ingebret thorkelsen : beskrevet av h.g.heggtveit

 

i boken : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – Et Bidrag til dens Historie. Andet Bind. Anden Afdeling».

 

fra s. 573 – 576 :

Først litt om Johannes Tretterud : Som den eldste i Torpe (Torpo v/Ål i Hallingdalen) omtales Johannes Tretterud, en av Hauge’s personlige venner. Han var til stede ved oppbyggelsen på Helling i Ål, da Hauge ble arrestert og ført til lensmannsgården Sundre og innsatt i arrest i den bekjente gamle tingstue; han var også øyenvitne til det dramatiske opptrinn mellom lensmannskonen Richter under den senere dansemoro der. Disse begivenheter fortalte den gamle (Tretterud) ofte levende og gripende under dyp bevegelse. «Han var en Israelit uden Svig».

Fremfor alle må allikevel omtales Ingebret Thorkelsen Opheimshaugen, født i Torpe 4. desember 1831, sønn av Thorkel Engebretsen og hustru Birgit Olafsdatter. De minnes som arbeidssomme, dyktige og aktverdige folk. Moren døde i sin hjembygd 1872 i en alder av 78 år; faren, derimot, i huset til hos sin eldste datter, Guri Brækko i Gol, 97 år gammel, begge i levende tro på sin frelser.

Sønnen la tidlig for dagen en klar forstand, en hurtig oppfattelse, en ypperlig hukommelse, samt stor lære- og leselyst. Allerede i seksårs-alderen kunne han utenat mange spørsmål og svar i Pontoppidans forklaring bare ved å høre søstrene lese sine lekser. Syv år gammel begynte han på skolen. Læreren Halvor Jacobsen var skredder og drev sitt håndverk ved den ene bordenden, mens barna satt rundt ham og leste høyt på sine lekser, «jo høyere, jo bedre». Han omtales som en aktverdig mann, men hadde dårlig leseferdighet og kunne selv lite både av regning og skriving; men han var flink til å skrive pene bokstaver. I 1841 ble han oppfordret til å søke avskjed; de fikk da til lærer Ole Knudsen Feet, som var noe flinkere; skolen begynte og sluttet hver dag med salmesang og bønn.

Ingebret Thorkelsen gjorde store fremskritt; 11 år gammel kunne han utenat katekismen, Pontoppidan’s forklaring, Hersleb’s bibelhistorie, en hel del salmer i Kingo’s kirkebok og det meste av Brevet til Romerne. Under begge de nevnte lærere fungerte han ofte som deres medhjelper. Etter å ha gått på skolen hver vinter til sitt fjortende år, tegnet han seg til konfirmasjonsundervisning hos sogneprest Gabriel Hofgaard Stenersen (1798-1850), møtte til overhøring 5 ganger og fikk den ros i alles påhør, «at han var den bedste Konfirmand, Presten havde havt i hele sin Virketid», og «skulde derfor være sikker paa at staa som No. 1 paa Kirkegulvet».

Men verken lærerne eller presten øvet noen åndelig innflytelse på den unge gutt. Dette var derimot tilfellet med moren, som regelmessig morgen og kveld leste Guds Ord for sin familie og formante både ha og de andre barna til å være snille og vokte seg for det onde; når sønnen gikk til ungdommens fornøyelser, sto hun med tårer i øynene og ba ham la det være, og «hun var ham til stort Besvær med sin milde Bebreidelse». Han hørte ofte haugianere holde oppbyggelser, hadde tillit til dem og ble påvirket; men det kom ennå ikke til noe virkelig gjennombrudd.

Han levde ærbart, gjorde seg aldri skyldig i utskeielser og hadde ikke i sitt hele liv vært beruset en eneste gang. Da han var stor og sterk og ble «frikar», visste ha ikke noe kjekkere enn å ta ryggtak, danse halling og gjøre rundkast; i alt dette var han en mester, som ingen kunne gjøre rangen stridig; men han innlot seg aldri i slagsmål. Før sin konfirmasjon drev han mest som gjetergutt, siden med forskjellige slags arbeider – begynte tidlig å lage seg en «Svarvestol» og dreide skåler og fat, særlig om vinteren. I sommertiden tok han ikke tjeneste som de andre, men valgte akkordarbeid og drev, siden han var kjempesterk, så hardt både i slåtten og ellers, at han arbeidet minst for to og tjente av den grunn meget godt. Ved siden av dette begynte han også som skomaker og snekker, laget seg en liten «Spindel» og laget spinnerokker, ja var til og med en dyktig hjulmaker og en flink smed – rask og hendig i alt arbeid. Herved tjente han atskillige penger som han satte på renter for siden å kunne sikre sin fremtid.

Etter oppfordring fra sin første lærer reiste han til Næs, hvor sogneprest Steen Eilert Berner (1809-1866), som var en flink skolemann, holdt 3 måneders utdannelseskurser for vordende lærere. Han hadde med en anbefaling fra før nevnte Halvor Jacobsen, der denne bl.a. skriver : «Han har været min Undergivne fra Begyndelsen efter den moralske Lov». Dette vakte, som man kunne vente, stor munterhet hos presten og hans datter, «de lo begge, saa Taarerne trillede». Da han var ferdig, mistet han imidlertid lysten til skolestuen og fortsatte i stedet med de foran nevnte arbeider.

Så gikk tiden inntil omkring 1850. En gang han danset, gjorde sine mesterlige rundkast og satte et kors med helen i taket, forstrakte han seg, falt ned og ble liggende en liten stund bevisstløs. Da han våknet, gikk det syndige liv med forferdelig alvor opp for ham; «det var min sidste Dans», sa han senere; «Gud vilde ikke, at jeg skulde gjøre flere slige Kors, men selv tage op mit Kors og følge efter min Frelser paa den trange Vei, som fører til Livet». 

Han gikk nå bortimot ett år i «en fortabt Tilstand, under stærk Følelse af sin Synd og Guds Dom». Sine kamerater og kjæreste fornøyelser hadde han for betandig brutt med og hengav seg i stillhet til lesning av slike skrifter som refset og dømte synden strengt, som «Domsbasunen», R. Baxter, «Opfordring til de Uomvendte», samt L. Linderoths og Jacob Otto Hoofs Skrifter. Når andre hvilte, gikk han til side, gråt, bad, leste og kjempet, så han ble dødstrett. Foreldrene og folkene i bygden trodde at han var blitt sinnsforvirret. Da kom den kjente legmannen John Nielsen Fjeld fra Valdres til Torpe for å holde oppbyggelser. Han begynte samlingen med salmen : «Jesu, din søde Forening at smage» og talte deretter især over Ordende i Joh. Ev. 15,5 : «Uden mig kan I slet intet gjøre».

Dette vitnesbyrd «løste Taget» for ham; han fikk syn på Jesus og nåden, kunne tro sine synders forlatelse, kom til frigjørelse og fred og «følte sig rent som i Himlen efter det forrige Trælleliv». Han fulgte nå med legmannen oppover Aal og Hol for å befestes i troen og sannheten. Så reiste ha hjem igjen, levde i stillhet og fortsatte de forskjellige, tidligerer nevnte timelig arbeider inntil midten av mars 1855, da han etter oppfordring av Lars Paulgaard og Erik Venjum dro over Filefjeld for å bekjenne Guds Ord rundt om i Sogn; julaften tilbragte han på Venjum i Hafslo.

«Han havde rige Gaver, en klar, sund og alsidig Kristendomsopfatning, stor Frimodighed og en brændende Kjærlighedens Omsorg for sine Medmenneskers evige Frelse. Især eiede han en mærkværdig Evne til at skildre Syndens Følger for Tid og Evighed, vække de Sovende og veilede de Vakte til Frelsen i Kristus Jesus», har en av de gamle sagt. I slutten av februar 1857 bodde han noen dager på gården Li, øverst i Fortundalen hos en kristelig kone ved navn Guri. Her diktet han, har han selv fortalt : «Kan du synge den nye Sangen», som Jacob Traasdahl senere fikk fatt på i avskrift under en reise i Sogn, endret litt og opptok i sin sangbok. Den var en tid kjent og sunget over det hele land.

Et par dager senere gikk Thorkelsen på ski fra den sistnevnte gård forbi Fanaraaken og over Sognefjeld. Underveis ble det snøstorm, han gikk seg vill og måtte om kvelden grave seg fra le-siden inn i en stor snøfonn og satt der våken til dagen rant. Dra han brøt seg vei gjennom snøen ut igjen, var det klarvær og stille; solen forgylte det store mylder av fjelltinder, som han så rundt omkring; han følte seg overveldet av Guds storhet og godhet, samt sin egen ringhet og begynte å synge Kingo’s kjente salme :»Nu rinder Solen op af Østerlide, forgylder Klippens Top og Bjergets Side ! Vær glad, min Sjæl, og lad din Stemme klinge, Stig op fra Jordens Bo, og dig med Tak og Tro til Himlen svinge».

Han kunne den helt utenat, sang den til ende, følte seg mektig styrket og oppløftet og kom om kvelden i god behold til Lom. Så fortsatte han gjennom Gudbrandsdalen, Biri og Valders til Hemsedal og kom hjem i slutten av april 1856. Da han begynte denne reisen eide han ca. 400 Spd. (1600 Kroner/1910), som han hadde tjent ved eget arbeid; nå var det gjort et godt skår i denne sum; men han fortsatte allikevel sitt uegennyttige, ulønnede virke for Guds rike.

Når pengene var oppbrukt, arbeidet han hjemme om sommeren alt mulig for å bli satt i stand til å fortsette sin betydningsfulle gjerning. På denne måten gjennomreiste han det østenfjeldske, søndenfjeldske og vestenfjeldske Norge delvis flere ganger samt en god del av Trondhjem’s stift. Oftest arbeidet han i Hamars og Christiania stifter og hadde rike opplevelser. Mange steder var begjæret etter å høre Guds Ord stort, tilstrømmingen til oppbyggelsene betydelig og virkningene synbare; men ikke sjelden var motstanden hård og ugudeligheten åpenbar. Han ble til og med i slutten av mars 1860 under en reise over fjellet fra Ringebu til Valders forfulgt og overfalt av en kjempestor mann med en dobbeltløpet, ladd pistol og en stor skarpslipt kniv, men klarte seg i kampen, talte alvorlig til morderens samvittighet, tok våpnene fra ham og fortsatte så til Etnedalen.

Dette livet med legemlig arbeid om sommeren for å tjene reisepenger og uavlatelig, kristelig reisevirksomhet om vinteren fortsatte Thorkelsen uavbrutt inntil 1865, da han etter oppfordring av den kjente hvalfanger Svend Foyn slo seg ned i Tønsberg for å bestyre dennes arbeiderboliger og virke blant befolkningen på stedet. Her arbeidet nå legmannen, så lenge Gud gav krefter til å virke. I den første tid av oppholdet i Tønsberg foretok han to-tre litt lengre reiser til Smaalenene, Grevskaberne og vestover like til Stavanger, men foretok i årenes løp en mengde kortere turer og var i regelen borte en måneds tid.

Siden femtiårene har han vært en flittig deltaker i kristelige og kirkelige møter; han fulgte med oppmerksomhet det store møtet på Hamar 1856, overvar legmannsmøtet i Drammen 1860 og har deltatt i de fleste krets- og misjonsgeneralforsamlinger, legmannsmøter, stifts- og landmøter som har vært avholdt i landets fem sydlige stift.

De siste større sammenkomster av denne art han deltok i, var de store, kirkelige møter i Christiania i 1903 og det følgende år. Ikke lenge etter ble hans krefter svekket og nedbrutt ved en ondartet influensa. Fra den tid følte han seg avkreftet og svak, men fulgte allikevel med interesse all kristelig virksomhet for Guds rike. Så kom plutselig den siste reise. Et brev forteller føgende om dette : «Thorkelsen fik gaa hjem til Gud 17.Februar 1916 Kl. 5 1/2 om Eftermiddagen. Han døde stille og uden Smerter eller Dødskamp og var ved Bevidsthed lige til det sidste».

 

Stengt for kommentarer.