anders nielsen haave : presentert av h.g. heggtveit

 

– i bokverket : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – et Bidrag til dens Historie». Andet Bind. Anden Afdeling. Chra. 1912-1920.

 

– les også anders nielsen haave’s levnedsbeskrivelse og annet om haave her :

 

– fra s.   :

 

Den betydeligste legmann som utgikk fra vekkelsen i Sunnfjord på midten av 1830-tallet, var utvilsomt Anders Nielsen Haave, visstnok sin tids mest begavede og innflytelsesrike norske Guds Ord’s forkynner.

Han ble født på gården Haave i Naustdals anneks, Førde prestegjeld i Sunnfjord, den 21. juli 1809. Foreldrene var aktede og hederlige bondefolk, som opplærte ham i den kristelige barnelærdom og de alminnelige skolekunnskaper.

Allerede som barn røpet han en klar forstand og store anlegg i flere retninger. Av naturen eide han et livlig og muntert sinn. I alt hva verden bød av fornøyelse, var han en flittig deltaker, som var årsak til at han også i høy grad nøt ære, vennskap og gunst. Når først verdsligsinnede mennesker i sin lek og moro fikk den muntre og oppfinnsomme Haave i sin midte, fant de seg fornøyd og glade; i alle selskapelige sammenkomster var han selvskreven; ingen kunne muntre laget slik som han. Da han i tillegg var en mester til å spille fiolin, hentet man ham til ethvert bryllup der man ønsket slik musikk.

Hans lystighet skeiet allikevel aldri ut i lettsinn; alt det som foregikk i hans nærvær måtte foregå innenfor ærbarhets og sømmelighets grenser. På samme tid som han derfor deltok i ungdommens forlystelser og gleder, var han en samvittighetsfull overholder av sine kallsplikter og en flittig kirkegjenger, samt elskverdig og hederlig i all sin ferd, «riktig en skjønn og fullt utsprungen blomst i denne verdens lysthave».

«På grunn av sin dåp, sin kirke- og altergang, sitt rettskafne og gode levnet, trodde han å være i besittelse av den rettferdighet som gjelder innfor Gud; han hadde vel de gode gjerningers lampe, men manglet troens olje i denne og var alt for beruset av av denne verdens gledes-vin til å se dette. Men den Gud som ikke ikke vi noen synder’s død, men at han skal omvende seg og leve, ble heller ikke trett av å gå etter og kalle på dette får, som mer og mer forvillet seg inn på verdens lystige enger. Straks etter at han hadde nådd voksen alder, kom Guds kjærlighet ham i møte slik at den ble for sterk; han kunne nå ikke lenger motstå den Ånd og nådeshånd som ville dra ham ut av syndens mørke».

En overhøring som kirkesanger Mads Krogness avholdt en søndag midtsommer 1832 på gården Solem omtrent midt i Naustdal, gav ham det første uutslettelige inntrykk av sannheten og ble middelet til hans vekkelse. Den sistnevnte samtalte på en eiendommelig, gripende og overbevisende måte med ungdommen om «Hvorledes omgås man rett med Guds ord ?» i forbindelse med svaret :»Vi skal først sukke til Gud om hans Ånd’s opplysning og dernest lese med andakt og et villig forsett å ville leve etter Ordet».

Hva Haave nå hørte gikk som et stikk gjennom hjertet; han var etterpå så stille og alvorlig og sa : «Slik har jeg aldri brukt Guds Ord». «Det får nok bli annerledes med oss heretter enn det har vært, om vi skal bli salige». Dette har flere tilstedeværende fortalt.

Det er også sannsynlig at Haave også senere mottok påvirkning gjennom den unge lærer Elias Fitje‘s søndagsoverhøringer. Da den allerede omtalte store vekkelse i Wefring begynte sommeren 1833, øvde den en sterk innflytelse på Haave, og nå kom det til et fullt åndelig gjennombrudd med ham. «I desember 1833», skriver en av hans venner, «fikk vi en ny Anders Haave; det gamle var forganget og alt var blitt nytt. Nå så han med andre – nemlig åndelige – øyne, hørte med nye ører og trodde med et annet hjerte, annerledes enn før; nå fant han seg sørgelig bedratt ved sitt hittil førte liv; nå ble han vâr, at hans egenrettferdighets kappe, som han hadde pyntet seg så fint med tidligere, var gammelt kledebon, som han ikke kunne skjule sin nakenhets skam med; nå fikk ha øye på at all hans formentlige gudsdyrkelse kun var et skinn som han skjulte den falske bakgrunn med. Bedrøvelsen etter Guds virkede omvendelse til salighet (frelse) som ikke fortrydes (angres)».

Det ryktes snart om hans sinnsforandring; han besøkte flittig oppbyggelsene og lot seg litt senere en enkelt gang også bevege til å delta med bønn og noen få formaningsord.

Haave holdt seg hjemme, med unntak av et kort vennebesøk til Ørstenvig (Ørstavik) på Sunnmøre 1835. «I denne tid var han ikke rik på ord eller formaning, men derimot på gjerning og eksempel». «Det hendte sjelden at han etter oppfordring av en eldre holdt bønn i forsamlingene; denne var da både enfoldig og kort. Han var forresten i denne tid, mens nådelyset brøt fram i hans hjerte, meget innesluttet. Dette kom både av mangel på troens frimodighet og av menneskefrykt; dels var det også begrunnet i at ha ville vente Åndens vitnesbyrd om Herrens nådige vilje».

Straks etter vekkelsestiden foretok han sammen med Lars Redal en reise til Nordfjord. Han virket allikevel også litt allerede nå i hjembygden, der han til dels ble bistått av kirkesanger Mads Krogness og i nabosognet Vefring, der Lars,Torsten og Anders Redal samt Mads Wefring deltok med ham i oppbyggelsene.

Under store betenkeligheter foretok Haave 1836 sin første lengre reise etter inntrengende oppfordring av Mads Wefring og sammen med denne. Haave skrev til sistnevnte disse karakteristiske linjer : «Dessuten har jeg ikke mottatt gaver til å forkynne Ordet liksom andre, som ved taler kan føre sjelene til vekkelse og omvendelse. Min virksomhet innskrenker seg til å holde bønn  og en kort formaning til folket om å søke frelse for sin sjel».

De dro gjennom Søndmøre, Molde, Nordmøre, Romsdalen, Lesje, Dovre og til Opdal. I begynnelsen var Haaves deltakelse lite fremtredende. «Hans bønner og formaningsord», skriver hans reisefelle, den senere prost Mads Wefring, «var alltid varme og oppbyggelige, og ikke minst var han til velsignelse for den enkelte ved kristelige samtaler, som var preget av alvor og bar vitnesbyrd om et rikt indre livs erfaring; men den mer tilbaketrukne stilling han inntok som legpredikant i de første måneder av reisen, ble liksom ved ett slag forandret, i det han plutselig fremstod som den på den tid mest fremtredende legpredikant i vårt land.

Dette plutselige fremskritt i hans opptreden som en storslagen folketaler kom første gang til syne i en oppbyggelse som vi holdt i Opdal (i søndre Trondhjems Amt). Han gikk i sin tale ut fra et bibelord, som nå er gått meg av minne; men det jeg husker, er inntrykket av den klarhet i tanken, den evne til å uttømme innholdet og den treffende anvendelse på tilhørerne som alt liksom på en gang ble gitt ham.

Det vitnesbyrd han avla forfeilet heller ikke sin virkning på tilhørerne. For meg, som kjente hans forrige tilbaketrukne, noe engstelige fremtreden, forekom dette omslag i hans bekjennelse nesten som en forvandling, og jeg ble slått av beundring; men jeg var straks på det rene med at det var en gjerning av Guds Ånd, som i hans stille og ydmyke sinn og i hans vedholdende bønnens omgang med Gud hadde løst tungens bånd og meddelt ham av sin fylde et nytt mål av nådegaver til andres oppvekkelse og veiledning. Denne nådegave til med frimodighet, varme og klarhet å forkynne Guds Ord var heller ikke forbigående, men ledsaget hans vitnesbyrd til det siste.

Haave var seg også bevisst at Gud ikke hadde utrustet ham fremfor andre legpredikanter etter hans egen verdighet; nei, han følte dypt at gaven var båret i et skrøpelig lerkar. Når derfor noen, om enn i velmenthet, allikevel i uforstand, begynte å opphøye ham, avviste han med barskhet og bestemthet en slik ros.

Han talte ofte om selvopphøyelsens farer og anbefalte for seg selv og andre, som den sikreste motvekt, en grundig selvprøvelse og selverkjennelse i forbindelse med årvåkenhet og bønn» (Gjengitt i Wefring : Minder s. 63-65).

Haave og Wefring fortsatte sitt reiseliv inntil november 1837 rundt omkring i Trondhjems, Hamars, Christianias, Christiansands og Bergens stifter. Etter et opphold i hjemmet våren 1838 tok de igjen til vandringsstaven, reiste nordover så langt som til Trondhjem og derfra gjennom dalene over Dovre til Gudbrandsdalen og videre gjennom Østlandet og det Søndenfjeldske Norge.

Fra Christiansand dro de høsten 1838 oppover Setesdalen til Evje. På Fennefoss i annekset Hordne hadde de en natt en opplevelse som fikk avgjørende betydning både for dem selv og deres fremtidige kristendomsforkynnelse. En kveld etter at de var gått til sengs, utbrøt det et enestående tordenvær. Det ene lynet avløste den andre i flere timer. Tordenskrallene varte ikke så lenge, men lynene fortsatte å følge etter hverandre så hyppig, at de til slutt syntes å danne et sammenhengende lyshav.

De trodde straks at det var den siste dag og hadde begge, uten å si noe, et alvorlig oppgjør med seg selv og sin Gud. De prøvde nøye sitt liv og sin kristendomsforkynnelse og kom til det resultat at de vel hadde forkynt Kristus og bygget på ham, men ikke så fullt og helt som de burde.

Herom har Haave fortalt bl. a. følgende : «Under uværet prøvde jeg min tro, da jeg visste og i mange år hadde bekjent at den (troen) alene gjør utslaget til et menneskes frelse; men jeg følte nå tydelig at de ikke utelukkende var bygget på Kristus og hans forsoning som den eneste grunnvoll for menneskets rettferdiggjørelse for Gud. Når jeg var ferdig med det ene stykke, tok jeg fram det andre, inntil de vesentlige momenter i saliggjørelsens orden på samme måte var gjennomgått; resultatet av den hele undersøkelse for Guds åsyn var den, at alle de tidligere momenter visstnok var nødvendige som gjennomgangsledd, men at ingen av dem i og for seg var i stand til å meddele full forvissning om syndsforlatelse og rettferdighet for Gud; at det som det utelukkende beror på, når det gjelder å bestå for Gud, ene og alene er en troende tilegnelse av den fullkomne fyldestgjørelse som er tilveiebragt ved Kristus; at hva som gjelder er å finnes i ham og ha iført seg ham som sin rettferdighet».

Da dette gikk opp for ham, fant han fred og hvile for sitt urolige hjerte. Dette mer fulle evangeliske syn var visstnok noe nytt for Haave og hans venn, men ikke for kirken. Det var med stor klarhet fremholdt bl.a. av Paulus og senere av Luther. Disse hovedsannheter om forsoningen og rettferdiggjørelsen i Kristus hadde også en rekke eldre haugianere tidligere stilt på sin rette plass.

Vi vil bare minne om Torbjørn Gundersen Sandvig i Fjeldberg, født 1756, død 1822, Lars Knudsen Vold i Vang ved Hamar, født 1779, død 1857, Jens Johnsgaard i Øier, født 1792, død 1863, Gunder Ougendal i Soggendal ved Egersund, født 1790, død 1875, Berthe Canutte Aarflot i Ørsten (Ørsta) på Søndmøre, født 1795, død 1859, Ole Larsen Løseth i Rindalen, indre Nordmøre, født 1790, død 1856, Erik Olsen Holden i Hevne, født 1799, død 1861 m.fl.

Det var en indre, åndelig utvikling innen Haugianismen, som førte bevegelsen fram til en stadig fullere evangelisk klarhet. Haave’s nevnte opplevelse fikk ikke liten betydning i vide kretser. Hans dype og fremragende forkynnelse ble nemlig siden fulltonende evangelisk, og hans brev til vennesamfunnet om forsoningen og rettferdiggjøresen, skrevet fra Finseth i Reisen 4. juni 1840, klargjorde disse hovedsannheter for mangfoldige.

Dette sendebrev til venner finnes meddelt ordrett i min utførlige biografi om A. N. Haave i «For Fattig og Riig» for 1885. Da Haave’s og Wefring’s kristendomsforkynnelse var både evangelisk og i andre henseende allsidig og saklig uten det polemiske anstrøk som den senere svenske evangelisme i regelen har hatt, ble den så mye lettere til åndelig rettledning og velsignelse for eldre og yngre haugianere, som på de nevnte punkter ennå manglet den fulle evangeliske forståelse.

Disse to venners inderlige samarbeid fortsattes inntil ut på vinteren 1839, da Wefring dro til Trysil og Haave til Nordland. Dermed opphørte deres lengre fellesreiser; men de virket igjen sammen både i 1842, 1843 og 1844, til dels i lengre tid. Det var av praktiske hensyn, for bedre å kunne imøtekomme mange oppfordringer, at de siden reiste hver for seg.

Haave fortsatte utrettelig sitt frivillige, ulønnede arbeide. For å tjene de nødvendige reisepenger, drev han flittig når han var hjemme som smed, snekker og blikkenslager. Så skaffet han seg nye klær og reiste rundt og forkynte Guds Ord til drakten var utslitt og pengene oppbrukt. Da måtte han hjem igjen av nyss nevnte grunn.

En gang kom han, etter å ha reist lenge, til haugianeren Torsten Holtan i Næs anneks til Saude i Thelemarken. Her holdt Haave et par oppbyggelser, men sa så til Holtan : «For et Aar siden reiste jeg hjemmefra med nye Klæder og 10 Spd. (40 kr/1910); nu er Klæderne udslidte og Pengene opbrugte; jeg maa derfor skynde mig hjem for at smede og snedkre, saa jeg fremdeles kan forkynde mine Medforløste Livets Ord».

Hans venn ville imidlertid ikke slippe ham og sa : «Gud har ikke givet mig Gaver til at holde Samlinger, men betroet mig timelige Midler; du skal faa baade Klæder og Reisepenge, saa du uden Afbrydelse kan fortsætte endnu et Aar». Haave, som helst ved eget arbeid ville skaffe seg de nevnte nødvendigheter, lot seg allikevel til slutt overtale og fortsatte å virke i bygden en tid, til vekkelse og velsignelse for mange, samt til befestelse og bestyrkelse i troen for dem som var kommet lenger frem på den trange vei.

Som mange andre steder fantes også der velmente, men uforstandige unge kristne, som roste legmannen. En av disse ytret i all troskyldighet til Haave : «Jeg skulle ønske jeg var som du !»

Haave, som var en ydmyk mann, ble meget alvorlig og sa : «Det skulle du ikke ha sagt; når du hadde en god venn, ville du da hisse bånd-hunden på ham ?»  «Nei, det ville jeg aldri gjøre», sa gutten.  – «Men det har du nå gjort, min kjære venn, uten å vite det; ved å rose meg, hisser du helvetets bånd-hund på meg; vokt deg for det ! Det skader både meg og mitt åndelige arbeid, ja, kan komme til å ødelegge begge».

Disse alvorlige ord kunne mannen aldri glemme; han voktet seg siden for å ta noe av æren fra Mesteren og gi til det skrøpelige redskap han brukte, som jo selv hadde fått alt som en nådegave og derfor ikke hadde rett til eller fortjente noen ros. Som et lite eksempel på hvor åndelig våken Haave alltid var, kan nevnes at han en gang besøkte et stort, kristelig møte, hvor mange likte seg overvettes godt, mens andre eldre og prøvede venner syntes at det var for mye Marta-uro og for lite av Maria-stillhet.

En spurte Haave hva han mente. Denne svarte alvorlig : «Naadens Ånd fik ikke følge saa godt med, desværre ! Jeg maa hjem og arbeide, saa Gud kan faa tale til mig !»

Karakteristiske er også følgende linjer av et brev fra ham, skrevet i Ålesund 25. oktober 1860 :»Jeg har oftere i mine Breve mindet om Bønnen som en absolut nødvendig Del av vor Gudsdyrkelse og Kristendomsøvelse; men derved forstaaes ikke bare Oplæsning av Bønner, opskrevne i Bøger, ja ikke engang blot den stedsevarende Bøn under Arbeide og Forretninger (gjøremål), men ogsaa Bønnen i vort Lønkammer. Der bliver Samtalen mellom Gud og Sjælen aller varmest og mest fortrolig, og der er det ogsaa som oftest, at Synderen bekommer Tro og Trøst og en glad Samvittighet. Det er i Lønkammeret, at Synderen som oftest stilles nærmest Kristi Kors  og nyder den korsfæstede, døde og opstandne Frelsers Kraft. Der, ja der har mangen knælet bedrøvet og opstaaet glad, knælet syg og opstaaet sund og derfor begyndt med Bøn og endt med Lov og Taksigelse. O, salige Stunder ! Gud hjælpe os at bruge dem, at bede og faa, at bede og ikke blive trætte, til vi engang af Naade har udført Striden til Seier !»

I 17 år, fra 1836 til 1853, gjorde Haave 8 rundreiser oppover til Trondhjems stift over østlandsbygdene og tilbake langs kysten eller omvendt. På to av disse var han helt oppe i Nordland, den siste gang helt til Troms og Balsfjorden.

Dessuten foretok han kortere turer til nabosognene samt til Søndmøre, Sogn, Bergen og Stavanger. På grunn av sin livlige natur og sitt elskverdige vesen hadde han særdeles lett for å omgås folk og vinne dem for sannheten og besatt en eiendommelige gave til å lede samtalen i private kretser. I tillegg var han i spesiell grad begavet som folketaler.

«Pastor Wefring», skriver biskop dr. Bang, «har erklært…. at han verken av leg eller lærd har hørt slike taler som av Haave, når han var opplagt, og det ikke alene fra innholdets, men også fra formens side. På samme tid som hans dype, kristelige alvor vakte liv over alt hvor han ferdedes, så kom han samtidig med lys og ro, og det var kanskje det mest framtredende ved ham, denne forunderlige gave til å oppklare det som var dunkelt og å bringe fred der hvor gemyttene var opprevet».

Ved sin sjeldne evne i denne påpekte retning fikk han også en innflytelse som neppe noen annen legmann siden Hauge’s dager. I 1853 inngikk Haave ekteskap med Bolette Martens, født 1825, datter av en landhandler som bodde på Hellevig i naboprestegjeldet Kinn. Her kjøpte han i annekssognet Svanøe en gård ved navn Stafvang, hvor han bosatte seg og ble sin svigerfars nærmeste nabo.

Som jordbruker måtte han innskrenke den åndelige virksomhet til en mindre krets. Allikevel reiste han ut enkelte tider når det var mindre travelt. Slik skreden tiden hen til 1855. Dette års sommer dro han med flere venner østover til Christiania, hvor det norske Misjonsselskaps generalforsamling ble holdt den 4. juli og følgende dager. Sammen med Ole SvanøeAmund Helland og Anders Redal gjorde han også en tur opp til Bredtvedt i Aker for å besøke H.N. Hauge’s hustru og igjen se det kjære og kjente sted.

De oppfrisket gamle minner og snakket især om den uforglemmelige, avdøde legmann og livet der i tidligere dager og dvelte ikke minst ved hans sykdom og salige hjemgang.

Under Haave’s opphold i hovedstaden gjentok man igjen den oppfordring man noe før hadde stilt til ham om å bli avholdsagent. Han gav tildels sitt bifall; men saken ble allikevel ikke endelig avgjort før noe senere.

På hjemreisen spurte han sin gamle venn A. Redal :»Hvorpaa skal jeg som Kristen grunde min Ret til at virke for Afholdssagen ?» Denne svarte :»En saadan Virksomhed til Folkets Vel kan ikke grundes paa noget andet end Kjærlighedsbudet». Til dette sa han (Haave): «Ja, det er vist saa; jeg kan heller ikke finde nogen anden holdbar Grund». Ikke lenge etter at Haave var kommet hjem begynte han å foreta reiser og motvirke den overhånd-takende bruk av brennevinet.

Resten av sitt liv ofret han minst 2 måneder om året til denne virksomhet. Nevnte skritt ble forskjellig bedømt av det kristelige legfolk, da noen mente at det ikke kunne passe sammen å forkynne evangeliets glade budskap om Guds frie, uforskyldte nåde i Kristus Jesus og så etterpå eller samtidig oppfordre folk til å skrive seg inn i en forening og gi løfte om å holde seg fra all sterk drikk.

Dette syntes man kunne lede folk til å bygge på sin egen gjerning. Haave og mange med ham mente imidlertid at det ikke bare var godt, men også nødvendig for den troende kristne å virke mot den fordervelige og stadig voksende drukkenskapslast.

Noen brødre hadde i denne tid samlet seg på et sted for å drøfte avholdssaken og rådslå med hverandre om hvordan en kristen skulle stille seg til denne. En av dem spurte : «Kan en Kristen med rolig og god Samvittighed virke som Afholdsagent?»   — Uten direkte å innlate seg på dette, sa Haave :»Lad os heller vende det om !  Jeg fremsætter det Spørgsmaal : «Kan en Kristen med rolig og god Samvittighed undlade at virke mod den forfærdelige Brændevinsdrik ?» 

Og ved nå å overveie med hverandre Guds Ords krav til hver enkelt troende kristen måtte de erkjenne som nødvendig for enhver å gjøre hva man kunne for å motarbeide en last som ødelegger menneskers formue og røver fra dem fred, lykke og glede.

I noe over 10 år arbeidet Haave for denne store og betydningsfulle sak og ble derigjennom middelet til mange ulykkeliges timelige og evige frelse. Ifølge meddelelse fra en av hans nærmeste venner virket han som avholdspredikant særlig på bergenskanten, som i Sogn, Nordhordland, Søndhordland og Hardanger, samt i Søndfjord, Nordfjord, Søndmøre, Nordmøre og Romsdalen.

– De anstrengende reiser i forbindelse med gårdsbruket og forskjellige kommunale verv, som ble overdratt til ham, tok sterkt på hans helse. Han klaget av og til i sine senere år at han følte seg legemlig svak og åndelig trett; vennene kunne også merke at hans livsdag hellet. I midten av november 1866 ble helsen så vaklende at han stadig måtte holde sengen.

Den 25. samme måned  – 26. søndag etter trefoldighet  – holdt han misjonsmøte i sitt hjem. Der innfant seg en tallrik skare, og tilhørerne fikk også nå høre mange velsignede Guds ord, som med Ånd og Kraft fløt fra hans lepper. Denne oppbyggelse var avslutningen på hans lange og betydningsfulle virksomhet for Guds rike.

Det gikk siden fort nedover. Han avla allikevel ennå mange alvorlige og levende vitnesbyrd om sin tro og bar sykdommen med stor tålmodighet. Alle besøkende formante han ved avskjeden til «at vandre i Lyset som Dagens Børn» og minnet dem om Jesu ord : «Et er fornødent».

Da han ikke lenger kunne snakke, peket han oppad som for enda en gang å minne sine kjære om det rette hjem. Dødsstunden kom; han foldet sine hender, så oppad, lukket øynene og med et smil på leppene sovnet han stille og rolig inn i Jesu armer. 31. januar 1867.

Han ble 58 år gammel og hadde da virket som en tro arbeider i Herrens vingård i  omkring 34 år. Det tilføyes at han var ytterst forsiktig i sin vandel og sjelden flittig til å bruke Guds Ord, bønnen og sakramentene. I alt sitt forhold hjemme og ute var han en ekte luthersk, fredselskende og fredsstiftende mann som alle hadde aktelse for og tillit til.

Hans ekteskap var rikt og lykkelig, et lysende mønster for andre. Hustruen, som delte hans tro, omtales som en mer enn alminnelig dyktig og huslig kvinne. Hun overlevde ham i mange år. Deres 6 barn, 5 sønner og en datter, har alle stelt seg vel.

Stengt for kommentarer.