h.n. hauge vinner borgerskap i bergen : presentert av dagfinn breistein

 

– i boken «Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 43 – 50:

 

De positive bestemmelser om framgangsmåten og vilkårene for ervervelse av borgerskap, var inntatt i Christian V’s Norske lov.

«Vil nogen være Borger i nogen Kiøbstad», het det, «da skal hand giøre sin Eed for Borgermester og Raad. Derefter skal han give for sit Borgerskab noget efter Politi-Ordningen, — ». (NL 3—3—1).

Som borgere skulde alene de ansees, «som saaledes deres Borgerskab svoret haver, og giøre og giver al Borgerlig og Byens Tyngde, og selv holde Huus og Ildsted i Byen, i)g ingen anden,  —  ». (NL 3—3—2).

Da Hauge derfor ut på våren 1801 hadde bestemt seg for å søke kjøpmannskap i Bergen, var det visse krav han måtte tilfredsstille. I denne forbindelse var bøkkermester Loose ham til stor hjelp. Forat Hauge skulle kunne oppfylle vilkåret om eget hus og ildsted, overdro Loose ham eiendommen nr. 26 i rode 23 for en pris av 70 rd. Også ellers var det en vinning for Hauge at han hadde Loose til hjelp. Han nøt godt av den tillit som Loose allerede hadde i byen, og han omtaler siden Loose som den der både hadde anledning og vilje til å skaffe kreditt. Når Hauge siden nevnte at beslutningen om å bli kjøpmann i Bergen var truffet etter «de nærmeste Bekjendtes Raadførsel», må det i første rekke være Loose han siktet til («Reiser», Ording VI s. 25).

I forbindelse med eiendomsoverdragelsen, ble der utferdiget følgende skjøte :

«Kjendes jeg underskrevne Johan Loose, Borger og Indvaaner her udi Bergen og hermed vitterliggiør at have solgt, skjødet og alhændet, ligesom jeg herved selger, skiøder og afhænder til Hans Nielsen Hauge mit tilhørende Huus med Grund i i det saakaldede Klings Smug i 23 Rode No 26 her i Bergen, alt saaledes som det nu er og forefindes bebygget, og da Kjøberen Hans Nielsen Hauge for dette Huus med Grund haver erlagt og til mig betalt 70 Rd., skriver halvfierdsindstyve Rigsdalere Dansk Courant, saa kiender jeg mig og mine Arvinger ingen ydermere Lod, Deel, Ret eller Rettighed at have til bemeldte Huus med Grund, men samme efterdags at skal følge og tilhöre bemeldte Hans Nielsen Hauge og hans Arvinger til fri og frelst og uigjenkaldelig Ejendom, hvoraf han maa gjøre sig saa nyttig paa lovlig Maade som han bedst veed og kan, af Grunden svares aarlig Grundefrelse til Manufacturhuus Forstander med 14 s, som vedkommende Ejer i rette Tid betaler» (Bergens skjøte- og pantebok 1798-1802 s. 493, Statsark. Bergen).

Kjøpesummen var den samme som Loose selv hadde betalt i 1796. Men Hauge kom ikke til å gjøre større bruk av eien­dommen. Loose ble fortsatt boende der med hele sin husstand, som på denne tid også omfattet Hauges søster, Karen. Senere ble eiendommen av Loose nyttet til bøkkerverksted, og — selv om der ikke fant sted noen tilbakeskjøtning — var det Loose som utad opptrådte som eier. Eiendomskjøpet må visstnok i realiteten betraktes som en proformatransaksjon. Huskjøpet synes å være gått Hauge av minne, da han av forhørskommisjonen i 1806 ble spurt om han fremdeles var eier. Han erindret at han da han ble borger, hadde kjøpt huset og siden overlatt Loose det til bøkkerverksted, «men enten bemeldte Huus for nærværende Tiid er Inqv. eller Looses Ejendom kan han ikke med Vished sige». Hvorvidt der var opprettet kontrakt med Loose om bruken av huset, kunne han heller ikke uttale seg. Men det visste han, at huset var overlatt Loose til fri rådighet (Forhørsprotok. ad. sp. 233 flg.).

Ved å bli hjemmelsinnehaver til denne eiendom og ved å oppgi den som sin faste bolig, kom Hauge til å bli et lem av Korskirkens menighet hvor Nordahl Brun fortsatt var sokne­prest. Med huset fulgte retten til det 14. sete på 3. benk i kirkens østre kors, det sete som kirkeverjen i 1795 hadde bortfeslet til en tidligere eier, fløttmann Jensen ved Dreggens trappe.

Før I lauge kunne oppnå borgerskap, måtte han også legge fram attest for at der ikke påhvilte ham noen militær forpliktelse. Da han ved en «Sesons Resolution» var blitt avgitt til lensmannsdreng og siden hadde tjenestegjort den påbudte lid, var han å anse som strøket av rullene, og fra generalitetets side var der intet å bemerke til at han ble kjøpmann (Skriv fra stiftamtm. Hauch til Berg’s magistrat 18/6-1801).

Ellers inneholdt kjøpstadsprivilegiene for Bergen av 1702 en bestemmelse om at ingen måtte tilståes borgerskap i byen «med mindre de om deres skikkelige Forhold god Attest kunne forevise, ei heller sig i byen nedsætte, uden der lader sig antegne for hva Næring eller Haandverk han agter at nære sig av  —-  ».

På bakgrunn av de forstyrrelser vekkelsen allerede hadde brakt i de tilvante forhold, og hensett til det faktum at Hauge på dette tidspunkt var en straffedømt person, ville det ikke ha vært overraskende om han med hjemmel i den nevnte bestemmelse var blitt nektet borgerskap. Når myndighetene i Bergen godtok ham, har det nok hatt sin betydning at han kunne legge fram en god vandelsattest fra byfogd Hagerup i Kristiania, og at han også hadde vunnet sympati hos bypresidenten Anton de Fine. Når først Hauge ville slå seg ned som kjøpmann, lå forholdene fra øvrighetens side intet sted bedre tiI rette enn i Bergen.

Den 9. juli 1801 ble borgerbrevet utferdiget. Og det var sikkert med tilfredshet og følt stolthet at Hauge avla troskapseden. Av rådstueskriver Formann mottok han dokumentet som i følgende ordlag ga ham rettigheter som kjøpmann i Bergen :

«Præsident, Borgermestere og Raad udi Bergen giøre Vitter­lig : At Anno 1801 den 9. July haver Hans Nielsen Hauge føed i Agershuus Stift, vundet sit Borgerskab paa Bergens Raadstue, og der ladet sig antegne som Kiøbmand og Bondehandler hvorved han vil sig ernære; og der paa samme Tid aflagt hans allerunderdanigste troskabs Eed til vaaer aller naadigste arve Herre Konge Kong Christian den Syvende, og hans kongelige Majestæts retmæssige arve Successores i Regjeringen samt belovt og tilsagt Magistraten som sin foresatte Øvrighed all vedbørlig Lydighed. Samt ellers declareret at han ikke i de første tolv Aar fra Dato skal opsige sit Borgerskab, imod at han nyder den Frihed som Forordningen af 16. Decb. 1707 ham i saa Maade allernaadigst forunder.

— Da nu bemeldte Hans Nielsen Hauge saaledes er bleven antaget blandt denne Byes Borgeres Tall, til at nyde og bruge all borgerlig Ret og Frihed, lige med andre denne Byes Borgere og Kiøbmænd og Bondehandlere, saa vorder hannem herved dette Borgerbrev under Stadens Seigl og Raadstueskriverens Underskrivt meddelt».

Forordningen av 16. desember 1707 var gitt for å oppmuntre folk til å slå seg ned i hyene. Den fritok dem som ville løse borgerskap, for visse tyngende borgerlige verv. Betingelsen var at man ikke skulle oppsi borgerskapet i de første 12 år. Takst­mennene og magis­traten i byene var pålagt ved de årlige bytakster å «handle moderat med deslige Borgere, som sig nylig nedsætte, at de ei høiere sættes og taxeres end efter Propor­tion af Andre, — —» (Forordning av 16/12-1707, se Timme : Forordninger).

Situasjonen i Ber­gen i 1801 synes, som allerede nevnt, visst­nok ikke å ha inn­budt til opprettelse av nye handelshus. I perioden 1797 til 1806 betegner da også dette året lavmålet for er­verv av nye borgerskap. Bare 10 personer løste i 1801 kjøp­mannskap, og av dem var altså Hans Nilsen Hauge den ene (Bergens borgerbok 1752-1865, utgitt v/Wiesener).

Neppe noe annet sted i landet kom den spente politiske situasjon å bli så utslagsgivende som i handels- og sjøfartsbyen Bergen. Der var i byen ingen vanlig travelhet å spore, de virkelystne bergensere syntes trykket av situasjonens alvor, og der ble ikke spillet på alle «tangenter». Den dissonans som «Handels-Claveret» frambrakte, bredte seg til hele bylivet og ble stadig mere markant. Omsetningen gikk tilbake, og det så ut til å bære mot krakk og krise. Den økonomiske og sosiale tilstand bar preg av vareknapphet og arbeidsløshet, dyrtid og sviktende betalingsevne.

De forholdsregler som ble truffet av offentlige og private institusjoner til lindring av depre­sjonen, viser best hvor tyngende situasjonen ble følt. Distriktsforstanderne i byen ba om mere brød til ut­deling. Forsørgelses-kommisjonen svarte på denne henstilling ved et promemoria av 21. februar 1801 : «At afværge Hungers Nød er vores nærværende Plan og Ønske; men da vi ikke kan kike ind i Fremtiden, hvor silde eller hastig vi kan vente Tilførsel, hvortil den allerede strænge Vinter giver truende Udsigter, og vi næppe kan giøre Haab om videre Understyttelse fra det Kongelige Magasin, ligesom det Kongelige Rentekammer, ved Tilladelsen af det sidste Quantum Ruugs Udleverelse herfra, har anprist Sparsomhed; saa troe vi det vigtigt at oeconomisere, og ikke endnu at forøge Antallet af de bestemte ugentlige Brød, at ikke, naar vor Beholdning var udtømmet, og Nøden ikke meere stod til os at afhielpe, Elendigheden skulde stige til Fortvivelse» (Bergens Adressecontoir 1801 nr. 8).

De fattiges sorger og bekymringer syntes store, og misnøyen bredte seg. Vinteren 1801 ble betraktet som «et Phænomen» og ingen kunne huske å ha sett kornloftene «saaledes udtømmede» og prisene så ualminnelig høye, som de var den vinter. Fattigkommisjonærene hadde den utakknemlige oppgave å stå for utporsjoneringen av de relativt beskjedne midler. Prisstigningen lot seg ikke kompensere i høyere bidrag.

Tok man dette skrittet, ville utgiftene overstige kas­sens evne. Nå hadde man riktignok den mu­lighet å dra inn utlånt, rentebærende kapital. En slik løsning ville imidlertid — på en tid da handelen og nærings­kildene var stoppet opp — «lettelig kunde be­fordret fleere Borgeres Fald» (Bergens Adressecontoir 1801 nr. 33 og 30).

I løpet av vinteren evnet man da å hjelpe nær 1000 fattig­lemmer med brensel. Der ble også distribuert 5310 brød og utdelt 2223 porsjoner såkalt «Rumfordsk»-suppe, en rett som ikke oppnådde å bli særlig populær, og som kritisertes på grunn av «Tynhed og Flauhed».

Ikke alle bidragstakere hadde vilje til å se situasjonens alvor i øynene. Der var til og med dem som fra kommisjons-bordet gikk direkte til brennevinskroen, og her anvendte den beskjedne pengestønad de hadde fått, på ansvarsløs måte. Obercommisjonens med­lemmer — stiftamtmann Hauch og biskop Brun — var fullt klar over det skjeve i denne tilstand. Men de evnet ikke å gjøre noe. «Vi kan ikke forskaffe dem Arbeide, som vel var det virksomste Middel at dømme dem fra Fæe igjen til Mennesker» (Bergens Adressecontoir 1801 nr. 30).

Da både personlig initiativ og nødvendige pengemidler manglet til igang­setting av nye arbeider, og da heller ikke staten var seg noe ansvar bevisst overfor de sosialt og økonomisk nødstedte, var der ingen annen utvei enn å holde fram etter den gamle linje : oppta kollekter og porsjonere midlene ut i almisser.

Noen virkelig løsning av fattig­dommens problem kun­ne dette ikke bli, men man klarte da å stille den verste hunger og å berge seg gjennom krisen. Situasjonen opp­fordret dem som ennå hadde noe til overs, å vise nestekjærlighet. Var der noen velstående som i sin overflod syntes å være seg selv nok, fikk indignasjonen fritt løp.

Der kunne råde en utbredt mistanke mot enkelte kjøpmenn for å holde korn tilbake i spekulasjonshensikt. Opinionstrykket kunne bli så sterkt at kjøpmannen tilbød å åpne bodene forat publikum selv kunne foreta kon­troll.

Situasjonen rammet hele bysamfunnet og framtvang streng økonomisering i alle lag av folket. I en «Placat» som stiftimtmann Hauch lot innrykke i Adresse-Contoiret og ved trommeslag publisere på byens publique steder, oppfordrer han til sam­kjensle. «Da Følgerne af Trangen paa Kornvahre er en Sag, som angaaer og rammer alle, saavel Huusherrer, som Tyende; saa forhaabes og, at ligesom de første bliver nødsaget, formedelst en uundgaaelig Nødvendigheds Skyld, at giøre Indskrænkninger i deres Huusholdninger, de sidste da og vil finde sig i den For­andring, som heraf maatte blive Følgen, og fælles med deres Huussbonder drage den Byrde, som Tiderne nu i anførte’ Hen seender forvolder» (Bergens Adressecontoir 1801 nr. 12 (21/3)).

Også det følgende år ble en økonomisk vanskelig tid. Korntilførslene øket riktignok, og der ble ingen mangel på brød. Men andre viktige matvarer savnet man. Fisket slo feil, og ut på høsten 1802 var sild og fisk ikke å oppdrive i Bergen.

Potethøsten hadde likeledes sviktet, og avlingene strakk bare til for bøndenes eget behov. Dessuten var der en skrikende mangel på brensel. I Adresse-Contoiret for 30. oktober kunne man lese advarende ord fra politimester Olsen mot all hamstring og utidig spekulasjon.

Det er vel mulig at myndighetenes advarende røster var mere pessimistiske og bekymringsfulle enn situasjonen nøkternt bedømt skulle tilsi. Men når det fra tid til annen har vært hevdet at Hauge, da han søkte kjøpmannskap, var drevet av vanlig spekulasjonsbegjær, må det være riktig å se hans handle­måte på bakgrunn av og i sammenheng med den anstrengte øko­nomiske stilling og de advarsler som ble gitt i Bergen i 1801.

At denne depresjonen skulle vise seg å bli av relativt kort varig­het, hadde ingen brev på. På det tidspunkt Hauge gjennomførte sitt forsett om å ta kjøpmannsskap, kvinne han ikke nettopp føle seg tilskynnet av særlig lyse utsikter om store og lettjente handelsgevinster.

 

 

 

Stengt for kommentarer.