voll, romsdalen

 

– hentet fra Sigrid Svendsen : «Kristenliv i Romsdalen. 1809 – 1864». Oslo 1931.

 

Fra s. 172 – 183 :

I ANNEKSET VOLL

Vestenfor Gryttens hovedsogn, lenger ute ved fjor­den, ligger anneksene Voll og Eid, nu utskilt som eget sognekall. Voll ligger ved sydsiden av fjorden og består av to ved fjell og fjord adskilte dalstrøk Innfjorden og Måndalen.

Når man fra Veblungsnes reiser utover til Voll, har man på venstre hånd først den bratte fjellvegg som strekker sig fra Setnesfjellet til Gridsettskolten. Men forbi denne åpner utsikten sig mot syd, og man ser innover en fjordarm, Innfjorden, til en liten grønn slette, bygden av samme navn, som ligger ved fjordens bunn en halv mil inne.

Og bak sletten, bare nogen få kilometer fra kysten, reiser der sig et fjellparti som utmerker sig selv i Romsdalen. Her er tindene Finnan (1639 m. o. h.), Smørbotstind, Middagstind o. fl. Mellem disse, rett op for fjorden, er senkningen Smørbotnen med bre og foss. Eiendommelig men ikke så høi er Nøsen med sitt utoverfallende stup rett op for bygden i vest.

Den flate, veldyrkede bygd ligger der inne som et fredelig lite land for sig selv, i vest, syd og øst om­gitt av høie fjell, i nord begrenset av sjøen. Jernbane og biler har ennu ikke forstyrret stillheten der. Til lands er der veiforbindelse bare med Måndalen. Over fjellet syd til Sunnmør går en gammel fjellsti. Østover til Grytten kommer man bare frem sjøveien. Det går riktignok an for den fjellvante å gå et skar, Urkleven, over til Isterdalen. «Men det er så bratt at du kan bite i bakken».

Til sjøs har Innfjorden god forbindelse med Molde, Åndalsnes og bygdene omkring.

Fjellene stenger en del for solen i Innfjorden. Gridset på østsiden har lite morgensol, og Sett og Stokke på vestsiden lite aftensol. På Berild øverst i bygden op mot fjellet er der solløst tyve uker av året. Men varmt er det her inne, og kornet blir like så tidlig modent her som i de andre bygder.

I Innfjorden bor der omkring 300 mennesker. Midt i bygden ligger Bø-grenden. Her er i de senere år byg­get kapell (1906) og ny, stor skole (1919). Kirkegår­den ligger på et annet sted. Den blev innviet 1851. Før den tid måtte man reise til Måndalen med de døde.

I gamle dager lå Bø-gårdene sammen og dannet én stor husklynge. Det var Lensmannsgaren, Rikkertgaren, Martinsgaren og Bårsgaren. Litt høiere oppe lå Øvrebøgårdene. Husene var gjerne en-etasjes, men gode og rummelige. Og i midten av forrige århundre var røkovnstuer ennu i bruk (en røkovnstue står ennu like ved Volls kirke, og en annen finnes restaurert i Romsdals bygdemuseum ved Molde).

måndalen1-1Røkovnen var murt i det ene hjørne av stuen uten pipe op gjennem taket. Røken fant vei ut gjennem ljoren midt oppe i mønet.

Reiser man videre vestover fra Innfjorden, kom­mer man om Hovdenesset inn i en halvrund bukt, hvor en vakker og veldyrket dal munner ut. Det er Måndalen. Den er bred og flat med de nærmeste fjellpartier forholdsvis avrundede og tilbakevikende. Nede ved fjorden ligger kirken, og gårdene i klynger rundt omkring. Man ser en halv mils vei innover dalbunnen, inntil den ender i en setergrend lengst inne. Over denne hever sig Måndalsfjellene med top­per og breer, dog ikke fullt så høie som dem i Innfjorden. Ned igjennem dalen rinner Måna, som har gitt den sitt navn.

Folket i Voll har fra gammel tid av hatt ord for å være «arbeidsomt og tarvelig». Og der har både i Måndalen og Innfjorden vært jevn velstand. Man var forsiktig med pengene. Folkekarakteren beskrives som åpen og livlig, derhos fast, besindig og ufor­ferdet.

Hvad det kristelige liv angår, så vet man ikke før omkring 1860 å berette om virkelig levende kri­stendom her ute. Den mørke skildring av menighetsforholdene i Grytten før vekkelsen passer i fullt mål på Voll.

måndalen1-2«Man forsømte ikke å iaktta de ytre gudstjenstlige former. Men ved siden herav var stygg og syndig tale, gruelig bannen og svergen hyppig å høre, sjelden derimot blev der talt om Guds ord eller gudelige ting. I deres selskapelige sammenkomster, fornemmelig i storhelgene og i brylluper, søkte man sin glede i utsvevende drikk, kortspill og danse-lystigheter. Ungdommen streifet viden om i ubunden kjødelig frihet, uten å pålegges og uten å motta tukt, og i samferd med fremmede, f. eks. ved markedene, blev Vollsbyggerne fryktet som et voldsomt folke­ferd» (Biskop Grimelund).

«Der var megen drikk, især den tiden da man hadde lov til å brenne brennevin selv», skriver en meddeler. «Der er flere som har fortalt mig at det hendte ofte, da de var små, at de krøp under sengen for å gjemme sig når faren kom hjem full. En gammel kone fortalte mig det en gang at når det led til jul, så tvang faren mor hennes til å lage brennevin. Så gikk han sammen med naboene og drakk hele julen, snart hjemme og snart på nabo­gårdene. Når trettendagen (6. januar) var kommet, så var det opdrukket, og så tvang han konen til å lage mere. Barna var så redde at de krøp under sen­gen når de hørte faren kom hjem». — «Da brennevinsloven kom, så de ikke fikk brenne mere selv, så var her god anledning til å få kjøpt på Veblungsnes».

Tilstanden i bygden var uforandret like til 1860. Den sterke vekkelse i Gryttens andre sogn i slutten av 50-årene, var merkelig nok ikke nådd hit. Så sent som i 1858 forteller sognepresten eksempelvis om et bryllup han var i her ute :

«Den 11te November 1858 var Bryllup paa en af Voldsgaardene. Jeg kunde ikke komme Hjem samme Dag, hvorfor jeg om Aftenen gik ind i Bryllupshuuset. Men der var meget Stygt at see og høre : en stor Deel af Mandfolkene vare berusede; langs nedad Bordet stod Brændeviinsflasker, og Brændeviinet flød i Strømme; flere af Gjæsterne laae med hele Over­kroppen udover Bordet støttende Hovedet paa begge Hænderne, og al Passiar var ækkel og tildeels usøm­melig. Kuns kort opholdt jeg mig da der, og efter at jeg høit og lydeligt havde erklæret, at jeg paa den Maade ikke ville være iblandt dem, gik jeg min Vei».

Videre skriver sognepresten at dette sogn da han kom dit var det eneste av prestegjeldets sogn, hvor de for moraliteten så fordervelige skålgavebrylluper ennu hadde vedlikeholdt sig (gjestene skulde «gi i skålen», og så skulde der drikkes og holdes tale for hver giver) — og det uaktet kirkesangeren ivrig, men forgjeves, søkte å arbeide derimot.

I Voll hadde heller ingen haugianer slått sig ned. Og det ser ikke ut til at de som bodde i Grytten, Heen og Kors, har utstrakt sin virksomhet hertil.

Men to troende vet man om fra Måndalen før vekkelsestiden (i Innfjorden nevnes ingen) : En gam­mel kone, Synnøv Vold og gamle Knut Skare. Han gikk der som en der var anderledes enn andre folk. Når han møtte nogen på veien, hilste han: «Guds fred !» Og om søndagene gikk han rundt med bok og leste for folk. «Guds fred i huset», sa han når han kom inn, og så tok han op boken sin og leste. «Somme likte det nå ’kje hell», sier meddeleren. Og der var dem som gikk og hermet op igjen efter gamle Knut.

Guds ord var dyrt her ute. Kirkesanger K. Viik (Knut Larsen Viik f. 1834, lærer i Innf jorden 1858—1894. Død 1911), skriver i sine erindringer : «I min barndom (1834— 50) var legmannsvirksomheten her en ukjent ting. Gudstjeneste hadde man kun hver 5. søndag, og når der om vinteren især kunde inntreffe messefall, blev det hver 10de. Bibellesninger holdtes aldri, og utleg­ningen av Guds ord i kirken var visst i almindelighet slik at man neppe kunde vente synderlig frukt. Husandakt holdtes der riktignok, kanskje endog mere almindelig enn nu, men det var visstnok oftest kun av gammel skikk, uten hjertelig alvor».   Det var da gjerne «vangiljelesning» om søndagene, og ellers mor­gen- og aftenbønner i Kingos salmebok eller en annen bønnebok.

Man hadde også den skikk at der hvor stedets skole­holder opholdt sig — efter sin rute — skulde han lese teksten om søndagen for husets folk og alle som vilde høre. Da skulde han også holde overhøring med barn og ungdom. Han leste da av en postille, og der var som oftest aldeles fullt hus («Hvem vet», sier meddeleren, «om ikke også denne les­ning og disse overhøringer kan ha båret sin frukt. Det var jo Guds ord de hadde for sig, og det vender jo ikke tomt tilbake»).

Fra Måndalen fortel­les at når han var ferdig, sa tilhørerne : «Takk for umaken !»

«I 50-årene begynte en og annen legpredikant å gjøre en avstikker også hit til sognet», skriver K. Viik. Således skal der i 1850 være holdt en samling på Voll. Der var det to tilreisende østlendinger som talte. De har ganske liketil formanet folk til å vende’ om: «Kor trur dokk de vel gå dokk på denna fæle vægen !» Og så sang de. Erik Voll bante på det efterpå, at «dei song fint, du !»

I Innfjorden vet man også bare å fortelle om én samling før den egentlige vekkelsestid. «Men det er lenge siden» (omkr. 1850). Den blev holdt på Skjælbostad av en sunnmøring, en mann fra Geiranger, som hette Anders. Han var bror til Hans som var husmann på Set. Der kom da en del folk, og Marit Bø, senere gift til Gjerde, har fortalt at hun var på det møtet. Hun hadde tenkt sig på «Oppsete» (oppsete : Jentene kom sammen hver fredags kveld en tid før jul for å «knytte juletråd», som guttene skulde ha til jul. Utpå kvelden pleide guttene komme og holde moro) i Lensmannsgaren den kveld. Men så kom der nogen innom og spurte om hun ikke heller vilde være med til Skjælbostad, og så blev hun med dit. Det var noget helt nytt å være på samling, og hun glemte det aldri. Taleren satt på nederste bordenden og holdt en omvendelses- og formaningstale.

Da han hadde sagt det han vilde, sa han : «Ja, no fær dykk gå heimatt, eg hev ’kje noko meir å segja åt dykk !» Marit blev senere med i vek­kelsen.

Enkelte trekk av den religiøse trang vet man å for­telle om fra den tid.

Han Erik Set reiste omkring i bygdene og pusset klokker. Så kom han også til Solli i Bolsø, hvor der var troende folk. Der satt Maria Solli og vevet. Hun hadde sangbok hos sig på veven, og nynnet på en sang. Og mens han stelte med klokken, blev der da vekslet nogen ord mellem dem. Det var bare nogen få bemerkninger, men han Erik blev så betatt av det at han ikke orket å være der lenger. Han strøk hjem igjen med en gang. Og han kom i sådan sjelenød at folk sa, «han gret vel full en bolle !»

På Gridset var der en gammel mann, Ole Larsen, som hadde vært syk i årevis. Han var i stor åndelig nød. Senere kom han til fred med Gud og døde i troen 88 år gammel. Da hadde han ligget syk i 26 år.

Nu gikk årene uten at nogen tok op legmannsvirksomheten i Volls sogn. Men en dag ut på sommeren 1859 kom Gunder Graven og Nils Engen roende til Innfjorden. Det har rimeligvis vært i september, da det var i den tiden de «holdt på å slå hågras».

Disse to tok inn i Martinsgaren Bø. Der bad de mannen om å få holde samling hos ham. Og så gikk de rundt i bygden fra mann til mann og bad folk komme. Da de hadde gjort det, kom de tilbake og bar inn sagbord og laget «sesser». «Det var fræment der i bygden at det var læsarsamling. Men dei hadde haurt om samlinge inni Romsdala. Og folk strøymde til, so der blei ganske fullt. Og det var ei overhendig stor staue».

Mennene satt omkring langbordet, kvindfolkene, barn og ungdom på benkene hvor det falt sig, ung­dommen helst litt for sig selv i den ene kroken.

Så talte da Gunder Graven. Og han hadde en for­samling for sig som ikke var hårdtrampet av for mange prekener.

Dette var en lørdags kveld. Efter møtet «pratas dei no ve, då ser du», for å bestemme samling til søndag formiddag.

Erik Set var blandt tilhørerne. Han var en av de første som blev omvendt der i bygden, og var en al­vorlig kristen, alt det folk kan minnes, inntil han vandret hjem.

Der nevnes også et par andre som blev vakt ved Gunder Graven.

Dagen efter reiste predikantene.

Noget senere skal Anders Haave ha vært i Innfjorden en tur. Men det var bare et ganske kort besøk, så reiste også han.

Det skal dog være synd å si at disse få møter gikk upåaktet hen.

Kirkesanger Viik skriver : «Dette vakte hos de fleste slik opsikt at om predikantene var falne ned av månen, kunde ikke forundringen være større. Det var ikke nok med at de blev holdt for raringer, som det var i sin orden å drive spøk med og øve sitt vidd på, men her som på mange andre steder blev de iallfall av enkelte ansett for ikke å være ved sine fulle fem» (kirkesanger K. Viiks erindringer ved frk. G. Vik).

«De vart gjort mykje nar tå av innfjordingå den tia», forteller en gammel kone. Men på den annen side så fantes der nu flere som var blitt overbevist.

Efter møtet i Martinsgaren var det en helt verds­lig mann som sa om Gunder Graven og Nils Engen: «Eg ha’ det so med ein gong, at dei ha rett».


 


 

 

 


 

Stengt for kommentarer.