nils knudsen dahle

 

– presentert av Sigrid Svendsen i boken : «Kristenliv i Romsdalen  1809 – 1864». Indremissionstrykkeriet, Oslo 1931.

 

Forordet lyder :

I denne bok er samlet oplysninger om de haugianere som levet i Grytten fra 1809 av, og om den vekkelse som fulgte efter deres tid inntil 1864. Kildene er for haugianernes vedkommende vesent­lig H. G. Heggtveit: «Den norske kirke i det nit­tende århundrede», for vekkelsens sogneprest N. A. Carlsens korrespondanse med biskop Grimelund  og dennes innberetning til departementet, samt hans redegjørelse i «Norsk Kirketidende» 1862.

Dessuten har eldre folk på stedet fortalt mig hvad de visste fra den tid, og jeg har fått lov til å benytte brever og optegnelser hos dem. Jeg bringer dem alle herved min hjertelige takk for all hjelp og velvilje.

I fremstillingen er beretternes ord mest mulig nøiaktig fulgt, også der hvor de ikke er direkte citert. Tallene i teksten gjelder henvisningene sist i boken.

Veldre i august 1931. Sigrid Svendsen.

 

Fra s. 75 – 84 :

I 1830 kom to andre hallingdøler til Heen (i tillegg til Ole Iversen Dahle/red.). Det var Nils Knudsen Torstensrud fra Level i Ål, Hallingdal, og Iver Hansen Brandvold fra Hemsedal.

Nils Knudsen var født 1787. I sin ungdom reiste han på handel som de unge menn i Hallingdal gjerne gjorde den gang. Nokså tidlig blev han vakt ved haugianerne i hjembygden. Han var kjent med Ole Dahle, og bestemte sig senere til å slå sig ned hos ham.

Iver Brandvold var dengang bare en guttunge på 12 år. Han var sønn av Ole Dahles eldste bror, han som hadde gården. En gang Ole var hjemme i Hem­sedal, så han at denne fremslengen gikk der så alene, og så spurte han om ikke Iver hadde lyst til å komme til ham i Romsdalen. Og gutten blev glad, «der var ikke nei i hans munn».

Da Nils Torstensrud så begav sig på vei, fulgte Iver med. De gikk fjellet, som det heter, fra Hemse­dal til Valdres, derfra gjennem Jotunheimen over Vågå og Lesja og ned Romsdalen. Det var nettop søndag formiddag, og da Ole Dahle kom ut fra kir­ken, så stod de der. Nu blev de med ham hjem og bodde der i flere år. Iver var som sønn i huset, inn­til han senere kjøpte gården Bredeli i Heen.

Nils Torstensrud ordnet sig så at han kjøpte føde­råd hos Ole Dahle, og fortsatte å drive handel om vinteren, mens han tok gårdsarbeide om sommeren.

Åtte år senere giftet han sig med Lars Kyllingens datter Anne, som en tid hadde tjent på Dahle. Han var da 51 år og hun 28. I 1840 kjøpte de nabogården øvre Dahle og flyttet dit.

Var mannen på nedre Dahle forholdsvis liten og spinkel, så var mannen på øvre gården en ren kjempe. «Han hadde meget av fjellfolkets urkraft i sig, var tykkfallen og bredskuldret og utrustet med ualmindelige legemskrefter, som selv ikke krigens lidelser (han var med ved grensen 1813—14) hadde kunnet knekke. Men var han sterk, så var han tillike herre over sin styrke» (fru Bertha Stueland i Jubileumsskrift for L. Dahle).

Der går mange fortellinger om ham. En gang kom der en slåskjempe og vilde egle sig inn på ham. Nils stod og hugget ved og lot som han ikke hørte. Men den annen blev mere og mere nærgående. «Nå får du flytje deg», sa Nils rolig, «so du ikkje kjem opi øksa mi». Men det hjalp ikke. Da la Nils øksen fra sig, grep mannen i brystet og kastet ham tvers over ved­haugen. Efter det fikk han være i fred (L. Dahle : Tilbakeblikk, I, s. 14-28 og 33-35).

Hans fire brødre i Hallingdal skal ha vært av samme sort.

Nils Dahle hadde også en usedvanlig helse. Kulde syntes ikke å bite på ham. Ennu som gammel mann brydde han sig hverken om undertøi eller yttertøi, og han bare lo av den unge slekt som trengte noget slikt.

Denne store bjørn var stille og fåmælt og så snild som dagen var lang. «Det som har gjort mest inn­trykk på mig i minnet om far», skriver hans sønn, «er hans store vennlighet og blidhet, hans uforstyrrelige sinnsro og hans ualmindelige sagtmodighet» (L. Dahle : Tilbakeblikk) Og datteren forteller at hun ikke kan huske hun nogensinne så ham sint (fru Bertha Stueland i Jubileumsskrift for L. Dahle).

Som fremtredende trekk hos ham nevnes «full vederheftighet og absolutt pålidelighet». Og ærlig som han selv var trodde han det samme om andre. Det var fremmed for ham å tenke at nogen for med beregning og lureri.

Nils Dahle hadde i sin barndom næsten ingen skolegang fått. Lese kunde han så nogenlunde, men ikke skrive. Men han hadde et godt, praktisk skjønn og en rikdom på erfaringer. Og så hadde han en yp­perlig hukommelse. Det var ikke lett å få ham til å fortelle. Men når de en gang imellem fikk ham på glid, kunde han fortelle om sin ungdoms oplevelser, så det blev en fest for de unge.

Hans kone var i mange måter en motsetning av ham. Hun var spe av vekst og hadde en svak hel­bred. Men hun hadde arvet sin fars åndsevner. Hun var således en født dialektiker og en skarp menneskekjenner. Fra sitt hjem hadde hun en solid kristendomskunnskap. Og den prest som konfirmerte henne (H. R. Astrup), skal ha sagt at hun syntes å kunne det meste av Bibelen utenat. Ti hvor som helst han spurte, var hun hjemme. Hun hadde ikke mannens rolige sinn, kunde tvert imot være engste­lig overfor mulige farer. Men likeoverfor mennesker var hun fryktløs og reell. Hun kunde si dem sann­heten uten persons anseelse, særlig når hun gjennemskuet noget fusk. «Rett skal være rett,» sa Anne Dahle.           11)

Hvad man mest husker efter henne, er vel den gang hun tok fatt på presten, for det var noget en landsens kvinne ikke pleide gjøre i de dager.

Under en barnedåp i Heens kirke var der et barn presten ikke vilde døpe fordi faren ikke hadde betalt for det. (En halv daler skulde erlegges på forhånd). Det var den mannen som hadde «spillet så lenge at gården hans kom til å danse». De levet nu i den ytter­ste fattigdom. Konen hadde vært ute på akeren og skåret like før hun skulde ha det barnet. Så kom der et snevær, og de måtte slutte med skjæringen. I de dagene blev barnet født. Efterpå var hun ute og skar videre den samme akeren.

Nu satt hun i kirken med barnet på fanget og gråt.

Inne i sakristiet hadde klokker og medhjelpere for­gjeves forsøkt å få presten til å gjøre en undtagelse denne gang. Men det var jo på den måte prestene fikk sin lovlige inntekt i den tid, og han tenkte at gav han efter en gang, så kunde det virke slik at folk ikke anstrengte sig for å skaffe pengene, når de fikk se at de kirkelige handlinger, om det knep, blev utført gratis.

Men da reiste Anne Dahle sig, gikk op igjennem kirken og inn i sakristiet til presten: «Trur ikkje presten at de e best også for Dokk sjølv at De døper det stakkars fattigmannsbarnet som endå er att — barnet til husmann N. N. — — mora sitt inne og gret, fortvilet over å måtte ta barnet sitt med heim igjen som hedning. De kan føre op mig for betalin­gen —». Men presten var allerede overbevist. «Bare kom med barnet !» sa han.

Folket, som holdt på å gå ut av kirken, kom tilbake. Kirketjeneren hadde allerede helt ut dåpsvannet, men måtte hente nytt, og barnet blev døpt.

Da Nils og Anne Dahle hadde vært gift i 5 år, blev deres eneste sønn født. De kalte ham Lars efter morfaren. Fem år senere fikk de en datter, Brit.

Det blev kjekke barn. Gutten så ut til å ha arvet sin fars helse og arbeidskraft, og morens og mor­farens begavelse og åndelige eiendommelighet.

Da han var tidlig utviklet og hadde ganske ualmindelig lett for å lære, begynte moren å lære ham bokstavene da han bare var fire år gammel, og sendte ham også med på omgangsskolen. Læreren, Erik Berild, tok ham under armen og bar ham, hvor sneen var for dyp. Fem år gammel fikk han på sin fødselsdag høitidelig overlevert en katekisme. Og da måtte han love sin mor at han i liv og død skulde holde fast ved hvad der stod i den boken og i Bibe­len. «Dette løfte efterlot et levende inntrykk, som blev mig en kostelig gave for hele livet», skriver han (L. Dahle : Tilbakeblikk).

Hun ønsket også at denne livlige gutten skulde få avsmak for verdens syndige fornøielser, og så lot hun ham engang bli med til markedet på Veblungsnes. Her var det meget å se som på uskyldig vis kunde more et barn. Men så tok hun ham med inn i et hus hvor han hørte et forferdelig leven. De kom op en trapp og blev stående i døren til et rum som var fullt av folk. Disse for rundt og rundt på gulvet som besatte. Svetten rant av dem, og luften der inne var avskyelig. Han blev forskrekket og spurte sin mor om ikke disse menneskene var tullete. «Å jo», svarte hun, «men de veit de ikkje sjølve».

De gikk ned igjen og inn i butikken i første etasje. Her var det brennevinsutsalg og det et av de verste på stedet. Han forteller: «Gulvet over våre hoder gikk i bølgegang under de dansendes føtter. Brenne­vinet fløt utover disken, og der var fullt av fulle folk med støien, banden og trette». Han, som aldri pleide være redd nogen ting, blev så uhyggelig til mote at han hvisket til sin mor: «Lat me komme vekk !»

Dermed hadde han for livet fått avsky for slike ting. Han var den gang omkring fire år gammel.

Det daglige liv på øvre Dahle gikk jevnt, rolig og lykkelig. Gården var av de bedre i bygden, med 8 kjør, 1 hest og 50—60 sauer og gjeter. De satt gjeldfritt på den og var efter forholdene velstands­folk. Men der måtte jo arbeides og streves, og det blev barna med på fra de var ganske små.

Der var bare disse to barn. Men de blev ikke for­kjælet. Der blev fordret lydighet og sannhet for enhver pris. Enkelte ganger kunde de nok synes at behandlingen var litt hård. Men sønnen skriver : «Det var våre foreldres gode gamle grunnsetning, at barn skal «opdrages i tukt og Herrens forma­ning», som der stod i vår barnelærdom, og det takker vi dem for i deres grav».

På Dahle hadde de både råd og vilje til å vise godgjørenhet. Det var en kjent sak at Anne aldri lot fattigfolk gå tomhendt bort. En gang gav hun også bort en hel ku, da naboen hadde mistet den eneste han eide. Og barna blev stadig innprentet at det var den største glede å kunne gjøre andre godt.

Om Nils Dahle sies det at hans hjertensgodhet og hjelpsomhet mot alle trengende var temmelig ubegrenset. Det kunde nok av og til hende at han trodde folk for vel. Men da måtte Anne holde igjen. Hun gjennemskuet dem og kunde si fra.

Mot sine undergivne var han rundhåndet, og de blev svært glad i ham. Det kunde hende at folk fra husværene kom styrtende i skarevis for å hjelpe ham når det gjaldt å redde høiet for en regnbyge. «Han Nils hjelpte øss ivår», sa de, «då me ikkje ha’ såkorn og ikkje nåkka å betale me. De ska me aldri gløyme».

På øvre Dahle leste man jevnlig i Guds ord. Og når der ikke var gudstjeneste, skiftet de med dem i nedre gården om å ha søndagens opbyggelse.

Når der kom fremmede predikanter, stanset disse først på nedre Dahle. Så sendte Ole nogen av små­barna sine op til øvre gården med bud til Nils : «Der er kommet en som vil holde samling. Skal det være hos dig eller her ?»

For barna kunde preknene somme tider bli vel lange, især hvis det var fint føre ute. «Men det inn­trykk vi fikk av andakten og den ærefrykt med hvil­ken Guds ord blev omfattet, var dog visselig ikke spilt på oss», skriver sønnen. «Vi visste at det var fars og mors vilje at vi først skulde bruke Herrens dag til å samles om hans ord — og vi hadde en umiddelbar følelse av at dette også måtte være Guds vilje. Og dermed slo vi oss til tåls».

Og de levet med Gud på sin barnlige måte. Lars gikk i skogen og gjette, og bad til Gud når nogen av dyrene var kommet bort for ham.

Om sitt gudsforhold talte Nils Dahle sjelden. Men det skinte igjennem, og alle visste hvor han stod. Somme tider kunde han dog nevne det. En gang skulde han sende brev hjem til sine slektninger i Hallingdal og fortelle hvordan de hadde det. Hans kone satt og skulde skrive for ham. Hvad skulde hun da fortelle? På sin stille vederheftige måte sa Nils: «Fortæl dem at mi ved Guds uforskyldte naade har det gøtt baade legemlig og aandelig, saa eg kan seia med sangeren: En lod er tilfalden mig som er liflig, en arv som behager mig».

Gutten, Lars, var liten den gang. Han stod og fulgte ivrig med, optatt av dette at der skulde skrives brev, og disse ordene glemte han aldri.

Denne samme Lars var en stor vågehals. «Å klatre i fjellene på steder hvor et eneste feiltrin kunde koste livet, det var min lyst. Jeg syntes ikke å finne moro i det som der ikke var nogen fare ved». En gang gled han og for utfor et stup, kom ned på glatt svaberg og raste videre, men slapp som ved et under fra det med liv og lemmer.

Han blev stadig så merkelig bevart.

Men hans mor sa engang opgitt: «Mon de blir folk taa den gutten!»

«Aa, sei ’kje de, mor», spøkte han, «de kan gjerne bli prest au, taa me !»

Han blev det norske misjonsselskaps første mann, generalsekretær Lars Dahle.

Hans søster er misjonær fru Bertha (Brit) Stue­land.


 

Stengt for kommentarer.