karen sundt

født 1841, død 1924, født i Farsund, norsk forfatter. Virket i 1880-årene som journalist; som redaktør av Varden 1885–86 var hun den første kvinnelige dagsavisredaktør i Norge. Hun debuterte som forfatter 1877 med Eventyr for folket. Romandebut med Tora Solkleiv eller Bruden i Vaterland (1883), siden ble hun kjent som forfatter av en lang rekke folkelige romaner, bl.a. Arbeiderliv (1900), Kommandantens datterKvinden av stand m.fl., som nådde ut til et stort publikum. Hun er den betydeligste av «folkelesningsforfatterne» fra tiden omkring århundreskiftet og fikk 1918, etter forslag av J. Løvland, en liten årlig statsstøtte.

Foreldre: Skipsfører, senere tollbetjent Lauritz Carl Sundt (1805–89) og Marie Emilie Parnemann (1812–81). Ugift. Brordatter av Eilert Sundt (1817–75); kusine av Lauritz Sundt (1828–89) og Einar Sundt(1854–1917).

Karen Sundt var medarbeider i en rekke norske aviser, blader og tidsskrifter og ble Norges første kvinnelige avisredaktør. Mest kjent er hun likevel som forfatter av datidens populærlitteratur, såkalte kolportasjeromaner. Bøkene hennes fikk stor utbredelse, ikke minst i arbeiderklassen.

Hun ble født i Farsund, der faren var skipsfører. Da han 1852 ble tollbetjent i Langesund, flyttet familien dit. Allerede som barn hadde Karen et sterkt ønske om å bli forfatter. Da det den gang ikke fantes muligheter for kvinner til å utdanne seg videre, måtte hun basere seg på selvstudier. Språk lærte hun på reiser i Tyskland og Storbritannia. 1872 fikk hun sine første småstykker på trykk i bladet Bud til Menigmand. Året etter gikk hun på Sagatun folkehøyskole ved Hamar, og senere utdannet hun seg ved flere folkehøyskoler i Norge og Danmark.

Karen Sundt engasjerte seg politisk i partiet Venstre og var 1876–78 korrespondent for Verdens Gang. 1878 flyttet hun til Skien og var journalist i flere aviser i distriktet. Der skrev hun om prostitusjonens opphevelse, kvinnesak, arbeidersak og andre aktuelle spørsmål. Hun ble landets første kvinnelige redaktør da hun 1885–86 overtok redaksjonen av skiensavisen Varden mens den egentlige redaktøren, J. C. T. Castberg (far til Johan Castberg), møtte på Stortinget.

Politikken opptok henne stadig mer. Hun begynte å besøke Kristiania Arbeidersamfund og gjorde der sine første forsøk som foredragsholder. Foredragene var preget av radikale ideer, som da hun 1884 talte om “Kampen mellom Kapital og Arbeide”, inspirert av John Stuart Mills sosialpolitiske reformprogram.

Karen Sundt ble redaksjonssekretær i Østlandsposten i Larvik 1886, men mistet stillingen igjen året etter, trolig på grunn av sin støtte til den radikale fløyen i Venstre og sitt liberale kvinnesyn. Allerede 1884 hadde hun i heftet Livsbetragtning gått inn for full likestilling mellom kjønnene på alle områder. Etter en religiøs krise modererte hun sine synspunkter i skriftet Kvinden i det private og offentlige liv. Selv om hun forsvarte kvinners rett til utdanning og arbeid, idealiserte hun samtidig ekteskapet og arbeidet i hjemmet. Hun fremhevet kvinnelige dyder som mildhet og bluferdighet, men til forskjell fra mange andre så hun ingen motsetning mellom disse egenskapene og kvinnefrigjøringen.

1892 flyttet Karen Sundt til Grünerløkka i Kristiania. Her begynte hun å livnære seg som forfatter av kolportasjeromaner, og i de neste 25 årene kom det stadig bøker fra hennes hånd. For 500 kroner årlig hadde hun forpliktet seg til å levere 800 boksider, noe som forklarer hennes store og noe ujevne produksjon. Likevel finnes det en langt høyere grad av realisme og ekthet i bøkene hennes enn hos andre folkelige forfattere i samtiden, hevder bl.a. litteraturforskeren Willy Dahl.

Både i bøkene og i virkeligheten beveget Karen Sundt seg etter hvert bort fra Venstre og ble stadig mer radikal, en utvikling som kommer tydelig frem i romanene Kjærlighetens Forvildelser og Arbeiderliv. Hun skriver om underklassens levekår, om nød, prostitusjon og alkoholisme, og hun skildrer arbeiderbevegelsens spede begynnelse og de første forsøk på faglig organisering. Her, som i hele hennes litterære produksjon, er alltid hennes sympati hos de svakeste og mest undertrykte i samfunnet.

Etter forslag fra Gunnar Knudsens venstreregjering, men under stor motstand fra konservativt hold, bevilget Stortinget 1918 en liten årlig pensjon til Karen Sundt. Hun døde i Kristiania nyttårsdag 1924.

Stengt for kommentarer.