ole iversen dahle

 

– presentert av Sigrid Svendsen i boken : «Kristenliv i Romsdalen  1809 – 1864». Indremissionstrykkeriet, Oslo 1931.

 

Forordet lyder :

I denne bok er samlet oplysninger om de haugianere som levet i Grytten fra 1809 av, og om den vekkelse som fulgte efter deres tid inntil 1864. Kildene er for haugianernes vedkommende vesent­lig H. G. Heggtveit: «Den norske kirke i det nit­tende århundrede», for vekkelsens sogneprest N. A. Carlsens korrespondanse med biskop Grimelund  og dennes innberetning til departementet, samt hans redegjørelse i «Norsk Kirketidende» 1862.

Dessuten har eldre folk på stedet fortalt mig hvad de visste fra den tid, og jeg har fått lov til å benytte brever og optegnelser hos dem. Jeg bringer dem alle herved min hjertelige takk for all hjelp og velvilje.

I fremstillingen er beretternes ord mest mulig nøiaktig fulgt, også der hvor de ikke er direkte citert. Tallene i teksten gjelder henvisningene sist i boken.

Veldre i august 1931. Sigrid Svendsen.

 

Fra s. 66 – 74 :

 

I årene 1826—30 kom der også nogen haugianere fra Hallingdal flyttende til Grytten.

Den første av disse var Ole Iversen født på Brandvold i Hemsedal 1. januar 1791.

Som gutt var han en kvikk og opvakt liten skøier. Han var lærelysten. Men det var jo ikke så mange fag de hadde i omgangsskolen, lesning, religion og dels skrivning. Regning lærte han sig på egen hånd efter en regnebok som han hadde kjøpt. Og en dag overrasket han den gamle læreren med at han hadde regnet ut hvor mange dager denne hadde levet.

ole iversen dahle2En gang på en overhøring var han tilfeldig kom­met innimellem jentene. Og når presten spurte dem om noget, så svarte Ole, mens han prøvet å gjemme sig bak dem. Han var liten og spe, så det lykkedes, og presten kunde ikke riktig skjønne hvem av jen­tene det var som svarte så kvikt og riktig.

På nabogården Tuv bodde der haugianere, og dem var han meget sammen med i sin ungdom. Så blev han grepet av den haugianske vekkelse, og kom senere i personlig vennskapsforhold til Hauge.

Ole var ikke gardgutten. Den eldste broren hadde Brandvold. Selv reiste han ut, og tok først tjeneste hos en kjøpmann i Drammen. Så slo han sig på han­del. Han kjøpte op smør og andre landmannsprodukter som han reiste til byen med. Senere begynte han med kveghandel. Hallingdølene kjøpte ofte krea­turer i Romsdalen, for der var de billige. Når de da om vinteren skulde dit for å avslutte handel, gikk de på ski over Valdres, Vågå og Lesja. Stykket fra øverst i Valdres, gjennem Jotunheimen til Vågå tok de på én dag.

Ole må i denne tid ha handlet godt. Han hadde nemlig intet med sig fra Brandvold, for da arven skulde skiftes der, blev det han fikk ikke mere enn til å kjøpe sig en gjet for. Det var efter statsbanke­rotten og pengenes fall i 1813. Men i 1825 kjøpte han sig gård i Romsdalen.

På sine reiser var han nemlig blitt kjent med Daniel Arnesen, som han først skal ha truffet i Drammen. Arnesen eiet den gang nedre Dahle i Heen. Den gården var konkurs, og han hadde slått den til sig på tvangsauksjonen. Han spurte nu Ole Brandvold om ikke han vilde kjøpe gård av ham. Jo, Ole tok sig en tur dit op, så på gården, og kjøpte den. Han fant at Romsdalen bød på bedre livsvilkår enn Hem­sedal. Det var årvisst der. Og så hadde jo haugianerne det for sig at de skulde spre sig i landet.

Ved denne tid inngikk han ekteskap med Marit Olsdatter Torseth, der var fra samme bygd som han, og noget yngre. Hun omtales som en begavet kvinne og en alvorlig kristen, sjelden snild og flink i alt huslig arbeide.

I slutten av mars og begynnelsen av april 1826 flyt­tet de da til Dahle. De kjørte med hest og slede fra Hemsedal på det siste av vinterføret. Hele flytningen hadde de i en kiste, og på den satt de. (Rimeligvis tok de veien over fjellet til Valdres, derfra til Mjøstraktene eller søndre Gudbrandsdalen og så nord­over). Hvor der bodde haugianere i de bygdene de for igjennem, tok de inn hos dem.

Så kom de påskeaften kjørende inn på tunet til Kylling. De hadde tenkt å hilse på Lars Kyllingen, som lå syk.

Der var det imidlertid folk og kjøretøier alle vegne. Lars lå i sin siste sykdom. Og alle disse tilreisende var kommet for å se ham ennu en gang.

Ole og Marit bestemte sig da til å være der ganske kort og reise igjen samme dag. Men Lars sa selv at de måtte da stanse over helgen. Så blev de til tredjedag. Rum blev der til dem alle.

Over påske kom de da frem til Dahle.

I oktober samme år blev deres eldste sønn Iver født.

Det så ikke videre lettvint ut på Dahle da de kom dit. Husene var forfalne. Et tømmerhus var påbe­gynt, men ikke fullført. Der manglet syv dører i våningshuset. Og gården var vanbrukt og dårlig stelt på alle vis.

Da sa folk at han Ole fikk nok slutte med «leseriet» sitt og bare drive og arbeide, om han skulde tenke på å klare sig der, eller: «Der blir han nok ikkje lenge !»

Men eftersom tiden gikk fikk han vise dem at det gikk an å være både «leser» og en dyktig gårdbruker. Først fullførte han tømmerstuen. Så forbedret han uthusene. Han la særlig vinn på jordbruket. Der var svært lite dyrket. Men han var drivende, flittig og omtenksom. Den gang gjaldt det å få dyrket så meget korn som mulig. Han brøt op en stor vidde som egnet sig til dyrkning. Og da han i 1858 overlot gården til sin sønn, gav den mere enn den dobbelte avling, og fødde dobbelt så mange kuer som før.

Man forteller ennu om hans tro på Gud under arbeidet. En gang så det svært dårlig ut med års­veksten utover våren og sommeren, og det var alle­rede lidd så langt ut på året, at der bare var seks uker igjen til høsten. Der var nogen som uttalte sin bekymring for dette. «Hmm,» sa Ole Dahle, «de e lenge te hausta. Den Gud so eingong skapte alt på seks daga, kan endå gjere mykje på seks viku !» Og han blev ikke beskjemmet. Det bedret sig i de seks ukene så merkelig, at høsten det år overtraff alle forventninger (Muntlig meddelelse fra familien).

Ole hadde en nabo som var spillemann. Han var stadig borte i lag og spillet, men passet ikke gården sin. Ole vilde advare ham, og en dag sa han: «Du må slutte mæ ’na spellinga! Eg kjende ein mann der eg kom frå, so spella so længje at garden hans dansa». Men spillemannen vilde nu ikke forstå det. «Å», sa han, «det vore artigt å sett au, det !» «Ja, fortsett du», sa Ole Dahle, «so kan du snart få sjå det !»

Og han fikk se det. Først måtte han selge den ene halvparten av gården, så den andre. Han blev til slutt så fattig at familien bodde i et elendig hull som ikke var stort bedre enn en jordgamme.

I 1834 døde Ole Dahles hustru Marit Olsdatter fra ham og tre små barn. Dødsårsaken vet man ikke sikkert. Doktor var der ikke nærmere enn i Molde.

Hun fikk av alle som kjente henne et sjelden godt eftermæle, både som kristen, hustru og mor.

Tre år efter giftet Ole sig igjen med Marit Jørgensdatter Holseth fra Lesja, født 1803. Hun delte sin manns kristelige syn, og var en meget driftig og dyktig kone. I deres hus hersket arbeidsomhet, spar­somhet og streng tukt og orden. Barna hadde forholdsvis liten fritid og blev opdratt i «tukt og Herrens forma­ning». «Derfor skjen­ke Gud dem sin nådelønn,» skriver en av deres sønner (Markus Dahle : Uttrykt brev av 20. des. 1873 til sogneprest Andreas Hauge. Universitetsbiblioteket).

På samme tid blev der øvet haugiansk gjestfrihet og godgjørenhet mot trengende.

«Julaften var der man­ge som gikk der og fikk med sig mat hjem», forteller en av barna. «Mor hadde ikke stunder til å gjøre annet den dagen enn å finne frem til dem».

«Ska me takke ’n Ola for detta?» spurte en som ikke var riktig sikker på om dette skjedde med man­nens samtykke. «Ja, eg er ’kje redd mannen min», sa Marit.

Ole Dahle var knapt middels høi, hadde lyst hår og et blidt, vennlig ansikt. Han hadde et stille og ro­lig vesen. Efter haugianernes sedvane var han også meget varsom og forsiktig i sin tale og hele sin dag­lige ferd.

Allikevel kunde han være kvikk og spøkefull. En arbeider som var på Dahle en tid, sa til sønnen da han reiste: «Det er en hyggelig mann, far din. Eg hadde trudd det var en sutring».

Han var glad i sang. «So sang han når han stod op, og so sang han når han la sig». Ofte kunde de høre ham om morgenen:  «Nu rinner solen op av østerlide, forgyller klippens topp og bergets side».

Ole Dahle blev gjerne den som trøstet og hjalp andre når noget stod på, enten det var dødsfall eller annen motgang.

Ofte var han også megler ved private tvistigheter. Og til det hadde han en særegen evne, en blid, vin­nende, overbærende måte å tale på.

Han nød almindelig aktelse også blandt dem som ikke delte dette hans syn. De hadde alltid inntrykk av at det han sa var personlig sannhet. Og jo lenger han blev boende i Heen, dess mere måtte folk sette pris på denne fredsommelige, stillfarende mann. Hans dyktighet var anerkjent av alle.

Da formannsskapsloven trådte i kraft og der første gang skulde være kommunevalg i Grytten (1837), blev Ole Dahle formann.

Gården drev han op til et mønsterbruk. Romsdals amts landhusholdningsselskap tilkjente ham sølvme­dalje «for Vinnskibeligihed».

Ole Dahle var ikke nogen egentlig taler og reiste aldri lengere turer som predikant. Hans innflytelse gikk ut fra hans liv.

Men hjemme i bygden holdt han stadig samlinger om søndagene, enten i sitt eget hus eller hos andre interesserte, når der ikke var gudstjeneste i kirken. Det var da gjerne postillelesning, som sluttet med en formaningstale og bønn. Ofte hadde han også besøk av Daniel Arnesen eller andre tilreisende talere. Lang tid var han den eneste i Heen sogn som sørget for gudelige forsamlinger.

Hele hans religiøse virksomhet bar mildhetens og kjærlighetens preg. «Som regel talte han lokkende og manende, sjelden strengt». En formaning man ofte hørte av ham var denne at vi må fornyes i vårt sinns ånd.

Dahle var særskilt glad i hedningemisjonen. Han var med i den første misjonsforening som blev stiftet i Gryttens hovedsogn, og fikk siden startet en i Heen. «Norsk Misjonstidende» holdt han fra dets begynnelse. Og ungdommen i hans hus blev levende interes­sert for misjonen. Hans sønn er zulumisjonæren Markus Dahle.

Ole Dahle var en flittig kirkegjenger. Stadig var han i Heens kirke. Ikke sjelden besøkte han også hovedkirken når der ikke var gudstjeneste i Heen.

Av bøker eide han mange av Hauges skrifter, som han hadde ubetinget tillit til, og dessuten en hel del andre som han ofte leste i, Luthers, Speners, Franckes og Pontoppidans bøker, men især var han glad i Johan Arndts «Sande Christendom», og brukte den meget i sitt hus.

På Dahle som på mange andre romsdalsgårder kommer kjøreveien midt igjennem tunet. En uomvendt mann som reiste der, så engang Ole og Marit sitte ved vinduet og lese av en stor bok. Han har senere fortalt at han tenkte: «Dei har no nokå dei folkja, som ikkje me har».

Stengt for kommentarer.