teglverket på eeg ved kristiansand

 

– presentert av Dagfinn Breistein i boken : «Hans Nielsen Hauge : Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.

 

– fra s. 134  – 137 :

 

Gården Eeg lå i Oddernes, noe ovenom utløpet av Torridalselven. Men gården hadde alle år hatt nær tilknytning til Kristiansand.

I byprivilegiene (1641) fikk kristiansanderne går­dene Eeg og Grim til «femark og ildebrand». Siden hadde disse gårder hørt under borgermesteren og byrådet, mens innbyggerne beholdt retten til beite og vedhugst i utmarken. Omkring 1760 anla president Numsen — som mot avgift til magistraten var bruker på Eeg — et teglverk som kostet ham flere tusen riks­daler. Men det økonomiske utbytte svarte ikke til omkost­ningene, og driften ble heller ikke kontinuerlig. I 1781 gikk eiendomsretten til Eeg over på den fungerende magistrat i byen mot at dens medlemmer til gjengjeld forpliktet seg til å fortsette driften av teglverket og å respektere borgernes beite- og hogst-rettigheter.

teglverket på eegBle driften nedlagt, skulle gården falle tilbake til magistraten qva institusjon. De nye, personligere eiere, satte i gang produksjonen i 1783. Leiren hadde man på Eeg, og brenningen foregikk på Tangen eller Tangeskjærene. Ovnen som ble nyttet, hadde en kapasitet på 60.000 stein. Men pro­duktet var mindre godt, og steinen kunne bare nyttes innvendig i hus. To mann fra Flensburg sto som ledere av driften.

Da teglverket heller ikke nå viste seg å bli noen lukrativ forretning,  kvittet man seg med Eeg, som siden gikk fra hånd til hånd, inntil bypresident Johan Lausen Bull kjøpte stedet av konsul Nils Moe og kjøpmann Peder Mørch, to av de fremste borgere i Kristiansand.

Men også for Bull ble Eeg en økonomisk byrde, først og fremst på grunn av plikten til å drive teglverket. Våren 1804 lå produksjonen nede, og hele teglverket ble forfallent.

Da Johan Lausen Bull nå var blitt magistratspresident i Kristiania og derfor måtte forlate Kristiansand — søkte han to ganger om å bli fritatt for teglverksdriften, men uten å oppnå borger-representantenes tillatelse. Bull hadde da ingen annen utveg enn å skille seg av med Eeg. Men det viste seg at det ikke var noen lett sak å finne kjøpere til en eiendom som var beheftet med slike plikter.41

Da var det at Hauge på sin reise gjennom Kristiansand, kastet blikket på teglverket. Han syntes det var meningsløst at anlegget skulle ligge unyttet, og han tilrådet Ole Eyelsen fra Åmli å kjøpe det.

Overfor forhørskommisjonen lot Hauge falle den ironiske bemerkning at han ikke trodde at forfalne teglverk med tiden kunne bli til nytte.42

Den nye kjøper var en hittil ukjent bondegutt fra gården Smeland. Han solte nå farsgården, flyttet til sitt nye bruk og kalte seg siden Ole Eyelsen Eeg. Av det skjøte som Bull ga Ole, framgår det at salget omfattet både gården og teglverket med tilhørende bygninger og herligheter, samt et to-etasjes hus i nærheten. Kjøpesummen 2800 riksdaler ble ordnet ved at de 2000 rd. betaltes kontant — gjennom an­visning på Deposito Cassen i Christiania — mens de resterende 800 rd. ble stående som kortsiktig gjeld til Bull. Kontantbeløpet innvant Ole Eeg ved salget av farsgården, som han avhendet for 5000 rd.43

Med en vilje som var anspent av religiøs tro og overbe­visning, tok Ole Eyelsen opp et energisk arbeide med teglbrenningen. Ved et utrettelig slit og en enestående flid lyktes det ham å skape dette anlegget, som helt fra starten av syntes dømt til å mislykkes, om til en lukrativ forretning.

Ved sin innsats skaffet han seg respekt og beundring også hos folk som, da de hørte om kjøpet, hadde trukket på skuldre og smilebånd. Men det viste seg også å være en rekke misunnelige motstandere som søkte å legge hindringer i veien. Ingen kunne imidlertid frakjenne Ole Eeg æren av å ha brakt teglverket på fote. Visst­nok hadde han konjunkturene med seg; men også om man tar dette faktum i betraktning, lar det seg ikke komme forbi at den gunstige utvikling i første rekke var resultatet av et ukuelig pågangsmot og en ubøyelig tiltaksvilje.

I 1808 var produksjonen oppe i over 100.000 stein. Omkring 1814 var der ved teglverket sysselsatt 17 mann, og årsproduksjonen lå på 340.000 mur- og takstein.44

Bedriften var et tungtveiende bevis mot påstanden at Hauges forkynnelse førte til avmakt i næringsvirksomhet. Denne påstand tok også amtmann Moltke i 1804 avstand fra. Han hevdet at haugianernes virksomhet hadde vært større enn alminnelig. Til eksempel framholdt han teglverket, som tidligere hadde ligget nede, men som nå var i god stand. I tillegg nevnte han hvorledes haugetilhengerne hadde undervist almuen i Råbyggelaget «i at lage Kiærrer til at transportere Korn paa».45

Utenom teglverket drev Ole Eyelsen også gårdsbruket på en ypperlig måte. Rett nok kom han opp i trubbel med bybe­folkningen angående beiteretten. Men denne konflikt ble ordnet gjennom rettsforlik. Omkring 1810 bygget han fra Eeg til byen en ny vei som kostet 6000 rd. I fellesskap med president Knudsen og adjunkt Preus, anla han i 1812 på Tangen et pottemakeri som også produserte «nogle saakaldte svenske Kakkelovner av for­skjellig fasong».46

På den tid teglverksproduksjonen synes å ha nådd opp til sitt høyeste, ønsket imidlertid Ole Eyelsen å trekke seg tilbake. Gården Eeg med teglverk ble solt til generalkrigskommissær Holm.

Visstnok i 1814 forlot Ole Eyelsen Kristiansand.

Stengt for kommentarer.