boktrykkeriet i kristiansand : presentert av dagfinn breistein

 

– i boken : «Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 137 – 145 :

Boktrykkeriet i Kristiansand.

Da Hauge på sin reise fra Bergen i 1798 kom innom Kristian­sand, oppholdt han seg en kortere tid i stiftsstaden.

Dengang søkte han også byens trykkeri for å få trykket «Tauleri Omvendelses Historie». Han hadde derfor et personlig kjennskap til bedriften, da han året etter av boktrykker Stephansen i Trond­heim fikk vite at den var utbudt til salgs.

Av Stephansens opp­lysninger gikk det fram at der var muligheter for en økonomisk lønnsom drift, selv om trykkeriet var atskillig forfallent i øye­blikket (Forhørsprotokollen. Hauges forklaring til Forhørskommisjonen. Riksarkivet. I boken «Reiser». I Ording : Hans N. Hauges Skrifter, samlet utgave ved H.N.H. Ording, påbegynt 1947). 

Siden synes ikke tanken på kjøp å ha veket fra Hauge. Å la skriftene trykke i Kjøbenhavn førte med seg unødvendige merkostnader. Savnet av et trykkeri som både arbeidet billig og som kunne påta seg trykningen av de stigende opplag, ble stadig mere følbart. Hauge hadde nemlig ikke til hensikt å begrense opplagene eller å slutte med å utgi nye bøker. Tvert om hadde han fått styrket tro på det trykte ords misjonerende evne.

Hvis han selv måtte innstille reisevirksomheten, skulle skriftene fort­satt være hans talerør utad. Det gjaldt bare å finne fram til en rimelig utsalgspris. Men for å oppnå dette måtte også produksjonskostnadene nedover. Fra Eiker og Fennefoss kunne papiret leveres til den rimeligste pris. Ved at en eller flere av vennene etablerte seg i boktrykkerfaget, ville også de øvrige utgifter skjæres ned.

Da Hauge under oppholdet i Kristiansand i 1803 erfarte at trykkeriet fremdeles var til salgs, fikk han Hans Thorsen Bacherud fra Hedmark til å kjøpe bedriften og til å sette trykkingen i gang. Hans Thorsen var noe yngre enn Hauge. Han var født på gården Bakkerud i Nes og hadde i ungdommen tjent som gårdsgutt forskjellige steder. I 1801 hadde han etter Otter Bakkeruds tilskynnelse reist til Eiker, hvor han arbeidet som snekker og maler på møllens hjulverk. Han var derfor uten faglige kvalifikasjoner da han overtok trykkeriet (Forhør Byfogden i Kr.sand 1806. Riksarkivets pakker med Haugesakens dok. III og skjøte av 13/4 1804. Pantebok for Kr.sand nr. 8).

Med trykkeriet fulgte også retten til å utgi byens eneste avis. På denne tid var der ellers ikke mange nyhetsblad i landet. Den første trykte avis i Norge — «Norske Intelligenzsedler» — var kommet ut i Kristiania i 1763.

Med to års mellomrom hadde både Bergen og Trondheim fått sine nyhets- og kunngjørings-blad. Først i 1780 fulgte Kristiansand etter med «Christiansands Ugeblade». Utgivelsen var overlatt en boktrykkersvenn fra Trondheim som het Andreas Swane. Swane fikk kongelig privi­legium som byens boktrykker. Leselysten synes imidlertid ikke å ha vært særlig utbredt i og omkring Kristiansand, og behovet for et eget trykkeri var visstnok ikke stort. Få abonnenter tegnet seg, og Swane lot heller ikke til å være den rette mann til å inneha ledelsen. Han var drikkfeldig, og konen hans gjorde seg skyldig i naskeri. Til slutt begynte han å selge av typene for å skaffe seg penger. I 1788 rømte Swane fra byen, og året etter fikk råd­mann Gluckstad og en annen av byens støtter, Daniel Isachsen, rett til å gå i gang med et nytt trykkeri. Det ble også overlatt dem å utgi «Christiansands Adressecontoirs Efterretninger» som hittil bare hadde eksistert i håndskrevne eksemplarer.

Men heller ikke dette nye trykkeri ble noen inntektskilde for eierne, og de ønsket å selge (Steen : Kr.sands hist. I s. 54, 106, 360, 406).

Handelen med Bacherud ble sluttet i 1803, og den omforenede kjøpesum var 5900 riksdaler. Det var ellers en alminnelig utbredt oppfatning at Bacherud bare sto som stråmann for Hauge (Jacob Friis : Kr.sand gjennom 300 år, s.30). Men selv framholdt de begge at det var Bacherud som både formelt og faktisk var eier. Det ble nektet at trykkeriinntekten skulle tilfalle en fellesskapskasse. Men Bacherud vedgikk å ha lånt penger av forskjellige venner. Således hadde han mottatt av Tollef Bache 1200 rd., av Anders Vold i Vang 7—800 rd., av Ole Eyelsen 600 rd.

Selgerne hadde dessuten vært villig til å la en del av salgssummen bli stående som lån mot pantesikkerhet. Gjelden ble raskt nedbetalt, og i 1806 gjensto der på selgernes obligasjon bare 1300 rd. Bacherud benektet riktigheten av den påstand at han skulle ha mottatt midler av Ole Olsen Søeberg i Elverum. Derimot hadde den nevnte Ole sagt seg villig til å bekoste utgivelsen av «Bibelanvisningen», et løfte som falt bort fordi Ole døde (se ovenfor : Forhør Byfogd Kr.sand 1806).

Så snart kjøpet var gått i orden, sendte Bacherud inn søknad om privilegium. Det tok imidlertid måneder før søknaden ble behandlet i Kjøbenhavn. I mellomtiden lånte Gluckstad navnet sitt til utgivelsen — forlagsretten til «Adressecontoiret» var til­lagt trykkeriet — slik at avisen kunne fortsette som før. Ellers var det ingen lett sak for Bacherud å arbeide trykkeriet opp. Driftsvansker meldte seg den første tiden, og sommeren 1804 ytret han endog ønske om å selge.

En danske, Andreas Friis fra Viborg, som tjente hos Mads Møller i Drammen og som hadde oppsøkt Hauge «for at faae den rette Vey til Salighed at vide», var av Bacherud blitt tilbudt trykkeriet. Friis reiste til Kristiansand, men noe salg kom ikke i stand, og i stedet tok Friis seg arbeid hos Ole Hauge (Forhør holdt av Byfogden i Kr.sand 29/12 1804, Riksarkivets pakker/nr. II 106).

Det gikk nå etter hvert framover med Bacherud, han overvant begynnervanskene og gjorde trykkeriet til en sikker inntektskilde. At det lyktes så godt, vakte naturlig nok folks undring. Det var heller ikke annet enn rimelig at forhørsdommeren gjerne ville vite hvor­ledes Bacherud, som var uten faglig forutsetninger, kunne drive et trykkeri. Bacherud svarte at han straks etter kjøpet hadde tilskrevet en faktor i Kjøbenhavn; han siktet til Christopher Andersen Grøndahl, og det er ikke for meget sagt at det i første rekke var den unge Grøndahls fortjeneste at driften av boktrykkeriet lyktes så godt.

Grøndahl var født i 1784 på gården Østre Grøndalen i Ullensaker. I 1790 kjøpte faren, Anders Christophersen, Kuskebakken ved gamle Aker kirke. Familien flyttet dit, og Anders drev her som høkker og baker. Tidlig var han en av Hauges trugne venner, og også sønnen Christopher ble religiøst grepet og opp­trådte som lektaler endog før han fylte 15 år.

Hans beundring for Hauge og kjærligheten til ham var stor og ekte. Det er fortalt om Grøndahl at han — da Hauge satt i arrest i Kristiania — vandret til fots fra Kristiansand bare for å få høve til å over­være et av forhørene i prosessen (W.P. Sommerfeldt : Grøndahls & Søns Bogtrykkeri og Boghandel i hundre år. 1812-1912 s. 8 og 101).

Ikke langt unna Kuskebakken bodde der en annen trofast haugevenn, hjulmaker Ole Meyer. Han hadde en sønn som het Jahn Petter. Hauge hadde lagt merke til at både Christopher og Jahn var evnerike gutter. Begge tok han i 1800 med seg sør­over, da han dro til Kjøbenhavn. Den 16 år gamle Christopher ble satt i boktrykkerlære hos Martha Willars, «Paul Herman Hoeckes Efterleverske». Hos henne hadde Hauge en mengde bøker i arbeid; og i Grøndahl fikk han en tillitsmann ved bedriften som sørget for at arbeidet ble utført etter avtale og på en faglig sett tilfredsstillende måte. Da Grøndahl sluttet ved Mikaeli (Mikkelsmess/29.sept./red.) i 1803 for å begynne hos Bacherud, skjedde dette etter farens bestemmelse.

Men det har nok ikke vært motvillig og med sorgtungt sinn at den unge boktrykkersvennen forlot Kjøbenhavn for å overta den faglige ledelse av trykkeriet i Kristiansand. Av Martha Willars fikk han en utmerket attest. I læretiden hadde Grøndahl gjort seg bemerket ved en god oppførsel, skrev hun, og han hadde synt lærvillighet og flittighet, slik at han var blitt en dugelig svenn. «I den tid, han som svend har conditioneret i mit bogtrykkerie, har han ved orden og paapassenhed, som en honet Karl hør og bør, været til fuldkommen tilfredshed — — — » (Se ovenfor/Sommerfeldt s. 14).

Grøndahl skilte seg også fra oppgaven som faktor i Kristiansand på en utmerket måte. Ved faglig dyktighet, energi og påpasselighet, ledet han bedriften jevnt og sikkert framover. Bacherud kunne på sin side trøstig ofre seg for sitt kjøpmannskap.

Flere av Hauges skrifter påtok man seg trykkingen av. Ved Hauges arrestasjon i 1804 hadde Bacherud til gode hos ham for : (Oppstilling 5/11 1806 fra Bacherud, Haugedok. Statsark.Bergen)

2000  eksempl.  av  Verdens Daarlighed,  4 ark a 11 rd. ..     44  rd.

3000       »          av De Enfoldiges Lære,   1 ark..                    15 »

2000       »      av  Sandheds Bekiendelse, 2 ark a 11 rd.         22 »

3000       »      av  Forklaring over Herrens Bøn, 1 ark              15 »

10000 eksemplarer for tilsammen……………………….                96 rd.

Dette var langt fra alle de bøker Bacherud trykket for Hauge.

boktrykkeriet i kr.sand2Også som utgiver av «Adressecontoiret» hadde Bacherud større hell med seg enn sine forgjengere. Selv om denne avisen i første rekke hadde til oppgave å bringe offentlige kunngjøringer og private annonser, representerte den en maktfaktor i tidens offentlige diskusjon. Det kunne ikke unngås at avisen gjennom de meldinger den brakte, også tok farge av utgiverens personlige syn. «Adressecontoiret» ble samtidig et talerør for Haug

Du tvillingrikene i 1807 på ny var trukket inn i stormaktskrigen, gikk Bacherud i gang med utgivelsen av nyhetsbladet «Bellona». Denne avisen ble redigert av stiftsprost Sørensen og hadde til oppgave å holde publikum a jour med situasjonen innenlands og med de begivenheter som fulgte i krigens kjøl­vann. I motsetning til «Adressecontoiret» inneholdt ikke «Bel­lona» annonser.

Bladet var ikke bare det første i Kristiansand, men et av de første virkelige nyhetsblad i landet (se Steen : Kr.sands historie I s. 416 – et bilde fra «Bellona»s førsteside, trykket av Grøndahl).

Ved sin flid og sparsomhet evnet Bacherud smått om senn å sikre seg en solid økonomisk stilling og å vinne seg en aktet posisjon hos kristiansanderne. Han hadde ingen grunn til å angre på at han i 1803 fulgte Hauges råd og overtok trykkeriet. Etter Hauges tilskynnelse ektet han i 1809 Lucine Nesterud. De levet et lykkelig samliv som ble hastig brutt ved Bacheruds død i 1814.

Kort tid etter giftet enken seg med sin ungdoms kjærlighet fra Røros, Ole P. Moe.

— Moe tok nå over driften av trykkeriet og handelen, og i ham ble haugianerkretsen i Kristian sand tilført nytt og sunt blod. Moe var haugianer i sinn og skinn. Han la en enestående energi for dagen, og under hans lederskap ble den virksomhet som Bacherud hadde lagt grunnen til, betydelig utvidet. Moe ble en av de fremste kjøpmenn i byen.

Ikke bare figurerte navnet hans høyt oppe på skattebetalerlisten, han var likeledes en borger man fullt ut respekterte, og som man lyttet til når viktige vedtak skulle fattes.

Men veien fram til anerkjennelse for haugianerne i byen, hadde i Kristiansand som andre steder i landet, vært trang og tornefull. Det var så visst ikke alltid blitt vist dem den ærbødighet som senere ble Ole P. Moe til del. Da Bacherud og Ole Hauge slo seg ned i Kristiansand, ble de møtt med aktiv motstand. De gamle bykjøpmenn så i haugianernes handelsvirke en direkte trusel mot sine egne økonomiske interesser.

Av et Pro Memoria som 24 av byens fremste menn sendte magistraten i oktober 1804, ser vi hvorledes de ved myndighetenes hjelp søkte å sette en stopper for at haugetilhengerne slo seg ned som handelsmenn. Det var tungt skyts man vartet opp med. Hvis der således ikke snarest ble trukket grenser for haugianernes virksomhet, ville en borger- eller religionskrig nesten være uunngåelig :

«Det er noksom bekiendt at antallet af de saakaldte Hau­gianere fast daglig alt meere og meere tiltager her paa Stædet og i Omegnen. Det er ligesaa bekiendt at denne Sekt her har fæstet Boepæl, ejer 2de Kiøbstædshuse, Bogtrykkerie, Gaarden Eeg og dertil hørende Teglværk, ved hvilke Indretninger ingen anden end dens egene Lemmer blive antagne som Arbejdere ! Herforuden skal de efter Rygte drive en Snighandel med Kornvahre og andre Nødvendigheds Artikler som de avsætte til Landmanden, imod at de igjen af denne modtager Træelast og andre Iandels Producter i Betaling, ligesom de og skal være i Begreb med at anlegge en Papiir Fabriqve paa Landet, faae Miile herfra Byen. Man seer saaledes denne Sekts Virkekreds og deres Tilhængere med sterke Skridt at gaae frem, men skiøndt det vel ikke kan nægtes at deres Planer og Anlegge for saa vidt de kunde være et Middel til at fremkalde en større Industrie og Arbejdsomhed hos Almuen, ere af det Slags den fortiene at soutineres, saa er det dog paa den anden Side ligesaa vist og vi tør sige ligesaa overeensstemmende med den sunde Politiks retfærdige Krav, at der bør settes Grændser for denne Sekts og dens Tilhængeres Virkekreds, thi at lade den (gi den/red.) ubundne Hænder, vil ufejlbarlig have de skadeligste Følger for Kiøbstædborgerne og tillige for Landalmuen i Almindelighed. Hiin vil med tiden føle en mærkelig Afgang i sin Handel og Næring, naar ikke blot Landmandens Producter blive dyrere og vanskeligere end hidindtil at erholde, men Landmanden endog unddrager sig fra at tage sine Fornødenheds Vahre hos Kiøbmanden. Landalmuen derimod — de nemlig som kunde have overgivet sig til Sværmeriet og som i deres raae og uoplyste Tilstand, troe sig befriede for al Tvang i Fremtiden — disse sige vi, vilde ikke have nogen Mellemhandel med Kiøbstædborgerne saalænge de kunne finde Afsætning og Indkiøb hos deres egen Sekt, og herpaa kunde vi allerede fremviise fleere Exempler. Hvad disse Ulykkeliges Skiæbne ellers skal blive vil Tiden opklare, men dette driste vi os altid til at sige, at naar de intet meere eje at kunne afgive paa Haugianernes Alter ville de vist nok skiøndt for sildig indsee Bedrageriet. Man har Exempel paa at hine Sværmere have den Grundsætning helst at vælge rige og for­muende til deres Sekt, ja — det som mere er at de skal afpræsse saadanne, anseelige Pengesummer eller Penges Værdie for at optage dem som Lemmer. Som nu alle disse Omstændigheder synes ikke mindre end at bebude Staten og Borger Samfundet i Almindelighed og Kiøbstædborgeren og Landmanden i denne og flere Egne i Særdeleshed en næsten uundgaaelig Borger- eller Religionskrig, om ikke derimod med allerførste føies de kraftigste Foranstaltninger ved at sætte Grændser for dets saa skadelige Sværmerie videre Udbredelse og Haugianernes uforskammed Egennytte, saa finde vi os beføiede hermed at anmode Dem, som Byens og Borgerskabets Representantere, behagl. at ville om alt foranførte giøre en udførlig Forestilling til Magistraten, som forhaabentlig vil andrage Sagen paa vedkommende høie Steder, hvor vi tør vente den vil tildrage sig en saadan Opmærksomhed som den rettelig fortiener. Skulle ellers nogen af den saa tit om meldte Haugianske Sekt for at kunde med desto større Eftertryk faae deres Planer udførte, melde sig hos Magistraten om at faae Borgerskab hertil Byen, ville vi vente at saadant enten vorder afslaaet eller at dermed cesseres (utsettes/red.) indtil man fra vedkommende høie Collegium erholder en nærmere Resolution desangaaende» (Innkommet brev til Kr.sands magistrat 1804 II/Statsark.Kr.sand).

Denne kraftige skrivelse fra de mange framtredende kristiansandere, sendte borgerrepresentantene over til magistraten med tilføyelse av at de ikke kunne annet enn forene sine ønsker med medborgernes. Hauges arrestasjon kort tid etter beroliget visstnok gemyttene og innga de agressive byborgere en følelse av at faren var over. Men bortsett fra Ole Hauge, som flyttet til Drammen, fortsatte den haugianske vennekrets å utøve sitt virke i byen. Ved sin bramfrie ferd, ved i armodens og nødens år å holde folk beskjeftiget og ved å føre levnetsmidler til distriktet, vant de seg respekt og tillit.

Således bemerket presten Wergeland at han tillike med andre byborgere, hadde megen aktelse for de fleste av dem (Nic. Wergeland : Bidrag til Christiansands historie utgitt av L. Daae. Kristiania 1881 s. 28).

Da stiftamtmann Thygeson an­befalte løslatelse av Hauge i 1808, mente han at dette endog ville «tiene til at befæste det gode Borgersind og den Hengivenhed til Konge og Fædreland, som stedse har udmærket denne Sekts Tilhængere» i hans embetskrets (Skriv av 8/12 1808, Norv.Sacra 1923 Oluf Kolsrud s. 115).

Prosten Sørensen lot til og med ytre ønske om at hele almuen var som haugianerne i Kristiansand («Reiser», Ording VI s. 58, Sørensens brev 9/11 1810).

Stengt for kommentarer.