theodor caspari’s hyllest til henrik ibsen

 

Caspari møtte Ibsen som 30-åring i Roma høsten 1883. Han var der den gang noen måneder sammen med sin frue, mens Ibsen tilbragte lengre perioder i «den evige stad».

Dette første og senere møter med Ibsen i dennes stamkafé Aragno, minnes Caspari i et dikt sendt Ibsen året etter (i 1884) :

«Der sitter en underlig graasprengt mand etsteds i en romersk kafé. Der er ikke tausere gjest end han, en gjest saa paa slaget at se. –

Omkring ham det flagrer, det fremmede sprog og leker i lampernes rad, han sitter saa tryg i sin stille krog,

en efterlatt kjæmpe fra Goternes tog, en ørn i den evige stad».

 

Ibsen’s dikting hadde som han sier «tatt mig med magt og fyldt mig med den sterkest begeistring – og det helt fra gymnasiedagene av»,

Det var Ibsen som for C. hadde slått inn porten til det norske høyfjell, og som i sin diktning i «Paa vidderne» og «Peer Gynt» hadde vakt lengslene etter fjell og vidder i ham.

Påvirkningen fra Ibsen var av en slik karakter, at C. bekjenner :

«Den store bøigen i mit liv er du – og blir det sagtens nok til livets ende – alt fra den viddeklare dag ved Gjende,

det fantasiens morgensfriske nu, da skutt av flyen op du kom derhenne imot mig – tanketunge digterhu !»

 

Caspari møtte den store «Brands» og «Peer Gynts» dikter i Roma akkurat på den tid da Ibsen gikk og «tumlet» (Ibsen’s ord til Carpari) med det etter manges mening mest geniale av alle Ibsen’s skuespill «Vildanden».

Ibsen skriver til ham at «jeg har i hele vinter gaat og funderet paa nogle nye galskaper, og tumlet med dem saalænge, til de antok dramatisk form, og nu har jeg i disse dage fuldført et skuespil i fem akter». Disse «galskaper» var altså «Vildanden».

50 år senere minnes Caspari disse sollyse Romerdager og ser i ånden verdensdikteren sitte i sin krok i Aragno-kafeen. Han ser det geniale gjennomtrengende glimt i hans øye. Genialiteten var i de dager i sin fulleste form og dypere enn i «Vildanden» har han verken før eller seinere trengt inn i menneskelivets tragikomedie. Og et mer inntrengende studium av visse norske folke-eiendommeligheter enn det han har levert i karakteren Gregers Werle, har han aldri gjort.

Ibsen hadde forlatt lyrikken gjennom sin dramatiske diktning, og det selv om han i sin tid hadde formet de mesterlige verselinjer i «Terje Vigen» og «Paa vidderne».

Caspari minnes Ibsen’s hjertevarme aller innerst hos den store dramatiker – den varme medfølelse med alle dem – som han sier – som falt på livets veg og tok skade på sin sjel, noe som lyser frem i alle hans skuespill. Caspari hyller dette på følgende måte :

«Hvor mangen ensom sjæl, forstøtt av alle, har ei dit milde sind reist op av faldet, 

hvor verden vandret tankeløst forbi ! –

Hvor mangen dæmpet sjælens melodi, som ingen visste av og ingen vørte,

hvor mangen dunkel stemning blev ei fri, naar let din kunstnerhaand ved strengen rørte !»



Stengt for kommentarer.