, Gud til ære, «for Naadens Tid er kostbarere for os, end Sommeren til at samle Legems Føde».

Traae ble en aktiv lekpredikant som flittig reiste omkring og holdt oppbyggelser. Han besøker distriktene nær Bergen, og han kan glede Hauge med at «heromkring paa Landet især haabes bedre i mange oprigtige Siele».

På ettersommeren 1800 var han i Trøndelag, og han ble om høsten satt i arrest på Røros. Sokneprest Krag tok forargelse og lot — for å prøve ham — Traae lese et stykke av Det nye Testamente i manges nærvær. Presten berettet at de til sin store undring hadde bemerket «at han ikke kunde læse rigtig i Bog, og mindre give en fornuftig Forklaring om Ting, som Skolebørn paa 9 Aar vel besvarede». Traae — på sin side — skulle ha kalt soknepresten en Guds bespotter som forledet menigheten til synd.

I sitt religiøse syn var Traae helt på bølgelengde med Hauge. Også han hevdet at det var en vesentlig betingelse for det sanne kristenliv at der kunne påvises frukter. Alle krefter måtte settes inn i kampen for å få menneskene omvendt. Gud trengte både til sjel, legeme og gods, «thi skal vi giøre Godt, ære Gud og tiene Næsten, da kan det ikke skee ved at vi ere ufrugtbare, lade, ørkesløse og overdaadige, egennyttige og gierrige  ————-   thi vi maae giøre Godt den Stund vi lever, om vi skal nyde Glæden i Evighed og arve Guds Rige».

Da Hauge var fengslet i 1804, ble det brått slutt med Traaes tjeneste i Hauges kjøpmannshandel. Men Traae slo seg til ro i Bergen og løste siden borgerskap som kjøpmann. Handels­huset hans lå ved Tollboden. Som kjøpmann og borger ble han aktet og æret. Men på grunn av sin religiøsitet var han et takknemlig offer for uromakere og spottere, for kjuaguttene ikke minst. I følgende lille rimlek levet Samson Traaes navn videre på folkemunne i byen, tillikemed et par andre borgere som også var gjort til skive for guttenes vidd :

I Toldbodens Port laae en Lort.

«Hugg den av med en Sabel», sagde Jean Abel.

«Strø Pepper paa», sagde Samson Traae.

«Gjør det ikke», sagde Bager Dikke.

Stengt for kommentarer.