h.n. hauges tanke på kjøpmannskap vokser frem : presentert av dagfinn breistein

 

– i boken «Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 36 – 42 :

 

Helt fra det religiøse gjennombrudd hadde Hauge i skrift og tale gjort seg til talsmann for en praktisk og livsnær kristendomsoppfatning.

Siden spores dette synet som en ubrutt og stadig skarpere markert linje gjennom hele hans forfatterskap. Særlig var det i 1800 under oppholdet i Kjøbenhavn, at tankene på økonomisk foretaksomhet, som ledd i kristen gudsdyrkelse, tok fastere form.

I de bøkene han dengang utga i rikshoved­staden — spesielt i : «Den christelige Lære» I og II og «Christen- dommens Lærdomsgrunde» 1. og 2. hefte — var det at tanken på aktiv økonomisk virksomhet som en Gudvillet arbeidsoppgave med styrke ble holdt fram. Å være tro «i det ringe Lægems Vel», heter det i et av brevene fra Kjøbenhavn, skal befordre sjelens «aandelige høie Vel».

Riktignok var det primære å utbre kjenn­skapet til Guds ord. Men ikke desto mindre måtte man ha følgende faktum for øyet : «at Herren drev vore første Forældre ud at dyrke Jorden». Således burde også vennene legge seg i selen for å finne fram til den beste måte å dyrke Gud på, styrke brødrene og «forhverve efter Guds Villie det Nyttige til Klæde og Føde, saa vi og kan have at give vore Fiender, til at opgløde dem med Christi Kierlighed til at fornægte sig selv». Dette er min Grundlære, framholdt Hauge («Lærdoms Grunde», Ording II s. 216 (Hauges brev av 30/8-1800).

I Kjøbenhavn hadde Hauge så visst ikke spart seg personlig, men han hadde i forbindelse med bøkenes trykning utholdt store fysiske påkjenninger. Da han deretter kom hjem igjen til Norge, erfarte han at mange av de vakte langt fra levde i sam­svar med det han selv holdt for grunnlæren. De var tvert om «indbildske i sig selv, forsømte sine naturlige Pligter og var efterladen i sit timelige Arbeide» («Reiser», Ording VI s.22 (§47).

Hauge satte nå meget inn på å motvirke denne tendens. Å rette på det skjeve i disse for­holdene fant han så meget mere nødvendig, som hele tidssituasjonen oppfordret til anstrengelse og oppofrelse. Gjennom de gode gjerninger ville dessuten fattige mennesker lettest kunne vinnes for Guds rike.

Å vise trofasthet i det jordiske kallsarbeid var de kristnes borgerplikt. Sto de i annen manns tjeneste, skulle de ivareta arbeidsherrens interesser som sine egne. Men dette krav til uselvisk opptreden skulle på den annen side ikke hindre dem i Iøsrivelsen fra den besiddende klasse. Det utelukket heller ikke at man skiftet yrke, når skrittet ville føre til en bedre utnyttelse av de evner Gud hadde skjenket. Ved sitt arbeide og sin handels­virksomhet skulle de troende etter Hauges oppfatning legge vinn på å skape seg en økonomisk uavhengighet. Gjennom sin øko­nomiske innsats skulle de stoppe «de Riges Overdaad» og søke å frigjøre seg fra disse overklassemenneskene, som levde i vellyst og råtseri, ikke bare på grunn av sine store inntekter, men også fordi de hadde sikret sin stilling ved «Næstens Undertrykkelse» («Lærdoms Grunde», Ording II s. 375 ( Hauges brev av 27/3-1801).

Ved i for stor utstrekning å holde seg borte fra nyttig økonomisk virksomhet, hadde de troende vært med på å befeste de rikes maktposisjon. Etter Hauges mening hadde det med menneskene gått slik til, at «de Verslige Viise, Falske og Onde haver lagt sig efter Verdens Gods med nyttigste eller meest fordelagtige Ting, saasom Kiøbmandskab, Fabriqer og andre store Brug, mens de Enfoldige og de som Vor Herre haver faaet overbevist om Verdens Ære og Kierligheds elendige Følger, har foragtet og forladt de nyttige Ting, enten af Ulyst og Dovenhed eller Frygt for at indtages og tabe det himmelske Liggendefæe (skatt/red.)» («Lærdoms Grunde» Ording II s. 340).

Som et resultat av denne utvikling, var de verdslige blitt rike og hadden fått makt i verden. Ved sin «Ondskabs Viisdom» hadde de utnyttet denne makt på en slik måte at «de gode» var gjort til treller. Derved kunne de verdslige menneskene fort­sette sitt liv i vellyst og overflod.

Hauge ville tilstrebe en endring her. Han ønsket å sprenge det grep «de verdslige Viise» i kraft av sin økonomiske maktstilling hadde over de troende og de eiendomsløse. Han oppfordrer således vennene til å «udbringe» sitt gods så det kunne bli til  «de Rettroendes troe Huusholdning, at stoppe de Riges Overdaad» (Lærdoms Grunde», Ording II s. 323).

Etter Guds skaperorden kunne der nok eksistere forskjell på menneskenes lagnad. Både de åndelige og de legem­lige gaver var menneskene forskjellig tilmålt. I den enkeltes liv kunne fattigdommen endog ha en bestemt og god hensikt. Nød kunne virke oppdragende og til prøvelse. Men det var ingen­lunde i samsvar med Guds plan at hans barn som helhet be­traktet — disse som Herren hadde tiltenkt en plass i evigheten —   på jorden skulle være de ugudeliges treller i økonomisk for­stand. Et slikt avhengighetsforhold bar i seg faren for at de også ble åndelig ufrie. Dessuten hadde Hauge den overbevis­ning at hvis man fikk brutt de verdsliges økonomiske makt og fikk gjort kårene friere og rommeligere for alle, så ville mange mennesker lettere la seg vinne for Guds rike.

I hele denne problemstilling, og i Hauges oppfordring til økonomisk frigjøring, spores der — kan man si — en like fram revolusjonær tendens. Han var ikke fornøyet med de rådende tilstander. Han ønsket å bryte ned de gjerder som stengte for en sosial utjevning. Men tanken på maktbruk var ham frem­med. Ved selvoppofrelse og intenst arbeide gikk veien til målet. På nestekjærlighetens og barmhjertighetens grunnvoll ville han opprette et økonomisk samvirke mellom alle samfunnslemmer. Gjennom et slikt selvoppofrende samvirke ville man best kunne forebygge mangel og nød. De elementære menneskelige livsbe­hov ville da hos alle bli tilfredsstillet. I forvissningen om at en personlig Gud sto bak, hadde man garantien for at arbeidet ville føre fram. Det var nok mulig for Gud å berøve de rike over­floden på annen måte, og det hadde vært en enkel sak for ham å overlate de troende så meget at disse på jorden kunne nyte livet i makelighet, ja endog settes i stand til å bortødsle av sin overflod. Men han ønsket at de skulle være sparsommelige og høste velsignelse gjennom slitet. Var de flittige og tro i smått, hadde de hans eget tilsagn om at de ville få «det som nyttigt er» («Lærdoms Grunde», Ording II s. 340).

Hovedsaken var at Guds gjerninger kunne åpenbares i dem og Gud prises. Ved lysende gjerninger skulle de skinne i den grad at vantro mennesker ikke tok anstøt eller fikk noen unnskyld­ning å komme med («Lærdoms Grunde», Ording II s. 375-76).

På reisene umiddelbart etter oppholdet i Kjøbenhavn ikke bare oppfordret Hauge andre å være flittige, men han tok personlig en hånd med, og han hjalp bøndene til å bruke redskaper som var mere rasjonelle enn de som tidligere var nyttet. Han under­viste dem i «de meest Hensigtsmæssige» ar­beidsmetoder i jord­bruket, arbeidsmåter som han hadde skaffet seg kjennskap til på Danmarksturen («Reiser», Ording VI s.22 (§47).

I Danmark hadde han også fått rede på for­skjellige industrielle bedrifter, og han had­de festet seg ved at møllebruk og papir-fabrikker var vel egnet for norske for­hold. Høsten 1800 treffer han de første forberedelser til an­legg av en papirfabrikk. Det var hans håp at denne fabrikken kunne gi mange ledige hender sysselsetting.

Da anleggskostnadene var relativt store, var der behov for atskillig kapital, og det var ingen enkel sak å reise den. Men Hauge, som hadde et åpent øye for den kjennsgjering at handelskapitalen hadde æren av å ha bygget opp nyere industri, antok at den enkleste vei til å innvinne de nødvendige midler, ville være gjennom handel og kjøpmannskap.

Da Hauge på nyåret 1801 nådde fram til Bergen, var billedet handelsbyen ga ham, ikke bare lyst og lokkende. Som vi skal se, bar livet i Bergen et visst preg av depresjon og sosiale misforhold. Arbeidsløshetens og fattigdommens problemer var på­trengende, og de syntes etter tilvante forestillinger uløselige. Den aktuelle situasjon ble imidlertid en ytterligere stimulans for Hauge til å gjøre sitt til lindring av nøden. Hvis den troende under slike ulykksalige tilstander ikke foretok seg noe, ville dette på ingen måte være i samklang med Bibelens lære om lys og salt i en utro verden. Hauge fant det naturlig å minne om Barnabas’ ord : «Udræk ikke dine Hænder til at tage og tilluk dem ikke for at give : thi dersom I gierne giver i uforgiengelige Ting, hvormeget mere i forgiengelige ?» («Lærdoms Grunde», Ording II s, 375).

Appellen i disse ord var mere tungtveiende for Hauge enn alle menneskelige betraktninger. Og da han trodde «at Handelstanden var en Stand i hvilken han bedst kunde settes i Stand til at gavne andre, saa valgte han denne Vei for på den at kunde være mest til Nytte og hjelpe den Trængende» (Forhørsprotokollen ad. sp. 49).

Det var ikke noe særlig som skulle friste ham i dagens konjunkturer. Men hans religiøse grunninnstilling og urokkelige tillit til Guds trofasthet etter løftene, — slik Hauge fortolket dem — var avgjørende. I forvissningen om at Gud ønsket at han skulle ta dette skritt, var det at han bestemte seg for å søke kjøpmannskap i Bergen, handelsbyen ikke bare for Vestlandet, men også for Nord-Norge. Når Herren sto bak med sin velsigning, var alle menneskelige vurderinger og aspekter av underordnet betydning.

Hauge underrettet vennene om at han aktet å ta handels­borgerskap. I et brev til  : Jesu Christi Bekiendere og Medar­beidere av 27. mars, ber han om at vennene skulle gi sin mening til kjenne «saa vi da kan tage i Betenkning», het det. Han nevner at han tidligere nok hadde vært tvilende når det gjaldt handel og timelige bedrifter, og at han hadde vært inne på den tanke at slikt yrke kunne kvele det åndelige liv. Syrach hadde da også framholdt at en kjøpmann vanskelig kunne holdes rettferdig eller uten svik. Men det var andre sider ved kristen­livet som måtte veie tyngre enn denne risiko. Tidligere hadde mange ved sin lathet og ufruktbarhet fallert på troen, og dette var fremdeles så altfor meget tilfelle. Disse som ikke var i stand til å gjøre noe legemlig godt, var ennå mindre skikket i åndelig forstand («Lærdoms Grunde», Ording II s. 375).

Innholdet av den ånd som ga seg i kloster, var av en eremittisk natur. Hva endelig Syrachs utsagn angikk, så hadde ikke han uttalt at det var umulig for en kjøpmann å holdes rett­ferdig — «thi om saa var, da vilde jeg vist ingen skulde indgaae i den Stand» («Reiser», Ording VI s. 25 (§ 53)).

Det manglet imidlertid ikke på advarende røster. «Jeg ser i Skrivelserne fra adskillige Steder», uttaler Hauge i et brev av 26. juni 1801, «at adskillige ere urolige over mit meget Fore­tagende i Verden». Men han fant ikke at de framsatte inn­vendinger var av slik tyngde at de kunne rokke hans stand­punkt.

I brevet presiserer han ytterligere : «Og dette siger jeg Bødre : at vi som græder, er som de der ikke græder, glæde os som de der ikke glæde sig; kiøbe som de, der ikke beholde; bruge denne Verden som de, der ikke misbruger den; thi denne Verdens Skikkelse forgaar, 1 Cor. 7cap 30 31v. Dette haaber jeg og vil arbeide paa; thi her i vore Bedrivter vil vi søge at lyse for Verden, som jeg før har ofte skrevet eder til om, og jeg veed, hver der faar den sande Kierlighed stræber og faae fremmet; thi vi faaer ikke ret bekiendt Sandheden for Menneskene i Ord og Gierninger, end saaledes, og faaer fradraget dem all Skiul, oplyst dem i Sandhed, at det kan gaae an, at være Guds Børn i al nødvendig Gierning» («Lærdoms Grunde», Ording II s. 391 (Brev dat. Haaland 26/6 – 1801).

Dette standpunkt er det han holder fast ved og forfekter i tilbakevisningen av alle senere ytre angrep. I et innlegg i Bergens Adressecontoir uttalte en Anders Qvale seg hånt og nedsettende om Hauge, og han hadde søkt å mistenkeliggjøre Hauges handelsvirksomhet. «Hvor(ledes) er den Universal de fik ved sin Sen deise til dette Kald bleven saa ufuldstændig», spurte Qvale, at den udsendte Mand, dog blot af Menneske-Frygt, maatte see sig nødsaget at antage en Næringsvei i snedige Anlæg som aldrig nogen udsendt Prophet eller Apostel hverken har trængt til for sig selv, ikke heller for sin Kirkes Stiftelse».

På dette angrep svarte Hauge i et kampglad motinnlegg :

«Daarlig var de Mennesker som blot af Menneskefrygt tog sin Næringsvei, hvilket De (Qvale) siger, aldrig nogen Prophet eller Apostel har trængt til etc. Jeg gjorde (det) af Lyst, til at forsøge, om ikke i alle Ting kan gaae an at være en Christen, og best at prøve det i Kiøbmands Stand, som saa let og ofte kan forandres, at vinde og tabe, eller tage og give, om vi da som hin kan love Gud og være i alt fornøiet.

En Apostels lære er, at han arbeidet selv med sine Hænder, (det) vil ingen besvære, og var bedre at give end tage. Hvo som ei vil arbeide, bør heller ikke æde. Maaske Qvale vil bygge Closter, som fordum, til sin Kirkestiftelse, saa vil jeg derimod bygge Fabrikker, drive Handel, arbeide til Hielp med Haandværker, og naar Tid og Kraft haves, da fornemmelig dyrke Jorden» (Bergen Adressecontoir 1802 nr. 27).

Stengt for kommentarer.