«norsk folkeliv» : av ole vig

 

Blikk på det norske folkeliv.

Norge er «et land som ligger høyt oppe mot nord». Flere mektige fjellrygger adskiller det fra broderriket Sverige og deler landet selv i 3 hoveddeler, som man sedvanlig kaller det søndenfjelske, vestenfjelske og nordenfjelske. Det er stort i utstrekning (omtrent 200 mil norske mil langt og fra 6 til 40 mil bredt), men folkemengden er kun liten imot andre lands; for de høye, ubebodde fjell oppfyller nesten landet, så folk her har kun liten plass til å bygge og bo på. Det er et alminnelig ord at «Norge er et fattig land», og det kan vel også for en del være sant; men ikke dess mindre tør vi dog tilføye, at dette land kan kalles lykkelig, såfremt «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning». De høye fjell, hvis snekronte topper peker opp mot himmelen og derved liksom henleder vårt blikk mot en høyere verden, atsplitter visstnok landet og hindrer således det folkelige samliv; men de samme fjell kan dog også betraktes som ringmurer, som bevarer og hegner om folkets frihet, hjemmets fred og landets lykke. Og sannelig, Norges lykker er ikke så liten egentlig; vi har frisk luft, og en fjellfast grunn til å bygge på, mens mange andre folk må bygge og bo mellom usunne, kvelende sumper; vi er ukjent med nesten alle de giftige og rovgjerrige dyr, den ødeleggende pest og de skrekkelige jordskjelv som ofte hjemsøker sydens folkeslag; vi har rikdom av malm i fjellenes dype skjød, skog og herlige gressganger i liene, og nesten årlig skjenker Gud oss overvettes rike skatter av havets overflødighetshorn. På grunn av sin avsides beliggenhet slipper vårt fedreland mang en gang fri for krigens redsler, mens andre lands sønner må utgyte sitt hjerteblod på slagplassen.

Stengt for kommentarer.