«et herrens vær» i innvik

 

– hentet fra Sigrid Svendsen : «Kristenliv i Romsdalen. 1809 – 1864». Oslo 1931.

 

fra s. 184 – 206 :

Men hele høsten gikk (1859), og der kom ingen flere til Innfjorden for å holde samling.

Fra Grytten hovedsogn, hvor de nettop hadde oplevet så gode tider, var der ingen som fant anled­ning til å reise dit ut ennu.

Således gikk også det meste av vinteren.

Så en dag i mars 1860 reiste nogen menn der ut fra Grytten. Det var Tørris Angvik (hjemmehørende på Nordmør) og Fredrik Aandahl. Tørris Angvik var en stø og grei forkynner, som hadde lett for å tale, sier en som hørte ham. Fredrik Aandahl var jo ung og nyomvendt. Han talte ikke noget videre ennu. «Han var no med og bad, han Fredrik».

De kom til Lensmannsgaren Bø, hvor Eli og Ola Bø bodde. Det var middelaldrende folk. De hadde nogen voksne barn, og et par yngre døtre. En av disse lever ennu.

Her fikk de da bestemt møte, og der kom ganske mange folk om kvelden.

Øverst ved langbordet satt taleren, husbondsfolket og nogen andre. De begynte med å synge. En holdt en bønn. Og møtet gikk sin gang. Da skjedde det midt under en tale av Fredrik Aandahl, at Eli Bø seg til side og ned på benken. Hun kjente et trykk for brystet, og det så ut som en besvimelse. Taleren stanset, de for­søkte å støtte henne, men idet hun kom til sig selv igjen, begynte hun å synge. Og så sang hun med stort alvor:

«Kom hjerte, ta ditt regnebrett, skriv op ditt levnets dage,

se til at du kan sanse rett og tenke litt tilbake.

Hvad har du gjort de mange år du har i verden levet ?

Tenk, sikre sjel, at allting står i Herrens bok opskrevet» 

kom hjerte ta ditt regnebrett

Og så brøt hun ut i en hjertelig bønn med bekjen­nelse av sine synder. Innimellem vendte hun sig til de andre, og formante dem inntrengende til å søke Gud og gjøre alvor av sin omvendelse.

Dette vakte bestyrtelse hos alle som var til stede. De satt der og visste ikke hvad de skulde tenke. No- gen blev forskrekket og trodde hun holdt på å bli gal. Andre tok sig til hjerte det hun sa, og kom i bekymring for sin egen sjel. Men ingen kom sig til å holde tale eller bønn mere på møtet efter dette optrin. «Det hadde til følge at forsamlingen opløstes».

Dagen efter reiste predikantene til Måndalen, hvor de ved middagstid skulde ha samling på Voll.

Der begynte de da som vanlig med sang og bønn, og da de var kommet litt ut i møtet, synker en kvinne om på gulvet og begynner med gråt, bønn og bekjen­nelse, omtrent som Eli Bø. Så begynte ennu en, og til slutt en tredje.

Folk blev også her forundret og forskrekket, og hele eftermiddagen talte man ikke om annet enn det som var foregått på samlingen.

Om kvelden skulde der være møte på Brudeset. Og her gikk det ikke bedre. «4—5 kvinder, hvoriblandt tre søstre, og en dreng kom i samme avmaktlignende tilstand i hvilken de under megen gråt avla bekjen­nelse, bad og formanet».

Og folk blev bestyrtet. «Stort opstyr. Megen græden og jamren», skriver en samtidig.

Næste dag var det igjen samling, denne gang på Bø (i Måndalen), som ligger like ved Brudesetgårdene et stykke op i dalen. Og her gikk det på samme vis. Men hvor mange det var som denne gang falt hen, er ikke oplyst.

Så blev det samling på Voll igjen, hos Peder Pedersen Voll. Fredrik Aandahl holdt talen den aften. Det blev et møte som ingen av dem hadde oplevet maken til. Her inntraff ikke mindre enn 10-12 tilfelle med samme avmakt og samme bedrøvelse.

Nu gjorde de fremmede en tur til Innfjorden igjen, og reiste så fra bygden.

Men inntrykket fra disse underlige møter satt igjen, og der blev snakket om dem over hele bygden. Ingen kunde forklare hvordan det hang sammen med disse anfall. Nogen anså dem helt som en åpen­baring fra Gud. Andre var fulle av spott både over predikantene og tilhørerne.

Men det som skjulte sig for diskusjonen, var Guds Ånds arbeide på hjertene. Der var kommet en mer­kelig syndserkjennelsens ånd, ikke alene over dem som hadde falt hen på et møte, men over mange andre. De snakket med hverandre om sin salighets sak, gråt og bad. «Evighetsalvoret var gått op for dem», sier et øienvidne.

Ikke lenge efter, ved påsketid, kom der to andre predikanter til Innfjorden. Det var Hans Skirilykken og Hans Gjærdet fra Kors sogn.

Disse to skulde være ubekjent med hvordan det hadde vært på samlingene her inne før. Og de holdt nu møter på forskjellige steder, uten at der — så vidt vites — forekom noget lignende tilfelle.

De sees å ha vært opmerksomme på at de talte til bedrøvede og vakte sjeler. Der var bestemt møte på gården Set, og før det begynte, sa Hans Skirilykken til sin kamerat: «Hvad skal vi nu finne på å si, så at det kan bli mildt nok ?»

Men hvordan de nu enn har talt — det blev et stor­mende møte. «Her forekom mangfoldige «fall», og som det syntes, ledsaget av større rystelser enn tidligere, hvilket opvakte likeså megen forundring som frykt hos de tilstedeværende».

Dagen efter, det var 3. påskedag, skulde der være samling på Gridset, tvers over fjorden. Ja, der kom da aldeles fullt av folk, og man begynte med å synge en salme. Men allerede før det første vers var sunget til ende begynte bevegelsen. Den ene efter den annen falt hen, og der blev gråt og bønn og bekjennelse av mange på en gang. Og utbruddet kom med sådan heftighet at der formedelst den opstående store forvirring hverken blev holdt bønn eller foredrag den hele aften. Taleren be­gynte ikke engang. «Han fikk ikkje sei det slag», forteller en av de gjenlevende. Denne var til stede der som ganske ung gutt. Det hele gjorde et mek­tig inntrykk på ham, så at han ennu, når han skulde fortelle om det, blev betatt og stille som foran noget hellig og merkverdig. Dette møte blev hans vekkelse.

Dagen efter var det første gang han bad til Gud (meddelt av Hans Hjelden, Innfjorden, f. 1843). Og han har fått leve i sin bygd som en kristen i de sytti år som er gått siden den tid.

Som en av de første som blev omvendt, nevnes også husmann Hans Gridsetbakken.

Flere samlinger blev ikke bestemt efter denne på Gridset. Predikantene var likeså forundret og råd­ville som nogen av de andre. «En forferdelse påkom dem». Og så reiste de sin vei ganske snart, fra alle disse påvirkede og underlig bevegede mennesker.

Hele den sommeren og høsten utover kom der ingen fremmede til Voll for å forkynne Guds ord. Der blev i denne tid omtrent ikke holdt samlinger, muligens en og annen av Torbjørn Brudeseth.

Sognepresten var også sjelden der ute. Han hadde ikke anledning til å komme ofte til hvert sted i sitt store prestegjeld. Dessuten varte det en stund innen han fikk vite om at det gikk for sig noget særskilt der borte i Voll. Gudstjeneste blev holdt i Volls kirke 2. påskedag, 4. søndag efter påske, 2. pinsedag — det var 28. mai — og så ikke før 9. søndag efter tre­foldighet, den 5. august. I Innfjorden kan presten efter dagsregisteret ikke sees å ha vært mellem 6. mai og 5. august, begge ganger efter gudstjenesten i Volls kirke, for å forrette jordpåkastelse ved Innfjordens kirkegård.

Men vekkelsen i bygden gikk sin gang. Den fort­satte like fullt både hvad innhold og ytre form angår. Den gir også inntrykk av å bli dypere, stillere og mere avklaret utover sommeren, «så at man rett kommer til å minnes Herrens ord hos profeten: «Jeg vil ar­beide, og hvo kan avvende det» (Biskop Grimelund).

De omtalte anfall var ikke så heftige nu, og «de kom ikke over folk sådan i skarevis, ikke nettop da når flere i nogen anledning var samlet. De kom som en sakte vind mere i stillhet over den enkelte, like­så vel i ensomhet som i forsamlinger, likeså vel under arbeide som under hvile, likeså vel ute på marken som innen fire vegger i hjemmet».

Da sogneprest Carlsen senere blev kjent med beve­gelsen, satte han sig grundig inn i alt som angikk den, og i sin innberetning til biskopen skriver han om falltilfellene således: «Så vel eldre som yngre, menn som kvinner blev betagne av et tilfelle hvorunder de, somme tider med full bevissthet, til andre tider igjen uten bevissthet, i den grad blev besjelet av bønnens ånd at de med salvelse og stort ordfylde bekjente, bad, formante, opmuntret og trøstet, og det med sådan kraft at selv de mest hårdhjertede blev henrevne og måtte bekjenne at de aldri hadde hørt nogen studert mann tale med sådan inntrengenhet eller sådan virk­ning på hjertene.

Tilfellene blev gjerne betegnet med navnet «fall», og de angrepne med navnet «falne», fordi disse nemlig, betagne all legemskraft, nødven­digvis måtte falle omkull. Tilfellet varte da fra et kvarter til en time. Med et par hendte det også at det vedvarte i flere timer. Flere av de angrepne har for­klaret tilstanden som «en storm i sjelen», og under hvilken de var hårdt plaget, men at den dog efterlot en så stor og salig glede at de aldri tidligere hadde følt noget så søtt og vederkvegende. Når de igjen likesom våknet op og på ny vendte tilbake til virke­ligheten, da var de så inderlig glade at de gjerne kunde omfavne hvert menneske de så.

Hvad nu alt sammen dette var, eller hvorfra det måtte ha sitt utspring, det er vanskelig å si, — jeg formår i det minste ei å utgrunde det !

Ingen av de mange jeg har talt med, har kunnet forklare hvad årsaken til deres «fall» kunde være, skjønt for nogen enkelte et kort foregående legem­lig illebefinnende betegnet at anfallet nærmet sig, likesom dette for andre kunde spores av forandring i deres ansikttrekk. Den store mengde, ikke alene de der hadde vært angrepne, men også blotte øien- og ørenvidner, ikke alene de mindre oplyste, men også eldre, livserfarne, fornuftige menn, betraktet det med undren, med fornuftens tilfangetagelse under troens lydighet, som et Guds kall til menigheten, og de fruk­ter der fremvokste, utviste vel også hvor bevegelsens kilder måtte være å søke» (Sogneprest Carlsen’s korrespondanse med biskopen (Grimelund), prestearkivet, Grytten). Markus Dahle mener — under sin omtale av vekkelsen i Voll — at den formodning ligger nær, at nettop fordi kriste­lig virksomhet var mere fremmed for Voll-boerne, kom beve­gelsen til å arte sig anderledes der. Han anvender biskop Grimelunds ord: «Jo mere Guds sannhet er bleven frem­med og død for hjertet, desto mere er det å vente at rystelsen blir sterk når omsider ropet lyder: Vågn op du som sover» (Markus Dahle : Utrykt brev av 20. des. 1873 til sogneprest Andreas Hauge. Universitetsbiblioteket).

Det måtte ha vært en merkelig tid i Innfjorden denne sommeren 1860. De aller fleste av de 300 men­nesker som bodde der, var vakt op til å se alvoret ved å leve, og forferdelsen ved å leve uten Gud. Dette kom da hos mange til usedvanlige og sterke utbrudd. Men han som sier: «Til denne vil jeg se, til den elendige og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord», han visste å lede de opriktige til sig og opreise de nedbøiede.

Derfor blev det som der berettes: Guds lovpris­ning hørtes på alle kanter av unge og gamle.

«Virkningene var hos dem alle stille fred, inderlig glede, nytt liv, levende kjærlighet», skriver sognepre­sten. «Jeg talte med mangfoldige av dem som på denne måte hadde vært besøkt, og de var enige om å forsikre at en stor hjertets forandring var fore­gått med dem, ja endog enkelte, som efter egen til­ståelse forhen hadde vandret i åndelig mørke og kjødelig lyst, befantes så omdannede at de aldeles ikke var til å kjenne igjen. En annen lyst hadde nu fått plassen i hjertene, andre ord strømmet nu fra lebene. Men — jeg kan ikke gjengi alle disse mange forkla­ringer jeg tid efter annen i denne henseende har mot­tatt, ei heller er det mig mulig å anføre alle de mange bevis på sann omvendelse som i den senere tid har funnet sted. Det vilde bli en stor bok, hvis man omstendelig skulde beskrive det alt sammen».

Vekkelsen rammet så vel de utvortes skikkelige, som de åpenbart ugudelige.

«Han far var også før i tia ein snild, ærbar mann, som gjorde berre rett og skjell, såvidt det fans råd», forteller en. «Han så no ’kje eit onøttigt ord, han far !» Men han blev omvendt i dette år, og mange i hans hus efter ham.

Av den annen type var en håndverker som for gårdimellem på arbeide oppe i Måndalen. Han var «ufordragelig og lei», særlig var han «stygg i mun­nen». Der gikk en tolv års småpike og gruet sig til han skulde komme. Hun hadde skrekk for dette men­neske. Og nu var han ventende til gårds igjen. «Kjem han no igjen, denna mannen».

Men første dagen han var der, merket hun til sin store forundring at han var ganske forandret. Og det stygge prat hørte man ikke spor av. For nu var også han blitt omvendt.

Der var en inderlig samfølelse mellem de troende. De snakket med hverandre om livet i Gud, og den ene hjalp den annen. «So gjekk me åt kvarandre og hadde for oss Guds ord og bad til Gud — og da var det så godt og fortrolig !»

«Og på helligdagene især kommer naboene sam­men for å lese, synge og bede, og for å tale med hver­andre om de ting som hører Guds rike til», skriver Grimelund.

«Om me var på fjella», forteller Synnøve, «so gjekk me åt kvarandre om kvellan og søndagane og les. Å, eg hev sakna den inderlige fortroligheita sia !»

De som var blitt omvendt, brukte også å snakke med andre om deres salighets sak, og først med sine egne. Ti den som forsømmer sine egne, er verre enn en hedning, sa de.

«Far og farbror gikk til de tre brødrene sine og snakket med dem», forteller en. Men der møtte de motstand. Og en av dem — han hadde vært ute i verden og fått annen oplysning — sa om Guds ord: «Når jeg leser Bibelen, må jeg med gru legge den fra mig !» — «Å, du får be om åndens oplysning», svarte broren. «Det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til».

Når de gikk slik omkring og snakket med folk, blev de somme steder vel mottatt, da flere var påvirket og syntes det var godt de kom. Men enkelte blev fornærmet: «Dei kan tro vi læs ikkje !»

Vekkelsen gikk hus for hus. I Måndalen skal der ha vært to grender hvor de maktet å stå imot. I Innfjorden berørte den de aller fleste hjem, og grep ofte hver sjel i huset.

«Min far, farbror og svigerfar blev omvendt da», forteller en annen. Og hjemmene blev aldeles for­andret.

«Det var rart ni Bøgarå i den tia. Me kunde høyre mennene låg atmed krubbin og bad, når dei var i stalla og gav hesto».

Eller en liten jente som ikke hadde fått være med, da de voksne gikk på samling, hun «låg i løo på kne ved en stokk og bad til Gud».

— — Men så var det en samling en gang hos Ola Bø i Lensmannsgaren, hvor der kom to unge menn for å si talerne imot. Det var læreren i byg­den, K. Viik, og en venn av ham, Just Bø. Møtet holdtes av lærer Ingebrigt Stene og Jakob Holset fru Lesja. «Der vakte jeg og en annen likeså klok kar disputt med leserne», skriver Viik. Dette virket uhyggelig på tilhørerne. De var ikke vant til den ånd i sine samlinger. «Det va likesom så sårt, ta», forteller en av dem. «Dei var no så store og oplyste. Men så hadde dei ein til å svara sig i Ingebrigt Stene». Han var jo mere hjemme i Bibelen enn opponentene, og det blev ingen seier for dem. Det vilde de nu ikke la sig merke med dengang. Men for Viik blev dette til vekkelse. «Samvittigheten lot inig vite at jeg hadde handlet dårlig, og efter en mindre rolig natt måtte jeg, da de næste dag reiste igjen, ned til sjøen for å tale med dem og gjøre undskyldning».

K. Viik blev omvendt denne sommeren. Han blev Inderen for det kristelige liv i bygden, og var i årrek­ker en velsignelse for store og små. Han gikk inn lil hvilen 1911, 77 år gammel.

Under denne vekkelse omtales «de vaktes forsik­tighet med hensyn til den utvortes omgjengelse». De begynte også å klæ sig mere enkelt enn før, og legge av sig forskjellige smykker. Mange såkalte vennskapsringer av sølv blev lagt bort i denne tid. Om en ung pike fortelles det at hun hadde spurt Kristus om hvilke klær det best sømmet sig for henne å bære. Men det blev referert med spott av utenforstående.

Barna mottok inntrykk for livet i denne tid. Til­dels var de med på møtene, og den alvorlige ånd der virket også på dem. Men når der var «fall», blev de forskrekket. Under møtet på Gridset 3. påskedag samlet de sig om læreren, og han tok dem med sig og gikk.

«Søsteren min gikk hjem igjen med mig når det begynte å bli urolig», forteller en annen.

Men det dypeste inntrykk fikk de av det som fore­gikk i hjemmene. At de voksne kom i nød for sin synd, og at de senere blev glade og fulle av takk til Gud, og at deres daglige ferd blev forandret, det kunde ikke undgå å gjøre virkning på barna.

Og så bredte vekkelsen sig til dem. Der berettes om den samme ånd av bedrøvelse efter Gud og av glede i hans samfund hos dem også. Skolebarna snakket om disse ting på veien, og i frikvarterene kunde de stjele sig bort og be til Gud. Og ellers om dagene «gikk vi småjenter til våre veninder, og de eldre til sine, og vi kunde snakke så åpent og godt sammen og be».

«Også unge barn, så unge at de ennu ei hadde begynt å lære å lese, kunde undertiden bli således henrevet til takk og bønn, at alle som stod hos, endog eldre menn, blev drevne til tårer og til takksigelse og lovprisning».

Da ryktet om bevegelsen i Voll kom til sognepre­sten, begynte han oftere enn før å reise omkring der ute, snakke med folk og holde bibellesninger. Der kom mange folk til hans møter. Og de var interesserte og mottagelige. Men noget usedvanlig kunde han ikke merke: «Der inntraff aldri noget tilfelle så jeg selv kunde få se og høre hvorledes det forholdt sig med denne sak».

Dette forundret ham. Han kunde ikke riktig for­stå hvordan det hang sammen. Hadde ryktet over­drevet ?

Senere fikk han vite at der virkelig også hadde vært falltilfelle under de møter han hadde holdt, men enten var de voldsomme utbrudd blitt forhin­dret derved at «de angrepne hadde gjort vold på sig selv, hvor smertelig dette enn hadde vært dem», eller også hadde de for ikke å forstyrre skyndt sig ut, eller var blitt ført ut av andre. Der blev også fortalt ham at selv i kirken hadde snart en, snart en annen vært nær ved å få fall.

«Men jeg fikk se og høre !» skriver han til biskopen. En aften i begynnelsen av høsten holdt han bibellesning på Rikkertgaren Bø i Innfjorden.

Der var det også ganske stille og rolig under hele møtet. Han avsluttet, og folk begynte å gå.

Presten blev derefter vist inn i det værelse som han skulde ha. En tjenestepike kom inn, tendte lys og la i ovnen. Straks efter at hun var gått ut igjen, gikk presten tilbake til dagligstuen, der hvor møtet hadde vært, for å snakke med dem som kanskje enda kunde være til stede.

Da ser han den selvsamme pike ligge utstrakt over husbondsfolkenes seng, «heftigen beveget av anger og harme, bedende moren, som stod hos, om forla­telse for alle de ganger hun hadde vært ulydig mot henne, beklagende sin ulydighet mot sin lærer og mot den prest som i sin tid hadde konfirmert henne, og bedende til Gud om nåde for sig selv og for alle».

Presten satte sig ved sengen og tok hennes hånd, som var ganske maktesløs, mens pulsen under denne ordstrøm var skarp og heftig. Endelig stilnet det av, hun falt i fullkommen avmakt, pulsen blev svak, og hun lå en stund helt taus og stille. Presten satt frem­deles ved sengen. De andre stod omkring.

Endelig reiste hun sig op igjen, drog et langt sukk og utbrøt: «Nu er det over». Derefter gikk hun «til sitt arbeide i fehuset like så frisk og rask som før anfallet overkom henne, og kunde det hele ha stått på henimot en halv times tid» (hun hette Ingeborg Knutsdatter Gjerde. «Jeg kjente henne godt,» skriver frk. Vik. «Hun tjente på nabogården vår, og jeg minnes henne som et noget stille vesen»).

Med et par unge piker hendte det at de kom i en slags henrykkelsestilstand og så syner. Det var Mar­grethe Jakobsdatter Lynghjem og Marith Rasmusdatter Set.

Margrethe falt hen mange ganger og hadde for­skjellige syner. Somme tider så det ut for omgivel­sene som om hun skulde dø. Men alltid våknet hun op igjen. Hun er flyttet ut fra bygden og lever ennu. Hele tiden har hun hatt det vidnesbyrd av alle som kjenner henne, at hun er en personlig kristen. Hun tenker med glede tilbake på Innfjorden og vekkelsestiden der.

Om Marith Set forteller sognepresten:  «Med Marith hendte det en høstaften at hun, mens hun satt ved rokken, begynte å føle sig ille så hun bad sin mor å hente sig en skål vann. Men mens moren var ute, falt hun bevisstløs ned på gulvet. I denne til­stand blev hun da liggende flere timer, inntil hun endelig, men uten at hjelp anvendtes, kom til sig selv igjen. Og under dette talte hun en hel del, så de tilstedeværende forstod at hun så og hørte noget. Hun syntes først å befinne sig ved randen av en avgrunn, og bad da så inderlig at hun måtte slippe å komme ned deri. Men hun måtte ned, og der var aldeles mørkt, med undtagelse av en ild som brente langt nede. Tre strålende personer kom og hjalp henne op. Hun nevnte ordene Fader, Sønn og Helligånd, rakte ut hånden og takket dem. De førte henne til et lyst og deilig sted, og de som stod omkring henne, hørte hvordan hun spurte om hen­nes far og mor også fikk lov å komme dit. Herpå må hun formodentlig ha fått bekreftende svar, for hun takket igjen. Her så hun tre avdøde søsken, av hvilke to var døde i en spe alder, men den tredje i en alder av 15 år efter hele sitt liv å ha vært en vanhelsig krøpling. Til denne sa hun: Nei, hvor du er fin! Her så hun også Paulus og sa til ham : Kan du også være så fin, som så grusomt forfulgte de kristne ! Hun så flere andre av de i eldste tider avdøde hellige, og nevnte navn hvilke hun visselig aldri nogensinne kunde ha hørt. Da jeg var der på gården i vinter en gang, blev der mig fortalt om hvad hun i sine henrykkelser syntes å se —».

Marith hadde syner flere ganger. Og da kom ofte naboene inn for å se og høre på henne. Blandt annet så hun personer av sitt bekjentskap vandrende enten på den smale eller den brede vei. Dette var hun ikke redd for å si til dem.

Men det meste av det hun så var lyst og gledelig.

Marith Set var liten og blek. Hun døde som gan­ske ung.

Torsdag den 8. november reiste sognepresten til Voll for å holde en brudevielse og være med i bryl­lupet.

Det var på en av Vollsgårdene, hos samme familie hvor han hadde vært i bryllup før vekkelsen (11. no­vember 1858), men var gått sin vei.

I mellemtiden var husbondsfolkene blitt omvendt og en flerhet av deres bekjente.

Om dette bryllup skriver han til biskopen (Grimelund) :

To aar efter var atter bryllup i samme hus. Men da var en anden aand trængt ind, og da kunde jeg med hygge opholde mig der saavel før som efter forretningen og hele aftenen. Brændevin saaes ikke, derimod blev gjæstene beværtede med et par glas frugtvin og med øl til nødtørft. Samtalen dreiede sig hovedsagelig om alvorlige ting, og sammenlignin­gen mellem dette og det forrige bryllup blev ei forbigaaet. Efter aftensmaaltidet maatte jeg efter an­modning holdt andagt, og efter denne gik enhver stille og sømmeligt til det anviste leie. Jeg antager at klokken da kunde være mellem 10 og 11.

Tirsdag den 27. november var sognepresten igjen en tur i Innfjorden. Da hadde han først et par jordfestelser, derefter var han på Gridset i sognebud hos den gamle sengeliggende Ole Larsen, og endelig skulde han holde bibellesning hos kirkesanger Lars Viig på øvre Vik.

Kirkesangeren hadde tre døtre, Kari, Ingeborg og Brit. Disse var bekjente for sin vakre sang.

Presten hadde forberedt sig grundig til dette møte, og det var alltid med en viss beven han kom til for­samlingene i Innfjorden. Han talte denne aften om bønnen i Jesu navn, leste op tilsvarende stykker av testamentet, samt av en bok en betraktning over det samme tema.

Møtet gikk sin rolige gang, og han lyste velsignel­sen til slutt. Da var der nogen som spurte om ikke husets døtre vilde stå op og synge en salme, som de nettop hadde lært sig i de siste dager. Flere støttet opfordringen, og de kom da frem og sang.

Med det samme de var ferdige falt Brit, den yngste, bakover i armene på de kvinner som stod der. Ansik­tet var blitt blekt og pulsen svak. Hun hadde lukket øinene og foldet hendene. Og nu begynte hun «så inn­trengende å bede til Gud, og love og takke ham, så alvorligen å formane oss alle til omvendelse og til i tide og i opriktighet å søke Herren, så det var en sann hjertens lyst å høre derpå. Hun anførte bibelsteder, salmevers og flere stykker av Pontoppidans forkla­ring, alt så gripende at der neppe var et tørt øie i hele den meget tallrike forsamling».

Alle var ganske stille og hørte på henne.

Presten taler om dette i to av sine brever til bisko­pen : «At de av tilfellene angrepnes tale var mektig inntrengende på hjertet, det erfarte jeg selv en gang. Ti hvad jeg da hørte av en 17-årig, men også kriste­lig velopdragen pikes munn — kirkesangerens dat­ter — gjorde på mig et dypt og gripende inntrykk, og må jeg her bemerke at piken ikke gjorde nogen heftige geberder —».

Brit holdt på minst en time, så stilnet det av for henne.

Det hadde en merkelig virkning på forsamlingen. Den ene efter den annen tok til sig hennes forma­ninger, og begynte å be til Gud om frelse. Men det gikk ikke stilt og rolig for sig. Den fred som hvilte over Brit, har ikke preget de andre. Så nu var det forbi med roen og andakten på det møtet. «Det brøt ut for mange andre i trengselen. Og den indre beve­gelse ytret sig hos nogen i heftig og vedholdende skriken, hos andre i selvanklage, atter hos andre i bønner og formaninger». Og dette blev den mest stormfulle aften siden våren.

Presten bad nu at der skulde skaffes vann, og at døren skulde lukkes op, for der var svært varmt i stuen. Men en av de angrepne selv sa: «Vann behø­ves ikke. Det er ikke varmt !»

Langt om lenge blev der da ro, og folk gikk hjem igjen.

Efterpå hadde presten en lang samtale med Brit. Hun forklarte da at hun hele aftenen før opbyggelsen begynte hadde følt noget forunderlig hos sig, som hun ikke kunde beskrive, både i sitt legeme og i sin ånd. Men nu var det over, og hun kjente en salig glede i sitt hjerte. Hun var også fullstendig frisk, så godt ut, hadde fått farven igjen i kinnene og snakket med liv og raskhet.

Han spurte om hun husket det som var foregått og alt hvad hun hadde sagt. Jo, det husket hun alt sammen. Om hun kunde peke på nogen grunn til at hun kom i denne tilstand ? Nei, hun visste ikke av noget som helst som kunde ha gitt støtet til det.

Presten kom ikke til bunns i saken. Men sitt inn­trykk av den bevarte han.

«For mig var denne aftens begivenheter noget stort og gripende», skriver han til biskopen, «for mig stod det som en Guds gjerning. For mig var det et kall og en påminnelse».


 

 

Stengt for kommentarer.