vekkelsen i voll – uten ledelse

 

– fra Sigrid Svendsen : «Kristenliv i Romsdalen – 1809 -1864». Oslo 1931.

 

Fra s. 211 – 218 :

 

UTEN LEDELSE.

Der kan ikke sees å ha vært nogen spesiell ånde­lig leder for vekkelsen i Voll i denne første tid. Der var ingen til å advare de uforstandige eller til å lede de unge, uprøvede, inn i Guds ord.

At så mange allikevel blev bevaret i hans sam­fund og at forandringen blev så stor i bygden, er derfor en helt merkelig ting. Den kristelige oplysning som folk allerede hadde gjennem Pontoppidans forklaring og de gamle opbyggelseseskrifter, har her vært av avgjørende betydning. Så hadde også de troende omsorg for hverandre. De snakket sammen nettop om det viktigste. Og Gud visste å føre den ydmyge og redelige på rett vei.

En nyomvendt ung gutt fra Innfjorden rodde om høsten innover til Veblungsnes med nogen saueskrotter han skulde selge.

Men der borte fikk han ikke det for dem som han syntes han måtte ha, og så tok han likeså godt damp­båten til Molde, for å få dem solgt der.

På båten traff han en troende mann fra Lesja, Ola Mølmen. De kom da i prat om åndelige ting. Og Ola forstod at her trengtes der et klarere syn på evangeliet. Han viste ham et stykke av Rosenius i en bok han hadde med. For gutten var dette en hel opdagelse. Han fikk låne boken med sig hjem. Det var en innbunden årgang av «Budbæreren». Se­nere abonnerte han på bladet. Og det blev ham til megen nytte. Andre som så det hos ham, fikk også lyst til å holde det, så det fikk flere abonnenter i Innfjorden. Og i den tid, da det var forholdsvis sjel­den å holde et religiøst blad, gikk det gjerne i lån til naboer og kjenninger, så det blev meget lest meddelt av Hans Hjelden, Innfjorden, f. 1843).

Folket i Voll hadde nu fått en sann hunger og tørst efter å høre Guds ord. Sognepresten kunde dog ikke komme til dette anneks så ofte som ønske­lig hadde vært. Og ingen annen erfaren predikant fra noget sted fant veien dit ut i denne tid. De blev da henvist til å sørge for sine samlinger selv. Ingen av de nyomvendte menn der ute gav sig til å tale Guds ord. Det blev da mest Torbjørn Brudeseth i Måndalen som optrådte på samlingene. Torbjørn var innflyttet fra Sogn og var nu en middelaldrende mann. Han hadde en tid vært skoleholder i bygden. Nu drev han sitt gårdsbruk, bandt inn bøker og talte Guds ord. Han var visstnok en troende før vekkelsen, men omtales aldri blandt haugianerne, og skiller sig meget fra disse i syn og virkemåte. Deres edruelighet og evne til å bedømme åndene, har han ikke vært i besiddelse av.

torbjørn brudeseth1Han kunde ikke skjel­ne mellem det verdifulle indre arbeide av Guds Ånd, og den mere eller mindre tilfeldige, kan­skje uheldige ytrings­form dette fikk hos den enkelte. Han anså kri­tikkløst enhver usedvan­lig ytring på et møte som et verk av den Helligånd. Jo flere «fall» Og jo voldsommere utbrudd, dess bedre var det i hans øine. Han mente at det som de «falne» uttalte under ekstasen, kom direkte fra Guds Ånd. Og til en av disse sa han derfor en gang : «La ham (Ånden) nu få tale selv !»

Så langt fra å berolige gemyttene og lede tan­kene innad, ledet han nettop opmerksomheten hen på det ytre. Og om enn ikke alle var helt enige med Torbjørn, så virket allikevel hans opfatning på for­samlingene, så at mange likefrem søkte å få «fall». Og når én i et møte begynte å falle hen, så fulgte flere efter. «Dei fekk det ta einannen», forteller en av de gjenlevende.

Mange var virkelig blitt omvendt gjennem disse rystelser. Deres liv viste det for hele bygden. Men nu begynte den mening å bre sig at nettop sådan måtte en omvendelse foregå. Hvis ikke, da var det et stort spørsmål om man virkelig var rett omvendt. Dette fremkalte uro hos mange engstelige sjeler, skri­ver sognepresten, samt ønske om at de også kunde bli grepne av fallet, og foranlediget hos mange den frykt at det ei kunde stå rett til med dem, eller ei bli rett, så fremt de ei skulde få det på samme måte.

Erik Seth var av dem som ikke trodde det var rett uten man hadde hatt «fall». Hans kone hadde ikke hatt det, og han bad til Gud at det endelig måtte komme til henne også. Det skjedde virkelig også en gang. Da blev han så glad, og takket Gud.

I følge med denne overvurdering av de ytre tegn, av «fallene», begynte skjevhetene å trenge inn. Og onde makter satte an mot det nye liv som var tendt i Voll.

Hovmotet kom frem : Vi har den rette omvendelse, vi har den Helligånd fremfor andre. Likeså dømmesyken : Med de andre står det ikke rett til. Derefter sikkerheten, idet de glemte å våke over sig selv. Og de undervurderte Guds ord i forhold til sine egne oplevelser. Derfor gikk det som en av de gamle forteller : «En stor del av dem som hadde dei falla, kom burt. Dei brukte ikkje Guds ord rett, ser du». De søkende blev forvirret, og visste ikke hvad de skulde tro.

Og når uomvendte mennesker kom til et møte hvor de ytre rariteter var i forgrunnen, heftet de sig naturligvis også mest ved disse og tok avstand.

Det var en ung gutt som ikke pleiet å gå på sam­ling, men nu var det for en gangs skyld nogen som hadde fått ham med. De kom dit og blev stående ute i gangen og se inn. Der var aldeles fullt i stuen. Men over de andre så de nogen kvinnfolk som var steget op på en benk og kavet i været. Den ene skulde gripe sin krone, sa hun.

Det møtet virket bare avskrekkende på ham.

Det var især i julen, da folk hadde bedre tid, at man oftere kom sammen, og at den skjeve retning fikk overtaket. Da fikk man også et besøk fra Gryt­ten. Efter gudstjenesten i Gryttens hovedkirke 1. juledag reiste tre personer, nemlig skredder Knud Nora og gårdbruker Ole Nora av Gryttens sogn, samt Hans Skirilykken av Kors sogn, ut til Voll for å besøke troende venner der. De opholdt sig da der i sognet inntil nyttårsaftens formiddag, og i denne tid holdtes da opbyggelsesforsamlinger hver dag, ja en­kelte ganger endog to ganger, under hvilke en stor del falltilfelle inntraff.

Særlig var der mange møter i Måndalen, og kan­skje mest i Bø-grenden der. «Det var samling i alle disse garene : Baarsgaren, Paalsgaren, Hansgaren, Johansgaren. Dei bar ind fjøle og bænkje. Det vart trangt og varmt og daarlig luft».

Merkelig nok var der heller ikke nogen skikket leder blandt disse tilreisende, hvor godt de enn mente det.

Hans Skirilykken hadde beholdt noget av det vold­somme preg fra sine uomvendte dager. Og når han stod på en stol og maste og talte så sveden rant, var han lite skikket til å bringe ro over et møte.

De to fra Nora fortelles der intet om. Det ser ikke ut til at nogen av disse har kunnet skjelne det sanne fra det falske i bevegelsen. For i denne uke blev møtene mere stormende enn før.

En gang var det nabokonen til Torbjørn Brudeseth som var kommet i ekstase. Hun kom farende inn på møtet, og skulde fortelle dem at det var hendt henne noget merkverdig. Og så for hun rundt fra den ene til den annen.

«Men da tok han gofar og førde ho ut og la ho ned».

Når det til en begynnelse var stille på møtene, så trodde enkelte at den Helligånd ikke var til stede. Og der fortelles om Snekker-Anders, som vinket i været og sa : «Kom Helligånd, kom Helligånd !» Og da denne bønn ikke syntes å bli hørt, utbrøt han : «Nei, kor mein ’n e!» («mein» = kostbar, arg).

Men verst var det dog under den siste samling i julen, hos Anders Rolfsen på Bø i Måndalen den 29. desember. Det var bevegelsens mest betenkelige og stormfulle aften, skriver Grimelund. Her var det bl. a. gutten Ole Olsen Hovde optrådte. Han hadde også før hatt «fall». Nu talte han om dem som stod Guds ord imot, og opfordret forsamlingen til å be for disse. Og det kunde jo være bra. Men så navngav han personer, både av dem som satt der på møtet og andre, og betegnet dem enten som elskende eller foraktende Guds ord. Deriblandt sa han om bygdens ordfører at han forherder sig mot ordet. Dette blev naturligvis siden referert videre, og som ventelig var ikke vel optatt.

På dette møte blev der en mengde «fall» og stor forvirring. —

De besindige ristet på hodet til alt dette. Og en gammel gubbe sa engang det begynte å bli urolig : «Ta der er ikkje ta di goe ! Der stend no de t: Gud er ikkje forstyrrings Gud, men freds Gud» (Biskop Grinelund og sogneprest Carlsen).


 

Stengt for kommentarer.