tale holdt i huset ved hauge’s død

 

ved stedets res. kap.

 

Sørgende forsamling, dypt bedrøvede venner !

Herrens veier er ikke våre veier, hans tanker ikke våre tanker  —  denne sannhet må vil vel, mine venner ! også her , som ofte i livet, bekjenne, i det vi alle står med bedrøvet sinn omkring de jordiske levninger av en hengangen kristen, som vi omfattet med levende kjærlighet, med sann aktelse.

Vi hadde vel ikke ventet at den sorg som i dag fyller vår sjel, så snart, så hastig skulle bli vår tunge lodd. Vi hadde håpet ennå en stund å gledes i hans samfunn, ennå en stund å få vandre med ham her nede i støvets land. Allikevel .– det var ikke vår himmelske Faders vilje. Han kalte ham hjem til seg, til det bedre, som en fullendt rettferdig, som under jordlivets strev har stridt den gode strid og bevart inntil enden troen på Gud og Jesus.

Når vi derfor, om enn med blødende hjerter bekjenner — han er nå hos sin Gud, hvem han har tjent så oppriktig; han skuer nå med salig fryd ansikt til ansikt sin dyrebare Frelser, hvem han elsket så høyt, så inderlig. Ja ! han er gått inn til sin Herre’s glede, som en tro tjener, for å motta den rettferdighetens krone, for hvilken han stred og kjempet i livet.

Eller, mine venner ! var det ikke dette klenodie han traktet etter selv; dette han søkte å tilegne sine brødre og medforløste ? Må vi kanskje også her tilstå, hva vi så ofte så i livet, at menneskets skjebne kun angikk det forgjengelige, som er i dag  — i morgen forsvinner ?

Var det dette, dere bedrøvede ! han søkte å lære dere; dette, hvortil han oppfordret dere i gudelig tale og kristelig omgang ? Rådspør deres egne hjerter. Gjenkall i deres sjel minnet om den stund da han første gang møtte dere i livet, kom i dag i hu, her ved hans avsjelede legeme, hans første ord til dere, da dere støtte sammen på deres vandring.

Bød han dere da å søke verden og dens vennskap eller oppfordret han dere, kjærlig og saktmodig, til å ettertrakte Guds rike og hans rettferdighet, som det første og høyest nødvendige ? Vitnet han det ikke høyt og tydelig, at kun ett var nødvendig for dere, og at dette finnes i Kristus Jesus ?

Dette var jo det gledens budskap Guds Ånd drev ham ut for å forkynne, dette var det han gav videre til dere, til sine brødre. Oppvakt ved egen nød, den Herren lot ham kjenne, men hastelig omvendt til salig glede i den korsfestede, tvang Kristi kjærlighet ham til å forlate fars og mors hus, gå ut i verden, alene fulgt av Gud og den frelser han forkynte, for også å vekke sine brødre og utrive deres sjel fra fordervelsen. Da var det jo at han også om til dere, bedrøvede ! med frelsens salige evangelium, da var det han også lærte dere å kjenne deres åndelige nød, og kjærlig viste hvorhen dere skulle gå for å bli salige : til Jesus Kristus.

Vitne om det, mine brødre, uten skam. Den tid er jo forbi da man for fram mot ham og dere med hat og forfølgelse. Man tåler jo allikevel nå i det minste å høre om Kristus, om man ikke har lyst til å følge ham, om man allikevel anser det bedre å være verdens barn, enn å regnes blant de hellige; vitne om det, sier jeg, at dere anser ham som det redskap i Herrens hånd, ved hvem dere erfarte Guds barmhjertighet og ble ledet til den gode bekjennelse at det ikke er salighet (frelse) i noen annen enn i Jesus Kristus.

Derfor er det jo dere har ham så kjær; derfor er det at dere står så bedrøvet ved disse hans jordiske levninger, fordi dere ved ham, den salige, mottok saligheds (frelsens) budskap, ved ham lærte hvor den bor, hvor den alene kan søkes og vil finnes. For han ledet dere til de levende vannkilder, og der tilbød dere å drikke livets vann, så dere ikke skulle tørste evindelig.

I Jesu navn hadde ham begynt sin gjerning, og derfor ble den ham, dere og utallige rundt om i landet til lykke og velsignelse. Med glede lot Gud ham se dens frukter, til hvilke han regnet dere som sine åndelige barn.

Men alltid var hans bekjennelse : Gud og Christus alene æres i alle ting. Ikke tilla han seg selv ros for hva Herren ved ham hadde virket. Han bekjente seg selv alltid et skrøpelig redskap, som bare ved Christus, som gjorde ham sterk, hadde formådd å utrette noe til hans navn’s pris. Som dette var intet annet ham kjært og dyrebart. Guds sak var i sannhet hans sak, Hans rikes utbredelse hans sjels høyeste lyst.

Derfor var også hans sorg størst når han så det ondes seier og tilvekst; derfor klaget han inderlig når han så kulde og lunkenhet innta deres hjerter, av hvem han hadde ventet seg tro og redelige medstridere, når han så seg forlatt av dem som gav et gledelig håp, men igjen vendte seg til verden.

Dere mine venner ! som kjente ham i livet, så ofte hørte hans tale og så hans gjerning, dere skulle være mine vitner. Jeg kjente ham ikke selv i legemet, hvilket jeg av hjertet beklager, allikevel kjente jeg ham av hans gjerning gjennom hans venner, på det sted jeg nylig forlot, og alt vitner at ha i liv og gjerning (Idræt) var en sjelden from og troende kristen.

Intet under, derfor, at hustru og barn, slekt og venner står sørgende og bedrøvet her ved hans jordiske levninger. De føler alle hans bortgang så tungt, hans tap så stort og uerstattelig. De hadde håpet at han enda lenger skulle være deres trøst og støtte, deres kjærlige fører, deres tro leder på livets vei. Allikevel la dere trøste, dere dypt bedrøvede ! vår venn er ikke død, men han sover. Stille og rolig hviler her, det som jordens var; men hans ånd lever hos Gud, som gav den.

Han er gått inn til hvile hos Faderen og Sønnen, hvem han av sin hele sjel tjente så tro og villig, som var hans livs glede, hans dagers trøst. Der nyter han nå lønnen for livets møie og strid, der har han mottatt rettferdighetens krone, for hvilken han her stred og kjempet.

O ! er ikke dette en salig trøst, en legende tanke for deres blødende hjerter ? Hva bedre kunne vi tilønske ham; dette som var hans varmeste ønske, hans sjels høyeste begjæring. Denne glade visshet bør og derfor være dere en legende balsam for deres hjerters sår. Uten frykt skulle dere se ut i den kommende fremtid; for dere vet : vår Gud er de faderløses fader, de bedrøvedes sikre tilflukt.

Hittil sørget Han for dere så faderlig, da dere gikk glade bortover livets bane ved Mann og Faders side; Han skal visselig ikke forlate dere da Han tok fra dere livets støtte. Kast all deres hjertens sorg på Herren, Han skal hjelpe  — har Han såret, vil Han og kjærlighetsfullt lege. Selv gjennom sorg og bekymring går Hans veier, der er visdom og godhet.

Også dere, hans livs venner, som deler hustrus og barns sorg, står her med dypt bedrøvede hjerter  — allikevel la dette være deres trøst : han var Herren kjær, derfor tok han ham hjem til seg. Hos Ham nyter han den salighet, hvorfor han stred her nede, hvorfor han så ofte bød dere å stride og be. Bevar alle hans hans minne i takknemlighet og hedrende erindring alene ved at dere, som han, holder fast ved den gode bekjennelse, strider den gode strid, fullkommer løpet og bevarer troen.

Dette være vårt felles forsett, det Gud må gi oss alle kraft til å utføre, på samme måte som ethvert hjertes bønn til Gud her ved hans støv må være dette : vår sjel dø den rettferdiges død, vårt endeligt være som hans !

Amen !

 

Stengt for kommentarer.