sendebrev fra trondhjem arresthus julaften 1799

 

ET KRISTELIG SENDEBREV  –   skrevet i Trondhjems arresthus juleaften 1799.

Trykt i «Christendommens Lærdoms-Grunde», I.

Hvor stor er din godhet, som du har gjemt for dem der frykter dig,

som du har vist mot dem der tar sin tilflukt til dig for menneskenes barns øine.

Salm. 31, 20.

 

Først i denne salme taler David om dem der råd­slår sammen om å ta livet av ham, og ber Herren om at han ikke må bli til skamme, men at de ugude­lige derimot må bli til skamme og bli tause i døds­riket. «La løgnens leper bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt».

Disse ord forklarer sig selv. De ugudelige rådslår imot oss, det lærer den daglige erfaring oss. Men dersom vi tror rett på Gud, så blir de til skamme. Om deres raseri, stolthet og deres stadig frembrytende ondskap hersker mens de lever, så vil de dog måtte tie i graven. Da vil de ikke lenger kunne true med sin makt.

La mig da tale til eder alle — enten I er blandt de vakte eller ikke — om den allmektige, allvidende, allestedsnærværende, hellige, sanndrue og rettferdige Gud og hvor stor den godhet er som han har gjemt for dem der frykter ham. Da vil I nok bryte ut og si : «Å, dersom jeg ikke trodde å skulle se Herrens godhet i de levendes land !» (Salm. 27, 13.) Dette er en herlighet så stor at den ikke kan tolkes i ord, mer enn hvad øie har sett og øre hørt, mer enn hvad der er opkommet i noget menneskes hjerte. Det kan alene gripes i troen.

Den som tror, har det usynlige for øie. Troen er, heter det, en fast overbevisning om de ting som ikke sees. Den som skal tro på Guds usynlige makt og godhet, må vende sig fra alle jordiske ting. Eva vendte sine øine og sin vilje til det fristende tre og bort fra den usynlige Gud og hans bud — de legem­lige øine kan ikke se ham som er ånd. Derved falt hun i den åndelige død og fikk kjærlighet til verden og dens forfengelighet.  Men denne verden med dens lyst skal forgå. La oss derfor vende oss fra den, være redd for at vårt hjerte skal henge fast ved den og omvende oss til Gud, tro hans ord og komme ihu at verden og dens lyst forgår, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.

Fatt kjærlighet til Gud, bøi eders vilje under hans vilje og tro på hans all­makts kraft. Men frykt for å ha noget syndeskjul ! Tenk ikke på å skjule noget for den allvidende, som ser alt hvad I har gjort og gjør. Han er allesteds­nærværende og vil med sin kraftige hånd straffe all falskhet, ti han er en hellig Gud, og alt han har sagt i sitt ord, skal stå ved makt selv om himmel og jord forgår.

«Rens derfor eders sjeler i lydighet mot sann­heten til uskrømtet broderkjærlighet og elsk hverandre inderlig av hjertet I som er gjenfødt, ikke av forgjengelig men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir !» Vær begjærlige efter Guds ords uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den i visdom og kraft, dersom I ellers har smakt at Herren er god og tror at han har beredt meget godt for dem som frykter og elsker ham og tar sin tilflukt til ham for menneskenes barns øine.

Disse Davids ord om å tro på Gud og ta vår til­flukt til ham for menneskenes barns øine bør vi gjenta så lenge til de trenger sig inn i vårt hjerte. Hvor ofte kan man ikke bli bange for å vedkjenne sig sin tro for menneskene ! Men troen må stå sin prøve. Når vi skal forlate de jordiske ting, fornekte verdens lyst i alle deler, blir truet og overfalt med skjellsord, slått og satt i fengsel — ja kanskje vårt legemlige liv er i fare — da gjelder det om å tro på Gud i det åpenbare og ikke la sig forskrekke eller tvinge til i gjerning eller ord å gjøre det onde eller forsømme det gode, men forkynne hans ord og be­kjenne hans navn endog under den største fare.

Ikke mindre prøves vår tro når vi blir lokket med ophøielse og herlige tilbud av denne verdens herrer, for at de kan få vendt vårt sinn og vår vilje. Da skal der større kraft til å stå imot og ikke la sig dra til nogen side, men holde fast ved Guds ord, la sitt lys skinne i hellig ferd og åpenbare og bekjenne for verden hvad vi tror, tenker og strever for å full- komme og hvad vi hater og strir imot.

Da vil vårt ord og vårt liv bli de gjenstridige som ikke vil ta imot sannheten, til overbevisning og dom, men den som vil bøie sig i lydig efterlevelse, vil ved våre ord veiledes fra mørket til lyset, fra Satans makt og til Gud. Herren gi oss alle ved sin Helligånd styrke og kraft hertil ved troen på Jesus Kristus vår herre! Amen.

 

Efterskrift.

Hjertelig elskede og kjære brødre Mikkel, Torkel og Peder i Kristiania tukthus, med flere !

Jeg må svare eder det samme, kjære brødre, at jeg har lengtet efter å tale med eder og de andre søsken hjemme, for siste gang var tiden kort. Det må nok være vår sorg at vi ikke mer flittig har gjort det gode den tid vi var fri, og det er vel verdt å merke sig hvad Elling skriver hit når han sier : Vi som er fri burde flittig bruke tiden ! Det er nu min glede at jeg stadig har hatt denne drift i mig, og at legemet er bøiet ved arbeide til å tjene Ånden. Ellers vilde den uskyldige begjærlighet, som du sier, lett går over til den skyldige og de kjødelige lyster bli sterke og vanskelige å overvinne.

Du Mikkel nevner Davids ord: «Dersom Herren så synd i mig, hørte han mig ikke». Dette ord la jeg mig på sinne og tenkte over hvor mange synder som har festet sig og fått rum i mitt hjerte og derved gjort skilsmisse mellem Gud og mig og hindret den sønnlige ånds djervhet og kraft, som Gud vil gi alle tro mottagere.

De fine laster, hatskhet og æresyke, kjærlighet til verden og kjødets begjærlighet, disse bør hates og strides alvorlig imot i Guds kraft, ti ved egen kraft overvinnes de ikke, kun den sterkeres kraft kan døde dem. Dette er livets vei. Men å samtykke i og degge for de onde lyster, det er dødens vei. Efterlatenhets-syndene er titt de største. Den som vet å gjøre godt, men ikke gjør det, ham regnes det som synd. Jeg vil påminne dig til å være flittigere, om Gud vil utfri dig, og la sannhetens ånd veilede og drive dig.

Dette med oss vil nok ha gode følger for alle som elsker Gud, men det motsatte for dem som hater Guds ord og Guds tjenere.

Peder skriver at Møller (kjøpmann Mads Møller i Drammen. Han og nogen flere hadde tenkt på å sende en henstilling til kongen om å få de fengslede løslatt. Hauge var dog, som vi ser, ikke stemt for denne tanke) hadde svart madam Poch på hennes spørsmål om en del skulde søke kongen om å få eder løslatt.

Vår bror Ole (den her nevnte Ole var muligens hjulmaker Ole Meier, en av Hauges venner i Oslo. Det kunde også tenkes at det var Hauges eldre bror Ole Hauge) har også skrevet hit om det. Jeg svarte ham at de som lider, skal være andre til vekkelse. Vi ser også at for hver gang jeg eller andre er blitt fengslet og straffet for at vi levde efter Herrens bud og bekjente Kristi navn, har åndelig iver og drift til å gjøre det gode tatt mer til. Jeg ser dog også at striden og kampen kan ødelegge de kristne. Gud hjelpe oss til å gjøre det rette! Det smerter mig mest at de få arbeidere skal fanges, når høsten er så stor. Nu i julen kunde vi vidnet for mange. Det gleder oss dog at også her er der nogen som kan delta i samlingene om ikke vi er med. Fiendene er urolige og klager over at det er for sent å få utryddet vår bevegelse, for om de fanger en av oss, blir der mange i hans sted.

Vi var til forhør hos lensmann Iver Monsen, hvor over 30 vidner var innstevnet (dette forhør fant sted den 23. desember 1799. Straks efter forhøret blev Hauge og Lars Hemstad — en av hans venner fra Hedmark som var reist nordover som legpredikant og ledsaget ham en tid — innsatt igjen i Trondhjems rådhusarrest, hvor de hadde sittet siden 9. desember. Dommen over dem falt i slutningen av januar 1800. Hauge blev dømt til en måneds tukthusstraff og Lars Hemstad, som var korporal i landvernet, til en måneds festningsarbeide). De vidnet ensstem- mig for oss. Jeg passet nøie på at alt hvad vi hadde gjort, kom for lyset. Mørkets barn truer oss dog med at vi enten skal i tukthuset eller føres hjem.

Jeg er overlatt i Herrens hånd og ber ham om at jeg ikke må være død overlatt til ham, men levende for å gjøre hans vilje. Det kunde vel være nyttig at dette kom for kongen, med oplysning om hvordan saken står. Det er nogen her som er meget forher­dede, men Satans rike bever. Som det stod i den trykte Budstikke, der blev utgitt her : de må ha bygd på svake piller. Trengsel og angst er over dem som gjør det onde, vi derimot har fred og glede.

Gjør eder flid og hils med Guds fred! Oplys om hvor godt det er å eie den og hvor ille det er å være den foruten, og vær selv ikke glemt! Fra eders med- delaktige i sorg og glede efter Guds vilje.

Trondhjems arresthus, juleaften 1799.

Hans Nielsen.

 

Anmerkning : Mens Hauge i året 1799 var på reise nordover, brøt der ut en forfølgelse mot hans venner på Østlandet. Den 27. mai blev Peder Hansen Roer innsatt i Kristiania tukthus. Han var blitt arrestert av lensmann Gram, mens han virket på Eiker. Tre dager efter delte fire andre av Hauges venner samme skjebne. Det var gårdbruker Berger Jørgensen Vette, hans husmann Peder Mathiesen Vetteeiet, Peder Hansen Nordlid og Torkel Olsen Gabestad. De blev arrestert under virksomhet i Høland. Utpå høsten samme år blev Hauges bror Mikkel Hauge, samt hans søskenbarn Paul Gundersen fengslet på Eiker. Gundersen var dragon og blev av den militære domstol idømt en måneds festningsarbeide. Av de øvrige seks, som alle var innsatt i Kristiania tukthus, blev Peder Vetteeiet, Berger Vette og Peder Nordlid løslatt allerede i juni på grunn av at de var familiefedre. De andre tre blev flere ganger tilbudt friheten på betingelse av at de sluttet med å reise omkring og tale Guds ord. Peder Roer bukket under for fristelsen og gav den 7. mai 1800 erklæring om at han aldri mer vilde tale offentlig, og blev da straks løslatt. Hans frafall vakte stor sorg blandt vennene. Mikkel Hauge og Torkel Gabestad holdt derimot ut og blev sittende på tukt­huset bortimot to og et halvt år. Da hadde man ingen utvei med dem lenger, og slapp dem derfor løs.

 

 

 

 

Stengt for kommentarer.