svanøy-godset i sunnfjord

 

– hentet fra Dagfinn Breistein : «Hans Nielsen Hauge : Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 149 – 156 :

Svanøygodset i Sunnfjord.

Våren 1804 utbød hoffagent Janson i Bergen det store Svanøy-godset til salgs. Hos Hauge, som hadde vært i Sunnfjord på handelsferd, og som derfor hadde et bra kjennskap til befolkningen og de naturlige tilhøve, skapte tanken på denne eien­dommen en sterk kjøpelyst.

Kjøpsspørsmålet kom til å stå i brennpunktet for hans interesse etterat han i mars måned 1804 var vendt tilbake til Bergen. Svanøygodset innebar ikke alene muligheter for jordbruk, det var også skikket for industri. Nå, da det så ut til å mislykkes med møllen i Gravdal, ville man her i Sunnfjord kunne gå i gang med det planlagte mølleanlegg.

Visstnok lå Svanøy 11 mil fra Bergen, men øyas beliggenhet i skipsleden var sentral, og kornvarer som var bestemt for den nordlige del av Vestlandet og Nord-Norge, kunne med fordel bli formalet her.

Svanøe adelige sædegaard — slik var det eiendommen ble omtalt på Hauges tid — hadde, i likhet, med en mengde andre jordeiendommer i Norge, fra gammelt av ligget under kronen. Dengang kaltes øya Bru. Til kirkestedet med St. Olavskorset på Bruøya, knyttet der seg en rekke historiske sagn og minner. Blant annet skulle Erik Blodøks være oppfostret her. Da ene­veldet var innført, overdro Kongen denne del av krongodset til sin høyt fortjente hjelpesmann, biskop dr. Hans Svane. Da bispens enke i 1685 fikk tillatelse til å opprette en adelsgård, skjedde der også et navnebytte. Fra nå av kalles øya Svanøen.

Til Svanøygodset hørte ellers alt det tidljgere krongods i Sunn­fjord. Det utgjorde en egen jurisdiksjon med birkedommer, en institusjon som bortfalt først i 1821. I 1717 kom godset på stiftamtskriver Seehusens hender, og da Seehusen — som bodde på Damsgård — ble adlet, antok han navnet Svanenhielm. Denne norske adelsmann forble ikke lenge på ærens tinde. Han gjorde seg skyld i større kassamangel, og Svanøy ble av Kongen tatt som sikkerhet. Mange av brukene ble nå frasolt godset, men selve Svanøya lyktes det familien Svanenhielm å beholde. I 1749 ble eiendommen solt til fogden over Sunn- og Nordfjord, den Kgl. kammerråd Hans Thiis Nagel. Han hadde sin faste bolig på Svanøy, og under ham opplevet stedet en særs glansfull periode. Både på grunn av sin beliggenhet og fordi futen bodde der, ble øya distriktets naturlige sentrum. Drevet av tyngende skattebyrder, som helst var større enn bøndene mak tet å bære dem, måtte mange innom fogden for å be om henstand.

Nagel omga seg dessuten med en stor venneskare. De tilreisendes besøk var hyppige og festivitasen stor. Der sto et gledens og romantikkens brus om Svanøy i Hans Thiis Nagels tid.

hoffagent Herman Diedrich Janson1Da han døde, fortsatte sønnen Jens i farens spor; men Jens Nagel ble ingen gammel mann, og da hans enke i 1791 giftet seg med Herman Diedrich Janson — en velkjent kjøpmann og reder i Bergen — var det forbi med Svanøys tid som embetsgård. Forpakter ble innsatt, og eiendommen ble av Janson bare nyttet som feriested. Da både Janson og hustruen hans etter hvert ble sterkere knyttet til Damsgård og selskapeligheten i Bergen, fikk de helst liten glede av godset, og de ønsket å selle.

Men tiden var ikke rik på kjøpere til så store eiendommer. Det har derfor utvilsomt vært med største glede, om enn også med atskillig undring, at Janson fikk kjennskap til at han i Hauge hadde en interessert kjøper.

Kjøpsavtale mellom Hauge og Janson ble inngått i slutten av mars måned. Utenom hovedbruket hørte der til godset 5 gårder og 2 husmannsplasser. Hovedbruket hadde en skyld av 4 løp smør og 1/2 td. laks. Til besetningen hørte der på denne tid 48 storfe, 4 hester, 40 sauer og 14 griser. Den 6. april sto Hauge i begrep med å reise til Sunnfjord, både for å samtale med vennene der og for —  som han skrev i et brev fra Bergen — å «modtage gaarden med besætningen som de andre tviler for ellers ikke gaar vel».

Etter å ha besiktiget eiendommen lot han til å være fornøyet med handelen, herunder også med skogen, båtene og de fiskeredskapene som fulgte med.

I fjellet på Svanøy fantes det svovelkis; og med tanke på gruvedrift oppfordret Hauge en fagmann fra Kongsberg å tilflytte stedet.

Malmen skulle i følge Hauge være av god kvalitet. Problemet var hvor­ledes man med rimelige omkostninger kunne få fraktet den til et sted der det var smeltehytte og nok brensel. Men denne vanskelighet trodde han nok ville løse seg med tiden. Der kom da også en tid, om enn mange desennier senere, da malmdriften ble lønnsom. I 1883 ble der av kobberlioldig svovelkis utvunnet 2000 tonn på Svanøy. Denne kisen ble ført til England. Endog så sent som i 1911 skal der ved gruvene ha vært sysselsatt over 70 arbeidere.

svanøy hovedgård1Å få mølledrift i sving «og saa faa mange folk», sto for Hauge som den nærmeste oppgave. Også Svanøy var tenkt som et vennenes tilfluktsted, hvor den enkelte både kunne få åndelig omsorg og høve til å utføre nyttig kroppslig arbeid. Det var imidlertid ikke Hauges tanke å beholde eiendommen selv. Kjøpsforhandlingene var ført med sikte på at en venn fra Nume­dal, Simon Knudsen Storemoen, skulle overta den. Storemoen hadde på dette tidspunkt allerede solt gården sin i Numedal, som han fant for stor, og overfor Hauge gitt uttrykk for at han ønsket å skaffe seg et nytt bruk. Da han hadde fått 5000 rd. for gården, disponerte han ikke liten kapital, og i løpet av våren sendte han Hauge 3500 rd. Han erklærte seg villig til å kjøpe Svanøya på Hauges oppfordring, uten selvbefaring. Men hvis han ikke kunne finne seg tjent med kjøpet, var det en forutsetning at Hauge skulle holde ham skadesløs.

Den omforente kjøpe­sum var 12.000 riksdaler, eller — for å være nøyaktig — 11 999 rd. Når den kontraktsmessige pris ble satt til et så ulike tall, var det nok ut fra hensynet til stempelavgiften. Den pris som ble betalt, lå visstnok en del lavere. Således opplyste Hauge i et brev at kjøpesummen var satt til 12.000 rd., men at noe var ettergitt, og hermed tenkte han sikkert nok på et større avslag enn den ene riksdaleren. Dette var det største eiendomskjøp Hauge hadde formidlet. Da kjøpet ble kjent, hadde det på om­verdenen en nærmest skrekkblandet virkning og ga næring til mange rykter.

Når denne dagdriveren, som man holdt Hauge for å være, kunne gi seg i kast med slike eiendomskjøp, var det nærliggende å tro at der lå bedrageri under. At Hauge virkelig utnyttet sin religiøse maktstilling hos tilhengerne til økonomisk utbytting, ble handelen tatt som et fullgodt prov på.

For Hauge selv var derimot tiden spennende og problemfylt. Å skaffe pen­gene til veie var ingen liketil sak, enda om han tellet med de midler Storemoen disponerte. Men da Hauge returnerte til Bergen, møtte der ham en stor skuffelse. På reisen hadde han hatt følelsen av at der ville vente ham onde tidender i byen. Dette slo til. «Mit hjærte er knuset», sier han i et brev kort etter, «og dem ser det på mig — —».

Han følte det slik at hele eiendomshandelen sto i fare, og at han ikke evnet å innfri forpliktelsene. I denne sammenheng var det også at han lot falle bemerkningen som siden ble tillagt særs stor vekt i forbindelse med spørsmålet om det økonomiske fellesskap, nemlig at han vitnet for Gud at intet annet hensyn hadde drevet ham til å kjøpe så meget «end de mange ringe Brødre og Søstre trænger for at komme i Samfund».

Hauge siktet her til folk han hadde håpet å kunne anbringe hos kristne venner på Svanøy. Nå fikk han i Bergen vite at Storemoen ikke kunne over­ta godset. Han var soldat, og hans kompa­nisjef hadde forbudt ham å forlate Nume- dalsdistriktet. Men Hauge kom snart over skuffelsen og fant en utvei. Han lot Ole Torjussen Helling fra Hallingdal overta Svan­øy. Helling oppholdt seg nettopp på denne tid i Bergen. Men Ole hadde på langt nær den samme økonomiske evne som Storemoen.

Janson var imidlertid villig til å la 6000 riksdaler bli stående i godset mot pantesikkerhet og 4 % årlig rente. Et par tusen riksdaler klarte nok Ole å skrape sam­men selv. Bruket sitt i Ål solte han til broren Tollef for 1898 rd.  Resten lånte han hos andre.

Ole Torjussen var bare 23 år gam­mel da han overtok det store Svanøygodset. Som Hauge hadde han i ungdommen gjennomgått en religiøs krise med tvil og uro i sinnet. Han var ellers en begavet ungdom og hadde blant 60 konfirmanter stått som den første på kirkegulvet. Han hadde møtt Hauge første gang i 1801. Dette møtet ble bestemmende for hans senere livsførsel. Etter å være trøstet og veiledet av Hauge, følte han selv trang til å virke som lekpredikant. Sin lengste reise foretok han til Sogn.

På Svanøy viste Ole Helling seg å være den rette mann på den rette plass. Han var uvanlig virksom og gjorde gården til et mønsterbruk; han førte også opp det møllebruk som Hauge hadde planlagt, og han ble videre meddelt Kgl. bevilling til anlegg av en bygdesag.

Ole reiste et skipsbyggeri og opprettet i nødens år et saltkokeri. Svanøy ble gjort til et samlingssted og hjem for vennene. Arbeidsløse kunne reise til Svanøy og brødfø seg. En familie som Hauge sannsynligvis hadde i tankene, Ole Olsen med hustru og barn, flyttet dit fra Voss. Ole tjente for fast avtalt lønn, men måtte la seg decortere for barnas opphold.

At Ole Torjussen Svanøe var eneeier, ble ikke bestridt av noen. Selv opplyste han at han var personlig ansvarlig for alle utgifter og oppebar samtlige inntekter. Hauge hadde ikke bare æren av å ha ført Ole Torjussen til Svanøy. Etter Hauges råd hadde Ole i 1803 tatt den jevnaldrende Kersti Korsbøen fra Modum til ekte. Hun, på sin side, var en særs dyktig kvinne og en alvorlig og elskelig kristen. Mot arbeiderne og mot de tilreisende viste hun stor hjelpsomhet, men virket ellers — som mor Inger på Eiker — helst i det stille.

Ved dyktighet og pågangsmot vant Ole Svanøe seg almen respekt og tillit. Fra 1814 til 1842 var han stortingsrepresentant. Fra 1812 drev han også som kjøpmann i Bergen. Gjennom alt sitt virke viste han en enestående flid og arbeidsomhet.

Hans liv var båret oppe av en barnlig og enfoldig tro, og det var hans oppfatning at den som strevsomt dyrket sin jord, han levet i samsvar med Guds vilje. Lediggang og dovenskap betraktet han som synd. Hele sitt liv vedblev han å være en tro disippel av Hauge. I 1821 ble han hedret med medaljen for borgerdåd.

 

 

 

Stengt for kommentarer.