ole olsen bache

 

Tollef Olsen Bache’s yngre bror Ole Olsen Bache, født omkring 1775, var visstnok ikke så rikt utrustet som broren Tollef, men allikevel en av våre betydeligste legmenn i dette tidsrom og dessuten visstnok en mer lutret og helstøpt kristelig personlighet, gjennomtrengt av Kristi Ånd og kjærlighet, utrettelig virksom og oppofrende for den gode sak.

Han var også til stede ved det gravøl i 1797 som broren også var til stede ved, da broren ble påvirket av Søren Røer’s personlighet og kristendomsforkynnelse; men det ser ut til at han den gang selv ble temmelig uberørt og kun uttalte sin frykt for de falske profeter. Det varte allikevel ikke lenge før han fikk et annet syn både på seg selv og vekkelsen og opplevde den store overgang fra døden til livet.

I et vennebrev et par år senere skriver han : «Vor Kjærlighed bør være i Gud; naar vi overlader os i hans Haand, ledes af hans Aand, træder i hans Fodspor og ydmygeligen beder ham om Naade, da udvælger vi med Maria den gode Del, som ikke skal tages fra os. Den, som da har udvalgt denne Del og kjender sit Hjertes Egenvilje, som er ond, og ved, hvad Herren fordrer, han maa med Bedrøvelse nedkaste sig for Frelserens Fødder, give Tugtens Aand Rum og lade Kjærligheden i Hjertet optendes af Jesu Ild, saa den faar opbrænde alle  Syndens Torne. Da bliver Veien beredt for Faderen og Sønnen, at de kan faa Rum i vore Hjerter, og Lyset viser os, hvad vi skal gjøre og lade; thi Lyset er vel kommet ind i Verden og skinner ofte i Mørket, men Mennesket begriber det ikke. Hvor ofte rører ikke Gud deres Hjerter, som sover i sine Synder, men de forstaar det ikke. Derfor er det Naade af Gud, at vi har lært at kjende, hvad Lyset er, saa vi derved kan komme til at love og prise Gud for hans Barmhjertighed, hvilken er saa stor, at den ikke kan med Ord udsiges. Det kan ei heller ret begribes, hvilken Naade dette er; den skal oplære os daglig at vandre i hans Veie».

Ikke lenge etter sin vekkelse begynte Ole Bache sitt reiseliv som Ordets frivillige forkynner, og det er visstnok få egne av Norge som han ikke har besøkt en eller flere ganger; sammen med Iver Olsen Gabestad nådde han helt til grensen til Finnmark. I 1803 sendte Hauge ham til Danmark, der han besøkte kristelige venner på forskjellige steder og talte Guds Ord. Den følgende vinter tilbragte han hos de vakte i Raarup Sogn på Jylland. De gamle som kjente Ole Bache, omtaler ham som en både stille, dyp og samtidig meget forsiktig og klok mann, som tenkte mer enn han snakket.

Hans vennebrev, hvorav det finnes en del bevart, er varme, forstandige og rike på kristelig erfaring sammen med stort kristelig alvor. Etter å ha bodd i hjembygden noe lengre enn broren, kjøpte han, under Hauge’s langvarige fengselstid Helgerud i Lier, der han levde mange år, i alle fall til omkring 1827. Sin legmannsvirksomhet fortsatte han med usvekket varme og iver, men med stadig større visdom og erfaring, så lenge kreftene tillot det. Hans helse ble ved det omfattende og anstrengende reiseliv atskillig svekket. Etter sistnevnte år, antakelig omkring 1830, flyttet han til Hobøl i Smaalenene, der han kjøpte en gård ved navn Bjoner; her forteller gamle folk at han døde i fred i 1840 og ble jordfestet  av prost Maschmann på Hobøl kirkegård; men noen opplysning om dette har ikke vært å finne i kirkebøkene der nede, på tross av sogneprestens gjentatte undersøkelser; det ser derfor ut til at han er uteglemt.

 

NB : se link til kirkebok/ministerialbok for Hobøl for året 1836, der vi finner dødsopplysninger om Ole Olsen Bjoner – sannsynligvis den samme Ole Olsen Bache som Heggtveit antok døde i 1840.

Stengt for kommentarer.