«ner-hole i romsdalen (åndalsnes) – hus og folk»

 

– hentet fra særtrykk fra Romsdalsmuseets Årbok 1996. Forfattet av Signy Jakobsen.

(- se flere bilder fra «Ner-Hole» her)

ner-hole1Litt opp i Romsdalen, ikke langt fra Romsdalshorn stasjon, ligger Ner-Hole Museum. Museet ligger like inntil riksvegen, så det er lett å få øye på for forbipasserende.

Det er nok våningshuset som i særlig grad fang­er oppmerksomheten – en hvitkalket steinbygning er et overraskende syn i et område som ellers er preget av trehusbebyggelse.

Ner-Hole har vært museum siden 1951, da Grytten Heimbygdslag kjøpte eiendommen av daværende eier, Jakob Hole. En vesentlig bak­grunn for opprettelsen av Ner-Hole Museum, var tanken om å berge det karakteristiske våningshuset for ettertiden.

I denne artikkelen vil vi forsøke å følge folket som har bodd her i steinhuset på Ner-Hole. Huset var bygd tidlig på 1800-tallet, og vi vil derfor begrense oss i tid, og konsentrere oss om brukerne på 1800 og 1900-tallet. En periode var det skole på Ner-Hole, dette vil vi også komme inn på. Endelig vil vi se på historien til selve hovedbygningen – fra det var beboelseshus, og fram til det ble museum.

Fram til tidlig på 1800-tallet var Hole udelt. I folketellinga for 1801 finner vi én bruker her.

Folket på Hole drev Eidet, mellom Venge og Horgheim, som under­bruk. Grytten kirke eide en part i Hole, fram til 1846 da Ingebrigt Paulsen Kvam kjøpte kirkeparten.

1838-matrikkelen viser to bruk på Hoie og to på Eidet:

Matr.nr. 47 lnr. 106 Hole skyld                                           3 daler 3 ort                              23 skill.

Matr.nr. 47 lnr. 107 Hole skyld                                           1 daler 4 ort

Matr.nr. 49 lnr. 109 Eidet øde skyld                                   1 daler  23        skill.

Matr.nr. 49 lnr. 110 Eidet øde skyld                                        1 daler       23        skill.

«Vår» Holegard er matr.nr. 333 lnr. 106 Hole med matr.nr. 335 lnr . 110 Eidet øde.

I 1843 ble lnr. 106 Hole delt i 106a (bnr. 1) og 106 b (bnr. 2), og i 1886 gir matrikkelen følgende opplysninger om Ner-Hole :

Gnr. 18 bnr. 2 Hole skyld                                                 2 daler 3 pund 3 skill., revidert 4,85 mark

Gnr. 49 bnr. 2 Eidet skyld                                               1 daler     23 skill., revidert 2,36 mark

 

I 1951 ble Ner-Hole Museum skilt ut fra gnr. 18 bnr. 2, og fikk bnr. 8, skyld 0,35.

Det ser ut til at garden har gått mye i salg, men vi skal her forsøke å sette opp ei brukerrekke, som viser folket som bodde i steinhuset på Ner-Hole. Huset ble vel helst bygd i Knut Iversens tid, han var bruker fra 1802 til 1832, men vi starter med foreldrene hans, Ågot og Iver, siden Ågot ble boende her som kårenke fram til sin død i 1839.

Brukere og eiere

1.

Iver Knutsen og Ågot Ellingsdatter

1785-1802

2.

Knut Iversen og Ågot Knutsdatter

1802-1804

Knut Iversen og Kari Eriksdatter

1804-1832

Kari Eriksdatter i utskiftet bo

1832-1836

3.

Iver Knutsen

1836-1837

4.

Hans Johansen og Guro Haldorsdatter

1837-1839

Guro Haldorsdatter i uskiftet bo

1839-1942

5.

Ingebrigt Paulsen og Marit Knutsdatter Kvam

1842-1855

Ingebrigt Hølgenes forpaktet

1853-1854

6.

Knut Larsen og Berit Halvorsdatter

1855-1869

7.

Bromley Davenport v/forpakter Knut Larsen senere Mathias Larsen..

1869-1938

8.

Jakob Hole

1938-1951

9.

Ner-Hole Museum

1951-

 

1. Iver Knutsen og Ågot Ellingsdatter 1785-1802.

Iver Knutsen Stokke (1753-1802) ble i 1777 gift med Ågot Ellingsdatter Skiri (1753-1839). Iver og Ågot fikk barna :

  1. Knut, f. 1777.
  2. Guri, f. 1779.
  3. Ågot, f. 1781.
  4. Elling, f. 1784.
  5. Jørgen, f. 1788.
  6. Iver, f. 1791.
  7. Jørgen, f. 1793.

 

Folketellinga for 1801 viser at Iver var eneste brukeren på Hole. I til­legg bodde her også en ugift skredder, Ole Andersen 25 år og mor hans, Beret Olsdatter 45 år, foruten et almisselem, Ingri Eriksdatter, 91 år.

Det var en husmannsplass under garden – her bodde Amund Jørgensen 47 år, med datteren Sigrid, 23 år.

I 1802 døde Iver Knutsen Hole. Ågot Ellingsdatter fikk kår av gar­den – kårbrevet er datert 30. juni 1802. Ifølge kåret skulle hun, dersom hun ønsket det, kunne bruke garden 1 til 2 år, og deretter få tomt til å bygge kårhus hvis hun foretrakk det framfor å bli boende sammen med sønnen og familien hans. Sønnen Knut sto etter dette som eier av gar­den.

«Imod at min Kiære Moder Aagaathe Ellingsdr. har overdraget til mig sin Eiendoms Gaard Hole er jeg blev en forbunden ligesom jeg herved forbinder mig at svare hende for levetid følgende aarlige Kaar og Ophold af Gaarden, nemlig :

7 Tønder Havre indtil hendes Børn blive confirmerede, men efter den Tid kun 6 Tønder vel renset Havre, hver Tønde til 3 V: 1 Pd: a 3 V: 1 Pd : 12 Mls Vægt, 2 Tønder godt Byg hver Tønde af 4 1/2 Vogs Vægt. Samt en liden Ager kaldet Folen vel pløyet og giødslet.

Hvert Aar Foder til 2de Kalvkiør, som af mine Folk mælkes og mælken af dem tillige hiembringes. Foder til 6 Smaafæe, tilligemed deres Lam, som af mig blive agtet og passet Vinter og Somer ligesom det var mine egne.

Fri Tomter hvor hun forlanger til Kaarhuuses Opbyggelse, som hun selv bekoster opbygd og istandsat. Ifald min Moder ikke skulde finde for godt at opbygge sig Kaarhuuse, da skaffer jeg fri fornødne og varme Huuser samt forsvarlig Huus med Laas til hendes Eiendeles Bevaring, frit Brændfang af Skougen hjemkiørt og istykkerhugget. Godt Vand indbaaret, fri Tørring og Malning for hendes Kaarkorn, fri Hest til Kirke, fri Røgt og Peie i hendes Alderdom og Svaghed, ligesaa forskaffer jeg hende 1 Vog fersk Lax aarlig, samt 4 Voger godt Høe aarligt.

Ovennevnte Kaar forskaffer jeg min Moder enten hun forbi iver paa Gaarden eller finder for godt at flytte derfra til et andet Sted.

Det skal tillige være min Moder tilladt at bruge Gaarden 1 a 2 Aar førend hun aftræder den for mig.

Foranstaaende bekræftes herved under min Haand og Segl. Tingstedet Veblungsnesset den 30te Juni 1802.

 

Knud Iversen Hole med paaholden Pen»

2.                      Knut Iversen og Ågot Knutsdatter 1802-1804

                         Knut Iversen og Kari Eriksdatter 1804-1832

                         Kari Eriksdatter i uskiftet bo 1832-1836

Knut Iversen (1777-1832) giftet seg første med Ågot Knutsdatter Tomberg. Ågot var født i 1784, og døde i barsel alt i 1804. Barnet døde også. Året etter giftet Knut seg igjen med Kari Eriksdatter Gridset (1783-1849) fra Voll. Kari og Knut fikk 7 barn sammen :

  1. Iver f. 25. juli 1806.
  2. Ågot, f. 27. mai 1809.
  3. Marit, f. 15. april 1812.
  4. Erik, f. 26. august 1815.
  5. Knut, f. 9. februar 1819.
  6. Knut, f. 23. februar 1821.
  7. Ole, f. 14. mai 1827.

Etter at Knut var død fikk enka, Kari Eriksdatter, løyve til å sitte i uskifta bo.

Kari ble sittende som bruker i fire år, fra 1832 til 1836. 9. april 1836 ble det holdt samfrendeskifte etter Knut. Boet var vurdert til 636 Spd. 3 ort 23 skill, mens gjelda var 767 Spd. 3ort og 5 skill. Boet var altså fal­litt, og eldstesønnen Iver, f. 1806, tok på seg å løse det ut.

Samfrendeskiftet viser følgende buskap på garden: 1 ku, 1 oksekalv, 1 kvigekalv og 4 voksne sauer. Når det gjelder innboet, fantes det endel brunmalte møbler i huset: ei skuvseng, et sengested, to spisebord og tre stoler. I tillegg fantes det en umalt stol, foruten «Eet gamelt Skathold». På kjøkkenet var det bl.a. et spisebord og et forsete, foruten utstyr av nødvendig slag, som f.eks.: ei fiskepanne av kobber, ei bakstehelle av malm, to gryter som hver rommet 4 kanner – dvs. nærme re 11 liter, 3 skjæringer, kaffekjel, kaffekvern osv.

Der var også hele seks bøker i boet. Foruten en Bibel og Kingos sal­mebok, var her «En Bog om de syv Ord Jesus talede paa Korset». Dette er vel helst Peder Herslebs postille : «Livets Ord udi Dødens Stund eller de syv Christi Ord paa Kaarset», som ble gitt ut i København 1739.

I tillegg til to andre bøker, som skiftet gir for få opplysninger om til at de lar seg identifisere, finnes her også en roman skrevet av Margrete Lasson i 1723 : «Den beklædede Sanhed» – eller som den fulle og hele tittel lyder : Den i fordum Ronne Bogstavs Kaabe nu i Danske TungeMaals Klæde iførte liden Roman kaldet Den Beklædte Sandhed. Boka ble utgitt i København i 1723.

Nå fikk Kari Eriksdatter Hole kår av garden. Kårbrevet er datert to dager etter samfrendeskiftet. Iver Knutsen Hole forplikter seg til å yte sin mor følgende kår :

1.     6 – sex – Tønder havre af Vægt 3 1/2 Wog pr. Tønde og 2 – to – Tønder Byg afVægt 4 1/4 Wog pr.Tønde.                   Kornet skal tørres og males tillige.

2.     4 – skriver fire Tønder god Potetes hvortil frit Rum i Gaardens Kjelder.

3.     Foder, Græsning, Rygt og Vogtning til alle Aarets Tider for 2 – to – Melkekøer og 6 – sex – Smaafæe. Køerne               melkes og melken bruges i hendes Huus. Alt forsvarligt saavel hjemme som paa Sæteren.

4.     Een Skieppe spansk Salt, 1/4 Tønde etter et Qvarter god saltet Garnsild, samt en halv Wog god tørret                   Seifisk.

5.     Hest med Kjøreredskaber til Kirken, og andre fornødne Reiser naar forlanges.

6.     Fri Opvartning, Tilsyn og Pleie i hendes Alderdom og Sygdom.

7.     Brændefang istykkerhugget og indbaaret til hendes Ildstæder, samt godt Vand indbaaret, Alt til Fornødenhed.

8.     Fri Klæder- og Garn(?)-vaskning.

9.     Eet fraskilt godt Værelse og et Kjøken paa Gaarden til Iboelse og Afbenyttelse men og et Værelse i                             Vaanebygningen til Oppevarelser af hendes Ejendom i.

Dette Føderaad der i vanlig Værdi er anslaaet til 38 Rd. svares min Moder hvis hun finder forgodt at henflytte, dog for et saadant Tilfælde bortfalder Rettighederne i 5te, 6te, 7de, 8de og 9de Post, saa og Tørringen og Malingen af Kornet, men indflytter hun atter paa Gaarden da svares hende det foranførte heele Føderaad. Ved hendes Død ophører selvfølgelig Ydelsen af Føderaadet.

Thingstedet Weblungsnæsseth, den 11. juni 1836.

Til Witterlighed: A. M. Sanne, Nils Tomberg.

Iver Knudsen Hole

3.     Iver Knutsen 1836-1837.

Iver fant ikke å kunne sitte med garden, for allerede året etter solgte han Ner-Hole matr. no. 333 lnr. 106 med Eidet, matr. no. 335 lno. 110 til Hans lohansen, skjøte gitt 5. juni 1837. Mor til Ivar, Kari Eriksdatter levde fortsatt, og det er opplyst at hun brukte kirkens part i garden.

 

 

4.     Hans Johansen og Guro Haldorsdatter 1837-1839

Guro Haldorsdatter i uskiftet bo 1839-1842

Hans Johansen og Guro Haldorsdatter kom fra bruket Skarteigen under Bottem i Lesja. De hadde da bodd på et bruk under Blestergrenda, nåværende Dovre kommune, siden 1832. Hans og Guro kjøpte Ner-Hole i 1837. De hadde 4 barn da de kom:

1.   Anne, f. 1824.

2.   Haldor, f. 3. november 1827.

3.   John, f. 15. februar 1831.

4.   Ragnhild, f. 17. mai 1835.

Trolig var det ei datter til, Karoline. I juni 1839 døde nemlig to jen­ter på Hoie av kopper: Karoline Hansdatter, 13 år, og Ragnhild Hansdatter, 4 år. Koppene herjet stygt dette året, kirkeboka for Grytten forteller om flere offer for sykdommen.

I tillegg fikk de ei datter her på Hole:

5.   Marit, f. 4. november 1838, død 27. desember 1839. Det er opp­lyst i kirkeboka at barnet ble hjemmedøpt av Kari Hole – det var nok kårkona Kari Eriksdatter som utførte dåpen.

I 1838 ble det holdt utskiftningsforretning over kirkens grunn i gar­den.          *

Allerede i februar 1839 døde Hans Johansen Hole, og Guro ble sit­tende her alene.

Guro ble ikke sittende lenge; i 1842 fikk hun kår av garden og rett til å bruke plassen Arnestuen. Hun overlot nå Ner-Hole til en annen lesja-væring, Ingebrigt Kvam, og fikk ifølge kårbrevet rett til «Brug og Afbenyttelse efter Forgodtbefinnende og uden nogensomhelst Afgifts Svarelse til mig eller eventuelle Eiere afbemelte Gaarde, den af Børre Arnesen brugende Plads Arnestuen under bemelte Gaard».

5.            Ingebrigt Paulsen og Marit Knutsdatter Kvam 1842-1855 (Les mer om Ingebrigt Kvam her).

Haugebevegelsen sto sterkt i Roms­dalen på 1800-tallet, og innflyttede haugia­nere slo seg ned bl.a. på Kylling, Mjelva og på Ner-Hole.

ingebrigt kvam holeIngebrigt Paulsen Kvam (1816- 1904) var født på plassen Stordalen under Sy-Kvam, gnr. 6, bnr. 1 og 2 i Lesjaskog.

I 1837 flyttet Ingebrigt til Kristiansund og gikk i lære hos en garver der, svennebrevet hans er datert Kristiansund 25. mars 1838. Her traff han Marit Knutsdatter Hole (1812-1865), som styrte huset for garvermesteren. Garveren var haugianer, noe som trolig var bakgrunnen for at både Ingebrigt og Marit kom dit. Ingebrigt var blitt vakt som 19-åring, da Mads Wefring og Daniel Arnesen reiste i Lesja.

Marit, datter til Knut Iversen Hole, se ovenfor, ble vakt som ungjente. I 1840 giftet Ingebrigt og Marit seg og flyttet til Molde, der Ingebrigt fikk borgerskap som gar­ver. Et par måneder før hadde han kjøpt «Gaard og Grund nr. 50» av tollkasserer Brinchmann. Kjøpesummen var 550 spd. Amtmannen skri­ver forøvrig i femårsberetningen 1836-1840 at det har vært endel tilflyt­ning av gudbrandsdøler til byen. I beretningen for 1841-1845, kan vi lese at Molde har et godt garveri.

Ingebrigt drev garveri i Molde noen år – men fikk problemer med sjølufta, skriver Sigrid Svendsen i Kristenliv i Romsdalen.

Ingebrigt og Marit fikk 4 barn :

  1. Gerhard, f. 1844 i Molde.
  2. Knut, f. 6. mai 1847.
  3. Karen, f. 26. april 1849.
  4. Ingeborg Marie, f. 28. mai 1852.

Da Ingebrigt og Marit tok over garden i 1842 ble det holdt skyldsetningsforretning. Kirkas part fikk lnr. 106 a og ble skyldsatt til 1 daler 20 skill, og Marit og Ingebrigts part fikk lnr. 106 b, skyldsatt til 2 daler 3 ort 3 skill. Tre år etter kjøpte Ingebrigt kirkeparten også. Skjøte ble gitt 2. februar 1846, men tinglyst først fire år seinere. Ingebrigt og Marit ble boende i Molde noen år, iallefall til 1844, muligens til 1846.

Sigrid Svendsen forteller at Ingebrigt Kvam drev garveri på Ner-Hole en tid, men at han så solgte endel av garden, flytta til Veblungsnes og bestyrte et garveri der, før han i 1856 flytta tilbake til Ner-Hole. I 1853 hadde han forpaktet garden bort til Ingebrigt Hølgenes. Trolig var det da familien flyttet til Veblungsnes. Senere reiste Ingebrigt i 20 år som bibelbud for Lutherstiftelsen, så han og Marit fant det nok for strevsomt å drive hele garden. Allerede i 1855 ble Nedre Hole med øde Eidet solgt på auksjon til konsul Jens Gran, som straks solgte eiendom­men videre til Knut Larsen Valldal – kjøpekontrakten ble tinglyst 9. oktober 1855. Kjøpesummen er 850 Spd. som blir oppgjort ved at Knut tok på seg den påhvilende gjelda. Ingebrigt og Marit beholdt den gjen­værende gardparten, 106 a, Kvams-Hole, eller Midtgards-Hole som garden og kalles.

Her drev Ingebrigt garveri. Denne bygningen sto rett ned for våningshuset på Midtgards-Hole, og var bygd slik at bekken som går der, rant gjennom huset. Gerhard Kvam f. 1922, oldebarn til Ingebrigt Paulsen Kvam, bor i dag på Midtgards-Hole. Han opplyser at garveri-bygningen, som var ca. 30 – 40 m2, ble revet en gang mellom 1945 og 1950.I de seinere år ble bygningen nyttet til oppbevaring av skyssvogner. Tomta der huset sto, blir fortsatt omtalt som garveriet.

6.    Knut Larsen og Berit Halvorsdatter 1855-1869.
Knut Larsen Valldal (1820-1909), giftet seg i 1849 med Berit Halvordatter, født 1830 i Oppdal, død 1904. Berit, datter av Randi Knutsdatter f. Sneve og Halvor Haagensen Vognill, kom til Grytten i 1836, da mora giftet seg med Daniel Arnesen, den kjente haugianeren som bl.a. bodde på Øvre Hole.

Knut og Berit fikk barna :

1.       Sofie Gurine, f. 1851.

2.      Randine Dorthea, f. 28. januar 1853.

3.      Hanna Lovise, f. 27. februar 1855.

4.      Lars, f. 5. februar 1857

5.      Oline, f. 3. september 1858

6.      Daniel, f. 24. juni 1860

7.      Johanne, f. 6. mars 1862, d. 26. august 1863

8.      Knut Johan, f. 26. februar 1865.

9.      Marie Johanne, f. 21. september 1870, d. 28. april 1871.

10.  William Theodor, f. 25. desember 1872.

11.  Harald, f. 1. januar 1878, d. 3. juli 1879.

Knut og Berit tikk også 3 dødfødte barn; i 1864, 1866 og 1867. Seks av barna som vokste opp utvandret til USA. Randine, Hanna, Oline (Lina), Daniel, Knut og William. I Amerika endret de slektsnavnet Hole til Hall. Oline døde i 1965, 107 år gammel, som Chicagos eldste innbyg­ger. Broren Knut Johan ble også over 100 år, han døde i 1967. Lars fikk arbeid for et firma i England, og døde i en arbeidsulykke i Vancouver.

ner-hole2I 1865 fødde garden 1 hest, 8 storfe, 14 sau og 1 gris. Utsed : 1 tønne bygg, 1 1/2 tønne blandkorn, 5 tønner havre og 4 tønner potet.

Fra 1862 leide Knud Larsen Hole ut fiskerettighetene til Davenport på Fiva :

«Undertegnede Knud Larsen Hole paa den ene Side og William Davenport Bromley paa den anden have Dags Dato med hinanden oprettet følgende Kontrakt :

 

1.     Jeg Knud Larsen Hole bortleier eller bortforpagter for et Tidsrom af 15 Aar beregnet fra næste Aar 1863 til Hr. William Davenport Bromley den min Gaard Matr. No. 47 og 49, Løbe No. 106 og 110 Nedre Hole med øde Eidet     af Skyld 2 Daler 3 ort 3 skill, og 1 Daler 20 sh. tilhørende Stangfiske i Rauma Elv.

2.     Efter Udløbet af det 15. Aar er Hr. Bromley berettiget til at beholde Fiskeriet saalænge han vil for       samme aarlige Betalning.

3.     I den Tid af Aaret, da hverken Hr Bromley eller Nogen i hans Sted er her, forbeholder jeg mig Ret til selv at       drive Fiskeri i Elven.

4.     Med Fiskeriet følger selvfølgelig ogsaa Ret til ubehindret Adgang til Benyttelsen af det tilstøtende Land,             forsaavidt denne er fornøden til Fiskeriets Udøvelse og maa jeg ingensomhelst Hindring legge ham iveienfor         Udøvelse af denne Fiske-Rettighed.

5.     For overomhandlede Fiskerettighed betaler jeg William Davenport Bromley aarlig til Knud Hole 30 Spd., hvilke tredive Speciedaler erlegges hvert Aar, inden jeg forlater Landet eller, saafremt hverken jeg eller anden i mit           Sted maatte komme hertil noget Aar, da inden 1ste October. – Aar den 24. Decbr. 1862.

Paa Bromleys Vegne. An. Landmark.

Knud Larsen Hole.

Til Vitterlighed: Ole O. Lykkeslet, Ole Pedersen Fiva m. P.

 

 

7.        Lord Bromley Davenport 1869-1938,

          Knut Larsen/Mathias Larsen forpakter.

ner-hole 4I 1869 solgte Knut Larsen Hole eiendommene Hole og øde Eidet til H. W. Bromley Davenport for 3400 Spd. Kjøperen tok over gjelden som hvilte på eiendommen. Knut Larsen på sin side forbeholdt seg rett til å bli boende på garden fram til 14. april 1870. Samtidig fraskrev han seg enhver odelsrett for seg og sine barn. Knut og Berit ble boende på Ner-Hole som forpaktere. Vi møter dem der i folketellinga 1875 sam­men med barna Gurine, Hanna, Daniel, Knut og William. Datteren Oline er i Molde. Til husstanden hører også John Knutsen Sneve, født i Oppdal 1798, d. 1878. Det kan vel være en mulighet for at John var onkel til Berit. I tillegg bor skolelærer Ivar Samseth her, se kapittel om skolen på Ner-Hole.

I 1875 før garden 2 hester, 1 okse, 1 ku, 3 kalver, 15 sau og 2 gris. Utsed : 1/8 tønne rug, 1 tønne bygg, 1/2 tønne blandkorn, 6 tønner havre og 7 tønner potet.

I 1900 har Knuts datter (Sofie) Gurine og hennes mann Matias Larsen, (1860-1917), født på Brude, tatt over som forpaktere av Ner-Hole, mens Knut og Berit er nevnt som føderådsfolk. Gurine og Mathias giftet seg i 1888, og Matias er da oppgitt å være tjener på Hole. Gurine og Matias har 3 barn :

  1. Berit f. 16. november 1888.
  2. Lovise, f. 16. november 1888, død like etter fødselen.
  3. Knut f. 27. januar 1891.
  4. Bjarne f. 31. oktober 1894.

Brit Mortensdatter Brude f. 1830 er tjener, og Johan Einersen Smedsmo (1819-1903) fra Våge (Vågå) nyter fattigunderstøttelse.

ner-hole 3På begynnelsen av 1900-tallet leide familien Monge hus her. Sønnen Knut ble født her i 1917. Senere flyttet familien til Åndalsnes. Berta Monge beholdt kontakten med Ner-Hole; i flere år leide hun Ner-Holesetra i Brøstdalen. Hun leide kyr og setret her i flere år. Senere lei­de hun innhusa på setra som hytte.

Berit Matiasdatter ble boende på Hole til hun flyttet til gamleheimen på Åk Hun drev garden sammen med brødrene. Før krigen var det 4 melkekyr og 1 hest på garden.

Knut bodde også her, han arbeidet på kraftverket, men ble drept under arbeid i en transformatorkiosk. Knut var forlovet med Berit Anna Moen. Etter at Knut var død, ble Berit Anna boende på Hoie i flere år sammen med Berit. Yngste broren, Bjarne, var skredder. Han giftet seg med Johanne Hansen fra Veblungsnes, og de ble boende på Ner-Hole ei tid.

1 1938 valgte Bromley Davenport å selge det meste av Hole og Eidet til Jakob Hole. Kjøpesummen ble oppgjort ved at Davenport fikk fiske­rettene i den delen av Rauma som tilhørte Odin Hole, bror til Jakob. Fiskeretten var nok allerede betalt fram til 1940, for retten skulle gjelde i ti år fra 1. januar 1940. Verdien på overdragelsen ble anslått til kr. 8.000.-. Samtidig ble eiendommen skylddelt, ved at elva og elvegrunnen til høyeste vannstand ble utskilt som bnr. 6. Davenport holdt også tilbake et halvt mål jord som tomt for garasje, samt grunn til opparbei­ding av kjøreveg fra Rauma til hovedvegen. Videre forbeholdt Daven­port seg rett til å ferdes langs elva under fisket, og rett til å fjerne busker og trær som måtte være til hinder for fisket.

 

8.      Jakob Hole 1938-1951.

Jakob Hole var født 11. juni 1910, sønn til Ole Olsen og Berit Olsdatter Hole på Øver-Hole, gnr. 18 bnr. 3, og var gift med Alfhild Hoff fra gnr. 18 bnr. 5, Steinsrud, like over veien for Ner-Hole. Steinsrud ble utskilt fra Ner-Hole i 1932, og Hoff, som hadde arbeidet for Bromley Davenport på Fiva, fikk skjøte på eiendommen.

Jakob og Alfhild Hole ble senere skilt. Jakob Hole døde 13. oktober 1957 av slag, under sauesanking på Horgheimseidet.

Jakob bodde aldri selv på Ner-Hole. Etter at han tok over eiendom­men i 1938 sto huset tomt, fram til tyskerne overtok i 1940. I første omgang holdt tyskerne til her bare en kort periode. Fra høsten 1941 til våren 1943 bodde Ole Wenge her sammen med familien sin, etter avtale med eieren. Wenge sørget da for tilsyn og vedlikehold av eiendommen. Våren 1943 tok tyskerne igjen over. Se neste kapittel, brev fra Ole Wenge til Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, datert 24. august 1943.

9.      Ner-Hole Museum 1951-
Siden 1951 har det vært museum på Ner-Hole.Skolen på Ner-Hole.Gjennom en årrekke var det skole på Ner-Hole. I Grytten prestegjelds kallsbok, opplyser Martinus Rogne følgende: «I nogen kretser blei sko­lehus leigd i mange år, f.eks. på Hole hvor den ca. 150 år gamle mur­bygning (på Ner-Hole) blei benytta som skolehus til 1907, da særskilt skolehus oppførtes».Om denne ordninga går tilbake til 1860, da den nye skoleloven for­langte faste skoler er ikke godt å si. Kanskje var det først i 1864 at sko­lelokale ble leid på Ner-Hole. Dette året ble Sogge og Hole krets én lærerpost. Sikkert er det imidlertid, at i 1875 var læreren bosatt hos Berit Halvorsdatter og Knut Larsen på Ner-Hole. Søren Sørensen Rødven derimot, som var lærer i 1900, bodde hos Ole Johnsen Bakke på ytre Soggebakke, gnr. 8 bnr. 3.Følgende var lærere den tida skolen holdt til på Ner-Hole :Ole Jakobsen Venge 1830-1864 (se ovenfor).Peder Samseth 1864-1867.Erik O.Moen 1867-1868.Samuel Sølvberg 1868-1872.Johan Schei 1872-1874.Ivar Samseth 1874-1878, deretter lærer i Voll.Halvor Magerø 1878-1883, deretter lærer i Øksendal.

Rolf Vikås 1883-1885, reiste så til Amerika.

Halvor Østigård 1885-1895, deretter lærer i Frol.

Søren Sørensen Rødven 1895-1925.

At skolen fikk leie rom nettopp på Ner-Hole har vel trolig sammenheng med den interessen beboerne der hadde for det åndelige livet i bygda. Ingebrigt Paulsen Kvam kan ha hatt en innflytelse her. Sigrid Svendsen forteller om Kvams store interesse for skolevesenet. Han skal ha vært en pådriver da det i 1853 ble bevilget midler til innkjøp til skolene i bygda. «Den gang blev der kjøpt ny-testamenter, salmebøker, lesebøker, forskrif­ter og salmodikon til samtlige skoler i prestegjeldet», skriver Svendsen.

De opprinnelige skolepultene er bevart i skolestua på Ner-Hole. Da det nye skolehuset ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet ble trolig de gamle skolepultene satt på lager. Bjarne Nora, f. 1916, forteller at da han i begynnelsen av 1930-åra gikk på framhaldsskole på bedehuset på Halsa, ble de gamle pultene fra Ner-Hole utlånt dit.

 

Husene.

Går vi til en branntakst fra 12 august 1874 får vi en god beskrivelse av husene på Ner-Hole, slik det var den gang. Eieren, Bromley Davenport, forlangte :

«Brandtaxtforretning afholdt paa Gaarden nedre Hole over Husebygninger paa denne Gaard til Indlemmelse i Landets almindelige Brandforsikrings Indretning. …

  1. En Vaaningsbygning der er opført af Graasten, dog er de øverste 3/4 Alen af Bygningen ligsom ogsaa begge Bryst opført af Tømmer og dækket med Never og Torv. Den er 31 1/2 Alen lang, 11 Alen dyb og 8 3/4 Alen høi, har 9 Døre hvoraf 1 dobbelt, 17 Vinduer, 2 Skorstenspiber og 1 Ovnspibe hvilken sidste dog kun gaarfra anden Etage og 2 Jernkakelovne. Murens Tykkelse 1 1/8 Alen.

Bygningen er saaledes indredet.

Underste Etage: 2 Stuer 1 Kammer 1 Kjøken og Gang med Trappegang til Anden Etage hvori forefindes 2 Sale 1 Kammer og 1 Gang.

2.      En Fjøs og Ladebygning, der er opført dels af Graastensmur og dels af Tømmer og Bindingsværk og tækket med Spon. Den er 51 1/2 Alen lang, 11 Alen Dyb og 8 Alen høi i østre Ende og 11 Alen høi i væstre Ende. Den er saaledes indredet:
1 Kofjøs der opmuret af Graasten. Ovenpaa denne er Bindingsværk bestemt til Hørum. Dernest er Skaale og 2 Afdelinger bestemt til Hø- og Kornlade og 2 Laaver en under og en Ovenpaa. Disse 2 Afdelinger og Laaver ere opførte af Tømmer. Stenmurens Længde er 20 1/2 Alen, Høide 7 1/2 Alen Tykkelse 1 Alen. Tømmerets Længde er 24 Alen.

Under væstre Deel av Bygningen er indrettet Gjødselkjelder. 3 Vinduer og 4 Døre hveraf 1 dobbelt. Afstandenfra Bygningene er 14 Alen. Nærmeste Afstand fra andre By gninger er flere Hundrede Alen. Bygningene vil blive at henføre under Landafdelingen. Ildsteder og Piber forfandtes i en til Forebyggelse af Brandskade forsvarlig Stand».

Våningshuset ble taksert til 650 Spd., fjøset til 500 Spd., tilsammen 1150 Spd.

ner-hole 5Våningshuset er bygd av stein som er satt i leire. Utvendig er mure­ne hvittet. Fra inngangsdøra midt på vestre langveggen, kommer vi inn i en gang, og derfra inn i kjøkkenet, som har egen utgang mot øst. Gang og kjøkken er skilt fra rommene i sør og nord med murvegger. Mot sør ligger rommet som er benevnt kårstua, her er en peis i det nord-østre hjørnet. Mot nord er det dagligstue og kammers. Fra gangen fører ei trapp opp i andre etasje. Her finner vi skolesalen mot sør.

Storsalen mot nord var fra gammelt av delt i tre små kammers, med en forgang. Omkring 1950 ble rommet satt i stand slik det er i dag, skilleveggene ble revet, murveggene ble kledd med porøse plater og tapetsert. Det var Didrik Hoff som gjorde dette arbeidet.

Tradisjonen om at det var Ole Amundsen Flatmark – også kalt Kabben – som bygde våningshuset på Ner-Hole er sterk. Like sterk er tradisjonen om at Ole tapte tre garder ved odel, nemlig Ormem, Mjelva og Ner-Hole før han slo seg ned på Kabben i Ulvådalen der han og familien omkom ved et snøras i 1816. Vi skal her sammenholde littera­tur om Ole Amundsen Flatmark med tilgjengelig arkivmateriale.

I 1956 skriver Nic. Skotte en artikkel om Kabben i Åndalsnes Avis : «Da han nu ved odelssøksmål ble tvunget vekk fra gården Mjølva, kjøpte han gården nedre Hole. Denne gård drev han også opp, samt bygget den velkjente stenbygning i årene 1810-1812. Også her var ulykken ute – det ble igjen odelssøksmål, og han måtte forlate gården. Han ble da som rimelig er svært forbitret over igjen å se resultatet av sitt hårde arbeide tatt fra seg, og da besluttet han å rydde seg gård fra nytt av i den avsides fjelldal Ulvådalen, for som han sa, komme ut av veien for de andre».

Odd Meringdal skriver i sin bok om Fiva :

«Etter Mjelva ble det Hole og her bygde den driftige Ole et stort mur­hus etter hittil ukjent stil i området. Huset står enda og er fredet».

Endelig skal vi se hva Andreas Normann skriver om Ole Amundsen : «Det sies at han var brobygger og at han bygde steinhusene på Fladmark, Hole, Veblungsnes og Mjelva. Til dette er å bemerke at det var hans bror Lars som lot oppføre huset på Fladmark flere år etter Oles død. Videre at huset på Veblungsnes sannsynligvis ble oppført av Oles annen bror Amund. Denne kjøpte Veblungsnes 19/11 1817 og det er derfor trolig at huset ble oppført etter at Amund hadde overtatt eien­dommen. Hva huset på Hole angår er det mere uvisst. Det kan ha vært Ole og Amund som bygde det sammen».

Ved å la arkivmateriale som kirkebøker og pantebøker føre oss gjennom Oles liv, finner vi følgende : Ole Amundsen var født i 1778. Foreldrene hans var Amund Larsen Brøste (1746-1822) og Ane Olsdatter, født på Sletta i 1748. De fikk 3 sønner : Lars, født 1775, Ole, født 1778 og Amund som var født i 1790. Allerede i 1797 kjøpte Ole gården Ormem, og like før han giftet seg i 1804 kjøpte han også Mjelva. I 1807 fikk broren Amund skjøte på Ormem, mens Ole selv arbeidet opp Mjelva. Han gjorde nok et godt arbeid, for i 1809 fikk han beger og diplom fra det Kgl. Danske Landhusholdningsselskab, bl.a. for å ha oppført to steinbygninger. I 1812 måtte han gi fra seg gården ved odel, etter dette finner vi ham i Ulvådalen.

Ole Amundsen er en legendarisk skikkelse – og en betydningsfull mann i sin tid, bl. a. med innflytelse på valg av eidsvollsmennene i 1814. 18. mars 1814 fikk han, sammen med sogneprest Hans Rasmus Astrup følgende oppdrag av «samtlige Huusfædre» i Grytten, Hen og Kors sogn :

«… at overbringe, som befalet er, til Amtet denne vor allerunderdanigste Adresse; ligesom de samme befuldmægtiges til, der paa Folkets Vegne at møde, stemme og vælge 3de af Amtets meest oplyste Mænd, ved hvilke denne, tilligemed de øvrige Allerunderdanigste Adresser, overleveres i Deres Fyrstelige Høyheds Hænder paa befalet Tid og Sted; hvorefter, som vi ønske, den for Kongeriget Norge saa forhaabende lykkelige Fremtid vil tage sin Begyndelse under den Regierings Form, som det maatte behage Deres Fyrstelige Høyhed at regiere over det. –

Leve Norges Regent Christian Frederik!

Rigets Selvstændighed bestaae af ham og Folkets Tapperhed og Troeskab !!! -»

Også andre av hans samtidige var fascinert av Ole Amundsen. Fogd Ole Christen Bull (1762-1814) skrev et dikt til Ole, der han berømmer hans arbeidsinnsats – og – spesielt interessant for oss – beskriver hans levnetsløp. Diktet har sju strofer – vi skal her gjengi andre og tredje strofe :

¤¤

 

Paa Fladmark – mig Rygtet fortæller

Den Mand, jeg besynger, blev fød,

Til Mjelva han kom,

dog ei heller han boede der til sin Død.

En Odelsmand lod ham saggive

Besidderen hævdet de har

Men Gaarden dog indløst mon blive

For fuld Værd, som lovbestemt var.

¤¤

Til Fjeldgaarden Urdahl ny flytter

Som Eier, vor Borslidsmand;

Der siden han mesterlig nytter,

Det baade han vil og kan,

Han Huse selv strax lod opføre,

Beqvæmme for sig og sin Hjord,

Indretninger lod han og gjøre

Til Ære for ham og hans Gaard.

 ¤¤

Som vi ser, omtaler ikke Bull Ner-Hole. Som samtidig med Ole Amundsen, og tydeligvis vel informert om hans skjebne, ville han trolig hatt med at Ole eide Ner-Hole, dersom så var tilfelle.

Selv om, som vi allerede har vært inne på, tradisjonen er sterk for at Ole også kjøpte Ner-Hole, antyder ikke kildene noe som kan bekrefte dette. Derimot ser det ut til at garden har en og samme bruker – Knut Iversen Hole – i årene 1802 til 1832. Noe som kan forklare at Kabben har vært antatt eier av garden, kan kanskje spores tilbake til eiere på 1700- tallet. I 1715 fikk Amund Jørgensen skjøte på 2 pund 12 mark fisk odels­gods i Hole, samt «Aarneset Fos og Fiskeri paa begge sider af Elven».

I 1744 er det tydeligvis sønnene Ole og Jørgen som har tatt over – og de selger Hole nedre med Eidet til Jon Iversen Fiva. Jon Iversen Hole selger garden videre til Jacob Pedersen Brude i 1753, og ved denne anledning fraskriver Ole Amundsen og Jørgen Amundsen seg odelsretten «til denne jord». Opplagt er det at dette bare kan bli spekulasjoner – men vi bør vel ikke helt se bort fra at det i årenes løp kan ha skjedd en tidsforskyvning, og at tradisjonen har bygd på dette. Andreas Normann skriver forøvrig fyldig om Ole Amundsen i boka Setrer i Øvre Romsdalen.

Lite tyder altså på at Ole har bodd på Ner-Hole – mye tyder på at han kan ha bygd huset. Både Ole og de to brødrene hans skal ha vært dyktige steinbyggere. Dersom det virkelig var Ole som bygde vånings­huset på Ner-Hole kan vi vel anta at dette har skjedd i løpet av årene 1804-1812. Eller – er de to steinhusene som er nevnt i diplomet fra 1809 husene på Mjelva og Ner-Hole ?

I så fall kan huset ha vært bygd en gang mellom 1804 og 1809, men igjen – dette må bare bli spekula­sjoner. Et vedlegg til Torstein Rambergs opptegninger av huset fra 1962, har bl.a. følgende opplysning : Kabben drev sitt eget teglverk ved Raumaosen, og pipene i huset er bygget av tegl derfra. Det ser ut til at Kabben startet eget teglverk i 1812, og hvis Rambergs opplysning er korrekt, kan huset tidligst vært bygd i 1812.

Når det gjelder Veblungsnes, som broren Amund kjøpte i 1817, er vel det helst bygd av Amund, og derfor etter Oles død. Steinbygningen på Veblungsnes ble ødelagt under bombingen i 1940 – men Jonas Lied tok vare på en stein fra huset, og fikk den murt inn i grunnmuren på Sølsnes. Steinen er knekt, men har rester av innskriften

«18 Amun……. mark 25»

Lied har restaurert steinen og fått hogd inn resten av innskriften, slik at vi i dag kan lese :

«18 Amund Fladmark 25»

Dette kan tyde på at Amund Flatmark bygde huset i 1825.

I 1922 skriver arkitekt hos riksantikvaren, Kaare Vedeler Jurgens : «Da jeg hadde læst arkitekt Otto I. Scheens avhandling om Sørlandsarkitekturen i Fortidsminnesmerkeforeningens aarsberetning for 1921, kom jeg til at tænke paa den profanarkitektur og de gamle mindesmerker som jeg under min reise i Romsdal sommeren 1922 lærte at kjende. Jeg sat igjen med følelsen av fattigdom, selvsagt relativt. Da jeg drog ut paa min befaring i dette distrikt, som desværre altfor længe har været et terra incognita for foreningens systematiske arbeide, drog jeg med forventningen om dette naturens vidunderland med de dype fjordarme og trange dale at skulle gjøre en rik høst. Jeg blev skuffet».

Så kommer Vedeler Jurgens til Veblungsnes, hvor han heller ikke finner noe av interesse før han kommer til steinhusene på Onsumgarden. Han gir en beskrivelse av hovedbygningen og bårstua og skriver videre : «At finde hovedbygningen helt opført i sten maa vel siges at være en sjel­denhet paa landsbygden. Ikkedestomindre fandt jeg ved et besøk et styk­ke opover dalen 2 gaarde hvor vaaningshusene viste sig at være stenbygninger, nemlig paa gaardene Mjelva og nedre Hole».

Vedeler Jurgens forteller videre om den store likheten mellom Onsum­garden, Mjelva og Ner-Hole, og selv om han daterer Onsumgarden til ca. 1750 skriver han : «Det viser seg da ogsaa at det er den samme mand som har muret dem alle 3, nemlig en ved navn Ole Flatmark Kabben». Vedeler Jurgens nevner også Ole som mester for stuebyg- ninga på Flatmark samt steinfjøs «rundt omkring i de romsdalske bygder».

Videre gir han følgende beskrivelse av huset på Ner-Hole, en beskrivelse som viser til at byggemetoden var like utradisjonell som byggestilen! : «Hovedbygningen paa nedre Hole er noget mindre end Onsumgaarden. Den har 2 stoklag under raften, og gavlvæggene er hun ført op i mur til rafthøide. Hovedfacaden viser streng symmetri, og de indvendige murvægge er her som ved Onsumgaarden. Den utvændige murtykkelse gaar helt op i 75 cm. Indvendig træverk som takbord, panel og vindusfyldninger er utført av haardfuru, og bordbredden er sine ste­der helt op til 45 cm. Gulvplankerne er fæstet med trænagler. Bjelkelaget mellem 1ste og 2den etage er av en ganske enestaaende soliditet. Dette har sin grund i, som gamle folk paa stedet fortalte, at under muringen over bjelkelagshøiden blev de svære, tunge stener las­tet paa sleder og kjørt av 3 hester op paa bjelkelaget».

Året etter, i 1923, blir steinhuset på Ner-Hole fredet.

I 1929 finner vi en «Indberetning fra den antikvariske bygningsnevnd» følgende beskrivelse av huset : «Hole nedre* (gnr. 18, bnr. 2) (Billede: Aarb. 1922, s. 215). Hovedbygningen, som er to-etages, har liksom paa Onsumgaarden hvitkalkede murvægger av ca. 0,75 m. tyk­kelse og to indre tværvægger av mur paa hver side av gangen og det indenforliggende kjøkken i husets midte; frontfacaden er symmetrisk utformet; der er to stoklag under raften, gavlene er av træverk og taket torvtækket; bjelkelaget mellem 1. og 2. etage er særlig solid, fordi det under husets opførelse skulde kunde brukes til at kjøre frem sten paa til opmuringen av overetagens vægger, efter traditionen anvendtes dertil slæder trukket av tre hester; det indre træverk er av haardfuru, delvis av svære dimensioner, f. eks. 45 cm. brede bord; bygmesteren var her som i Onsumgaarden Ole Kobben».

ner-hole 6Tykkelsen på murveggene var, som beskrevet ovenfor, ca. 0,75 m. Ole Wenge mintes fra guttedagene sine at det vinterstid satt ei kvinne og spant oppe i vinduskarmen. Slik fikk hun utnyttet lyset best.

Straks etter at Jakob Hoie hadde tatt over eiendommen, henvendte han seg til riksantikvaren og gjorde oppmerksom på at han nå hadde kjøpt den fredede bygningen. Taket var dårlig og murene hadde revner, så Jakob Hole mente det ikke var mulig å få utført de nødvendige repa­rasjonene uten økonomisk bistand.

Arkitekt Halvor Vreim hos riksanti­kvaren hai tydeligvis vært på befaring i forbindelse med eierskifte på Ner-Hole, og i en tilstandsrapport gir han følgende råd om istandsettel­se : «Nytt tak, reparasjon av sprekker i muren og andre mangler, nye vinduer av samme sort som de gamle, ny kjøkkendør som gjøres lik de gamle dører i huset, reparasjon av hovedinngangsdør og enkelte nye gulv. Himlingene i søndre rum i første og annen etasje omlegges og repareres. Den nye paneling tas også av veggen i det førstnevnte rum. Sprekkene i muren skriver sig delvis fra det dårlige tak».

Som vi ser – det var en hel del å ta fatt i for den nye eieren. Fra riksanti­kvaren fikk han tilsagn på kr. 800.- til restaureringen, men før arbeidet kom igang brøt krigen ut. I tillegg til det ødelagte taket, ble nå huset ytterligere skadet under bombingen ved at bombe falt like ved, og forår­saket enda flere sprekker i murene. Etter dette ble bygningen tatt i bruk av tyskerne en periode.

 

Ner-Hole under krigen.

Blant de ivrigste forkjemperne for bevaring av steinhuset, var Ole Wenge. I 1943 skrev han et brev til Kultur- og Folkeopplysnings-departementet, et brev som vi velger å gjengi her, da det forteller om husets skjebne under krigen og om Ole Wenges engasjement i arbeidet for å ta vare på bygningen :

«Ulovlig beslagleggelse av fredet bygning i Grytten.

Vil herved gjøre det ærede departement opmerksom på et forhold ang. beslagleggelse av en fredet bygning her i Grytten herred. Saken gjelder den gamle hovedbygningen på gården Hole (Nedre) som ligger like ved Romsdalshorn st. Bygningen som er opført i 1809 ell. 10 er bygd av gråstein og leire med hvitkalkede vegger utvendig.

Det er en bygning som nu er enestående i sitt slags. Og den har også vært fredet siden 1920. Gårdens nuværende eier er Jakob Hole, som imidlertid ikke bor på gården. Den gamle bygning ble beslaglagt en tid av de tyske militære sommeren 1940. Dette var straks etter at krigoperasjonene var slutt her, så det var vanskelig om husrom også for de tys­ke tropper. Derfor var det heller ingen som gjorde innvendinger mot denne korte beslagleggelse av den gamle bygning da. Efter avtale med eieren flyttet jeg med min familie inn i den gamle bygning høsten 1941 og overtok samtidigt tilsynet og vedlikeholdet av den.

Huset var da i en sørgelig forfatning og jeg hadde ca. 3 ukers arbei­de med å få det i såpas stand at vi kunde flytte inn. Høsten 1942 ble der bygget en tysk militærleir på Hole gård like i nærheten av den gamle bygning. Og i februar i vinter ble peisstuen i den fredede bygning besla­glagt av de tyske militære for å benyttes til barakkerom for russiske krigsfanger. Dette ble gjordt uten å spørre hverken eieren eller mig som var tilsynsmann for bygningen. Den 17. mars 1943 ble jeg utsagt og resten av bygningen beslaglagt. Den samme måned ble departementets rundskrivelse ang. beslagleggelse av fredede hus referert i Grytten herredsting. Nu er det gått altså 6 måneder hen uten at det ser ut til at noget kan gjøres i denne sak. Jeg gjør derfor det ærede departement oppmerksom på saken og håper på en snarlig løsning.

Ole Wenge, Romsdalshorn st., Romsdalen».

 

Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet sendte brevet videre til riks­antikvaren for kommentar, ut over dette ser det ikke ut til å ha skjedd noe mer om saken, og tyskerne ble ved å bruke huset krigen ut.

Ole og Anne Wenge brukte kjøkkenet, dagligstua og kammerset i første etasje, samt de tre små rommene (storsalen) i andre etasje.

Knut Kvam, som var 9 år da krigen brøt ut, forteller at han som gutt ofte sto inne i gangen på Ner-Hole og kikket inn i stua mot sør. Det var gitter foran døra, og inne i stua satt russiske krigsfanger. Fangene hadde strengeinstrumenter som de trolig hadde laget selv, og Kvam forteller at han lærte flere russiske sanger der i døråpningen. Han ble godt kjent med flere av fangene på denne måten, og snappet opp både russiske og tyske ord.

Gerhard Kvam, f. 1922, forteller at han husker de russiske fangene satt på kjørebrua og spilte balalaika. De hadde laget instrumentene selv. Far til Kvam, Georg Emil Kvam f. 1894, kjørte varer fra Halsa til Romsdalshorn. Da hadde han med russiske krigsfanger til laste- og lossehjelp.

Rundt dørkarmene og på selve inngangsdøra finner vi «krigstidsgrafitti», i form av blyantskrevne og innrissede tekster. Tid, vind og vær har gjort enkelte av innskriftene uleselige, men fortsatt lar flere av dem seg tyde. Tekstene ser hovedsakelig ut til å være skrevet inn av tyske soldater/offiserer. Her og der bare et navn og en dato – som :

W Scholl 26. 2. 45

Andre innskrifter er følelsesutbrudd og forespeiler en hevn som vil komme : Einest kommt der Tag der Rache …

Eller – en undring over det som skjer – og hvem som er skyld i det :

Wer ist Schuld darann ?

Den 3.mars 1945 – dagene er nok lange i vinterromsdal – tyskeren W. Daves har fått nok av utsikten mot Romsdalshorn. Hjemlengselen er stor, og han håper han aldri mer får se dette øde landet krigen har sendt ham til :

Wenn ich an meine Heimat denke und sieht Romsdalshorn so vor mir stehen mocht ich an Liebsten heimwete ziehn Diese ode Land niemals Wieder sehn.

En ukjent poet har også fått nok av kulde og mørke :

Kennst das Land Wo nie die Sonne lacht

Wo man aus Landser sture Bocke macht.

 

Ner-Hole blir museum.

I 1947 beskriver Vreim steinbygningen slik : «Huset er ubebodd. Tyskere og rus­sere brukte det sist. Det vir­ker mindre velpleiet, i vestre ende er enkelte sprekker i veggene. Ved hjelp av istandsetting og visse min­dre endringer kunne det bli et meget hyggelig hus. Taket er tekt med torv».

Tre år etter, i 1950 finner det sted endel korresponanse mellom Jakob Hole og riksantikvaren. I februar dette året kan Hole fortelle at taket har fått stygg medfart av vinden. Ingen har bodd i huset siden 1945, skriver Hole, og hans mening er at huset bør rives. Riksantikvaren på sin side uttrykker klart ønske om at huset fortsatt må bevares, som ett av «en liten gruppe sær­pregede hus». «Med omlegging av tak, reparasjon av vegger osv. kan dette bli et brukbart bolighus, som deretter kan leies ut eller selges om eieren ønsker det». Arbeidene forutsettes imidlertid utført slik at de «harmonerer med husets egentlige karakter», og riksantikvaren venter et overslag over kostnadene ved reparasjonene.

Etter endel korrespondanse mellom eieren og riksantikvaren, frem­setter Hole nå et tilbud om at riksantikvaren tar over eiendommen, hvis ikke, ønsker Hole å søke om frigivelse fra fredningsbestemmelsene, og deretter å rive steinhuset. I et siste forsøk på å redde bygningen, hen­vender riksantikvaren seg 27. mars 1950 til Peter Solemdal i Molde, Romsdalsmuseets grunnlegger : «Eieren sier at vi kan få overta huset, det kan tenkes han mener til bortflytning, men det lar seg ikke gjøre. Den utvei vi må prøve er å få utbedret huset der det står. Spørsmålet er om eieren vil selge det med tomt til, og om det fins en husløs i eller i naboskapet til Åndalsnes som kan være interessert i å kjøpe…………… En har tenkt seg muligheten av at De med Deres lokalkunnskap har kjennnskap til en som bygningen vil passe for. Vedkommende må da set­te seg i forbindelse med eieren og Riksantikvariatet. En er meget inter­essert i at den skisserte fremgangsmåte kan føre til redning av huset».

Etpar måneder etter skriver Solemdal tilbake. Han har sett på bygningene og eieren har gitt ham 3-4 mål inkludert bygningene på hånden. Såpass stort område bør det være, sier Solemdal, «da det er en meget pen plads med store gamle trær». Byggmester Sverre Malones var med på befaringen, og sammen gikk de over bygningene. Både våningshus og fjøs trengte bl.a. nytt tak – og både Solemdal og Malones var enige om at «Den del av løa som er av tre og som er meget forfalden må rives og var vi begge enig i at vi av det tømmer kan få nok til sperrer på hovedhuset og steinfjøsen».

Det er tydelig at Solemdal og Malones ønsket å ta vare på steinfjø­sen. Imidlertid, i løpet av 1951/1952 ble den revet, og dermed var en betydelig del av gardsanlegget borte.

Etter Solemdals vurdering var den beste løsningen for å få reddet våningshuset ikke nødvendigvis at en interessert enkeltperson tok over, det beste måtte være å få opprettet en interessegruppe for bevaring av Ner-Hole. Han ville selv ta kontakt med folk på Åndalsnes som kunne tenkes å ville gå inn i en slik gruppe.

Allerede litt seinere på året, 15. september 1950 ble Ner-Hole Museum stiftet av Grytten Heimbygdslag, og 25. juni, tinglyst 4. juli 1951 ble museet skilt ut fra gnr. 18 bnr. 2 med eget bnr. 8.

Sommeren etter er våningshuset på det nærmeste istandsatt. Arkitekt hos riksantikvaren, Halvor Vreim har vært på befaring, og uttaler seg tilfreds med restaureringsarbeidet så langt, men er skuffet over rivinga av fjøset : «Men det må nok sies å være gjort feil ved å rive fjøset … Begrunnelsen for rivningen var alderen og den dårlige befatning. Fjøset måtte antakelig ha vært tatt nedfor å bli satt i stand, og det ville blitt kostbart».

Restaureringsarbeidet blir gjenstand for stadige rapporter fra riksan­tikvaren i årene 1950-1955. Etter at huset er ferdig restaurert, skriver riksantikvar Nygård Nilssen i 1957 : «Romsdalen har en særpreget lokal innsats i de hvitkalkede gråstenshusene som Ole Flatmark Kabben byg­get i Grytten omkring 1800. De skiller seg ut fra alt vi ellers ser av landsens byggeskikk hos oss. Ett av disse husene er hovedbygningen på Nedre Hole, som Grytten heimbygdslag har tatt seg av. Det gir et mer­kelig fremmedartet, men traust inntrykk der det ligger på flaten mellom de høye fjellene».

Steinhuset er i dag fullt møblert med gjenstander fra området. I til­legg til møblene i skolestua, er det en enkelt gjenstand man med sikker­het vet har hørt til her, det er et orgel som står i stua mot sør. Orgelet har tilhørt Bjarne Hole, sønn av Gurine og Matias, og er en gave fra Helga Fostervoll f. Hansen, niese av Bjarne Hole.

 

Oppsummering.

Gjennom denne artikkelen har vi fulgt den hvitkalkede bygningen gjen­nom nærmere 200 år. Huset var et hjem for beboerne her, det var en del av det haugianske miljøet i Romsdalen,og her har vært skole. Etterhvert fikk flere interesse for eiendommen. Beliggenheten like ved lakseelva fristet engelskmannen. Uvanlig materalvalg gjorde at riksantivaren besluttet å frede huset. Krigen kom, okkupasjonsmakten fant huset egnet til sine formål, og tok seg til rette. Den perioden tok slutt – og verneinteressen hos entusiaster som Ole Wenge og Peter Solemdal førte til at huset ble tatt vare på. De hvitkalkede veggene vekker nysgjerrig­het hos forbipasserende – noen stopper, og får med seg en uvanlig museumsopplevelse før de haster videre.


 

 

 

 

Stengt for kommentarer.