elling hansen høidal : presentert av dagfinn breistein

 

– i boken : «Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

– les også om hans fem år eldre bror Johannes Hansen Høidal her :

 

– fra s. 61 – 63 :

Til kretsen om Hauge i Bergen hørte også Hauges søskendebarn, Elling Hansen Høydahl. Han var født i 1776 på gården Høidahl i Tune og var ved århundreskiftet — antakelig samtidig med Hauges søster Karen — kommet til Bergen. Siden bosatte han seg i byen og arbeidet den første tid som smed hos Svorstøl, inntil han i 1803 løste borgerskap som kjøpmann. I 1804 ektet han datter til bonden Guttorm Colbjørnsen Haftorn i Hallingdal (Bergens Borgerbok s. 215 – jfr. Haftorns prov. R.pk. V nr. 300 A).

Høydahl hadde tidlig følt seg kallet til å reise om som lektaler og hadde som oppbyggelsespredikant visstnok relativt gode forutsetninger. Han var i Bergen da han fikk kjennskap til den dom som var overgått Hauge i Trondheim.

Han lar seg ikke forferde eller skremme. I et brev til Hauge oppmuntrer han denne til å holde ut i alle trengsler. Når de satte sine krefter inn i arbeidet, følte han seg overbevist om at det ikke ville bli forgjeves, «og i Forfølgelser og Trængsel bliver Naaden overflødigere og Guds Kraft bliver bedst aabenbaret, saa du nok siger det er Naade at lide; det er dog saa, at vi haver saavel i Modstand som i Medhold en Fred i vor Aand og Fryd som ikke kan udsiges» (Lærdoms Grunde, Ording II s. 209 (Brev av 19/2-1900).

Høydahl var selv en aktiv haugetilhenger som ikke lot motstandernes angrep ubesvart. Da «Bergenske AdresseContoirs Efterretninger» i 1802 hadde tatt inn en artikkel om grusomhetene i Holtaalen og tillagt Hauge skylden for disse —  artikkel som var hentet fra Trondheimsavisen — tok han til gjenmæle i et innlegg den 11. mai.

Det heter her :

«Vort Sind, Troe og Lærdom er ikke til at giøre ondt, men godt, efter den sande Jesu Lærdom, at elske endog vore Fiender, ja det er vor Glæde og Lyst at ophielpe, naar de omvende sig til Herren fra sine onde Veye; thi paa dette arbeider vi, og bliver derfor forhaanede, fordie vi haver Haabet paa den levende Gud, 1. Timot., 4. Gap., 10. V. Dette er den bekiendte Hans Nielsen Hauges Grund, og dette kan beviises, ikke allene med Ord, men i Gierningen, at alle som haver Sandheds Lys, og vil eftersee Sandheden, baade i hans Skrifter og hans Levnet, som ere Kierlighed efter Jesu milde Lære, som Jesu giorde og lærde at vi skal imod-staae al Uretfærdighed, og hade den, som alle Christne haver giordt og giør, og derfor ikke bør lastes; for skulde Hauges Bøger og Grund ikke være ret, da maatte Bibelen heller ikke være det, hvilket han dog er som alle skal faae kiende som troer og giør derefter, om ikke før, saa dog paa hiin Dag; men som mange i vore Dager er hengivet i et forvendt Sind, og forkaster Herrens Lov, da kan vi ikke bedre vente, en dem kalder det for Overtroen, dog dem selv maae bekiende : at have nagende Ængstelighed, for dem bliver Herrens Frygt et byrdefuldt Aag; men vi som troer, bekiender med Johannes : denne er den Guds Kierlighed, at vi holder hans Bud, og hans Bud er ikke svare (tunge/red.). Hvo som betragter ret Herrens Ord, skal man see, hvem der fører Uorden. Jøderne beskyldte Paulus for det, men de selv var det, som modstod Sandheden og hadede den Retfærdige uforskyldt, som og nu; Vi vil giøre det alt til Næstens Bedste, Gud til Ære, saavel i Handel som Lærdom; mange haver Jordegods af vort Samfund, og nogle driver Haandværker, og at vi er færdig til god Gierning, hvor vi kommer, det er Sandhed, og derfor ikke agter om de onde Menneskers Løgn og Dom, men Herren dømmer enhver efter som han haver giordt, ondt eller godt   —».

Etter å ha innledet med denne programerklæring, tok Høydahl for seg hendelsene i Holtålen. Han tilbakeviste den påstand at disse skulle være en følge av lesning i Hauges skrifter. Ellers tok han også skarpt avstand fra gjerningsmennene og framholdt at den som gjorde ondt burde straffes av kristen øvrighet.

Høydahl hadde sin eiendom på Øvregaten hvor han av na­boene fikk skussmål av å være «en meget redelig og fredsommelig Mand» (Bergens Borgerbok. Fremgår at Høydahl eiet huset nr. 27 i rode 23 (Øvregaten). Jfr. politim. Olsens erklæring 5/3-1807).

Han eiet galeasen «Velfornøiet» — et skip som tid­ligere hadde vært et sluppskip, men som sommeren 1804 var blitt «fortømret» til galeas. Tidligere var fartøyet ført av Ole Gundersen Seglem, som visstnok også hadde vært skipper hos Hauge. Etter ombyggingen var Seglem styrmann ombord. Da «Velfornøiet» seilte nordover fra Bergen i desember 1804, førte det med seg 120 tnr. bygg, 100 tnr. byggmel, 100 tnr. fransk salt, 30 tnr. rugmel, 12 tnr. kornbrennevin, 2 tnr. gryn og 1 fat og 31 vogner bladtobakk. Høydahl hadde imidlertid liggende inne på Hauges pakkboder et større vareparti som også skulle ha vært sendt nordover. I alt hadde han liggende hos Hauge 100 tnr. havre, 117 tnr. bygg, 51 tnr. byggmel, 79 tnr. fransk salt og 12 tnr. erter. Disse varene ble trukket inn under seqvesteret, idet man ikke festet tillit til Høydahls gjentatte forsikringer om at varene tilhørte ham. Han gikk til byfogden og fikk avholdt bevis­opptak, men like lite hjalp det ham. Verdien av varene utgjorde 1315 rd. Dessuten hadde han lånt Hauge 800 rd. og lagt ut for ham til kjøpmann Bøiche Rulffs 772 rd., slik at han hadde et samlet tilgodehavende hos Hauge på 2887 rd (Høydahls oppstilling av 14/7-1806, Haugedok. Statsark.Bergen).

Revisorene avviste hans anførsler som upålitelige. På denne måte kom aksjonen mot Hauge også til å påføre Høydahl et betydelig tap. Selv mente han det måtte være tilstrekkelig bevis at gjelden ble erkjent av Hauge. At han ikke hadde sikret sine krav gjennom skriftlige beviser, mente han ikke kunne være avgjørende. «Vore Begreber om Troskab i Handel og Vandel tillod os ikke at bruge andre Præcautioner, og vi fandt os vel dermed», legger han til. «I det mindste have vi ikke incomoderet Rettens Betiente med at sige os hvad vi skulde giøre for at erholde hvad vi tilkom» (Høydahls skriv til Skifteretten 6/1-1809. Haugedok.).

Da Valsengården ble budt fram på auksjon i 1806, fikk Høydahl tilslaget for 4510 rd (Haugedok. Statsark. Bobestyrerens regnskap).

Han fortsatte kjøpmannsforretningen i Hauges ånd. Men etter en rekke år i Bergen oppga han til slutt kjøpmannskapet og tilflyttet Veøy i Romsdal, hvor han kjøpte seg et gårdsbruk. Her døde han den 18. april 1833 (Heggtveit II s. 150).

I en betenkning av 12. mai 1800 — foranlediget av klager fra presten Hount og fogden Unmack på Voss — erklærte biskop Brun at de omskrevne haugianske svermere var ham bekjent, men ikke syntes farlige; og det var Høydahl han siktet til, da han videre skrev at «een af dem opholder sig nu i Korskirkens Sogn, gaaer i kirke, til Alters og arbeider som Smedde-Svend».

Brun uttalte videre i samme betenkning at den viktigste anklage man hadde hatt mot Haugetilhengerne i Bergen, var at de hadde avsett travle arbeidstimer for andaktsøvelser. Deres formaninger hadde gått ut på omvendelse og avhold fra ugude­lighet og lettsindighet; og de hadde levet i samsvar med hvad de forkynte. Men til «at gjøre synderlig Fremgang eller faae stort Tilløb, ere de formeget Antipoder af Irreligiøse»; de var men­nesker uten talegaver, hva de trykte, var uten sammenheng. De hadde intet talent «uden man vilde kalde det saa, at vide en Hoben udenad af Bibelen». De hadde videre utmerket seg ved ikke å svire, ikke å bande, ikke å delta i noen lek «som vi endog kalder uskyldig Tidsfordriv». Selv om bispen ikke trodde at Skriften — rett forstått — påla noen deres surmuleri, så var på den annen side skyldfrie gleder blitt så misbrukte og hadde utartet til utsvevelser i slik grad, at han holdt det høyst betenkelig å laste «disse velmenende Zeloter» (Biskopen i Bergen, kopibok B 15a 1797-1818. Bruns brev til stiftamtm. Hauch).

Stengt for kommentarer.