sogneprest andreas faye

Lørdag 5. oktober 2002 var det 200 år siden presten, historikeren og folkeminnesamleren Andreas Faye (1802-69) ble født. I forbindelse med 200-årsjubileet arrangerte Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand en stor Faye-markering i Holt kirke og den gamle seminarsalen i prestegården. Andreas Faye var ikke bare sogneprest i Holt i 28 år, men også seminarbestyrer, politiker og en betydelig folkeminnesamler.

Han var en gigant i sin samtid, og i hans fotefar ble det satt betydelig historiske spor både lokalt og nasjonalt. Artikkelen nedenfor er spesialskrevet for jubileumsboken med utgangspunkt i det jubileumsforedrag forfatteren og biografen Jan Faye Braadland fremførte i kirken under 200-årsfeiringen.

 

Sogneprest Andreas Faye var sjette generasjon Faye i Norge. Ifølge familietradisjonen skal Faye-familien ha kommet fra Frankrike, hvor slektsnavnet er kjent mange steder helt fra 1100-tallet. Om den dansk-norske familiens stamfar, Marcus Faye, som kom via Orkenøyene og tok borgerskap i Bergen 10. mai 1642, sier familesagnet at han skal være utvandret under hugenottforfølgelsene.

Andreas Fayes forfedre var velstående borgere, og mange var handelsmenn og skippere knyttet til havet. Av spesiell lokalhistorisk interesse her i distriktet må nevnes at hans oldefar, Gjert Davidsen Faye (1691-1747), også var sogneprest i Holt fra 1720-1747, etter først å ha vært skipsprest på orlogsskipet «Beskiermeren» og fregatten«Pommern». Gjert Faye har også satt sitt preg på Holt kirke. I forbindelse med den tredje ombyggingen av steinkirken påkostet han de fire små hjørnetårnene, og har fått hogd inn i spirfløyene G.D.F. 1737. Prekestolen er også en gave fra Gjert Faye, mannen som beskrives av oldebarnet Andreas Faye som «Hr. Gjert, som end lever i Almuens Minde, var efter den gamle Anders Gravnes Udsagn, som havde seet hans Lig, da Kirken 1832 blev aabnet, en Mand af Middelstørrelse og mager».

Oppvekst på Bragernes

Andreas Faye ble født på Bragernes i Drammen 5. oktober 1802 og døpt i Bragernes kirke 9. november samme år, sønn av skipsfører, seilduksfabrikant, senere branndirektør og megler Christopher Faye (1772-1825) og hustru Maren Mathea Borgen (1780-1817).

Faren, Christopher Faye, var en velstående mann på Bragernes og har også skrevet sitt navn inn i historiebøkene som grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsbergs mann under Napoleonskrigene fra 1807-1814. Englands blokade førte bl.a. til stor hungersnød i Norge. Christopher Faye, med sine brede kunnskaper om handel og skipsfart, er beskrevet som litt av en friskus og ble særlig kjent som agent for Provideringskommisjonen i 1809, da han var i Gøteborg og sørget for forsyninger til Norge derfra. Fra mai 1809 til februar 1810 organiserte han utstrakt smugling og lisenshandel, og i 1814 var han Provideringsvesenets representant i Ålborg i Danmark. Vennskapetmed Wedel varte også etter krigens slutt, og det sies at greven ofte skal ha stoppet opp hos Faye på Bragernes på sine rideturer mellom Bogstad og Jarlsberg. Da Andreas ble født i 1802, bodde familien i Storgaten 48 på Bragernes. Samme år overtok Christopher Faye, etter broren Amunds død, også seilduksfabrikken og Faye-huset med sjøbod som lå langs Drammenselva rett nedenfor det som i dag er Drammens park. Han drev seilduksfabrikken helt til 6. juni 1820, da han i Drammens Tidende kunngjorde at han la ned pga. dårlige tider og lav etterspørsel etter seilduk.

Som branndirektør ledet han brannkorpset under storbrannen på Bragernes mellom 1. og 2. mai 1817. Et maleri av brannen tilegnet branndirektør Faye henger i dag i Drammens Museum.

Sin første utdanning fikk Andreas Faye på en puggeskole drevet av en gammel kone på Bragernes med tilnavnet «Mor Olas paa Kaalrabben», før han som åtteåring kom i skole hos den sagnomsuste «Røken-presten» Christian Holst (1743-1824), en levende legende i sin samtid og beskrevet som svartebokprest i et av Asbjørnsens sagn. I Holsts prestegårdskjøkken og i lek med jevnaldrende bondebarn hørte den unge Andreas etter eget utsagn historiefortellinger, muntlige beretninger om fortidens hendelser, samtidig som han kastet seg ut i lesningen av historieverk som Snorre Sturlasons kongesagaer. Kanskje var årene hos Holst de aller første spirene til det som skulle bli guttens store interesser livet ut, historiefortelling og sagn.

Etter et kort opphold på Bragernes borgerskole i 1814 fikk den unge Andreas privatundervisning hos den lærde sogneprest Fredrik Wettergreen (1776-1846) i Borre som raskt forsto at gutten hadde akademiske anlegg. Og det var neppe med lett hjerte faren Christopher Faye lot seg overtale til å la sin førstefødte sønn begynne på den nyopprettede Drammens lærde skole i 1817 og videre sende ham som student til Det kgl. Fredriks Universitet i Christiania i 1823. Andreas Faye var nok i tråd med familietradisjonene ment for et liv på sjøen, men det var i ettertid utvilsomt et både godt og klokt valg faren gjorde ved å la sønnen få ta fatt på en akademisk løpebane som etter hvert skulle vise seg å gi så rike frukter.

 

Lærerpost i Arendal

Selv om flere prestekall sto ledige, da han 7. juni 1828 ble uteksaminert som cand.theol., valgte Andreas Faye heller å tiltre i en lærerpost ved Arendals Real- og Middelskole i januar 1829, en lærerstilling han beholdt helt til han ble utnevnt til sogneprest i Holt i mars 1833, 31 år gammel. Den eneste undervisningserfaring han hadde fra før, var som konstituert timelærer ved Drammens lærde skole fra januar 1826 til juli 1827.

Så kan man spørre seg hvorfor den unge kandidaten valgte en lærerpost i Arendal? Svaret ligger nok først og fremst i Fayes interesser for historie og sagn, og det faktum at han på denne måten kom nærmere eidsvollsmannen og jernverkseier Jacob Aall (1773-1844). Det var nære familiebånd mellom familiene Aall og Faye. Aalls sønner bodde en tid hos Christopher Faye på Bragernes, og Andreas tilbrakte flere sommerferier på Nes i 1820-årene. Andreas Faye har selv beskrevet sitt forhold til «den Ædle Mand» Jacob Aall «som ligetil sin sidste Stund var mig en dyrebar Fader». Det nære vennskapet mellom de to varte helt til jernverkseierens død i 1844.

Aalls «trofaste Ven og Nabo, Hr. Sognepræst Faye» fikk et eget rom til disposisjon på Nes herregård og tilgang til eidsvollmannens store bibliotek. Det sies at Faye spaserte, sommer som vinter, til fots de 2-3 milene opp til Aall på Nes for å studere og samtale om historie.

Faye fungerte også delvis som en slags sekretær for Aalls oversettelse av Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer (1837), og like før sin død overdro Aall til sin gode nabo det ærefulle oppdrag å fullføre 3. del av historieverket Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800-1815 (utgitt posthumt av Faye i 1845).

I forbindelse med Jakob Aalls begravelse skrev Den vestlandske Tidende 13. august 1844 bl.a.: «Holts kirke var af Sognepræsten og nogle af Omegnens og Arendals Indvaanere besørget smykket med Sørgeflor og Granbar… I en skjøn og gribende Tale fra Prædikestolen udviklede den Afdødes mangeaarige Ven, Hr. Sognepræst Faye, hans store og mangesidige Fortjenester af Fædrelandet, ja af Norden, og tolkede hans Efterladtes og Landsmænds Smerte over deres Tab…» Det var også Andreas Faye som ga eventyrdikteren Jørgen Moe innpass som huslærer på Nes i årene 1842-44.

 

Døråpner til kultureliten

Videre er det temmelig åpenbart at Jacob Aall var døråpner for Faye til den kulturelle eliten både lokalt i Arendal, nasjonalt og i utlandet. Han finansierte bl.a. Andreas Fayes reise til København fra 4. august til 28. september 1828 og sendte med et anbefalingsbrev til den kjente biskop, historiker og filolog Peter Erasmus Müller (1776-1834). I dagbøkene fra denne reisen beskriver Faye også møtet med “Danmarks første Digter” Adam Oehlenschläger (1779-1850) som «modtog mig med udmærket Forekommenhed, talte med Interesse om Norge og forskaffede mig en af de interessanteste Timer, jeg nød paa min hele Tour». Det mangeårige vennskapet som utviklet seg med ekteparet Oehlenschläger, førte også til at Faye ble en viktig distributør av den romantiske dikterens verker i Agder-fylkene. Under Københavnreisen fikk dessuten Faye innpass i selskaper og møter hos mange av tidens vitenskapsmenn og kulturpersonligheter.

Daglig gikk han rundt i København og gjorde undersøkelser i museer, gallerier og biblioteker. Den første utenlandsreisen til København i 1828 var trolig den avgjørende gnist som tente den unge Fayes interesse for videre studier av Norges historie og som i 1831 resulterte i den første historieboken beregnet til bruk i skolen, nemlig Norges Historie til Brug ved Ungdommens Underviisning. I dette pionérverket fra Fayes Arendalstid, som kom i flere opplag og ble oversatt til svensk og tysk, ble for første gang perioden etter Kalmarunionens oppløsning viet betydelig oppmerksomhet. På Kirkedepartementets anmodning utkom Faye tre år senere med en kortversjon med tittelen Udtog av Norges Historie. Udarbeidet til Brug i Almue-Skolerne, som også kom i mange opplag.

Senere utga han en rekke kirkehistoriske verker, prestehistorier mv., og var en flittig skribent i aviser og tidsskrifter gjennom hele sitt yrkesaktive liv.

 

Norges første folkeminnebok

I møtet med den romantiske dikterhøvdingen og Oehlenschlägers verker i 1828 fant nok også den unge presten stoff, og ikke minst inspirasjon, til det arbeidet han hadde påbegynt på flere fotvandringer i Norge sammen med medstudenter i årene 1824 og 1825, og som i 1833 skulle munne ut i utgivelsen av landets første folkeminnebok, Norske Sagn.

To år tidligere hadde han selv påkostet en lengre utenlandsreise til Tyskland, Sveits, Italia og Frankrike. Hensikten var å studere historie og skolevesen, spesielt i Tyskland, og på reisen kom han i personlig kontakt med romantiske berømtheter som Adam Oehlenschläger, Ludwig Tieck, eventyrdikteren H.C. Andersen, landskapsmaleren J.C. Dahl og Johan Wolfgang von Goethe, som etter Fayes besøk i Weimar 15. mai 1831 skrev i sin berømte dagbok: «Av herr A. Faye, adjunkt ved latinskolen i Arendal fikk jeg gledelige etterretninger om de norske bergembetsmenn, venner av mineralogien og geognosien».

Det var etter den store Europareisen at Fayes arbeid med innsamling av folkeminner og systematisering av folkloristisk materiale virkelig skjøt fart. Pionérverket Norske Sagn, den første folkeminneboken i norsk litteratur, utkom i 1833 og ble trykt i N.C. Halds trykkeri av L.A. Krohn i Arendal. Boken fikk hard medfart av den unge historikeren P.A. Munch i tidsskriftet Vidar, bl.a. for mangel på stil og vitenskapelighet, en kritikk som urettferdig har heftet ved Faye helt opp til våre dager. Det var innholdet i tradisjonsmaterialet som interessert sagnutgiveren Faye, og det fikk bli dikternes sak å lage poesi av det. Sagnsamlingens innflytelse på norsk litteratur var meget stor både i samtiden og senere. Blant bidragsyterne til Fayes bok finner vi blant mange andre Henrik Wergeland, S.O. Wolff, N.M. Aalholm, C.N. Schwach, W.H. Buch, W.F.K. Christie og overraskende nok også mannen som nedsablet verket, historikeren P.A. Munch. Fayes sagnsamling ble utvilsomt en inspirerende håndbok for “vore unge Skjalde”. Det er nok å nevne navn som Asbjørnsen og Moe, Andreas Munch, Henrik Ibsen, Theodor Kittelsen m.fl.

 

Lokale sagn fra Agder

Andreas Fayes to sagnutgaver fra 1833 og 1844 sammen med hans upubliserte sagn i Norsk Folkeminnesamling inneholder en rekke historier og sagn fra Agder-fylkene, f.eks. «Drikkehornet i Øiestad», «Pesta i Gjerrestad» som senere ble illustrert av Theodor Kittelsen i boken Svartedauen, «Pigen paa Landvik», «Erik Munk i Nedenes» m.fl. Faye fortsatte å samle sagn i sin tid som sogneprest og seminarbestyrer.

Mens det i hovedsak var prester på landet som beskjeftiget seg med innsamling av folkeminner på 1820- og 1830-tallet, synes det å skje en dreining over mot at det var lærerstudenter og lærere som mer og mer skulle overta denne rollen utover i 1840-årene. Faye inspirerte også flere av sine elever i sagninnsamlingsarbeid. Kjente Holtseminarister fra Fayes tid som seminarbestyrer var f.eks. Johan Theodor Storaker (1837-1872), Torjus Hansen (1836-1926), Lars Martin Bentsen (1838-1919), P. Oftedal (1822-1890) m.fl. Så sent som i 1858 oppmuntret Faye seminaristene på Holt til å samle inn og skrive ned sagn fra sine hjembygder, og en stor del av dette upubliserte materialet befinner seg i avskrift etter Fayes samlinger i Norsk Folkeminnesamling.

 

Sogneprestens lokale betydning

Arendal fremsto som litt av et kultursentrum i slutten av 1820-årene og begynnelsen av 1830-årene med kulturpersonligheter som Schwach, Wolff, Aalholm, Jacob Aall m.fl., og for ikke å glemme Andreas Faye selv, som hadde en sterk lokalhistorisk tilknytning til Aust-Agder gjennom mer enn 30 år, først som lærer, senere som sogneprest og seminarbestyrer.

Sammen med Morten Smith Dedekam, Otto Vincent Lange, Alexander Møller og Jacob Thue var Andreas Faye medstifter av Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum i 1832.

Faye ble på anmodning fra Jacob Aall utnevnt til sogneprest i Holt ved Tvedestrand i mars 1833, og fra 1839 var han dessuten bestyrer av og førstelærer ved lærerseminaret for Kristiansand stift, som av regjeringen var besluttet opprettet på prestegården hans.

Erfaringene fra seminaret kommer ikke minst til uttrykk i Fayes praktisk-pedagogiske lærerbok for studenter, Almuskolen eller Vink til at opdrage og undervise Børn, samt ordne og styre en Almuskole (1853), også dette et pionérverk. Få har vel beskrevet Fayes tid på seminaret bedre enn Telleiv T. Gaaskjenn i boken om Holt kirke fra 1953: «Faye skulle ved sida av prestearbeidet også være styrer og førstelærer. Han underviste i bibel- og kirkehistorie, oppdragelses- og sjelelære, metodikk, katekikk og praktiske øvinger. Han fikk nok å stå i med, og han sparte seg ikke. Han brøt nye veger, og var i mangt langt forut for sin tid. Hans metodikk for skolearbeidet kom ut i 1853. Han var jamt rundt i bygda og så til skolen og lærerne. Det var rene feststunder når Faye steg inn i skolestua, for han var barnekjær som få.»

((Seminarsalen i presteboligen står omtrent som i Andreas Fayes tid. Faye var bestyrer ved seminaret fra starten i 1839 til han forlot Holt i 1861. Hadde det ikke vært for hans posisjon, hadde seminaret neppe blitt lagt til Holt. Undervisningslokalene var i 2. etasje i presteboligen, men det meste av praksisopplæringa tok A.M. Feragen seg av ved Holt skole.

En av seminaristene risset sine initialer inn i ei glassrute på seminarsalen, og der står de fortsatt, sammen med årstallet 1872. O B står kanskje for Ole Andersen Brokka. Han var fra Solum og tok lærereksamen i 1872, to år etter Arne Garborg. Holt seminar var et såkalt stiftsseminar, så de fleste elevene kom fra Agder,Rogaland og Telemark.))

 

Om Fayes utrettelige arbeidsinnsats sier Gaaskjenn:

«Feragen sa at han næsten aldri så han ledig. Lyset brant stadig på hans kontor utover kvelden og natten, og det var ikke mange timers søvn han unte seg. Det var tidlig opp og seint i seng. Men så rakk han også mer enn de fleste. Kontoret var alltid i orden, og prestegjerningen forsømte han såvisst ikke. Han var en meget dyktig prest som det stod ry av, og bygdefolket var glade i og stolte av den gilde presten sin».

I et brev til S.O. Wolff datert Holt prestegård 23. desember 1842 gir N.M. Aalholm følgende karakteristikk av sin nære venn, sognepresten: «De forundrer Dem over, at han [sc.Faye] kan række saa meget? Sagen er, at han er rastløs virksom og arbeider med en sjelden Hurtighed; hverken De eller jeg kan saaledes som han uafbrudt arbeide, men hos ham er det blevet til en saadan Vane, at han endog under de faa Timer, han anvender paa Samtaler med sin Familie eller Andre, arbeider deels med at ordne Papirer, Samlinger af Haandskrifter og Kobberstykker etc., deels udskjærer han alskens Smaating af Elphenbeen».

 

Folkeopplysningens mann

Andreas Faye var grundtvigianer og en folkeopplysningens mann. På mange måter går dette som en rød tråd gjennom hele mannens liv, både som forfatter, prest, lærer og hans sterke engasjement i lokale lag, foreninger og hans deltakelse både i riks- og lokalpolitikken.

Av lokal betydning nevnes at Andreas Faye var formann i Nedenes og Robygdelaugets Landhusholdningsselskab fra 1835-41, at han ble innvalgt som 3. representant for Nedenes og Råbyggelagets amt på Stortinget i 1842, hvor han satt i komiteen som forberedte den nye straffeloven. Faye ble medlem av det første formannskap i Holt fra 1837, avløste bygdas første ordfører Jacob Aall og ble selv ordfører i Holt fra 1842-44. Han var dessuten forlikskommissær og formann fra 1843-55.

I 1843 stiftet han Den theologiske Forening for Nedenes Provstier. Ellers tok han aktiv del i opprettelsen av lokale boksamlinger og leseselskaper, ledet Holts underavdeling av Det norske Bibelselskab for Bibel og andaktsbøkers utbredelse fra 1843 og engasjerte seg sterkt i avholdssaken. Sogneprest Faye glødet også sterkt for misjonssaken og skal ha stiftet Holt hedningemisjonsforening i 1848.

I sin tid som sogneprest til Holt deltok han også på de tre første skandinaviske kirkemøtene i 1857, 1859 og 1861.

 

Lokalhistoriske skrifter

Et ledd i Fayes engasjement mot drukkenskapen var utgivelsen av Alf Thorsen, den forstandige Bonde i 1838, for øvrig også en liten jordbrukslære i fortellings form, og Landets Ulykke og Folkets farligste Fiende i 1840, en oversettelse fra tysk av J.H.D. Zschokkes «Die Brannteweinpest». Faye stiftet et måteholdsselskap i regi av Holt sogneselskap rundt 1840 og var formann i Holt avholdsforening fra 1846-1856. I sitt arbeid for sogneselskapet bidro dessuten Faye sterkt til utviklingen av jordbruksnæringen i distriktet.

((A.M. Feragen var kirkesanger (degn) i Holt kirke og lærer ved Holt skole i 65 år. Dessuten var han øvingslærer ved seminaret, inntil dette ble flytta til Kristiansand i 1877. Den gamle barneskolen i Holtsmyra står fortsatt, og er nå skolemuseum. Her er Feragen fotografert på sine gamle dager. Han fikk både St. Olav og borgerdådsmedaljen for sin fremragende innsats.))

Lokalhistoriske skrifter av betydning for Agder-fylkene må nevnes Fayes Bidrag til Holts Presters og Prestegjelds Historie 1859, Bidrag til Øiestads Presters og Prestegjelds Historie 1861, Christiansands Stifts Bispe- og Stiftshistorie 1866-67 og fullførelsen av John Aas’ Gjerestads Præstegjeld og Præster 1869, for øvrig gjenutgitt som 3. opplag i 1999.

 

Språkforskeren Faye

Den driftige sognepresten syslet også med språkforskning, noe som er spesielt interessant i en bygd som har fostret språkreformatoren Knud Knudsen (1812-95). Andreas Faye hadde allerede i 1832 begynt å gjøre spredte opptegnelser fra norsk folkemål, og fra 1840 ble det flere. I skrivemåten følger han gjerne eldre former. Han hadde ganske sikkert også planer om utgivelse av en grammatikk eller ordbok, men arbeidet ser ut til å ha stoppet opp etter at Ivar Aasen hadde utgitt sin mållære (1848) og ordbok (1850). Ifølge professor Sigurd Kolsrud følger skrivemåten på de norske ordene målføreformen, og Fayes manuskript i Riksarkivet må derfor ha vært skrevet før Aasens bøker. Den samme Kolsrud fant imidlertid manuskriptet så interessant at det posthumt utkom en Dansk-norsk ordbog signert Andreas Faye i 1958!

Språkspørsmålene opptok Faye sterkt, og i den pedagogiske lærerboken fra 1853 skriver han bl.a. om rettskrivningen: «Den mest brugelige Retskrivning svarer i flere Henseender saa lidet til den norske Udtale, det oldnorske Sprog og det med samme beslægtede Almuesprog, at den norske Retskrivning efterhaanden vil undergaae en betydelig Forandring og danne Mellemledet mellem svensk og dansk og blive den tredie nordiske Mundart».

Så det er ikke å undre seg over at Ivar Aasen og Andreas Faye fant tonen under målmannens besøk på Holt i 1845, her gjengitt etter hans Reise-Erindringer og ReiseIndberetninger 1842-1847: «Ved min Ankomst til Holt var Faye ikke tilstede, hvorpaa jeg tog ind hos Kirkesanger Reiersen, hvor jeg blev bekjendt med hans Broder, den forhenværende Udgiver af Kristiansandsposten. Efter en lang Samtale med denne Mand fik jeg Bud fra Faye, at han var hjemkommen og ønskede, at jeg vilde besøge ham. Hos Faye traf jeg adskillige Fremmede og forblev her til seent paa Aftenen, da jeg efter Foranstaltning fra Præstegaarden fik Logis paa en nærliggende Gaard kaldet Finne. Idet jeg nu forblev nogle Dage paa dette Sted, besøgte jeg hver Dag Præsten, som interesserede sig meget for min Sag og meddeelte mig alle de Oplysninger, som han fik Anledning til».

 

Fayes familie på Holt prestegård

Andreas Faye ble første gang gift 1. oktober 1835 i Mad. Kittels Hus, Arendal, med Johanne Ditlevine Madsen (1819-1846), datter av skipskaptein Thomas Toft Madsen (1783-1855) og Anne Elene Dedekam (1795-1871). Sammen fikk de datteren Maren Mathea i 1840, som døde bare 4 år gammel. Utover i 1840-årene så tragediene ut til å forfølge sognepresten i Holt. I 1846, to år etter at både hedersmannen Jakob Aall og datteren Maren Mathea var gått bort, døde også hans hustru etter lang tids sykdom, bl.a. var hun blitt gradvis helt blind og svært svak. 1. mai 1850 snudde lykken for Faye, da han i Kristiansand giftet seg 2. gang med Octavia Knudsen (1828-1908), datter av byens siste magistratpresident Knud Knudsen (1771-1852) og Karen Sophie Svendsdatter Soprim (1788-1844). Svigerfaren døde under et besøk på Holt prestegård i 1852 og er begravet på kirkegården. Sammen fikk paret 8 barn, hvor av følgende ble født i Holt: Maren Sofie 1853, Sofie Caroline Ditlevine 1854, Andreas 1855, Jacob Aall 1857 og Anton Knud Christopher 1859.

I brevvekslingen mellom S.O. Wolff og N.M. Aalholm i årene 1832-59, meddelt i utdrag ved Joh. U. Wolff i tidsskriftet Edda 1935-38, gis det flere steder unike innblikk i Fayes miljø og livet på Holt prestegård. Regelmessige besøk hos Faye er flere steder inngående skildret av Aalholm i brev til Wolff, f.eks. beskrivelsen av dåpen til Fayes førstefødte sønn Andreas i et brev datert 24.-27. februar 1856:

« – – – Ugen før Fastelavn vare Faye og Kone i Byen for at indbyde Gjæster til Barnedaaben, blant hvilke ogsaa Hanna og jeg. Da det var 100 Aar siden en Gut var født paa Holt Præstegaard, saa bleve Indbydelserne noget vidtløftige, (faa Arendøler kom). – Lørdag Aften, da vi kom, gik vi til Holt, hvor Provst Aas med Frue og Provst Berg vare; den Første er meget godslig, men ogsaa meget snakkesalig, den Sidste en prægtig Mand – paa Borøen sige de en «Stadsmand» – kvik, belæst i Theologie og Historie, men stille undtagen i en meget liden Cirkel. Om Aftenen blev discuteret om Skolevæsen, det Uelandske Uvæsen, fortalt Anecdoter om Biskop Bugge o.s.v. Søndag vare vi Alle i Kirke; – – Aas messede og døbte, Berg prædikede, saa smukt, saa simpelt og dog ophøiet, saa kjernefuldt og smagfuldt, at der kun var een Stemme om ham som Taler; han er da ogsaa videnom bekjendt som saadan. – Ved Middagen blev der til Slut sunget, bl. A. Flagsangen, hvortil Berg ledsagede Skaalen med et kraftigt: «Lad det hellere synke end stryges!» Efter Bordet samledes Tobaksrygerne paa det største Seminarieværelse – der var ialt over 50 Gjæster – hvor først Faye ytrede sit Had mod Tobakken, som Magelssen derpaa fra Cathederet forsvarede i to meget gode, humoristiske Foredrag; Skraatobakken fandt i Dr. Jebe, og Snusen i Consul Herlufson mindre veltalende Forsvarere. Ved samme Anledning oplyste Magelssen, at den bekjendte Sang: «Naar ranken grøn omslynger» var forfattet af Berg, der dog nødig vedkjendte sig Forfatterskabet og ei var at formaae tilat bestige Talerstolen».

Som den ivrige samler Andreas Faye var av manuskripter, bøker, portretter og antikviteter, må det med tiden ha blitt svært trangt om plassen på prestegården, noe følgende brev fra Aalholm datert Holt prestegård 31. desember 1842 gir et inntrykk av da han førte «Pennen i Holtspræstens Bibliothek, der under hans Storthingsliv har faaet en saadan Forøgelse, at han iaar har maattet lade opsætte to nye Hylder, der naae fra Gulv til Tag».

Veggplassen fikk etter hvert også konkurranse fra portrettene, i brev fra Aalholm datert 20.-21. oktober 1850 kommer følgende hjertesukk: «Forleden reiste vi til Holt – -,hvor Faye til Hannas Fortvivlelse har ophængt 170 Portraiter af forskjellig Størrelse og i forskjellige Rammer, hvilket rigtignok er en Crimen mod al god Smag».

I Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrands årskrifter for 1982 og 1983 er for øvrig gjengitt noen svært spennende utdrag av Andreas Fayes dagbøker fra Hol1833-34 og 1844-45 som beskriver forholdene på prestegården med sogneprestens egne ord.

 

Fayes etterlatte samlinger

Etter Fayes død ble hans etterlatte manuskript- og håndskriftsamling innkjøpt etter kongelig resolusjon til Riksarkivet under betegnelsen «Fayes samlinger» (nå privatarkiv nr. 15). I Aust-Agder-Arkivet finnes både Fayes autografsamling og Fayes familiearkiv, som på mange måter supplerer samlingen i Riksarkivet. I disse samlingene, som til sammen rommer nesten 10 hyllemeter med håndskrifter, skjuler det seg fortsatt mange skatter av både nasjonal og lokal betydning. Det er nok å nevne folkloristiske godbiter fra Henrik Wergeland og Jørgen Moe, og senest i forbindelse med Abel-jubileet i 2002 publiserte Nils Voje Johansen en hittil ukjent karakteristikk Faye tegnet av den berømte matematikeren i forbindelse med begravelsen på Froland 13. april 1829, hvor Faye selv var en av seks som bar kisten til graven.

I forbindelse med skiftet etter Andreas Faye ble boksamlingen på over 6000 bind først forbeholdt innkjøpt til Drammen kommune. Boksamlingens videre skjebne har inntil nylig vært en gåte, men høsten 2002 sporet Jan Faye Braadland den endelig opp i Gunnerusbiblioteket i Trondheim etter mer enn 12 års undersøkelser. Det viste seg nemlig at den kjente boksamleren Thorvald Boeck hadde skaffet seg størstedelen av Fayes boksamling og innlemmet den i sin egen samling. Boecks manuskripter og bibliotek ble i 1899 innkjøpt av Det kgl. norske videnskabers selskab i Trondheim. Fayes boksamling ble altså glemt i over 100 år! Fortegnelsen over bøkene i samlingen er en viktig kilde til belysning av Andreas Fayes betydningsfulle liv og virke både som prest, historiker og folkeminnesamler.

Sogneprest Faye hadde også en stor maleri- og kobberstikksamling, som i en artikkel fra 1866 ble oppgitt til rundt 2000. Det finnes to ufullstendige fortegnelser over samlingen i håndskriftssamlingen ved Nasjonalbibliotekets avdeling i Oslo.

 

Avskjeden fra Holt

Fra 1861 (utnevnt 1860) var Andreas Faye sogneprest i Sande i Vestfold (fra 1864 også prost i Nordre Jarlsberg). Gaaskjenn skriver at det ble sorg i bygda, da det ble kjent at Faye hadde tenkt å flytte til et roligere kall. For det var nok en sliten og aldrende prest og bestyrer som holdt sin avskjedspreken i Holt kirke 30. juni 1861, mer enn 28 år etter han tok fatt på sin prestegjerning. Selv om han nok fikk det roligere i sitt nye kall, skrev Faye til Feragen at han alltid lengtet tilbake til Holt.

Både seminarister og menighet gjorde stor stas på sin avgående prest og stelte til den ene avskjedsfest etter denne andre. Seminaristene ved Holt seminar samlet også inn penger for å få malt Fayes portrett som avskjedsgave. Det ble av forskjellige årsaker først malt av malerinnen Christiane Schreiber etter at Faye var flyttet til Sande. Maleriet hang først i seminarsalen på Holt, men ble senere flyttet til Kristiansands offentlige lærerskole og henger i dag på Høgskolen i Agder.

Andreas Faye døde 5. mai 1869 og er gravlagt på Sande kirkegård. Faye var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1832 og av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra 1864. Den 21. august 1866 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden «for Fortjeneste som Embedsmand i videnskabelig henseende».

Av Jan Faye Braadland


Stengt for kommentarer.