papirfabrikken på fennefoss

 

– presentert av Dagfinn Breistein i boken : «Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 132 – 134 :

 

I 1804 ble der på Hauges initiativ gått i gang med anlegg av nok en papirfabrikk, denne gang ved Fennefossen i Setesdal.

Torkild Svennungsen Aasen het han som var den drivende kraft i arbeidet, og som i januar måned hadde inngått forpaktnings-kontrakt med fire oppsittere under Fennefoss i Hornnes om det på gården liggende vannfall.

fennefoss-anleggetI følge kontrakten skulle Torkild ha rett til å minere, grave og demme opp langs elven, og å an­legge den fabrikken han måtte ønske. Tillatelsen omfattet an­legg av papirmølle og melmølle. Til gjengjeld måtte Torkild forplikte seg til å holde gratis mølle for oppsitterne og til å sammale forsvarlig.

Kongelig bevilling til anlegg av fabrikken ble meddelt ham den 11. april 1804. Han skulle ha de samme rettigheter som vanligvis ble gitt denne slags bedrifter. Men han måtte love å holde en kyndig mann til å stå for driften, hvis han ikke selv hadde den fornødne kunnskap og dugelighet.

Torkild tilkalte Gunrod Wejulsen fra Eiker som sak­kyndig, og det ble Wejulsen som førte opp både møllen og kvernbruket. Papirmøllen på Eiker ble forbilledet for anlegget i Fennefossen. Da driften tok til, viste papirfabrikken å være fullt konkurransedyktig.

Både distriktets embetsmenn og privatpersoner kjøpte papiret, og avistrykkeriet i Kristiansand var likeledes en god avtaker.

Da Torkild Svennungsen ikke kunne makte å fullføre fabrikkanlegget alene, hadde han fått med seg tre andre Haugevenner, nemlig Grunde Olsen Oustad fra Austad, Gunnu Syrtvedt fra Evje og Torkild Aanonsen Haavorstøl fra Åseral.

De nye partisipanter innbetalte 150 riksdaler hver og skulle for disse penger være medeiere for en fjerdepart. Alle skulle være «liige pligtige efter Anlod».

Interessentskapskontrakten som ble tinglest, hadde ellers ganske utfyllende bestemmelser om hvordan man skulle gå fram i det tilfelle at noen ønsket å tre ut av fellesskapet. I så fall måtte vedkommende først tilby de andre parten sin for en bestemt sum. På den annen side skulle den som ikke ble enig med de øvrige om driften, eller som ikke i tide skaffet til veie sin del av anleggs- og driftsutgiftene, være pliktig til å motta utløsning straks.

Når dødsfall inntraff, skulle de gjenlevende ha rett til å innløse parten uten at arvingene kunne sette seg imot det eller forlange utbytte og renter. I 1807 ble den ene fjerdepart overtatt av Ole Eyelsen Eeg.

Det er forøvrig helst sparsomme opplysninger som foreligger om papirmølleanlegget på Fennefoss. I et vennebrev heter det at mange av distriktets innbyggere var begjærlige etter å høre Guds ord og var «i Beundring over vore Gjerningers Fremme». 

Fabrikken ble det store midtpunktet for vennenes virke i Setes­dal. Den innfridde ikke bare forventningene som industribe­drift; den fylte også sin oppgave som det åndelige sentrum en slik bedrift alltid var forutsatt å skulle være. På Fennefoss kom vennene sammen og ble styrket i sin religiøse tro og overbevis­ning, og nye tilhengere ble her ført inn i vennesamfunnet. Den åndelige leder i bygden var Ole Torgrimsen Fennefoss. Han nøt senere den tillit å bli valgt til distriktets stortingsmann.

Noen lang levetid fikk ikke denne papirfabrikken. I følge Hauge var den i full drift til 1813, da anlegget ble solt til kaptein Jæger, og han flyttet fabrikkbygningene til det såkalte Jægersberg ved Kristiansand.

Av mangel på kluter måtte driften imidlertid snart innstille.

Stengt for kommentarer.