johan nordahl brun framstilt av a.h. winsnes

 

i boken «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter. Under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

Johan Nordahl Brun  (21. MARS 1745—26. JULI 1816).

I historien om det norske folks nasjonale gjenfødelse har en­kelte av våre diktere en fremskutt plass. Deres begeistring har tendt andres begeistring, deres syn har utvidet hele fol­kets syn, kastet lys både bakover i tiden og fremover. De har vært førere.

Vår første patriotiske dikterfører er Johan Nordahl Brun. Ulø­selig er hans navn knyttet til hele den nasjonale bevegelse som gikk forut for 1814, men særlig til den fedrelandskjærlighet som flammet op blandt de unge nordmenn i Kjøbenhavn omkring 1770.

Som biskop Gunnerus’s sekretær var Nordahl Brun — 26 år gammel — kommet til Kjøbenhavn i 1771. Han kom fra Trøndelagen. Fra barndommen av hadde billedet av et kjernenorsk landskap satt sig fast i hans sinn, og i dette landskap, skrev han, «de truende Levninger» av Einar Tambarskjelves herresete. I Trondhjem hadde han gått på skole og hatt Gerhard Schøning til lærer. Om denne fremragende historiker uttaler han: «Han oplivede, o Norge ! dine forlængst hensovne Helte».  I sin tro på Norges fremtid var han blitt styrket ved å følge det sterkt nasjonalt pregede videnskapelige liv som utfoldet sig med det trondhjemske videnskapsselskap som centrum.

Hos den unge Nordahl Brun er det som om hele det stem­nings- og følelsesliv som bærer tidens nasjonale bevegelse, sam­les, fortettes og finner dikterisk uttrykk. Han var lyrisk-retorisk anlagt, en utpreget entusiastnatur. Har de noen gyldighet, disse Vauvenargues berømte ord: «De store tanker kommer fra hjertet», så må de kunne anvendes på ham. Ikke i kraft av forskning og tenkning, men ene og alene i kraft av sitt instinkt og sitt dikteriske syn er han patriot. Fedrelandskjærligheten er hans vesens grunnfølelse. Fedrene er for ham det faste og urokke­lige holdepunkt. Den norske folkefrihet er en hellig, ukrenke­lig fedrenearv.

Som en følge av den intuisjonens heftighet som Nordahl Brun grep en sak med, kunde han optre med en selvsikkerhet som er sjelden hos mindre følelsesbestemte mennesker. Han kjente ikke refleksjoner, ikke tvil. Han var skapt for tro. Uten besvær eide han den intellektuelle begrensning som er nødvendig for den som stiller sig i en bestemt saks tjeneste, et partis, en klas­ses, et folks. Han var en særpreget individualitet, men et ty­pisk samfundsmenneske, Bjørnsonsk i sitt vesen. «Her kommer den Stolte med Brask og med Bram — Og kneiser som Nord­havets Bølge».

Han hadde ingen betenkeligheter ved å optre på andres vegne; en trygg og rolig utvidelse av jeget til også å ha gyldighet for andre var ham en selvfølgelig ting. «Alle brave Nordmænd tænker som jeg», skriver han i sitt forsvar for odels­retten. Han hadde utmerkede betingelser for å bli fører, men til å bli nasjonalhelt i egentlig forstand manglet han det stoff i blodet som driver et menneske gjennem ild og vann. Der står glans om ham, men intet streif fra martyrglorien.

«Jeg var maaskee en Smule Berserker i Norsk Sag, det maa man gjerne skrive paa min Liigsteen», skrev han høsten 1814. Men når begeistringsrusen var over, hadde han tilpasningsevne nok til å finne sig til rette i de givne forhold.

Som en avgjort talsmann og forkjemper for Norges selvsten­dighet kan det ikke sies at Nordahl Brun trådte frem i denne tid da norsk nasjonalfølelse for første gang i nyere tid blev sig bevisst. Men han stod på spranget til det. Uten noen over­drivelse kan man si at den nasjonale tro var mer levende i ham enn i noen annen av samtidens nordmenn. Sterkest rørte sig hos Nordahl Brun den dunkle anelse om at hans folk hadde sin egen vei å gå selv der hvor fremmed formynderskap stod og stengte. Hans nasjonale gjerning blev det i begeistrede øieblikk som dikter og som orator å peke på det forjettede land.

Allerede i fortalen til tragedien «Zarine» (1771) hadde Nordahl Brun i bitre retoriske ord uttalt sin skuffelse over at Norge var blitt nektet et universitet, men han hadde dog blikket for­håpningsfullt rettet mot en lysere fremtid for sitt fedreland. Av dette håp inspirertes han til sin berømte fedrelandssang, «For Norge, Kjempers Fødeland —». Den er virkelig en profeti om 1814. En norsk marseillaise kaller Wergeland den, men leg­ger ironisk til: «besprængt med Vin, om ikke med Blod». Dens popularitet er ikke vanskelig å skjønne. Blandt studentene i Kjøbenhavn var det nok også før blitt skrevet drikkeviser til Norges skål. Men først i Nordahl Bruns vise var der en begeist­ring som sang. Og i enkelte linjer var der dristighet i ordene, noe nytt og forlokkende, næsten farlig:

«Dog vaagne vi vel op engang Og bryde Lænker, Baand og Tvang;

For Norge, Kjæmpers Fødeland Vi denne Skaal udtømme».

Sangen blev av myndighetene opfattet som oprørsk og beslag­lagt av politiet. I hele foreningstiden vedblev den å gjelde for «rebelsk». Blandt Nordahl Bruns kamerater i «Det Norske Selskab» blev den helst ikke sunget når danske var til stede, og han selv torde senere ikke åpent vedkjenne sig visen.

Også «Einer Tambeskielver», vårt første nasjonale skuespill, var en dikterisk dristig handling. Ikke hvad formen angår. Den er likesom Zarine helt i den franske tragediestil. Men stoff og idé var nytt. Det er nemlig den norske folkefrihet det dreier sig om i dramaet. Den skaper stykkets konflikt. Einer Tambe­skielver er forsvareren av den nedarvede norske folkefrihet mot det kongelige despoti. Einer til Harald: «Du veed den norske Lov. Den bør det dig at lyde». Med slik begeistring har Nor­dahl Brun grepet dette motiv at det har lykkes ham å skape enkelte scener som ennu har liv og anskuelighet.

At Nordahl Brun i Einer Tambeskielver har vært langt dristi­gere enn han selv ante, viser bl. a. den ting at han aldeles ikke forstod hvordan man senere hen kunde bruke hans skuespill som støtte for den nye lære om folkesuvereniteten. Men Eidsvollsmennene, og spesielt «grunnlovens far», Chr. M. Falsen, gav stykket en tolkning i overensstemmelse med denne idé. For dem var Nordahl Brun ikke bare fedrelandssangens dikter, men også folkefrihetens talsmann gjennem «Einer Tambeskielver».

«Einer Tambeskielver» blev aldri opført i København. Det innlevertes til teatret, men Nordahl Brun fikk det tilbake med den begrunnelse at han med fedrelandet for meget hadde ment Norge.

Nordahl Bruns nasjonale diktning fra 1771—72 blev mottatt av nordmennene som et levende utslag av norsk ånd, som vidnesbyrd om en nasjonal renessanse. «Hele Nationens Caracter har de paa nye oplivet», heter det hos en av hans norske kriti­kere. Og lenge efter hans tid skrev Henrik Wergeland om denne diktning: «Det var ikke Nordahl Brun, men det inderste af Norges Hjerte som talte».

Tross det hell Nordahl Brun fra første ferd hadde hatt som dikter, kom han aldri helt til å ofre sig for sitt dikterkall. En kirkelig løpebane var målet for den unge ærgjerrige teologiske kandidat. I 1774 blev han prest i Bergen og virket her til sin død i 1816, fra 1804 som biskop.

Han kom til Bergen som en fremmed, men han blev snart central skikkelse i byens egenartede liv. Han tok farve av det, men tilførte det også nye elementer. Den bergenske selskapelighet tok han del i med liv og lyst, fylte det med sitt sprudlende humør, sin brede, frodige menneskelighet og sin lyrikk.

I hans selskapssanger får Bergenspatriotismen sin dikteriske utløsning. «Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde» blir stadig sunget den dag i dag og har ennu glansen av «det glade Norge» over sig.

Som prest og kirkelig fører inntar Nordahl Brun en særstilling i tiden. Også her spiller det dikteriske i ham en vesentlig rolle. Han skiller sig ut både fra rasjonalistene og de gammel-ortodokse ved sin sterke betoning av religionen både som en følelsessak og som et elementært menneskelig anliggende; religiøsitet er ett, begrepsmessig viden noe annet. Der er også en nær forbindelse mellem hans kristentro og hans nasjonal­følelse. Han ser på kristendommen — likesom på den norske folkefrihet — som en eldgammel fedrenearv, i hans forestillingsliv flyter det kristelige og det folkelige sammen; ved sitt krav på levende sammenheng med både den folkelige og den kirkelige tradisjon foregriper han den grundtvigske kristendom. Grundtvig selv har i et av sine dikt stillet sig på Nordahl Bruns linje: «Med Brun og med Balle, de Gamle i Nord !».

Den positive side i Nordahl Bruns kristendom trer mest le­vende frem i hans salmediktning. To av vår kirkes ypperste salmer skriver sig fra ham, «Aand over Aander kom ned af det Høye !» og «Jesus lever, Graven brast !». 

Påskebudskapet er al­dri i Norge blitt forkynt i en skjønnere form enn i dette full­komne vers:

 

Jesus lever, Graven brast, Han stod op med Guddoms Velde.

Trøsten staar  som Klippen fast: At hans Død og Blod skal gielde.

Lynet blinker, Jorden bæver, Graven brast og Jesus lever».

 

Det 18de århundres kirkelige rasjonalisme var for Nordahl Brun en avbleket kraftløs kristendomsform. Mot den tar han op en strid som varer gjennem hele hans liv og føres såvel i pre­kenen som i salmediktningen.

Hovedkampen førtes fra preke­stolen. I 1770- og 80-årene merker man ennu lite til polemik­ken; men i 1790-årene blir tonen i prekenene hissigere. Hans frykt for rasjonalismen øker i samme grad som han merker virk­ningene fra de revolusjonære strømninger ute i verden. Han blir den nasjonale og religiøse konservatismes faste borg.

Et glimrende våben hadde Nordahl Brun i sin veltalenhet. Han hadde en medfødt oratorisk begavelse, men la et stort arbeide i opøvelsen av sitt talent. Aldri har han undlatt å forberede sig til en tale, forteller han. Hans taler og    prekener hadde ganske visst ikke sin styrke i en uangripelig argumentasjon, men når han vilde «røre eller ryste», var han uforlignelig, forteller Pavels.

Hans «digteriske Sjel», meddeler en annen tilhører, gav i særlig grad hans retorikk dens flukt. Også hans trykte taler lar endog en nuværende leser forstå at der var ånd bak ordene.

Under selvstendighetsreisningen i 1814 var Nordahl Brun blandt de sterkest grepne, de dypest bevegede. Den nasjonal­isme som han gjennem en lang årrekke hadde måttet demme op mot eller bortfortolke, bryter nu frem med eruptiv kraft. Det store for Nordahl Brun var først og fremst tanken om oprettelsen av det gamle norske kongedømme. I dette symbol så han alt. Derimot hadde han ingen forståelse av det bestemte krav om folkets husbondsrett som reistes. Valgene til riksforsamlin­gen møtte han derfor med skepsis, men gjorde sitt for å hindre at danske eller dansksinnede menn blev valgt. Han viste dog måte med sin antidanskhet, men hatet til Sverige slår i løpet av sommeren ut i lys lue.

En forening med Sverige stod for ham som en nasjonalulykke, den vilde være brudd på bededagseden og  «— just i en Alder, som kunde kaldes Rigets Opdragelsesaar» gi Norge et «Knæk, et Vrik, en Skjævhed», sier han i sin berømte preken på Christian Frederiks fødselsdag den 18de september 1814. Sitt siste håp satte han til det overordentlige storting. Han drev en energisk agitasjon mot foreningen, fikk satt igjennem at Bergens-representantene møtte på tinget med bindende full­makt til å stemme imot foreningen med Sverige, det fortelles også at en deputasjon av den jevnere borgerklasse tilbød ham Norges krone. Tross denne agitasjon stemte dog Nordahl Brun til lydighet mot det nye styre under foreningen med Sverige. Oprør mot lovlig øvrighet kunde ikke forenes med hans religiøse overbevisning. Lydighet var religiøs plikt.

Stengt for kommentarer.