karen sundt : «gamle slægter – svundne dage» : avsnit 2

 

– dette Avsnit 2 består av artiklene 5 – 9.

 

 

Artikkel 5.

 

Min barndom.

«Mine barndomsdage – er en billedsmykket sage — i hvert billed er en tone lagt —

Ved de sorte elve – taarebirke skjelve – de har nævnt mig alle mine savn». (Welhaven)

¤

En del av mine tidligste barndomsdager tilbragte jeg hos mormor på Knivsland. Det var fornemmelig den gang da far holdt på med å søke seg inn i tollfaget og av økonomiske grunner nødtes til, med hustru og barn, å ta opphold hos sin gode, kjærlige svigermor. Det være bemerket i denne forbindelse at det alltid var den beste forståelse mellom far og mormor. Det kunne vel være at det gikk inn på far og mor at de i lengre tid måtte savne sitt eget hjem; men det var noe som jeg som et sorgløst barn ikke hadde ringeste begrep om. Det eneste var at mor, som tidlig hadde lært meg å be til Gud hver aften, sa til meg : «Nå får du be Gud om at papa snart må få noe å leve av (den post han søkte), så vi kan få et lite hjem for oss selv..

Jeg bad nok til Gud som mor lærte meg, men uten videre tanke da jeg bare syntes det var deilig hos mormor. Og sikkert og visst er det at min snille mormor og min onkel Konrad, som den gang var hjemme, aldri lot seg merke med at vi var til besvær. Skjønt det vel ikke alltid kunne være så godt, da inntektene lett ville bli knappe. Men mormor visste å få det til, hun var oppfinnsom i det uendelige når det gjaldt hennes barn. I det hele var mormors familieliv og husholdningsførsel mønsterverdig. Hva som savnedes av senere tiders luksus ble rikelig rikelig erstattet ved den gode, solide, gammeldagse hygge.

Hvor vel jeg dog husker mormors gård, den var en av de vakreste på de kanter av bygden. (Det bedes bemerket at gården Knivsland ikke ligger ute ved havet, men er en av Listerlandets innlands- eller heiegårder). Jeg kan ikke nekte meg den tilfredsstillelse å komme med en ganske liten beskrivelse : bak huset, et alminnelig bondehjem med de rødmalte lade-uthusbygninger i flukt, er et høyt stenfjell kalt med det forunderlige navnet : Ørnekulen. Men nedenfor, ved fjellets fot er det lier med bjørk og krattskog av hasseltrær. I forgrunnen smådyrkede flekker med åker og eng og et større fjellvann (Prestevannet) ved vestre bredden av hvilket ligger Vanse kirke og prestegård. Listerlandets innlandsgårder er kjent for sin sjeldne yppige og rike vårflora. Her trives som ikke noe annet sted i vårt land det viltvoksende Primula og Kaprifolium. Jeg minnes bjørkelia bak mormors hus, der var det om våren gult av Primula (Kosmo-blomst). Å, hvor glad jeg var i å plukke disse blomster, mens jeg smånynnet og drømte mine første barnedrømmer om noe jeg …ikke visste.

Jeg lekte med mine dukker, som utgjorde min  verden og med hvem jeg utspilte et helt livsdrama, idet jeg forsøkte å etterligne de ”voksne” i deres ferd og levesett. Jeg hadde tidlig en sterkt utpreget innbilningskraftog en ualminnelig iakttakelsesevne. Jeg hadde ingen lekekamerater. Vel var det barn i  nærheten, men min aristokratiske mor og mormor likte ikke at jeg blandet meg med barn av ”folket”. Jeg gikk for meg selv og stullet, omgitt av bare voksne og alvorlige mennesker. Jeg ble et innadvendt og dypttenkende barn. Siden jeg var fars og mors eneste, ble jeg på mange måter forkjælet og tatt alt for mye hensyn til.

Jeg ytret tidlig stor lyst til lesning. Den gang var literaturen ikke så rikholdig som nå. I mitt hjem og nærmeste omgivelser var det ikke mange bøker, bortsett fra ”Huspostillen”, salme- og andaktsboken, men jeg fikk allikevel passende lektyre. Mine foreldre, som oppdaget min trang og underlige evne, skaffet meg eventyrbøker og ”Børnevennen”, et større tidsskrift som ble redigert av presten Biørn (N.A.)…. Neppe mer enn 8 år gammel hadde jeg lest en del av Wergeland’s  og Welhaven’s diktsamlinger, som mor hadde fått låne av en venninne. (Fru prokurator Olafsen i Farsund). Min mor var intelligent og glad i lesning, det hadde hun fra Vanse prestegård og fra farmors hus, hvor hun hadde tilbragt sine ungpikedager. Mor var meget religiøs. Jeg var så liten at jeg så vidt husker det, da hun lærte meg hver kveld å be Fadervår og et lite salmevers. Hun lærte meg også å be for ”far og mor” og mormor. I min store barnlige enfoldighet tok jeg også med buskapen til mormor og den store puddelhunden, som var min trofaste lekekamerat og som jeg var så ”forferdelig” glad i.

Jeg hadde min store glede i å følge mormor og husets øvrige folk til Vanse kirke. Var det ved sommertid, ble jeg med stor omhu pyntet av mor i lyserød bomullskjole og en liten flott hatt som den gang ble brukt til små barn.

Den gamle Vanse kirke var en ganske enkel trekirke, blottet for all arkitektur; men for mitt barnlige syn stod den som et lyst, høyloftet rom, hvor det ble sunget og talt om Gud. Jeg var alltid veldig stille i kirken. Jeg var liten av vekst og for bedre å kunne se, fikk jeg av og til lov til å stå på krakken mellom mor og mormor. Ble jeg trøtt, tok mormor meg gjerne ned på fanget. Selvfølgelig skjønte jeg ikke noe av det som presten la ut i sin preken, men jeg hele tiden betatt av en stor age. Når så endelig de små barn ble båret fram til dåp, lærte mor meg å folde mine små hender og hun sa til meg at nå kom de små barn inn i Himmerikets rike. Det som ellers mest tiltrakk seg min oppmerksomhet i kirken, var bildet av Kristus på korset, som hang over alteret, og døpefonten, som forestilte døperen Johannes holdende et fat mellom sine hender. Begge disse bilder var hogget i tre. Hvor mangelfulle enn disse to bilder kunne synes å være etter de store og kritiske menneskers bedømmelse, så var de allikevel verd å legge merke til av den grunn av den som hadde laget dem, var et bygdegeni, en kunstner som ikke hadde nådd fram. Det var ingen annen enn den i sin tid vidt kjente ”Kristen Bildhuger”, som han kaltes. Han var bygselmann under gården Helvig i min barndom. Nå er hans støv i menneskealdre smuldret hen på Vanse kirkegård.

 

 

6. artikkel.

 

Jeg husker ham som en eldre mann. Det var som en ren høytid å komme in i hans lille stue. Han viste gjerne fram en større samling av statuer og grupper hogget i tre helst med bibelske motiver. Av og til kunne han være heldig og få noe solgt. Det var dem som sa om ham at han kunne bli den annen Torvaldsen. Men det var med ham som med flere andre, han manglet midler til å nå frem.

I en større fortelling ”Myrvangsfolket”, som utkom i 1911 på Aksel Olsen forlag har jeg forsøkt å skildre den noe underlige og eiendommelige personlighet. Hvor vidt dette har lykkes meg med hell, tør jeg ikke selv å dømme om. Men ett vet jeg og det er at på Kristen Bildhugger kan med god grunn anvendes sangerens ord :

¤

”Her gaar deres saga et underligt ord,

Og skaber forundring i hvor den for”.

¤

11 år gammel, våren 1852, forlot jeg Knivsland og mormor, for å følge min mor til Langesund, der far den foregående høst hadde overtatt sin post som kryssbetjent. I Langesund kom jeg i helt andre omgivelser, først og fremst i skole; hittil var jeg bare blitt undervist i hjemmet av far og mor.

Utenfor min skoletid ble jeg undervist i håndarbeid av min flinke mor. Eller også tilbragte jeg tiden i lek med min kusine (mors brordatter), som hadde fått et hjem i mine foreldres hus, siden hun var blitt morløs i femårs-alderen.

Jeg holdt svært av min lille Betzy, hun ble min barndoms mest skattede venninne. Jeg forsøkte å trekke henne inn i mine interesser, som lyktes fullstendig, siden hun  var et barn med en usedvanlig lett oppfattelsesevne. Hun og jeg tilbrakte en sorgløs og lykkelig barndom. Vi streifet omkring sammen i mark og skog og satt ved stranden hvorfra vi skuet langt ut over havet !   .. Da våknet i våre barnesjeler sterke lengsler, som vi ikke forsto eller kunne gi navn. Måkene og de hvite ternene tok dem visst med på sin flukt mot ukjente strender. Jeg var vel i 14-års alderen da jeg en gang fant et dikt som satte meg i stemning og gav et visst uttrykk for mine lengsler. Jeg husker ennå de par vers :

¤

”Længsel hvor vinker du stedse mig hen ? sig hvorfor dvæler du her hos din ven ?
naar jeg det svævende maal ei kan nå  – hva er den bævende sjælens attraa ?

¤

Langt i det fjerne hist bak fjeldets ly – der staar min stjerne vist, dit vil jeg fly,
Før du bevingede længsel min aand, ænser de tvingende jordiske baand.

¤

Ak udi trængsel og al dens nød, er jo selv længselen himmelsk og sød;

O, thi den lærer mig vente med taal – at engang bærer mig den til mit maal !

 

 

Jeg mindes mine fødselsdager. Det var alltid en liten begivenhet jeg så hen til med glede og forventning, selv om det ikke vanket verken presanger eller store tilstelninger. Alt var ganske enkelt. På den tiden var man nøysom og glad for lite. I selskap med våre små venninner, Ovidia og Karen Elise Wright (senere gift med Christian Høy/eldste sønn av prost i Bamble Christian Høy/red.) gikk lille Betzy og jeg gjerne ut i Banelien for å plukke de deilige vårblomster, liljekonvall, fiol og veis, som vokste i overflod mellom bjørketrærnes hvite stammer. Når vi så hadde sanket hver vår kvast (bukett), gikk vi hjem til mor, som ventet oss med ettermiddagskaffe og kaker.

Nå er minnet om disse for lengst svunne dager som gulnede blad i min livshistorie. Mye i Langesund er blitt annerledes siden den tid, men de vakre og stemningsfulle naturomgivelser er de samme. Ennå ruller bølgene inn mot stranden og nynner sin gamle vise. Ennå daler kveldssolen ned bak de vestlige høyder og forgyller kirkespiret. Ennå suser vestavinden gjennom skogen i ”Baneaasen” og ”Hestehaven”, hviskende i dempede sukk om svundne tider, da kulturen utenfra ennå ikke var trengt inn i den lille kystby.

Jeg minnes kun det Langesund som var. Det faller meg ganske naturlig i en bok som denne å dvele ved mine tanker ved Langesund’s gamle slekter og eldre begivenheter.

Lenger inne i landet, en kort spasertur fra Langesund, ligger i en skjønn og malerisk egn, det betydelige jordegods Slottanæss, på hvis grunn ladestedet Langesund er anlagt. Slottanæss – eller Slotsnæss – var i flere menneskealdre i familien Cudrio og Wrights eie.

Så vidt jeg har hørt omtale av gamle folk i Langesund, var det Simon Wright som i begynnelsen av forrige århundre (1800-tallet) anla en reperbane på Slotsnæss og av den grunn ble godset på folkemunne bestandig siden kalt for ”Banen”. Kanskje det også var av den grunn at reperbanen i menneskealdre (mange år) var i god drift og dannet en stor inntektskilde.

De to brødre : Simon og Just Wright var stedets patricier i en tid da rikdommen gjerne holdt seg i en slekt. Brødrene Wright drev det godt som skibsredere og fra deres verft i Langesund løp der i gamle dager mange skip av stabelen. Brødrene var gift med døtre av Jacob Cudrio. Tradisjonen vil vite at det var ham som bygget det store herskapelige hus nede ved bryggene. Så vidt man kan bedømme av årstall på sjøbodens tak, var huset oppført ved midten av den attende århundre. Huset, som ennå står som et ærverdig fortidsminne, er bygget i renaissance-stil. I byens eldre dokumenter nevnes det lite om Jacob Cudrio, men visstnok var han en rik og mektig mann, det synes allikevel som om huset i byen og jordegodset tidlig gikk over til svigersønnen Simon Wright.

Just Wright bodde høyere oppe i byen i et mindre, men solid, hus, som svigerfaren Jacob Cudrio skal ha latt bygge til sin datter. Ved disse herskapelige hus var der etter tidens smak anlagt haver med store trær, sirlige anlegg, skyggefulle lysthus og paviljonger.

 

 

7. artikkel.

 

Just Wright døde mange år før sin hustru, Bolette Cudrio. Hun ble sittende igjen som en rik, barnløs enke. Hun er blitt skidret ikke bare som en klok og energisk kvinne, men også som overmåte godtgjørende. Hun gav bort, ikke for å vinne et navn, men av menneske- og kristenkjærlighet, for hun var en kristelig kvinne. Hennes devise (valgspråk) var «det er saligere å gi enn å ta». Hun var som en mor for alle lidende og trengende og man kalte henne gjerne «mor Wright«. Hun hadde mange pleiebarn og hennes hus stod åpent for de fattige såvel som for rikmannen. Hun døde i mai 1852, og en slik storartet jordeferd har der vel neppe noensinne vært sett i Langesund.

De kom i flokk og følge fra de nærliggende byer Brevik, Porsgrunn og Skien og fra bygdene omkring, for alle som kunne, ville møte opp til «Mor Wrights» begravelse.

Da Just og Bolette Wrights ekteskap var barnløst, gikk – fraregnet noen enkelte testamentariske bestemmelser – den betydelige formue over til de nærmeste arvinger. Nevøen Jørgen Wright ble sittende med huset i byen og jordeiendommen Krogshavn.

Nå er det vel omtrent tomt i Langesund for navnet Wright og den gamle storhet og rikdom er svunnet som agner for vinden.  — «Al menneskets herlighet er som blomsteret paa marken».

Men de gamle koner i Langesund vet visst ennå å fortelle sine barnebarn om svunne dager og de slekter som satte sitt preg over samtiden.

I min barndom var det Jørgen Wright som fortsatte å drive i Langesund med skipsrederiet, lastehandelen og reperbanen. Han lot også oppføre en kalkoven på Slottnæss, for han var en driftig og foretaksom forretningsmann. Han bodde med sin familie i sitt fedrehjem nede ved bryggene. han førte et gjestfritt og selskapelig hus og alt var i stilen og hadde en eiendommelig duft av ekte gammeldags finhet og fornemhet. Madame Michaline Wright, født Lange, var en av datidens aristokratiske damer.

En første rangs begivenhet var det når far og mor pyntet seg for å gå i juleselskap hos Wright. Det var ikke så mange i Langesund som hadde den ære. De innbudte besto nærmest av noen rike, utsøkte familier fra omegnen. Midtpunktet for selskapslivet i Skiensfjorden fra år 1852 og oppover til bortimot 60-årene ble dannet av Cappelens på Klosteret ved Skien, konsul Blehr på Stathelle, prokurator Tonning på Ek og grosserer Wright i Langesund. Det var datidens noblesse, fine, elegante damer og staselige, noble menn.

Hvor jeg dog minnes Maren Blehr, gift med grosserer Cappelen, hun var såvel som ung pike som gift frue en skjønn og fullendt dame, som i alt tilfredsstilte tidens strenge pretensjoner. I våre mødres og bestemødres tid var ikke skikkene så lette som nå og munterheten ikke fullt så løssluppen.

I min tidlige ungdom begynte det alt å gå tilbake med flere av de eldre, aristokratiske slekter i Skiensfjorden. Jørgen Wright flyttet ut fra fra det gamle, staselige hus i Langesund for å bosette seg på Slottenæss, hvor Wright mot slutten av sin glansperiode hadde latt oppføre et pent landhus i villastil. Wright’s familie var allerede i religiøs retning sterkt påvirket av den lammerske bevegelse, og senere vendte de seg helt fra verden og ble trukket inn i den pietistiske retning, det menneskelige redskap til dette var vel nærmest Jørgen Wright’s søster, den fromme og elskelige prestefrue : Inger Laurine Flood (gift med Boye Joachim Flood).

Det ble forbi med selskapslivet i Langesund og et nytt åndens liv begynte. Wright lot innrede et bedehus på sin eiendom og hans hus ble et samlingssted for datidens legpredikanter og troende mennesker. Hos Jørgen Wright har jeg hatt anledning til å se den gamle haugianer Herman Rustad fra Toten, samt høre den svenske harpespiller (gitar) Oscar Ahnfelt spille og synge sine fine sanger. Man vil i nåtidens noe lette religiøse sanglitteratur med de flotte, livlige melodier forgjeves søke den inderlighet, samt en poetiske skjønnhet og harmoni, som man finner i Ahnfelts sanger.

Jeg vil her ikke unnlate å omtale presten Lammers og den bevegelse han ledet og den krets som sto ham nær. Lammers ble så å si midtpunktet for det kristelige liv i Skiensfjorden omkring midten av den forrige århundre og utøvet en avgjørende innflytelse på familie- og samfunnsforholdene i det store og hele. Gustav Adolf Lammers ble født i Kjøbenhavn i 1802. Han kom i sin tidligste barndom til Norge, da hans far, som var offiser, ble kalt hit for å innta en høy militær stilling.

Sønnen Gustav Adolf, som tidlig røpet ualminnelieg evner, valgte som sitt livskall den studerende bane. I 1827 ble han prest ved Trondhjems Hospital og i 1835 sogneprest i Bamle. På Stortinget møtte han i 1839 og 1842 som representant for Bratsberg Amt. I 1848 ble han utnevnt til sogneprest i Skien. Imidlertid kjente han seg mer og mer besværet i sin samvittiget ved sin prestelige gjerning, det var særlig absolusjonen i forbindelse med nattverden som var ham en anstøtsstein. I 1856 tok han avskjed fra sitt embete og stiftet en såkalt «fri apostolisk, kristelig menighet» i Skien.

Det var en stor skare som sluttet seg til den nystartede menighet og som gav mange uttredelser av statskirken. Også et pat embetsmenn tok skrittet fullt ut. Da loven om fri religionsutøvelse for embetsmenn ikke dengang var trådt i kraft, måtte de bære den forsmedelse som fulgte med oppgivelsen av deres stilling i verden. Det ble nødvendig for dem å nedlegge deres embeter uten hensyn til familie eller de pekuniære tap det ville medføre.

De frimodige bekjennere av sin tro, var postmester Gløersen og den fromme, elskelige oberstløytnant Holter, som stod som en Kristi stridsmann til sin død. Det var ved denne bevegelse vakt et sterkt religiøst liv i Skien, hvorav etterdønningene ennå kan merkes, selv etter menneskealdre, men bevegelsen er etterhvert blitt forgrenet og leder inn i helt andre retninger.

Også i det lille Langesund ble sporet virkningen av det åndelige liv som utgikk fra Lammers.

 

 

8. artikkel.

Jeg mindes godt Lammers fra den tid han færdedes i Langesund skjønt jeg den gang kun var et barn i sind og livsopfatning. Han var en imponerende skikkelse, der gjennem sine taler og sin hele personlighet rev folket med og vistnok var en raapende (ropende) røst i ørkenen. Sikkert gik han sin Herres erinder og var et stort redskab i Guds haand til at drage i sine medmennesker bort fra synden og verden og ind i Jesu samfund.

Det er længe siden, men klart som det skulde være idag husker jeg ham holde en tale over Jesu ord til sine diciple : „Hvo der finder sit liv skal miste det, og hvo der mister sit liv for min skyld skal finde det“. Math. 10,39. . . Med utgangspunkt paa disse Herrens ord tok den varme forkynder til tekst. „Livet fundet i verden, men tabt i Gud; men tabt i ver­den og fundet i Gud“.

Hvad der præget sig stærkest i min erindring var hans specielle henvendelse til gamle og unge, ja selv til barnet, som var tilstede.

Jeg hadde anledning til at se Lammers i mine forældres Hus og jeg saa op til ham med barnets ærbødighet og tillid. Jeg og vistnok mangfoldige av datidens mennesker, ældre som unge erholdt et uutsletteligt indtryk av Lammers, ei alene som en stor og nidkjær prædikant, men som en Aandens kjæmpe, en ætling af de gamle reformatorer. Sine menneskelige svagheter og skrøpeligheter hadde han tilfælles med os andre. Saaledes var han av naturen begavet med et eget humor, der ofte utartede eller fandt utløp i bidende ironi eller satire, der traf voldsomt og saarende, der hvor det rammet.

Det var enkelte utskeielser og særmeninger, der opkom i den frie menighed, som Lammers selv hadde stiftet, der gav anledning til at han i 1881 traadte tilbake til statskirken. (Senere er korrigert : I forrige (dette) avsnit stod der feilagtig at hr. Lammers i 1881 traadte tilbake til statskirken. Det skulde være i 1861, idet hr. Lammers i 1881 længe havde lagt i sin grav). Det var særlig for­kastelsen av barnedaaben og gjen- daaben, som han ikke kunde forlike sig med.

Efter sin tilbaketrædelse til statskirken vegeterte Lammers en tid blandt Langesunds lille men fromme og barnlige brors og søsterflok. Ellers opholdt han sig for det meste i Tyskland, hvor han studerte malerkunsten. Han besat megen kunstnerisk evne, og har efterladt en større malerisamling, hvorav de fleste med bibelske motiver.

Sine sidste leveaar tilbrakte han i Skien i stor tilbaketrukkenhed. Del blev sagt at han helt hadde avbrudt al forbindelse med gamle venner. Dette i forening med hans store interesse for kunsten gav anledning til det haarde omdømme at han hadde „beblandet sig med verden“, men hans trofaste og fromme hustru vidnede for venner, at han vandrede bort i troen paa Kristus.

Det var de, der vilde vide, at Lammers aldrig var riktig lykkelig eller blev den helstøbte personlighet han burde været fordi han led under følgerne av en ulykkelig ungdomskjærlighet…

Hvad jeg nu har skrevet ned er som en saga, glemt av almenheten. — Men merkerne er der dog !  —  De vil aldrig kunne slettes ut. I den norske kirkes historie er Gustav Adolf Lammers’s navn indridset med dype Zifre.

*

Inden jeg forlater dette afsnit maa jeg atter med nogle linjer dvæle ved Langesund som det var i min barndom og tidligste ungdom. Et ubetydeligt ladested med faa og smaa huse, naar undtages de gamle «Wrightgaarde“ paa enkelte undtagelser nær en befolkning, der bestod av fiskere, sjøfolk og lodse.

Fordringerne til livet var meget smaa blandt almenheten. Det kunde være vanskelige og dyre tider ogsaa da, saaledes mindes jeg tiden under «Krimkrigen». (Krigen mellom Rusland, Frankrig, England og Tyrkiet).

Krigen brøt ut i september 1854 Dengang som nu øvede krigen sin indflydelse ogsaa paa de nøitrale stater. Den naturlige følge var dyrtid. Ogsaa i vort land blev det knapt nok for de, der sat med faste indtægter, men aldrig hørte man klager og der var ingen panik paa noget omraade. De gamle tok situationen med ro. Ogsaa hadde vore fædre en gylden regel at leve efter. De brukte ikke kredit iallefald ikke i stor utstrækning. Gjæld var en ukjendt ting (uting) i datidens husholdninger og derfor rak pengene længer, der brugtes ikke mer end man badde raad til at betale.

Jeg tæuker paa min mors store nøisomhed og fornuftige madstel. Vistnok var vi ikke saa stor familie, men far badde da heller ikke saa store indtægter som toldbetjent. Men ved vinskibelighet slog far og mor sig bra igjennem. De hadde altid lidt at gi bort til de, der hadde mindre og det var et gjestfrit hus i mit hjem. Det var dog langtfra med nogen flothet. det var gammeldags tarveligt og solid. Mor var flink i madlavning og der gik aldrig noget tilspilde i bendes hus, der herskede den største nøiaktighed.

Jeg hadde gjennemgaaende et godt og kjærligt barnehjem. Min strævsomme, hæderlige far og min flinke mor bevarer jeg stedse i et kjært og erbødigt minde.

Hvor dog min far stred for at faa noget ind i sparebanken, at vi kunde ha lidt at falde tilbake paa.

I det daglige liv i mit hjem gik det til med den strengeste orden. Vi smaapiker og tjenestepiken gik gjerne iseng kl. 9. Far og mor blev oppe lidt længer. Mor brukte før sengetid at se efter om alle døre var stængte, og om varmen var slukket paa skorstenen og i alle ovne. Om morgenen var vi altid tidlig oppe. Ved sommertid kl. 6, om vinteren noget senere.

Det bemerkes at som det var i mit hjem var det i de fleste huse. (Kanhænde avveges der noget hos den rike grosserer Wright).                          |

Ved midten av forrige aarhundrede var forholdene i Langesnud høist primitive og enkle. Det var hverken læge eller apothek og de butikker, der fandtes var lidet forsynt. Man var i stort som i smaat henvist til nabobyerne Brevik og Skien. Saa var der ogsaa en livlig skibsfart paa Danmark, England og Holland.

Norske og danske jagter forsynet den lille kystby med fedevarer og billige æg. De hollandske „Koffer“ (nogen eiendommelige fartøier) bragte med sig ærter, bønner, frugt, ost, hollandske sukatkaker og kanhænde mere.

.Alle borgerfamilier passet at forsyne sine huse godt med indkjøp av matvarer til vinteren.

(Forts.)

Artikkel 9.

Langesuud var i fordums tid som nu anneks til Bamble hovedsogn. Men i ældre tider var det kun gudstjeneste tredie hver søndag. Konfirmasjonen holdtes i Bamle. Jeg stod til konfirmasjon 18. oktober 1857.

Jeg hadde svært lidet indtryk av min konfirmasjon. Det var kun det ene : — „Nu vil du bli voksen.» — — —

Jeg var liden av vækst og gjorde indtryk av at være „bare Baane“ (barnet), som en bonde engang uttrykte sig. Hvad jeg bedst husker fra min konfirmationsdag er dette at gamle klokkeren raabte op mit navn og saa gik jeg stolt og glad hen til øverste plads paa kirkegulvet, som var mig anvist.

At være nr. 1 paa kirkegulvet konfirmasjonsdagen var den gang noget stort …

Dog var det for mig noget andet og av større værd. Det var mors taarer. Han sad lige ved mig i kirkestolen og graat saart da de istemte salmen :

„Engang du ut fra fædrebo skal ut i verden vanke».

Det var vist et par mil vi hadde at kjøre frem og tilbake. Veien førte dengang over nogen forfærdelige kleiver (Tangvalkleven). Vi kjørte med grosserer Wrigths fineste ekvipage med kusk og to hester. Vi kom hjem sent mot kveld. Den gang var det ikke nogen særskilt overhøringssøndag og hele handlingen faldt noksaa lang Jeg husker at vi var meget trætte. Tjenestepiken ventet os med en enkel middag, kjødsuppe med boller. Efterpaa kaffe med mors hjemmebakte kaker.

Toldbetjent Skougaard med hustru og datter, og konsul Gundersen med sin unge frue kom i gratulationsvisit og mor serverte kake og hjemmelaget ribsvin. Det var hele tilstelningen. Det var hos os som bos alle den gang. Presenterne var faa og smaa : Nogle blomster og religiøse bøker. Pengegaver vilde man i den tid anset som en fornermelse.

Selskaper med mange mennesker, stim og staak og flot bevertning bruktes ikke, ialfald ikke paa selve konfirmasjonsdagen. Det kunne være en dag senere i ugen, at man bad sine nærmeste omgangsvenner til sig.

Med ovenstaaende er egentlig avsnittet om min barndom og mine minder vedrørende Langesunds ældre slægter og tider afsluttet, dog har jeg endnu noget jeg gjerne vil skrive om, og jeg vil indflette det her, selv om det tilhører en anden rubrik og nyere tider.

Jeg har hørt at Langesund er blit svært forandret siden det ble Badested. Kulturen udenfra er trængt ind paa de fleste omraader; dog tror jeg nok at jeg vil fremholde at det er familien Skougaard som Langesund for en stor del skylder sin opkomst.

Jonas Skougaard var omkring midten av forrige aarbundrede toldbetjent i Langesund og fars kollega. Han og hustru hørte til den lundiske slægt i Farsund var begge to mors nære Slægtninge.

Skougaard og hustru hadde en stor barneflok; men børnene kom sig allesammen godt op og kom sig vel frem, særlig da den ældste, operasangeren, Skougaard Severini. Ved enden av sin kunstnerbane bodde han i New York som en velstaaende mand, men han glemte aldrig Langesund og sine gamle forældre. I selskap med sin ven millionæren Mr. Clark be­søkte han Langesund hver sommer og de to unge mænd viste sig velgjørende i større maalestok. Byen har saaledes dem at takke for. Et hjem for gamle, et vandværk og forskjellige andre nyttige institutioner.

Enkefru Sara Skougaard f. Lund, døde i Langesund i en høi alder. Da hendes søn, Skougaard Seveini var død ugift var det meste av hans formue gaat over til hende. Hun var en høisindet og en ædel kvinde, der gjorde meget godt i det stille. For fattige og trængende var hun en sand mor. Over hendes gravmæle kan med rette skrives : „Den rettfærdiges hukom­melse er til velsignelse“.

 

 

Stengt for kommentarer.