peder abrahamsen stenhovden : presentert av h.g. heggtveit

 

– i bokverket : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – et Bidrag til dens Historie».  Første Bind – Haugianismens Tid – Første Halvdel  1796 -1820.

 

– fra s. 198 – 199 :

I Sunnfjord levde flere av Hauges venner; en av de eldste var Peder Abrahamsen Stenhovden i Kinns prestegjeld hvor han ble født i 1778; faren var lensmann. Både han og hustruen omtales som rettskafne folk med aktelse for Guds Ord, men uten noe dypere kristelig liv; de gav så langt det var mulig sønnen en omhyggelig og god oppdragelse og sørget særlig for at han ble vel kjent i sin Bibel og fikk en grundig kristendomskunnskap.

Han ble vakt under ett av Hauge’s første besøk i Søndfjord, antakelig sommeren 1801, og hørte siden til dennes «elskeligste venner», der stadig stod i et inderlig og fortrolig forhold til nettopp nevnte, hvem han betraktet som sin åndelige far. Når Hauge besøkte trakten, besøkte han alltid sine venner på Stenhovden og holdt oppbygelser på samme sted, unntatt i 1809, da han bare var på Svanøen og forbedret saltverket der; den gangen talte ikke Hauge Guds Ord for større forsamlinger, forsi han bare midlertidig var løslatt fra sin arrest.; han holdt dog allikevel husoppbyggelser.

Sin begavede hustru, Berte Andersdatter fra Lauvaasen i Tiller anneks til Klæbu, skyldte han også på en måte Hauge. Under en av sine vandringer for å forkynne Guds Ord kom hun også til Søndfjord; Hauge, som syntes de passet for hverandre, ga dem et vink om dette; de ble gift og levde lenge og lykkelig sammen. Hun var uvanlig dyktig i det timelige, et eksemplarisk menneske og en alvorlig kristen. De fikk i alt 12-14 barn, som de oppdro til arbeidsomhet og gudsfrykt, men kanskje noe for strengt.

Peder Abrahamsen levde alle sine dager på farsgården Stenhovden; ved siden av sitt jordbruk drev han landhandel, men reiste også flittig omkring for å bekjenne Guds Ord; han virket især i hjembygden og omegnen, nemlig i Høidals- og Vefringsfjorden; når han i timelige anliggender foretok lengre reiser, sydover til Bergen eller nordover til Trondhjem gjennom Nordfjord, Søndmøre, Romsdalen og Nordmøre, holdt han oppbyggelser underveis.

En som kjente ham godt, sier at han hadde flytende og vekkende gaver til å tale Guds Ord; det vekslet mellom bøn og formaning; han tok så mange salmevers inn i sitt foredrag (tale) og visste å anvende dem så treffende, at hans oppbyggelser allerede ved dette ble særlig avvekslende og oppbyggelige. Da han i tillegg eide en kjærlig ånd, en mild stemme og forsto på rette tid og sted å holde fram både loven og evangeliet, fikk ha stor innflytelse på folk. Til utgangspunkt for sin tale pleide han å ta enten et bibelsted eller et salmevers.

Ved sitt liv vant han aktelse og tillit og sto i det hele tatt i et hjertelig og fortrolig forhold til de kristelige venner på stedet, særlig Ole Svanøe, samt A. Busk, Amund Helland, Svend Ruud, Samson Traae i Bergen.

Da virksomheten for hedningemisjonen begynte, deltok Peder Stenhovden flittig i denne ved å yte bidrag og overvære møtene. Hans åndelige liv var i alminnelighet ikke mye omvekslende, men han hadde også sine kamper og mangler. Da det bortimot slutten av hans liv, i 1834, opsto en stor vekkelse i området, tok han seg kjærlig av de unge kristne og fikk ved sin tillit og visdom sammen med stedets øvrige venner ledet bevegelsen i sunne spor. Samværet med de unge virket tilbake på ham selv; han ble opplivet, oppvarmet og fikk nye impulser og tilskyndelser.

Selv om han hele livet hadde en god helse, ble allikevel kraften nokså hurtig brutt da han var 60 år; dødsleiet varte ikke mer enn omkring 14 dager. Anders Redal var visstnok den siste av vennene som snakket med ham. Han fant den syke svært anfektet over at det var en mann som han hadde hatt imot, men tilgitt, allikevel uten at han fikk noen kjærlighet til ham (mannen). Redal svarte : «du må be Gud om å få elske ham; kan du ikke elske ham, så har du i grunnen imot ham». Han kjempet da med Gud i bønnen om at han måtte få kjærlighet til vedkommende og seiret ved Guds nåde over sin uvilje. Straks etter døde han, 25. februar 1838.

Peder Stenhovden var middel høy, litt kraftig og fyldig med små, brune, vakre øyne og er sjelfullt uttrykk i det ikke mye rynkede, milde og vennlige, men til andre tider også alvorlige ansikt; håret var sort, allikevel begynte det tidlig å gråne. Han hadde en fast, bestemt karakter og lot seg ikke lett rokke fra sin overbevisning uten at han ble tydelig overbevist; men da ga han seg også øyeblikkelig, har en av hans venner sagt; han eide en sunn dømmekraft og en merkelig evne til å prøve åndene, om de var av Gud.

Stengt for kommentarer.